Moren min snakker bare om seg selv.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en voksen dame på 31 år, min mor er straks 60 og gikk fra min far for fem år siden. 

Moren min ble sammen med en ny mann for tre år siden. Jeg har opplevd en endring ved min mor som jeg føler at blir verre med årene. Det er slik at hver gang hun ringer meg er det bare for å snakke om seg selv, dersom jeg prøver å skvise inn noe fra mitt liv, klarer hun alltid å vri samtalen over til å handle om noe som omhandler henne. 

Jeg har også lagt merke til at når hun er sammen med mine svigerforeldre, eller at det er andre sosiale sammenkomster, er det slik at alle temaer som nevnes kan vris over til noe som handler om henne. 

Det gjelder altså uansett tema, det være seg et negativt eller positivt tema. Hun har også en tendens til å avbryte personer når de snakker, for å vri temaet over på noe som handler om henne og/eller hennes nye mann. Det ender med at jeg bare forholder meg taus og får i grunn lite mulighet til å snakke med andre personer tilstede når min mor er der. 

Kjenner at jeg blir sliten av det og enkelte ganger lar jeg være med å ta telefonen, ettersom at hun bare ringer for å snakke om seg selv. 

Er det flere som har det sånn?? Trenger litt tips her til hvordan jeg skal forholde meg til denne problemstillingen.. 

Anonymkode: 85299...f32

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er en voksen dame på 31 år, min mor er straks 60 og gikk fra min far for fem år siden. 

Moren min ble sammen med en ny mann for tre år siden. Jeg har opplevd en endring ved min mor som jeg føler at blir verre med årene. Det er slik at hver gang hun ringer meg er det bare for å snakke om seg selv, dersom jeg prøver å skvise inn noe fra mitt liv, klarer hun alltid å vri samtalen over til å handle om noe som omhandler henne. 

Jeg har også lagt merke til at når hun er sammen med mine svigerforeldre, eller at det er andre sosiale sammenkomster, er det slik at alle temaer som nevnes kan vris over til noe som handler om henne. 

Det gjelder altså uansett tema, det være seg et negativt eller positivt tema. Hun har også en tendens til å avbryte personer når de snakker, for å vri temaet over på noe som handler om henne og/eller hennes nye mann. Det ender med at jeg bare forholder meg taus og får i grunn lite mulighet til å snakke med andre personer tilstede når min mor er der. 

Kjenner at jeg blir sliten av det og enkelte ganger lar jeg være med å ta telefonen, ettersom at hun bare ringer for å snakke om seg selv. 

Er det flere som har det sånn?? Trenger litt tips her til hvordan jeg skal forholde meg til denne problemstillingen.. 

Anonymkode: 85299...f32

Moren min er også sånn. Det er bare om seg og sitt, ofte uhemmet skryt også. 

Anonymkode: 2852d...84a

[Gent82]

Er ikke så ille her, men ja det er lite spørsmål angående livet mitt.

[AnonymBruker]

Kjenner meg dessverre igjen. Går det an å tulle med det? Si f.eks nok : Hehe! Ja. Nok om deg»

 

 

Anonymkode: 3623f...46c

[AnonymBruker]

Sånn er min svigermor også. 

Det gjelder absolutt alt. Reklame for ketsjup blir til en anekdote om tomater hun dyrket en gang. En reklame for klær = utbrodering om som kler henne eller ikke. Ser vi på film så kommenterer hun menn hun synes er kjekke eller ikke, interiør hun kunne tenkt seg. Non stop prating, om seg selv. 

Barna fikk leker til jul og fikk de noe fint så snakket hun om sin barndom. Hvordan hun hadde elsket å få noe slikt, hvordan sånt ikke fantes da hun var liten, også dreier hun det over på hvor tidlig hun begynte å jobbe. 

