Moren min snakker bare om seg selv.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klem til deg, TS. Jeg håper det kommer noen råd her, men jeg har bare bitt meg i leppen og holdt ut i snart ti år. 

Gjest: Lise, hvor lenge har du jobbet for X nå? 

Jeg: Jeg startet der høsten totusenog-

Hun: Det var i 2008,det vet JEG, for jeg husker at jeg fikk vite om det mens jeg kjørte den nye bilen og snakket på det integrerte telefonsystem for første gang. Det var så rart å høre stemmer over radioen og Hahaha, vet du jeg ropte ut alle svar i nesten et halvt år, men det var en skikkelig god bil altså, jeg er faktisk litt lei meg for at jeg byttet bil i fjor, men den jeg kjører nå er ganske pålitelig, det er ikke dét.. 

Gjest: Så, siden 2008 altså? 

Jeg: Nei, jeg startet i 2011, først som vikar en periode. Jeg stortrives jeg, altså. Hvordan er det på din arbeidsplass da, Gjest? Godt med litt juleferie? 

Gjest: Ja, litt fri smakte ikke dårlig nå og - 

Hun: Dette kjøttet smakte heller ikke dårlig. Vet du, jeg er en veldig god evne til å krydde. Lise er ikke så flink til det, men jeg kom nå heldigvis i går og fikk reddet jula hahahaha, ja, for du vet, det er vanligvis jeg som steller til jul. 

 

Og alle er høflige og stiller henne spørsmål og lytter og prater. Eller lytter når hun starter et emne. Men hun klarer ikke å la noen svare uten å avbryte eller komme med tillegg... 

 

Anonymkode: 5a022...aa0

Det der kunne jeg ha skrevet. Hele tråden skremmer meg, for det er så mange helt like erfaringer som mine. Men akkurat det der! Når jeg blir bedt om å fortelle om store og viktige ting i livet mitt så er det nesten garantert mer interessant for henne å snakke om hvor hun var og hva hun gjorde da hun fikk beskjeden. Jeg var for eksempel utsatt for en alvorlig ulykke i utlandet for endel år siden og når folk spør om det ender vi alltid opp med å snakke om hvordan det var for henne å få telefonen fra kompisen som var med meg. Skjønner at det OGSÅ er interessant, men rart å aldri få oppmerksomhet om min erfaring fra henne.

Anonymkode: d73be...160

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

60 er gammel? 😂

Anonymkode: cf14c...a6e

ja? 

Anonymkode: c5ce9...c11

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får takke for at du tok deg tid til å svare så mye. Jeg har ikke forandret mening uansett. Det handler jo bare om at dere selv vil ha oppmerksomheten. Jeg nekter å tro at en mor aldri fokuserer på barna sine uansett hvor gamle de er, men det er tross alt mødrene deres det handler om. Så mye irritasjon, og at dere blir dritt lei. At noen tilmed vurderer å kutte kontakten i en alder av 40 år. Det vitner for meg om umodenhet. Syns bare det er leit at en ikke kan være mer tålmodig og eventuellt lukke ørene noen ganger. Hadde det vært nabokjerringa så hadde jeg forstått det, men det er den personen som prioriterte dere i veldig mange år, som ga dere livet og omsorg og det dere trengte. Når dere da blir voksne så kan dere glemme dere selv litt. Og så tenker jeg nok at hvis det virkelig var noe, så ville mødrene deres vært der for dere. Jeg er uenig med dere her, og syns det er så mange barnslige ytringer. At noen kalte at jeg skrev for noen drittunger dere er for personangrep forteller meg at noen er veldig hårsåre her. Det var et uttrykk etter som jeg leste så mye rart. At vi alle kan bli frustrerte over foreldrene våre er jeg helt med på, de er ikke feilfri. Men jeg har nok mye mer tålmodighet og tanker enn de fleste her. 

Anonymkode: 9e45a...4ba

Problemet er fortsatt at du ikke aner hva du snakker om, fordi du rett og slett misforstår problemstillingen. For å gi det inn med teskje, problemet er ikke at vi ikke ønsker å gi moren vår oppmerksomhet. 

Blir bare dumt at du beskylder andre for personangrep. 

