Rusavhengighet vs annen avhengighet..

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om de som uttaler seg så hardt rundt rusavhengige har reflektert litt rundt dette med annen avhengighet. 

Er det én gruppe i samfunnet som blir sett mye ned på så er det jo de som er avhengig av rusmidler. Enten det er legale eller illegale. 

Hvorfor er det egentlig slik? Hvorfor blir man sett ned på? Noen sier at jo, det er fordi de velger å ruse seg. De har selv gjort dette mot seg og de påvirker familie og venner negativt fordi de blir bekymret og redd den de er glad i. De suger penger ut av staten fordi de kan ikke jobbe, de blir innlagt i den ene rusbehandlingen etter den andre osv. De er jevnt over dårlige mennesker. 

Hva med de som har spiseforstyrrelse? De også har en form for avhengighet som egentlig bunner i psykiske problemer. De gjør dette mot seg selv. Familie og venner blir redde og bekymret. De som er hardt rammet jobber ikke de heller, de må legges inn i psykiatrien og kanskje også somatikken. 

De er personer som har det skikkelig vondt. Av ulike grunner. Det samme er rusmisbrukere. 

Hva med de som røyker? Dette går ikke ut over jobb og familie på samme måte, men det øker risikoen dramatisk for KOLS og lungekreft. Det er en stor utgift for staten. De har valgt å røyke selv, men de har da like mye rett på helsehjelp? 

Enn spilleavhengighet? Det har ruinert mange familier. Det er en utgift for staten i forhold til behandling osv. 

Selvskadere da? Trenger vel ikke utbrodere. 

Dette er menneskeliv. Enten avhengigheten er rusmidler, mat, kutting eller spilling. På hvilken måte er en rusmisbruker mindre verdt enn de andre jeg har listet opp? 

På grunn av kriminalitet? At rusmisbrukere behandler andre dårlig? Det er jo en gang slik at selv om man er rusmisbruker så er ikke det ensbetydende at man gjør noe av dette. Man trenger ikke stjele, drive med kjøp og salg eller annet dumt selv om man har denne avhengigheten. 

Ofte har man veldig lik bakgrunn, også har man da tydd til ulike måter å tåle det på. Ulike måter å selvskade på. 

Jeg har erfaring både som ansatt som jobber med rusavhengige og som rusavhengig selv. "Vi" er ulike individer med ulike verdier og moral, vi som alle andre. Dårlige eller finner man i alle trær. Det er svært mange snille og rolige rusavhengige, men det er ikke de man hører om. 

Anonymkode: 09813...1bf

[AnonymBruker]

Ha, jeg klarer ikke å se så positivt på de som er rusavhengige dessverre, har levd med en mor som hadde det prbl. Skjønner prbl hennes JA, men jeg klarer ikke å komme over hennes oppførsel overfor meg den gangen, dessverre. Beklager.

Anonymkode: 93f38...a26

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ha, jeg klarer ikke å se så positivt på de som er rusavhengige dessverre, har levd med en mor som hadde det prbl. Skjønner prbl hennes JA, men jeg klarer ikke å komme over hennes oppførsel overfor meg den gangen, dessverre. Beklager.

Anonymkode: 93f38...a26

Hennes oppførsel skal du ikke måtte komme over. Her snakker jeg om avhengigheten isolert sett og det faktum at ikke alle rusavhengige har slik oppførsel eller skader andre på noen måte. 

Det blir som å si at alle med anorexia er fæle mennesker fordi man hadde en mor med anorexia som gjorde slik og sånn. 

Anonymkode: 09813...1bf

[tussi680]

Jeg tror at avhengighet kommer av prbl.man har opplevd eller opplever. Tankene utgjør vår oppførsel, hva vi ønsker å gjøre.

[AnonymBruker]

Skriv skikkelig. Prbl..tulleord som passer på Messenger. 