Barna krangler og svigerfar humrer at "Sånn er det med småsøsken, det vet jeg alt om" til den eldste som klager. Men det vet jo svigermor myyye bedre enn svigerfar for him har jo ett mer søsken enn han har, og hun kranglet jammen ofte med sine altså. 

Så setter jeg frem riskrem og får utbasunert hvor flink hun er til å lage riskrem og at alle har sagt at ingen er som hennes, også kommenterer hun at hun hadde nesten maken glassbolle en gang, bare at det var krystall. 

Og så går det med 3 samtaledreiinger over på seg selv i minuttet, hele julekvelden. Svigerfar sa at vi hadde fint tre og med fin belysning og før jeg rakk å si takk, så skryte svigermor at sitt tre og at hun synes spir er penere enn stjerne osv osv. 

Jeg er så glad det er to år til neste gang. 

Anonymkode: 5a022...aa0

[AnonymBruker]

Det er skremmende likt hos meg! Jeg er 31 år. Min mor er straks 60 og fant en ny for tre år siden. Og alt om å snakke om seg selv stemmer. Igjen: Skremmende!

I juleselskapet plaprer de i vei om sine kjedelige liv på landet, som hun tror er helt fabelaktig, og den ene gangen noen viste litt interesse for meg og jeg snakket engasjert i maksimalt to minutter ble jeg bokstavelig talt avbrutt: "Nå har vi snakket mye om ***, la oss høre litt om deg da..." henvendt til den nye kjæresten. 

Min strategi er å ikke tilkjempe meg oppmerksomhet. Tar telefonen, men spør hun ikke så sier jeg heller ingenting om meg selv. Har de ikke lyst til å høre om meg, vel, synd for dem, ikke kom til meg når du angrer på at du ikke har fått med deg et sekund av hva avkommet ditt har drevet med de siste årene. Ditt tap. Selvom det er sårt som faen.

Jeg lurer på om det har å gjøre med at jeg ikke har barn. En 31-årings liv er kanskje ikke så relevant for den generasjonen når den ikke er innafor malen barn, Volvo og enebolig? 

Anonymkode: d73be...160

[Chantielle]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er min svigermor også. 

Det gjelder absolutt alt. Reklame for ketsjup blir til en anekdote om tomater hun dyrket en gang. En reklame for klær = utbrodering om som kler henne eller ikke. Ser vi på film så kommenterer hun menn hun synes er kjekke eller ikke, interiør hun kunne tenkt seg. Non stop prating, om seg selv. 

Barna fikk leker til jul og fikk de noe fint så snakket hun om sin barndom. Hvordan hun hadde elsket å få noe slikt, hvordan sånt ikke fantes da hun var liten, også dreier hun det over på hvor tidlig hun begynte å jobbe. 

Barna krangler og svigerfar humrer at "Sånn er det med småsøsken, det vet jeg alt om" til den eldste som klager. Men det vet jo svigermor myyye bedre enn svigerfar for him har jo ett mer søsken enn han har, og hun kranglet jammen ofte med sine altså. 

Så setter jeg frem riskrem og får utbasunert hvor flink hun er til å lage riskrem og at alle har sagt at ingen er som hennes, også kommenterer hun at hun hadde nesten maken glassbolle en gang, bare at det var krystall. 

Og så går det med 3 samtaledreiinger over på seg selv i minuttet, hele julekvelden. Svigerfar sa at vi hadde fint tre og med fin belysning og før jeg rakk å si takk, så skryte svigermor at sitt tre og at hun synes spir er penere enn stjerne osv osv. 

Jeg er så glad det er to år til neste gang. 

Anonymkode: 5a022...aa0

Blir egentlig litt trist når jeg leser dette.
Så koselig det må kjennes for de 'eldre' å kunne få prate om sine opplevelser,den gang de var yngre,hvordan ting var da osv. Bli møtt med respekt og interesse for det livet de har levd.
Men neida,det ble visst for lite fokus på de voksne 'barna'. Det er tragisk at man skal si om sine egne foreldre/svigerforeldre at man er glad til det er to år til neste gang....fordi de delte med seg av sitt liv.Respektløst rett og slett.  