Anonymkode: d73be...160

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Får takke for at du tok deg tid til å svare så mye. Jeg har ikke forandret mening uansett. Det handler jo bare om at dere selv vil ha oppmerksomheten. Jeg nekter å tro at en mor aldri fokuserer på barna sine uansett hvor gamle de er, men det er tross alt mødrene deres det handler om. Så mye irritasjon, og at dere blir dritt lei. At noen tilmed vurderer å kutte kontakten i en alder av 40 år. Det vitner for meg om umodenhet. Syns bare det er leit at en ikke kan være mer tålmodig og eventuellt lukke ørene noen ganger. Hadde det vært nabokjerringa så hadde jeg forstått det, men det er den personen som prioriterte dere i veldig mange år, som ga dere livet og omsorg og det dere trengte. Når dere da blir voksne så kan dere glemme dere selv litt. Og så tenker jeg nok at hvis det virkelig var noe, så ville mødrene deres vært der for dere. Jeg er uenig med dere her, og syns det er så mange barnslige ytringer. At noen kalte at jeg skrev for noen drittunger dere er for personangrep forteller meg at noen er veldig hårsåre her. Det var et uttrykk etter som jeg leste så mye rart. At vi alle kan bli frustrerte over foreldrene våre er jeg helt med på, de er ikke feilfri. Men jeg har nok mye mer tålmodighet og tanker enn de fleste her. 

Anonymkode: 9e45a...4ba

Nei, du har fortsatt ikke forstått problemstillingen.

Anonymkode: ccf99...d27

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får takke for at du tok deg tid til å svare så mye. Jeg har ikke forandret mening uansett. Det handler jo bare om at dere selv vil ha oppmerksomheten. Jeg nekter å tro at en mor aldri fokuserer på barna sine uansett hvor gamle de er, men det er tross alt mødrene deres det handler om. Så mye irritasjon, og at dere blir dritt lei. At noen tilmed vurderer å kutte kontakten i en alder av 40 år. Det vitner for meg om umodenhet. Syns bare det er leit at en ikke kan være mer tålmodig og eventuellt lukke ørene noen ganger. Hadde det vært nabokjerringa så hadde jeg forstått det, men det er den personen som prioriterte dere i veldig mange år, som ga dere livet og omsorg og det dere trengte. Når dere da blir voksne så kan dere glemme dere selv litt. Og så tenker jeg nok at hvis det virkelig var noe, så ville mødrene deres vært der for dere. Jeg er uenig med dere her, og syns det er så mange barnslige ytringer. At noen kalte at jeg skrev for noen drittunger dere er for personangrep forteller meg at noen er veldig hårsåre her. Det var et uttrykk etter som jeg leste så mye rart. At vi alle kan bli frustrerte over foreldrene våre er jeg helt med på, de er ikke feilfri. Men jeg har nok mye mer tålmodighet og tanker enn de fleste her. 

Anonymkode: 9e45a...4ba

Nå er det ikke slik at det bare er jeg som til enhver tid skal ha oppmerksomhet fra min mor, det er ikke det tråden handler om. Moren min betyr ekstremt mye for meg og jeg ønsker ikke noe annet enn et godt forhold til henne. Jeg har vært der for henne hele veien og jeg har ingen planer om å snu ryggen til henne. 

Jeg bare luftet en problemstilling som over tid har blitt verre, min samboer har også bitt seg merke i denne atferdsendringen. Jeg spurte enkelt og greit om det var noen andre her i lignende situasjon, og om dere kanskje hadde noen gode råd på veien. 

At du kaller noen for drittunger er vel ikke akkurat så hyggelig? Du tilspisser denne tråden mer enn nødvendig ved den type anmerkninger. Nå er det faktisk slik at moren min oppfører som beskrevet i mine tidligere innlegg, jeg har på ingen måte gitt uttrykk for at våre samtaler bare skal handle om meg. Det jeg prøver å si er at jeg føler meg oversett, og jeg har begrunnet årsaken til det. Det har vært situasjoner der moren min ikke har fått med seg (slik som jeg anser det), store begivenheter i mitt liv. At det kommer av at jeg rett og slett ikke finner noe plass i våre samtaler til å fortelle om det. Det er noe jeg synes er trist. At du velger å kalle meg for en drittunge sier vel kanskje litt mer om ditt vokabulær?Det er da ikke vanlig å komme med slike slengbemerkninger oss «voksne folk i mellom»? 