Anonymkode: cedc4...259

[Gjest INGNTNG]

Jeg tror de som roper høyest med denne type fordømmelse enten er traumatisert selv, gjennom narkomane foreldre eller andre rusavhengige i nær familie, eller de er generelt dårlige til å sette seg inn i andres situasjon. Sistnevnte er gjerne de samme som mener at anorektikere bare kan begynne å spise skikkelig, at selvskadere må slutte å bomme på pulsåren, og at alle som har prøvd å røyke hasj er mindre intelligente enn gjennomsnittet. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, INGNTNG skrev:

Jeg tror de som roper høyest med denne type fordømmelse enten er traumatisert selv, gjennom narkomane foreldre eller andre rusavhengige i nær familie, eller de er generelt dårlige til å sette seg inn i andres situasjon. Sistnevnte er gjerne de samme som mener at anorektikere bare kan begynne å spise skikkelig, at selvskadere må slutte å bomme på pulsåren, og at alle som har prøvd å røyke hasj er mindre intelligente enn gjennomsnittet. 

Det kan hende ja, men man burde likevel kunne se at det ikke gjelder alle? Jeg har blitt mishandlet i årevis av én eks og nesten tatt livet av, av en annen eks. Likevel vet jeg jo at ikke alle menn er slik. 

Men ja, de fleste som snakker ned om én gruppe gjør kanskje det samme om en annen. 

Anonymkode: 09813...1bf

[ajarRun]

For å si det sånn, jeg dater heller en hippie/ravejente som ruller hver helg og røyker pot hver dag enn en skinkeplanet som inhalerer cheesburgere til frokost.

Heller en alkis enn en landhval. 

Har heller ikke noe til overs for selvskading. 

[AnonymBruker]

Forskjellen på rusavhengighet og de andre som nevnes, er at man tok et bevisst valg å gå den veien.

For det skjedde den første gangen man inntok dop. Alle bør være nok opplyste om virkningen av dop i dag, til å la være.

Dessuten koster det i kroner, som skaper ufyselig oppførsel med løgn og bedrag.  I verste fall vold og drap.

Alle typer avhengighet kommer gjerne fra en psykisk ubalanse og smerte. I utgangspunktet som regel ingen dårlige mennesker. De har det dårlig. Vond situasjon er det for de alle, samt de berørte rundt.

Anonymkode: 7f598...127

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forskjellen på rusavhengighet og de andre som nevnes, er at man tok et bevisst valg å gå den veien.

 

Anonymkode: 7f598...127

Det blir veldig forenklet. Du kan si akkurat det samme om folk som er spiseforstyrret. Den første gangen du kastet opp etter middagen valgte du å få bulimi. Er det virkelig slik du tenker? 

Anonymkode: 4f533...fa1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forskjellen på rusavhengighet og de andre som nevnes, er at man tok et bevisst valg å gå den veien.

 

Anonymkode: 7f598...127

Det er her du tar feil. Et menneske som tyr til rusen er et svært desperat menneske. Et menneske som har blitt presset til bristepunktet. Personen er i en modus hvor h*n ikke tenker klart. All fornuft forsvinner, og med det, evnen til å ta et fullstendig bevisst valg. 

Jeg har slitt med både spiseforstyrrelse, rus og selvskading. Utgangspunktet var det samme. En person som er i krise og som griper etter det som kan lindre, fordi en av ulike grunner ikke har de rette verktøyene til å håndtere det på en sunn måte.

Anonymkode: 09813...1bf

[ajarRun]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forskjellen på rusavhengighet og de andre som nevnes, er at man tok et bevisst valg å gå den veien.

For det skjedde den første gangen man inntok dop. Alle bør være nok opplyste om virkningen av dop i dag, til å la være.

Dessuten koster det i kroner, som skaper ufyselig oppførsel med løgn og bedrag.  I verste fall vold og drap.

Alle typer avhengighet kommer gjerne fra en psykisk ubalanse og smerte. I utgangspunktet som regel ingen dårlige mennesker. De har det dårlig. Vond situasjon er det for de alle, samt de berørte rundt.

Anonymkode: 7f598...127

Mener du at en deprimert person ikke kan velge å stå opp, gå på jobb og gjøre det alle andre gjør? At det er helt umulig på noen måte? Hver dag de ligger hjemme og er trist tar de jo et valg om å ikke gjøre noe annet.

Noen med angst velger jo å unngå ting, ja å utsette seg for det som gir angst er ubehagelig, men de tar jo et bevisst valg om å unngå det. 

Noen med spiseforstyrrelser velger jo å ikke spise. Noen med bulimi velger å overspise og kaste opp. 