[AnonymBruker]

Min mor er også sånn. Hun har veldig manglende selvinnsikt i tillegg, og blir sur hvis noen er uenig med henne. Jeg har valgt å ha minimal kontakt med henne, da hun har vært sånn i alle år. Vi hadde aldri noe mor-datter forhold, eller i følge henne hadde vi nok det. Blir hun konfontrert med ting så ''husker hun ikke'' og blir kjempesur.

Anonymkode: f64ce...682

[lysestake]

Har en veninne som er sånn. Det er ekstremt slitsomt å forholde seg til henne da alt handler om henne, uansett hva. Min veninne er jo helt super, men blir sliten enkelte ganger og da gidder jeg ikke å prate om meg selv. Det beste er egentlig at man sier i fra, ikke sikkert de vet det selv. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er skremmende likt hos meg! Jeg er 31 år. Min mor er straks 60 og fant en ny for tre år siden. Og alt om å snakke om seg selv stemmer. Igjen: Skremmende!

I juleselskapet plaprer de i vei om sine kjedelige liv på landet, som hun tror er helt fabelaktig, og den ene gangen noen viste litt interesse for meg og jeg snakket engasjert i maksimalt to minutter ble jeg bokstavelig talt avbrutt: "Nå har vi snakket mye om ***, la oss høre litt om deg da..." henvendt til den nye kjæresten. 

Min strategi er å ikke tilkjempe meg oppmerksomhet. Tar telefonen, men spør hun ikke så sier jeg heller ingenting om meg selv. Har de ikke lyst til å høre om meg, vel, synd for dem, ikke kom til meg når du angrer på at du ikke har fått med deg et sekund av hva avkommet ditt har drevet med de siste årene. Ditt tap. Selvom det er sårt som faen.

Jeg lurer på om det har å gjøre med at jeg ikke har barn. En 31-årings liv er kanskje ikke så relevant for den generasjonen når den ikke er innafor malen barn, Volvo og enebolig? 

Anonymkode: d73be...160

Ts her, oi det ser ut til at du og jeg har en ganske så lik historie! Min samboer og jeg har heller ikke barn, men jeg skulle da tro at min egen mor viste litt mere interesse for meg og mitt liv, fremfor å dominere absolutt alle samtalene våre hvor mesteparten av innholdet bærer preg av hun og hennes nye mann sitt liv. 

Mulig at det er jeg som er selvsentrert her, men hun var nå ikke så selvopptatt da hun var sammen meg min far. Det har gått så langt at jeg rett og slett irriterer meg over min mor, og det er noe jeg ønsker å endre.. jeg vil jo ha et godt forhold til moren min og sette pris på våre samtaler... 

Anonymkode: 85299...f32

[AnonymBruker]

Eldre mennesker blir gjerne slik. Jeg merker det på begge mine foreldre selv om de i utgangspunktet er oppegående mennesker. Spør i liten grad hva som skjer med meg lenger. Bryr ikke meg så mye, men litt kjedelig å ikke kunne ha vanlige samtaler som for noen år tilbake.

Anonymkode: 2e71f...838

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her, oi det ser ut til at du og jeg har en ganske så lik historie! Min samboer og jeg har heller ikke barn, men jeg skulle da tro at min egen mor viste litt mere interesse for meg og mitt liv, fremfor å dominere absolutt alle samtalene våre hvor mesteparten av innholdet bærer preg av hun og hennes nye mann sitt liv. 

Mulig at det er jeg som er selvsentrert her, men hun var nå ikke så selvopptatt da hun var sammen meg min far. Det har gått så langt at jeg rett og slett irriterer meg over min mor, og det er noe jeg ønsker å endre.. jeg vil jo ha et godt forhold til moren min og sette pris på våre samtaler... 