 

Anonymkode: 85299...f32

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke slik at det bare er jeg som til enhver tid skal ha oppmerksomhet fra min mor, det er ikke det tråden handler om. Moren min betyr ekstremt mye for meg og jeg ønsker ikke noe annet enn et godt forhold til henne. Jeg har vært der for henne hele veien og jeg har ingen planer om å snu ryggen til henne. 

Jeg bare luftet en problemstilling som over tid har blitt verre, min samboer har også bitt seg merke i denne atferdsendringen. Jeg spurte enkelt og greit om det var noen andre her i lignende situasjon, og om dere kanskje hadde noen gode råd på veien. 

At du kaller noen for drittunger er vel ikke akkurat så hyggelig? Du tilspisser denne tråden mer enn nødvendig ved den type anmerkninger. Nå er det faktisk slik at moren min oppfører som beskrevet i mine tidligere innlegg, jeg har på ingen måte gitt uttrykk for at våre samtaler bare skal handle om meg. Det jeg prøver å si er at jeg føler meg oversett, og jeg har begrunnet årsaken til det. Det har vært situasjoner der moren min ikke har fått med seg (slik som jeg anser det), store begivenheter i mitt liv. At det kommer av at jeg rett og slett ikke finner noe plass i våre samtaler til å fortelle om det. Det er noe jeg synes er trist. At du velger å kalle meg for en drittunge sier vel kanskje litt mer om ditt vokabulær?Det er da ikke vanlig å komme med slike slengbemerkninger oss «voksne folk i mellom»? 

 

Anonymkode: 85299...f32

Hilsen Ts.

Anonymkode: 85299...f32

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke slik at det bare er jeg som til enhver tid skal ha oppmerksomhet fra min mor, det er ikke det tråden handler om. Moren min betyr ekstremt mye for meg og jeg ønsker ikke noe annet enn et godt forhold til henne. Jeg har vært der for henne hele veien og jeg har ingen planer om å snu ryggen til henne. 

Jeg bare luftet en problemstilling som over tid har blitt verre, min samboer har også bitt seg merke i denne atferdsendringen. Jeg spurte enkelt og greit om det var noen andre her i lignende situasjon, og om dere kanskje hadde noen gode råd på veien. 

At du kaller noen for drittunger er vel ikke akkurat så hyggelig? Du tilspisser denne tråden mer enn nødvendig ved den type anmerkninger. Nå er det faktisk slik at moren min oppfører som beskrevet i mine tidligere innlegg, jeg har på ingen måte gitt uttrykk for at våre samtaler bare skal handle om meg. Det jeg prøver å si er at jeg føler meg oversett, og jeg har begrunnet årsaken til det. Det har vært situasjoner der moren min ikke har fått med seg (slik som jeg anser det), store begivenheter i mitt liv. At det kommer av at jeg rett og slett ikke finner noe plass i våre samtaler til å fortelle om det. Det er noe jeg synes er trist. At du velger å kalle meg for en drittunge sier vel kanskje litt mer om ditt vokabulær?Det er da ikke vanlig å komme med slike slengbemerkninger oss «voksne folk i mellom»? 

 

Anonymkode: 85299...f32

Tror han som du svarer er en gammel bruker som bare går å slenger dritt på kg. Om du leser mellom linjene så ser du at ikke alt er "helt bra" der.

Anonymkode: c5ce9...c11

[AnonymBruker]

Velkommen i klubben.... min mor er 82 år. Snakker bare om seg selv og sine sykdommer. Jeg er enebarn. Holder på å bli gal.... ikke noe trøst., det blir verre med årene....

Anonymkode: d6185...2af

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Min mor er også blitt bestemor, så hun viser desto enda ( om mulig ) mindre interesse for mitt liv, for jeg er jo også barnløs.
Vi bor langt unna hverandre, og snakker vel på telefon kanskje 5 ganger i året. Hun ringer kun hvis det har skjedd noe, som hun bare må fortelle. Jeg har gitt opp å ringe henne, for jeg blir helt ''tom'' av å prate med henne.
Hun var veldig flink til å ringe for å be om økonomisk hjelp, men etter at jeg begynte å si nei ( levde på minste minimum selv i den perioden ), så ble det mere sjeldent at hun slo på tråden.