En tjukk person velger jo å spise mer enn det som er hensiktsmessig. 

Hvis noen putter en pistol mot hodet mitt og ber meg gi fra meg pengene, så velger jeg jo å gi dem bort. Handlingen jeg velger er ikke så fryktelig interessant egentlig, hvorfor jeg gjør det derimot. 

All avhengihet er en virkelighetsflukt. Jeg har hatt vanskelige perioder i livet. Disse har jeg rømt fra med dataspill, med alkohol, annen rus, forhold, jobb, meningsløs shopping, osv. Det virker som du har det feilaktige synspunktet at rusavhengighet har noe med stoffet og fysiske abstinenser å gjøre. Det stemmer ikke. Jeg har aldri vært fysisk avhengig av noe som helst. Likevell har jeg hatt perioder der jeg ville slikket vodka opp fra gulvet heller enn å eksistere i den tilstanden jeg var. De underliggende problemene er konstante, hvordan jeg flykter fra dem varierer. Det spiller ingen rolle om det er sex eller kodein. Virkeligheten var tyngre enn det jeg kunne bære, og jeg trengte en pause. Hva gjør man når man er hjelpesløs og ikke makter å håndtere livet?

Selvsagt valgte jeg alle mine indiskresjoner. Men det du ikke kan se utenfra er faenskapet som putter en pistol mot hodet mitt som jeg prøver å unngå. Valget var en midlertidig distraksjon eller et tilsynelatende evigvarende helvette. 

Jeg ville ikke hatt noe som helst problem med å være sammen med noen som er fysisk avhengig av et stoff. Å være sammen med noen som trenger å flykte fra seg selv derimot er problematisk. Akkurat hvordan de gjør det er sekundært. Hvorfor er mye mer interessant. Eventuelt hva er det de flykter fra. 

Det er ikke slik at heroin er magisk og tvinger deg til å ta det etter at du har prøvd det. Man velger det hver eneste gang. Hvorfor man tar det valget er det viktige for å vite om personen er klar for et forhold. Noen som hater seg selv er ikke i en veldig god posisjon for å starte et forhold.

[AnonymBruker]

9 timer siden, abrasiveRefraction skrev:

Mener du at en deprimert person ikke kan velge å stå opp, gå på jobb og gjøre det alle andre gjør? At det er helt umulig på noen måte? Hver dag de ligger hjemme og er trist tar de jo et valg om å ikke gjøre noe annet.

Noen med angst velger jo å unngå ting, ja å utsette seg for det som gir angst er ubehagelig, men de tar jo et bevisst valg om å unngå det. 

Noen med spiseforstyrrelser velger jo å ikke spise. Noen med bulimi velger å overspise og kaste opp. 

En tjukk person velger jo å spise mer enn det som er hensiktsmessig. 

Hvis noen putter en pistol mot hodet mitt og ber meg gi fra meg pengene, så velger jeg jo å gi dem bort. Handlingen jeg velger er ikke så fryktelig interessant egentlig, hvorfor jeg gjør det derimot. 

All avhengihet er en virkelighetsflukt. Jeg har hatt vanskelige perioder i livet. Disse har jeg rømt fra med dataspill, med alkohol, annen rus, forhold, jobb, meningsløs shopping, osv. Det virker som du har det feilaktige synspunktet at rusavhengighet har noe med stoffet og fysiske abstinenser å gjøre. Det stemmer ikke. Jeg har aldri vært fysisk avhengig av noe som helst. Likevell har jeg hatt perioder der jeg ville slikket vodka opp fra gulvet heller enn å eksistere i den tilstanden jeg var. De underliggende problemene er konstante, hvordan jeg flykter fra dem varierer. Det spiller ingen rolle om det er sex eller kodein. Virkeligheten var tyngre enn det jeg kunne bære, og jeg trengte en pause. Hva gjør man når man er hjelpesløs og ikke makter å håndtere livet?

Selvsagt valgte jeg alle mine indiskresjoner. Men det du ikke kan se utenfra er faenskapet som putter en pistol mot hodet mitt som jeg prøver å unngå. Valget var en midlertidig distraksjon eller et tilsynelatende evigvarende helvette. 

