Schrödingers katt

[Jessica Hamby]

Så godt å lese at du har gode dager også!

Er det ikke mulig å ta lav dose steroider hver dag gjennom hele behandlingen? Jeg vet det kan være problematisk over tid, men det er jo bare noen uker.

[SchrödingersKatt]

1 time siden, Puffedama skrev:

Så herlig å lese at du fortsatt har gode dager innimellom, det fortjener du virkelig! Hurra for steroider!   Og for 2000 kalorier, ikke minst.

Og nå er du snaaart halvveis i strålingen, er du ikke? Heia deg!

I morgen er jeg faktisk halvveis ja, tre uker 😮

Går det bra med deg?  

[SchrödingersKatt]

1 time siden, Jessica Hamby skrev:

Så godt å lese at du har gode dager også!

Er det ikke mulig å ta lav dose steroider hver dag gjennom hele behandlingen? Jeg vet det kan være problematisk over tid, men det er jo bare noen uker.

Jeg tror et jevnlig inntak skaper mer problemer enn goder med tanke på seponering og andre bivirkninger, så jeg får heller se litt frem til disse dagene.  Jeg nevnte effekten til sykepleieren min i dag da. Og fikk oppjustert smertestillende dose i stedet. Tar gjerne det også jeg. 😛

[Handful]

Hei jeg fant dagboken din idag (og leste den første tråden din også, og puffedama sin). Jeg søkte på cellegift, så da fant jeg disse trådene. 

Trist å høre hvor alvorlig det er for deg. En skulle ikke måtte behøve å ha det sånn.  Ønsker deg alt godt, fremgang og gode nyheter!

Jeg skriver her pga det du uthevet i første innlegget ditt. Mannen min har fått kreft og fått operert bort svulsten to dager etter første legebesøk. Så det gikk raskt. Etter det måtte han ta biopsi av lungen og det var spredning dit og til to lymfeknuter i bukhulen. Disse ukene har jeg vært så redd, og livet har vært snudd på hodet. Men vi har vært blandt de heldige, gode prognoser og de sier at han skal bli frisk. Men pga sjokket er det nesten så jeg ikke klarer å tro på det. Han skal starte på cellegift nå kommende uke, og jeg vet ikke hvordan det vil bli. Derfor jeg søkte på forumet, for å prøve å forberede meg litt. Syntes nesten det er litt skummelt at han skal være hjemme. Hvor dårlig kommer han til å bli? Vi har to små barn, så her er det absolutt ikke rolig. Tvert i mot, begge er syke med høy feber og en veldig stygg hoste. De våkner av hosten og gråter og vil ha trøst i tur og orden her. Og det er bare 3 dager til oppstart. Jeg er bekymret for at han skal bli smittet og veldig dårlig. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten hans bidrag i familien, og i tillegg ta meg av han og støtte han. Minstejenta roer seg som regel bare med han på natta for eksempel. Men men, dette må jeg jo bare klare. Er så uendelig glad i han og ser jo enda større verdi i forholdet vårt og det livet vi har sammen. Håper vi og dere andre som skriver i tråden kommer tilbake til den gode hverdagen snart. Hvordan liker dere som har kreft selv, å bli støttet av de rundt? Hva har vært bra og evt mindre bra?

 

[Puffedama]

17 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

I morgen er jeg faktisk halvveis ja, tre uker 😮

Går det bra med deg?  

Jada, det humper og går  

Men virkelig, det går ikke så aller verst. Den første uka etter kur er ubehagelig, men etter det er jeg egentlig bare innmari slapp. Og det er til å bære, det kunne vært så mye verre. Ligger på lading når huset er tomt på dagtid, og står på etter beste evne resten av døgnet- og det funker sånn nogenlunde, så da regner jeg meg selv (og han jeg er gift med, ikke minst) som ganske heldig.

Det som er litt kjipt, er at svulsten ikke har reagert særlig på cellegiften. Var til ultralyd og mammografikontroll i går og den har kanskje krympet et par usle millimeter etter halvgått kur. De har lagt inn en markør nå, i tilfelle den smuldrer helt opp og blir borte (det er lov å håpe!), og skal sammenligne bilder osv til mandag, når det er tid for neste legetime og cellegift. Kanskje de bestemmer seg for å fortsette med EC90, kanskje vi går over til Taxol med en gang siden den knapt har reagert i løpet av de seks ukene som har gått. Vi får se De er i alle fall påpasselige, og det føles veldig trygt.

11 timer siden, Handful skrev:

Hei jeg fant dagboken din idag (og leste den første tråden din også, og puffedama sin). Jeg søkte på cellegift, så da fant jeg disse trådene. 

Trist å høre hvor alvorlig det er for deg. En skulle ikke måtte behøve å ha det sånn.  Ønsker deg alt godt, fremgang og gode nyheter!