Anonymkode: f64ce...682

Da er du ihvertfall heldig at du bor langt unna henne. Vi bor i kort avstand til hverandre og da blir det mer sårt i hverdagen, for innerst inne ønsker jeg et forhold til «moren» min, men ser at det dessverre ikke går.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Får takke for at du tok deg tid til å svare så mye. Jeg har ikke forandret mening uansett. Det handler jo bare om at dere selv vil ha oppmerksomheten. Jeg nekter å tro at en mor aldri fokuserer på barna sine uansett hvor gamle de er, men det er tross alt mødrene deres det handler om. Så mye irritasjon, og at dere blir dritt lei. At noen tilmed vurderer å kutte kontakten i en alder av 40 år. Det vitner for meg om umodenhet. Syns bare det er leit at en ikke kan være mer tålmodig og eventuellt lukke ørene noen ganger. Hadde det vært nabokjerringa så hadde jeg forstått det, men det er den personen som prioriterte dere i veldig mange år, som ga dere livet og omsorg og det dere trengte. Når dere da blir voksne så kan dere glemme dere selv litt. Og så tenker jeg nok at hvis det virkelig var noe, så ville mødrene deres vært der for dere. Jeg er uenig med dere her, og syns det er så mange barnslige ytringer. At noen kalte at jeg skrev for noen drittunger dere er for personangrep forteller meg at noen er veldig hårsåre her. Det var et uttrykk etter som jeg leste så mye rart. At vi alle kan bli frustrerte over foreldrene våre er jeg helt med på, de er ikke feilfri. Men jeg har nok mye mer tålmodighet og tanker enn de fleste her. 

Anonymkode: 9e45a...4ba

Er du virkelig så naiv som du viser i dette svaret????? 

Hva vet du om hva hun gjorde for meg når jeg var liten/yngre/ung voksen??? 

Og for å si det sånn, jeg er syk og min mor stiller ikke opp!!!!!!

du har jo sånn ca 0% gode argumenter.... 

hilsen den 40 åringen som skal kutte kontakten... 

Anonymkode: 53726...3ea

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Velkommen i klubben.... min mor er 82 år. Snakker bare om seg selv og sine sykdommer. Jeg er enebarn. Holder på å bli gal.... ikke noe trøst., det blir verre med årene....

Anonymkode: d6185...2af

Huff, min er bare 60, gæærn allerede og blitt bestemorgæærn også etter at barnebarn kom, så da er ikke den barnløse dattera så veldig interessant lenger.. jeg hater mora mi dypt og inderlig. 

Anonymkode: 53726...3ea

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er fortsatt at du ikke aner hva du snakker om, fordi du rett og slett misforstår problemstillingen. For å gi det inn med teskje, problemet er ikke at vi ikke ønsker å gi moren vår oppmerksomhet. 

Blir bare dumt at du beskylder andre for personangrep. 

Anonymkode: d73be...160

Hva vet du om jeg ikke aner hva jeg snakker om? For en merkelig og ikke minst uriktig påstand. Må jeg være enig med dere? Og i så fall hvorfor? 

Anonymkode: 9e45a...4ba

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er en voksen dame på 31 år, min mor er straks 60 og gikk fra min far for fem år siden. 

Moren min ble sammen med en ny mann for tre år siden. Jeg har opplevd en endring ved min mor som jeg føler at blir verre med årene. Det er slik at hver gang hun ringer meg er det bare for å snakke om seg selv, dersom jeg prøver å skvise inn noe fra mitt liv, klarer hun alltid å vri samtalen over til å handle om noe som omhandler henne. 

Jeg har også lagt merke til at når hun er sammen med mine svigerforeldre, eller at det er andre sosiale sammenkomster, er det slik at alle temaer som nevnes kan vris over til noe som handler om henne. 