Jeg ville ikke hatt noe som helst problem med å være sammen med noen som er fysisk avhengig av et stoff. Å være sammen med noen som trenger å flykte fra seg selv derimot er problematisk. Akkurat hvordan de gjør det er sekundært. Hvorfor er mye mer interessant. Eventuelt hva er det de flykter fra. 

Det er ikke slik at heroin er magisk og tvinger deg til å ta det etter at du har prøvd det. Man velger det hver eneste gang. Hvorfor man tar det valget er det viktige for å vite om personen er klar for et forhold. Noen som hater seg selv er ikke i en veldig god posisjon for å starte et forhold.

Veldig godt skrevet. 

Det er jo nettopp det eller de underliggende problemene som er det som virkelig må tas tak i. Grunnen til at en person trengte den virkelighetsflukten. 

Avhengigheten legger et lokk på det som er så vondt og vanskelig. Bare når man har fått avhengigheten på avstand kommer man i posisjon til å kunne gjøre noe med de virkelige problemene. 

Jeg er på min tredje runde med å bli rusfri. De to gangene jeg har sprukket tidligere så har jeg sprukket fordi noe hat skjedd og smerten har økt. Sist var det fordi jeg fikk panikk og ble retraumatisert. En eks som slapp ut av fengsel og det første han gjorde var å bryte kontaktforbudet. Jeg ble kvalm, svimmel og dissosierte mer enn noen gang. Kroppen kom i fullstendig krisemodus og jeg tydde til rusen igjen. 

Nå har jeg vært rusfri en stund, og det går greit i seg selv det. Den store utfordringen er jo å håndtere alt som gjorde at jeg vendte meg til rusen i utgangspunktet. Omtrent hver dag vil jeg tilbake, fordi da slipper jeg å kjenne på alt. Forholde meg til livet og en hverdag som er full av psykiske lidelser og problemer. Men jeg vet også at så lenge jeg fortsetter å flykte unna så kan det aldri bli bedre. Når en skal komme seg løs fra sin avhengighet så blir det verre før det blir bedre, og veien til et bedre liv er lang. Så lang at en ser ikke hvor en skal. Likevel, jeg må holde styringen på den veien. For faller jeg av igjen så faller jeg tilbake til rusen eller en annen avhengighet. Det er jo ikke et liv jeg egentlig vil ha. 

Anonymkode: 09813...1bf

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig godt skrevet. 

Det er jo nettopp det eller de underliggende problemene som er det som virkelig må tas tak i. Grunnen til at en person trengte den virkelighetsflukten. 

Avhengigheten legger et lokk på det som er så vondt og vanskelig. Bare når man har fått avhengigheten på avstand kommer man i posisjon til å kunne gjøre noe med de virkelige problemene. 

Jeg er på min tredje runde med å bli rusfri. De to gangene jeg har sprukket tidligere så har jeg sprukket fordi noe hat skjedd og smerten har økt. Sist var det fordi jeg fikk panikk og ble retraumatisert. En eks som slapp ut av fengsel og det første han gjorde var å bryte kontaktforbudet. Jeg ble kvalm, svimmel og dissosierte mer enn noen gang. Kroppen kom i fullstendig krisemodus og jeg tydde til rusen igjen. 

Nå har jeg vært rusfri en stund, og det går greit i seg selv det. Den store utfordringen er jo å håndtere alt som gjorde at jeg vendte meg til rusen i utgangspunktet. Omtrent hver dag vil jeg tilbake, fordi da slipper jeg å kjenne på alt. Forholde meg til livet og en hverdag som er full av psykiske lidelser og problemer. Men jeg vet også at så lenge jeg fortsetter å flykte unna så kan det aldri bli bedre. Når en skal komme seg løs fra sin avhengighet så blir det verre før det blir bedre, og veien til et bedre liv er lang. Så lang at en ser ikke hvor en skal. Likevel, jeg må holde styringen på den veien. For faller jeg av igjen så faller jeg tilbake til rusen eller en annen avhengighet. Det er jo ikke et liv jeg egentlig vil ha. 

Anonymkode: 09813...1bf

Nettopp. Godt skrevet!

Som du sier selv:

Du må holde styringen. Ellers får du et liv du egentlig ikke vil ha.

Anonymkode: 7f598...127

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Godt skrevet!