Anonymkode: 85299...f32

Akkurat det samme her, min mor var ikke sånn med min far. Jeg tror at hun som skilt føler at hun må bevise noe og smører på veldig tykt for å overbevise oss om at livet med den nye er helt fantastisk. I tillegg mangler hun selvinnsikt slik at jeg tror ikke hun er i nærheten av å være klar over hvor mye hun snakker om seg selv/han.

Jeg vil heller ikke ha et dårlig forhold til henne, men tenker at det er ikke hos meg feilen ligger og er hun ikke interessert så er hun ikke interessert. Har egentlig vent meg til å plassere alt av foreldreproblemer på kontoen for "ting jeg skal gjøre bedre når jeg selv får barn".

Anonymkode: d73be...160

[AnonymBruker]

Min mor prater mye om sin jobb, min bror og familien hans, og litt om hva hun har gjort i det siste. Klager over venninner innimellom, og hvor mye styr det er med bilen. Kan fortelle om hvor hyggelig det er å være på besøk på hytten til for eksempel venninne eller min bror. Hvor koselig det er hos andre og så videre. Nå har jeg vært i permisjon det siste året, så det skjer jo ikke så mye hos meg, men har jo to barn, og litt skjer det jo med dem. Og så har jeg en samboer. Når jeg prater med min mor så er det hun som står for snakkingen. Jeg er så vant med å ikke komme til ordet, så når det blir stille så har jeg ingen ting å si. Min mor spør sjelden om hvordan det står til med ungene, samboer eller meg. Det kommer som en bisetning helt på slutten av samtalen. Ikke tør jeg å fortelle veldig personlige ting, for det regner jeg med blir fortalt videre. Har hørt en del om min bror og familien, venninner og kollegaer som jeg tenker kanskje ikke skulle videre. Mamma sier aldri noe om at det er trivelig hos oss, at vi har et fint hjem, aldri noe positivt om mine svigerforeldre, og når hun var med oss på hytten snakket hun kun om hvor fint hun har det i campingvognen og hvor trivelig andre har det på sine hytter. Eneste kommentar var at det var mye nips/pynt/ting på hytten. Vet ikke helt hvordan det skulle tolkes. Min far døde for et par år siden, og det er kun min mors sorg det snakkes om. Hun er veldig klar over at hun prater mye, det kan hun spøke med, men de siste gangene hun har vært på besøk hos oss og mine svigerforeldre har vært her samtidig har hun ikke sagt et ord. Vet ikke hva det dreier seg om. Hun prater lite med ungene mine, hvis hun er på gulvet for å leke med de, ender hun ofte opp med å prate med oss voks i stedet. 

Jeg burde sikkert bli flinkere til å ta initiativ i telefonsamtalene, men synes det er fryktelig vanskelig. Akkurat nå skjer det ikke så mye i livet mitt, og så er det jo det at jeg føler alt blir fortalt videre. I tillegg vet jeg ikke hvor interessert min mor er i livet mitt siden hun ikke spør. 

Anonymkode: eb865...43c

[AnonymBruker]

2 timer siden, Nettvenn skrev:

Blir egentlig litt trist når jeg leser dette.
Så koselig det må kjennes for de 'eldre' å kunne få prate om sine opplevelser,den gang de var yngre,hvordan ting var da osv. Bli møtt med respekt og interesse for det livet de har levd.
Men neida,det ble visst for lite fokus på de voksne 'barna'. Det er tragisk at man skal si om sine egne foreldre/svigerforeldre at man er glad til det er to år til neste gang....fordi de delte med seg av sitt liv.Respektløst rett og slett.  

Det er en uke til vi møtes igjen. Vi ser dem ofte, treffer dem ofte, dama er yrkesaktiv men selv om vi tilbringer ca en helg i måneden med henne så er hun ute av stand til å holde en samtale i mer enn 12 sekunder uten å skyte inn paranteser henvist til seg selv. Det er ikke trist, det er jævlig slitsomt å tilbringe julekvelden med en narsissist som ikke engang kan høre en toåring telle stavrende til ti uten å svare med "Ååh så gøy, vet du jeg var veldig tidlig ute med tall og alle sa at jeg hadde talent for matematikk.."