Det gjelder altså uansett tema, det være seg et negativt eller positivt tema. Hun har også en tendens til å avbryte personer når de snakker, for å vri temaet over på noe som handler om henne og/eller hennes nye mann. Det ender med at jeg bare forholder meg taus og får i grunn lite mulighet til å snakke med andre personer tilstede når min mor er der. 

Kjenner at jeg blir sliten av det og enkelte ganger lar jeg være med å ta telefonen, ettersom at hun bare ringer for å snakke om seg selv. 

Er det flere som har det sånn?? Trenger litt tips her til hvordan jeg skal forholde meg til denne problemstillingen.. 

Anonymkode: 85299...f32

Kanskje du rett og slett skal vise henne dette innlegget, og si at det er du som har skrevet det?

Anonymkode: da98a...bbc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva vet du om jeg ikke aner hva jeg snakker om? For en merkelig og ikke minst uriktig påstand. Må jeg være enig med dere? Og i så fall hvorfor? 

Anonymkode: 9e45a...4ba

Jeg vet det jeg leser. Du skriver om noe helt annet enn det alle andre som har postet i tråden skriver noe om. Du er ikke uenig, du bare tror tråden dreier seg om noe annet.

Uansett, bare dur i vei, men spar oss for personangrepene. Er så fordummende.

Anonymkode: d73be...160

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en familie der flere gjør langt verre ting enn å avbryte andre og snakke mye om selv. Så det at noen er svært selvsentrerte, blir da i verste fall et irritasjonsmoment som jeg kan leve med.

Har ikke mer kontakt enn jeg orker, de verste holder jeg helt avstand til. Fungerer greit, det.

Siden jeg levde så lenge med overkjørende mennesker rundt meg, ble jeg såklart overkjørt av dem, og var en taus og stille person. Etter å ha blitt fri fra dem, opplever jeg at jeg har veldig mye på hjertet, veldig mye som jeg aldri har snakket om! Så noen ganger renner det over og blir en hel del "meg og mitt". Men jeg er klar over det da, og kan beklage til den som har måttet høre på skravlinga mi.

Jeg trenger å øve meg på å føre en samtale og ikke bare holde enetale, satser på å bli bedre. I mine tause år var jeg en god lytter, så det handler om å finne en balanse mellom lytting og prating.

Tror at dette også gjelder mange andre mennesker, at mange trenger litt sosial trening. Kjenner flere selv. Hvis det er mennesker man er glad i, må man nesten gi dem en sjanse, bære over med særhetene deres.

Men noen snakker ikke bare mye, de sier mange stygge ting til andre, og om andre. Slikt er utmattende, det drar ned humøret, stjeler kreftene. Nedbrytende og skadelig snakk har man lov til å ta avstand fra, i verste fall unngå all kontakt. Det er ikke alle som kan endres, og da må man passe på seg selv.

God jul videre og godt nytt år!

Anonymkode: a601b...2da

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

For noen drittunger flere av dere virker som. Spør dere egentlig om hvordan mødrene deres har det noen gang? Gir dere dem en liten oppmerksomhet noen ganger? Ber dem ut på lunsj eller shopping?

Dere er faktisk voksne mennesker nå, og mødrene deres har tatt vare på dere og gitt dere omsorg og omtanke i veldig mange år. Er det virkelig ikke på tide at dere yter mer enn syting til gjengjeld? Dere er da ikke små barn lengre! Husk at mødre er mennesker som er mer enn mødre. De har tanker, følelser og interesser de også, og kanskje det faktisk er på tide å la dem snakke og ha fokus på seg selv også? 

Når du Ts, klager over at moren din har forandret seg etter at hun fikk ny mann, har du tenkt på hvorfor? Kanskje hun faktisk ikke fikk så mye oppmerksomhet den gang? Kanskje hun savnet noe mer? Nå blir hun kanskje sett, og koser seg med å være i fokus?

Jeg syns dere som voksne bør se på mødrene deres som selvstendige og noe annet enn bare mødrene deres! Noen av dere høres ut som trassige og sutrete 4-åringer. Jeg skjønner at dere også vil ha oppmerksomhet, men da får dere også gi litt. Hva gjør dere egentlig for mødrene deres? Kan dere gi meg noen svar på det? 