Som du sier selv:

Du må holde styringen. Ellers får du et liv du egentlig ikke vil ha.

Anonymkode: 7f598...127

Ja så klart. Det gjelder alle typer avhengighet, ikke bare rusavhengighet. 

Anonymkode: 09813...1bf

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja så klart. Det gjelder alle typer avhengighet, ikke bare rusavhengighet. 

Anonymkode: 09813...1bf

Ja. Det var mitt poeng.

Man må holde styringen. Ergo man tar et valg! 

Noen valg er enklere enn andre. Takke nei til ting ved start . Som dop. Eller skal jeg si vanskeligere å si ja til?

Avhengighet er forferdelig uansett hvilken type. Når det gjelder dop, menes det likevel av mange at terskelen er høyere enn ved eksempelvis spiseforstyrrelser. Det kommer gjerne snikende på. Med dop, tar man et mer bevisst valg. Man går ut kontakter noen, handler, inntar. 

Det er selvsagt bakenforliggende årsaker ved hver avhengighet, og føles nok like alvorlig for den enkelte uavhengig hva. 

Vanskelig og trist er det uansett. 

Anonymkode: 7f598...127

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det var mitt poeng.

Man må holde styringen. Ergo man tar et valg! 

Noen valg er enklere enn andre. Takke nei til ting ved start . Som dop. Eller skal jeg si vanskeligere å si ja til?

Avhengighet er forferdelig uansett hvilken type. Når det gjelder dop, menes det likevel av mange at terskelen er høyere enn ved eksempelvis spiseforstyrrelser. Det kommer gjerne snikende på. Med dop, tar man et mer bevisst valg. Man går ut kontakter noen, handler, inntar. 

Det er selvsagt bakenforliggende årsaker ved hver avhengighet, og føles nok like alvorlig for den enkelte uavhengig hva. 

Vanskelig og trist er det uansett. 

Anonymkode: 7f598...127

For min del begynte det med spiseforstyrrelser og selvskading. Så ble jeg suicidal. Derfor begynte jeg å drikke alkohol. Mengden ble større og større for jeg tålte ikke livet mitt. Begynte å dra på byen for jeg taklet ikke mitt eget selskap. Her møtte jeg noen som hadde andre rusmidler. Jeg var allerede veldig påvirket av alkohol og livet var ikke til å holde ut. Jeg var svak. Så da jeg ble tilbudt hasj takket jeg ja. Dette gjorde meg enda mer fjern fra alt som var så jævlig. Ikke minst satt jeg plutselig og snakket og lo med noen. Jeg var ikke alene. Gradvis ble jeg introdusert for nye rusmidler. Mitt eget liv var ikke levelig og jeg hadde gitt opp. Jeg var fullstendig likegyldig. Hadde ikke noe å leve for. Jeg hadde allerede forsøkt å ta livet mitt flere ganger. I rusen fikk jeg pause. Jeg fikk lindring. Det var ikke en eneste celle igjen i kroppen min som var i kampmodus. Jeg hadde ingenting. Og før jeg egentlig visste ordet av det, så hadde jeg utviklet en avhengighet. 

Jeg tok aldri et bevisst valg om å begynne å ruse meg. Jeg var kjempesyk og hadde ikke klare tanker i det hele tatt. 

Akkurat denne fellen har så mange gått i, og ikke på et eneste tidspunkt hadde jeg aktive og klare tanker om det jeg holdt på å gjøre mot meg selv. 

Men ja. Det er veldig triste skjebner, og konsekvensene av rusavhengighet er i mange tilfeller større enn ved for eksempel spiseforstyrrelse. Det i seg selv har jo dog ikke noe å gjøre med hvor mye verdt en person er. Om personen fortjener å bli sett ned på eller ikke. Eller om man fortjener en ny sjanse til å komme seg tilbake til livet. 

Selv de som går inn i behandling for tiende gang er mennesker med en verdi. Som fortjener hjelpen de trenger. 

Og da snakker jeg om avhengigheten isolert sett. Jeg misliker folk som i rusen ødelegger andre mennesker. Avhengige foreldre som ødelegger sine barn, avhengige som bryter seg inn i andres hjem osv. Men det er ikke på grunn av sykdommen avhengighet. Man trenger ikke gjøre slike ting selv om man er avhengig av rusmidler eller noe annet. 