Jeg snakker ikke om at jeg og mannen min skal være sentrum av universet, jeg snakker om manglende sosiale antenner og total ignoranse for at det finnes noen andre mennesker i rommet. 

Anonymkode: 5a022...aa0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min mor er også sånn. Hun har veldig manglende selvinnsikt i tillegg, og blir sur hvis noen er uenig med henne. Jeg har valgt å ha minimal kontakt med henne, da hun har vært sånn i alle år. Vi hadde aldri noe mor-datter forhold, eller i følge henne hadde vi nok det. Blir hun konfontrert med ting så ''husker hun ikke'' og blir kjempesur.

Anonymkode: f64ce...682

Oj oj oj... herreminhatt... akkurat sånn som jeg har det med min «mor».. jeg setter tilogmed mor i «» fordi hun har liksom aldri vært noe mamma. Vi har aldri hatt et mor datter forhold og jeg er på vei til å bryte nå. Jeg er nesten 40, hun 60. Trodde hun ville faktisk kjempe litt for meg, men den gang ei. Og etter at søskenet mitt har gjort henne til bestemor har GALSKAPEN nådd nye høyder jeg ikke trodde var mulig. Så det er mange av oss som har mødre som ikke skulle vært mødre dessverre. 

Anonymkode: 53726...3ea

[AnonymBruker]

De er gamle. Det blir mer og mer ego snakk etter eldre man blir.

Anonymkode: c5ce9...c11

[AnonymBruker]

Så "bra" å høre om andre som har det slik! Min mor er 70 år nå og har vært ufør de siste 10-15 årene grunnet en kronisk sykdom. Hver eneste gang vi prater så skal hun prate om denne sykdommen og alt vi andre prater om blir vridd om til henne, hennes liv og ofte hennes sykdom. Siden det heller ikke skjer så mye i hennes liv lenger, så prater hun masse og lenge om uvesentligheter (hvilken jakke hun valgte å ha på seg siden det kanskje regnet) og gjentar seg selv og re-forteller anekdoter som vi har hørt 20-30 ganger før.

Det hele er utrolig slitsomt og gjør både at jeg føler jeg allerede har mistet min mor og at jeg misliker henne mer og mer og ikke ønsker mer kontakt enn jeg pliktskyldigst må. Og det er en vond følelse. Men hun trekker alle energi ut av meg.

Anonymkode: ccf99...d27

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det samme her, min mor var ikke sånn med min far. Jeg tror at hun som skilt føler at hun må bevise noe og smører på veldig tykt for å overbevise oss om at livet med den nye er helt fantastisk. I tillegg mangler hun selvinnsikt slik at jeg tror ikke hun er i nærheten av å være klar over hvor mye hun snakker om seg selv/han.

Jeg vil heller ikke ha et dårlig forhold til henne, men tenker at det er ikke hos meg feilen ligger og er hun ikke interessert så er hun ikke interessert. Har egentlig vent meg til å plassere alt av foreldreproblemer på kontoen for "ting jeg skal gjøre bedre når jeg selv får barn".

Anonymkode: d73be...160

Ts her igjen. Det er som om jeg skulle ha skrevet dette selv. Jeg mistenker også at moren min holder på slik for å bevise hvor mye bedre hun har det nå. Samtidig så er det ingen spm har rettet en pekefinger mot henne, eller stilt spørsmål ved de valgene hun har gjort nå, (altså funnet seg en ny mann). 