Hilsen datter. I tulfelle noen ville tro at jeg var en mor som følte meg truffet. Hadde nemlig vært typisk å gå i den forsvarsposisjonen. 

Anonymkode: 9e45a...4ba

Dette handler jo like mye om at mødrene ikke generelt eier sosiale antenner.

Når man blir voksen ser man foreldrene sine i et annet lys. Jo lengre tid det tar mellom hver gang man sees, jo mer blir man observant på hvordan mødrene er som personer. Før så man mamma, nå ser man "Kari". Og Kari er ikke alltid like god som man mines henne som barn. 

Min mor er lik mange av de mødrene som omtales her, bare at hun aldri var en mor som brydde seg veldig om ungene sine, men mer om mannen sine behov. Nå er far død, men mor er fremdeles ikke noe mer interessert i barna sine. De fleste av oss søsken lar henne prate og overser henne for det meste. Sier ja og ha innimellom, men prater med hverandre når hun setter igang. Besøkene blir mer og mer av høflighet, og de blir kortere for hver gang. Når hun ringer setter vi av 10 minutter, sier ja og ha og så fint, før vi dessverre er opptatt med noe. Ting blir ikke bedre, man må bare forholde seg til det.

Anonymkode: a122a...ec6

[AnonymBruker]

Jeg ser at noen av dere skriver at dere ikke har barn, og at det kan være grunnen til at mødrene deres ikke spør dere om noe, men kun snakker om seg selv. Om det er noen trøst: min mor ringer med det skalkeskjulet at hun skal høre hvordan det går med barna mine, og etter at jeg har gitt et kjapt svar på det, kommer en monolog fra henne som gjerne varer i en time. Jeg får bare inn "mhm", "okay?" og "aaah, jeg skjønner". Det går i jobben og kollegaene (som jeg aldri har møtt), husarbeid/hagearbeid, og hva min far driver med for tiden. Den samme monologen igjen og igjen. Hun har ingen venninner, og mener at hun ikke ser vitsen med vennskap så lenge hun har min far. Hun sier på en måte at hun ikke engang ser MEG som ei venninne, og hun vil ikke treffe meg uten at jeg har med barna. Jeg, hennes eneste datter, er ikke verdt et treff. Ikke en tur i skogen, en kafétur eller shopping i byen. Forrige vinter spurte jeg om vi kunne ta en tur i skogen like ved der de bor, altså der jeg vokste opp, og jeg fikk et kontant "nei". Da jeg ikke klarte å skjule klumpen i halsen og tårene i øynene, ombestemte hun seg. Jeg fikk den turen. Og den handlet utelukkende om at hun pratet om seg selv. Likevel var jeg glad hun gadd å gå den turen med meg, selvom barna mine ikke var med. Sier til meg selv at hun kanskje er glad i meg, og at hun ikke bare takket ja for å ikke få dårlig samvittighet. Men innerst inne vet jeg vel egentlig bedre.

Skulle gjerne kunnet si at jeg hadde et godt forhold til henne som barn, men hun så meg ikke. Pappa var alltid viktigst, og vi barna ble alltid nedprioritert dersom det var mulig å prioritere pappa i stedet. Pappas følelser var viktigst. Pappas opplevelser. Pappas tid. Fint å se at de holdt sammen slik, og fortsatt holder sammen slik, men vi barna var bare forstyrrende elementer i våre foreldres liv. Vi var stille, sjenerte og neglisjerte. Ingen av oss taklet sosiale relasjoner så lenge vi bodde hjemme, for vi lærte at vi var mindreverdige. Vi fikk ikke utfolde oss innen fritidsaktiviteter heller, for de ville ikke bidra på "dugnader og sånt". Det at vi barna i det hele tatt har klart å bli "normale" voksne (i hvert fall to av oss) er egentlig utrolig. Men det er takket være oss selv, og ikke våre foreldre.

Så når mamma atter en gang ringer for å prate om seg og sitt, og jeg ikke får sagt en hel setning uten å bli avbrutt, tenker jeg i mitt stille sinn at jeg gleder meg til samtalen/monologen er over. Kall meg gjerne en bortskjemt drittunge eller en grusom datter. Sånn går det med barn som blir oversett og overhørt hele barndommen.