Jeg har barn, men barnet mitt har aldri sett meg i rus eller bakrus. Da barnet fortsatt bodde hos meg så var det utelukkende da h*n var hos far at jeg drakk alkohol. Da jeg var så dårlig at det gikk enda lenger med rusen, så bodde barnet allerede hos far og jeg traff barnet annen hver helg hos min mor. Fordi jeg var så syk at jeg ikke hadde kapasitet. 

Jeg har satt barnet mitt først hele veien. Jeg ble alvorlig syk så jeg måtte ta avgjørelsen om at barnet måtte bo hos faren. Da jeg var så inni rushelvete at jeg ikke greide å bli nykter i forkant av samvær, så avlyste jeg samværet. Den dag i dag vet ikke barnet om rusavhengigheten. Barnet vet at mamma har en sykdom som gjør henne veldig sliten og trist og lei i tankene, men at hun har mennesker rundt seg som skal hjelpe henne å bli frisk. 

Så selv om jeg har utviklet et rusproblem, så har jeg ikke mishandlet barnet, forlatt det alene hjemme eller sittet der ruset foran barnet. De som gjør det kan ikke sitte og skylde på rusen. Rusmidler forsterker egenskapene til en person. Både positive og negative. De som utsetter barna sine for slikt, de hadde det i seg i utgangspunktet. 

Anonymkode: 09813...1bf

[AnonymBruker]

Og ja, jeg vet jeg har sviktet barnet mitt. Jeg ble alvorlig psykisk syk og det ødela evnen til å ta rasjonelle valg. Sykdommen overbeviste meg om at barnet hadde det bedre uten meg. Det var bedre om jeg døde eller bare dro min vei. Dette var min virkelighet, men det var en virkelighet preget av et sykt sinn. 

Da jeg dro inn i rusbehandling så var det ikke for min skyld. Det var for barnet mitt sin skyld. For jeg har fått tilbake riktig perspektiv på akkurat det. Og det er at barnet fortjener å ha mamma i livet sitt. En mamma som er der når h*n trenger det. 

Anonymkode: 09813...1bf

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det var mitt poeng.

Man må holde styringen. Ergo man tar et valg! 

Noen valg er enklere enn andre. Takke nei til ting ved start . Som dop. Eller skal jeg si vanskeligere å si ja til?

Avhengighet er forferdelig uansett hvilken type. Når det gjelder dop, menes det likevel av mange at terskelen er høyere enn ved eksempelvis spiseforstyrrelser. Det kommer gjerne snikende på. Med dop, tar man et mer bevisst valg. Man går ut kontakter noen, handler, inntar. 

Det er selvsagt bakenforliggende årsaker ved hver avhengighet, og føles nok like alvorlig for den enkelte uavhengig hva. 

Vanskelig og trist er det uansett. 

Anonymkode: 7f598...127

Men du klarer ikke å svare på om du mener at en med bulimi velger å ha bulimi første gangen vedkommende kaster opp, siden du mener at man velger å bli narkoman første gangen man ruser seg. 

Anonymkode: 4f533...fa1

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det var mitt poeng.

Man må holde styringen. Ergo man tar et valg! 

Noen valg er enklere enn andre. Takke nei til ting ved start . Som dop. Eller skal jeg si vanskeligere å si ja til?

Avhengighet er forferdelig uansett hvilken type. Når det gjelder dop, menes det likevel av mange at terskelen er høyere enn ved eksempelvis spiseforstyrrelser. Det kommer gjerne snikende på. Med dop, tar man et mer bevisst valg. Man går ut kontakter noen, handler, inntar. 

Det er selvsagt bakenforliggende årsaker ved hver avhengighet, og føles nok like alvorlig for den enkelte uavhengig hva. 

Vanskelig og trist er det uansett. 

Anonymkode: 7f598...127

Spiseforstyrrelsen min tok mer og mer av meg for hver dag helt til jeg plutselig ikke var noe annet enn en spiseforstyrrelse.

Dette var ikke et valg. Dette er forstyrrede tanker og en sykdom. Ikke et valg å leve i dette helvetet.

Anonymkode: 8f4f8...74e