Moren min er det snilleste mennesket jeg noen gang har møtt, men dette «fenomenet» skaper mer avstand mellom oss. I jula måtte jeg flere ganger be henne om å slutte å avbryte meg, da spesielt hvis jeg ble stilt spørsmål fra andre som omhandler meg, og som bare jeg kan svare på. Da avbrøt hun flere ganger der hun skulle legge til ting ved min historie som så absolutt ikke var sann! Samtidig så moren min ut som et kjempestort spørsmålstegn da jeg ba henne om å slutte..

Opplevde det som flaut og slitsomt i forhold til at de andre kanskje opplevde at jeg ble sur på moren min. Noe som i utgangspunktet ikke stemmer, men samtidig så blir jeg irritert når jeg blir avbrutt opptil fem ganger, og flere ganger må starte historien(e) på nytt. 

Anonymkode: 85299...f32

[AnonymBruker]

Klem til deg, TS. Jeg håper det kommer noen råd her, men jeg har bare bitt meg i leppen og holdt ut i snart ti år. 

Gjest: Lise, hvor lenge har du jobbet for X nå? 

Jeg: Jeg startet der høsten totusenog-

Hun: Det var i 2008,det vet JEG, for jeg husker at jeg fikk vite om det mens jeg kjørte den nye bilen og snakket på det integrerte telefonsystem for første gang. Det var så rart å høre stemmer over radioen og Hahaha, vet du jeg ropte ut alle svar i nesten et halvt år, men det var en skikkelig god bil altså, jeg er faktisk litt lei meg for at jeg byttet bil i fjor, men den jeg kjører nå er ganske pålitelig, det er ikke dét.. 

Gjest: Så, siden 2008 altså? 

Jeg: Nei, jeg startet i 2011, først som vikar en periode. Jeg stortrives jeg, altså. Hvordan er det på din arbeidsplass da, Gjest? Godt med litt juleferie? 

Gjest: Ja, litt fri smakte ikke dårlig nå og - 

Hun: Dette kjøttet smakte heller ikke dårlig. Vet du, jeg er en veldig god evne til å krydde. Lise er ikke så flink til det, men jeg kom nå heldigvis i går og fikk reddet jula hahahaha, ja, for du vet, det er vanligvis jeg som steller til jul. 

 

Og alle er høflige og stiller henne spørsmål og lytter og prater. Eller lytter når hun starter et emne. Men hun klarer ikke å la noen svare uten å avbryte eller komme med tillegg... 

 

Anonymkode: 5a022...aa0

[AnonymBruker]

For noen drittunger flere av dere virker som. Spør dere egentlig om hvordan mødrene deres har det noen gang? Gir dere dem en liten oppmerksomhet noen ganger? Ber dem ut på lunsj eller shopping?

Dere er faktisk voksne mennesker nå, og mødrene deres har tatt vare på dere og gitt dere omsorg og omtanke i veldig mange år. Er det virkelig ikke på tide at dere yter mer enn syting til gjengjeld? Dere er da ikke små barn lengre! Husk at mødre er mennesker som er mer enn mødre. De har tanker, følelser og interesser de også, og kanskje det faktisk er på tide å la dem snakke og ha fokus på seg selv også? 

Når du Ts, klager over at moren din har forandret seg etter at hun fikk ny mann, har du tenkt på hvorfor? Kanskje hun faktisk ikke fikk så mye oppmerksomhet den gang? Kanskje hun savnet noe mer? Nå blir hun kanskje sett, og koser seg med å være i fokus?

Jeg syns dere som voksne bør se på mødrene deres som selvstendige og noe annet enn bare mødrene deres! Noen av dere høres ut som trassige og sutrete 4-åringer. Jeg skjønner at dere også vil ha oppmerksomhet, men da får dere også gi litt. Hva gjør dere egentlig for mødrene deres? Kan dere gi meg noen svar på det? 

Hilsen datter. I tulfelle noen ville tro at jeg var en mor som følte meg truffet. Hadde nemlig vært typisk å gå i den forsvarsposisjonen. 

Anonymkode: 9e45a...4ba