Anonymkode: bd135...e56

[AnonymBruker]

Mente oversett og overKJØRT.

Anonymkode: bd135...e56

[Gjest Helene J.]

Til deg som kaller folk drittunger; Du har tydeligvis ikke opplevd det vi har. Når man aldri har fått spørsmål om hvordan man har det, aldri fått en klem, aldri hatt annet enn monolog fra sin egen mor, aldri fått gratulasjoner for gjennomført eksamen, gjør det er vondt, samme om man nå har blitt voksen. En tid bodde jeg 35 mil unna min mor. Jeg hadde ikke sett henne på et halvt år, da hun kom på besøk. Jeg åpner døra, og det er ikke et "hei". Det er rett på hva slags klær hun har hatt på seg på turen. Hun snakket ikke med meg under hele oppholdet, kun til meg, og slik har det vært hele livet. Så før du dømmer, vær forsiktig med å uttale deg om noe du selv ikke har opplevd, eller har hatt. Og hvordan jeg kan vite at du ikke har opplevd det? Fordi du da ikke hadde uttalt deg på den måten. 

[AnonymBruker]

På 26.12.2018 den 21.51, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er en voksen dame på 31 år, min mor er straks 60 og gikk fra min far for fem år siden. 

Moren min ble sammen med en ny mann for tre år siden. Jeg har opplevd en endring ved min mor som jeg føler at blir verre med årene. Det er slik at hver gang hun ringer meg er det bare for å snakke om seg selv, dersom jeg prøver å skvise inn noe fra mitt liv, klarer hun alltid å vri samtalen over til å handle om noe som omhandler henne. 

Jeg har også lagt merke til at når hun er sammen med mine svigerforeldre, eller at det er andre sosiale sammenkomster, er det slik at alle temaer som nevnes kan vris over til noe som handler om henne. 

Det gjelder altså uansett tema, det være seg et negativt eller positivt tema. Hun har også en tendens til å avbryte personer når de snakker, for å vri temaet over på noe som handler om henne og/eller hennes nye mann. Det ender med at jeg bare forholder meg taus og får i grunn lite mulighet til å snakke med andre personer tilstede når min mor er der. 

Kjenner at jeg blir sliten av det og enkelte ganger lar jeg være med å ta telefonen, ettersom at hun bare ringer for å snakke om seg selv. 

Er det flere som har det sånn?? Trenger litt tips her til hvordan jeg skal forholde meg til denne problemstillingen.. 

Anonymkode: 85299...f32

OBS du er voksen nå, og mer reflektert og moden enn din mor. Det er fordi hun er gammel.

Se på din mor som et barn med behov for å bli sett. Hun er gammel og hjernen og kroppen begynner å svikte. Hun går tilbake inn i en tankegang hvor hun står i sentrum, akkurat som et barn. 

Anonymkode: c5ce9...c11

[AnonymBruker]

På 26.12.2018 den 22.33, AnonymBruker skrev:

Eldre mennesker blir gjerne slik. Jeg merker det på begge mine foreldre selv om de i utgangspunktet er oppegående mennesker. Spør i liten grad hva som skjer med meg lenger. Bryr ikke meg så mye, men litt kjedelig å ikke kunne ha vanlige samtaler som for noen år tilbake.

Anonymkode: 2e71f...838

Veldig enig i dette. 
 

merker det også på mine foreldre, spesielt mamma. Hun ble nylig 70. Syns hun er mer «ukritisk» også. Mye kritikk og negativitet til andre enn henne selv.. også til meg: enten må jeg gå ned i vekt, ellers er det ikke godt nok vasket hjemme hos oss. Både meg og mannen har høye stillinger og foruten litt trening og bittelitt sosialt eget liv, bruker vi tiden på datteren vår. Gjør så godt vi kan med både husarbeid og trening men hun skjønner ikke helt at det store overskuddet til egenpleie og få det beste ut av seg selv gjerne ikke ligger så godt til rette det året barnet vårt er 1 år.

 

kjipt å i mindre grad kunne bruke dem som samtalepartnere slik som jeg syns i større grad jeg kunne før. Men men

Anonymkode: cf993...25a