Jeg skriver her pga det du uthevet i første innlegget ditt. Mannen min har fått kreft og fått operert bort svulsten to dager etter første legebesøk. Så det gikk raskt. Etter det måtte han ta biopsi av lungen og det var spredning dit og til to lymfeknuter i bukhulen. Disse ukene har jeg vært så redd, og livet har vært snudd på hodet. Men vi har vært blandt de heldige, gode prognoser og de sier at han skal bli frisk. Men pga sjokket er det nesten så jeg ikke klarer å tro på det. Han skal starte på cellegift nå kommende uke, og jeg vet ikke hvordan det vil bli. Derfor jeg søkte på forumet, for å prøve å forberede meg litt. Syntes nesten det er litt skummelt at han skal være hjemme. Hvor dårlig kommer han til å bli? Vi har to små barn, så her er det absolutt ikke rolig. Tvert i mot, begge er syke med høy feber og en veldig stygg hoste. De våkner av hosten og gråter og vil ha trøst i tur og orden her. Og det er bare 3 dager til oppstart. Jeg er bekymret for at han skal bli smittet og veldig dårlig. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten hans bidrag i familien, og i tillegg ta meg av han og støtte han. Minstejenta roer seg som regel bare med han på natta for eksempel. Men men, dette må jeg jo bare klare. Er så uendelig glad i han og ser jo enda større verdi i forholdet vårt og det livet vi har sammen. Håper vi og dere andre som skriver i tråden kommer tilbake til den gode hverdagen snart. Hvordan liker dere som har kreft selv, å bli støttet av de rundt? Hva har vært bra og evt mindre bra?

 

Først, en god klem til deg!   Det er kjempetøft akkurat når beskjeden kommer og tiden som følger, med masse utredning og "kommer jeg til å dø om tre uker"-katastrofetanker. Men alle jeg har snakket med sier at dette faktisk er den verste tiden, det kommer til å stabilisere seg og bli bedre, i hvert fall mentalt, hvis det er sånn at prognosene tross alt er gode og man kan innstille seg på å forhåpentligvis bli frisk igjen.

Jeg har ikke filla greie på medisin og har googlet mindre enn de fleste. Så ta alt jeg sier med en stor klype salt   Men det er jo sånn at det finnes mange forskjellige cellegifter med forskjellige typer bivirkninger. For å komplisere bildet enda mer, reagerer man ikke nødvendigvis likt på samme cellegifttyper heller. Men jeg går akkurat nå på en type som dreper immunforsvaret mer eller mindre fullstendig, og jeg får en sprøyte et par dager etter cellegiften som tvinger immunforsvaret opp igjen. Den heter Lonquex, og det finnes også noe som heter Neulasta. Jeg tror dette tilbys de fleste i risikogruppa (for eksempel foreldre til relativt små barn), og hvis mannen din skal ta en type som kverker immunforsvaret kan dere jo i alle fall høre om det er en mulighet, hvis han ikke får det automatisk? Jeg har levd i en veritabel basillfarm siden jeg begynte på cellegift- mange barn som drar med seg smitte fra skole og aktiviteter, henting i barnehagen og bursdagsfester, kjørt masse offentlig kommunikasjon midt i influensasesongen, bla bla bla- og det har gått helt greit. For meg er det viktig å klore meg fast i hverdagen og gjøre alt jeg kan ("unngå syke mennesker" er for eksempel et helt bortkastet råd så lenge noen eksemplarer av arten kravler opp i senga mi på natta ), så lenge jeg er i stand til det. Ikke bare for min skyld, men også fordi det ikke er mulig å ta unna alt for mannen min- sett i det perspektivet at kreft er en langtidssykdom. Selv om jeg bidrar masse (og som jeg sa til Schrödinger, ligger på lading på dagtid og slapper av da), kjenner jeg likevel på den dårlige samvittigheten. Det er tøft å ha kreft, men det er jaggu ingen dans på roser å være pårørende heller, på så mange plan...

Alt kommer jo til syvende og sist an på formen til mannen din. Noen blir kjempedårlige, og da er det fulltidsjobb og vel så det å være syk. Men i "mitt hjørne" av kreftverdenen (er med i en gruppe for unge brystkreftrammede, og der er det naturlig nok mange med småbarn og tilhørende forpliktelser, samtidig som vi har en ganske standardisert behandling og greie prognoser som gjør at mange har mulighet til å fungere nesten normalt) har jeg inntrykk av at for de fleste går hverdagen sin skjeve gang, med noen tilpasninger selvfølgelig. Og dra inn det dere har av forsterkninger utenfra! I en krisesituasjon er det ofte forbausende mange som gjerne vil hjelpe, så benytt dere av det hvis dere får sjansen. Masse masse lykke til, både med behandlingen- og livet underveis!

**************

Og til Schrödinger: gratulerer med halvveis gjennomført stråling. Heretter kan du telle nedover! Sender gode tanker til dagens behandling og til helga som kommer. Du er steintøff som står i dette her, og (jeg håper dette er greit altså ) jeg tenker alltid på deg når jeg ligger inne til noe som er ubehagelig. Skjerp deg, Puffedama, sier jeg. Tenk på Schrödinger og slutt å syte! … og så skammer jeg meg litt, og så gjør legene det de skal gjøre, og så går det jo forbausende ofte helt greit   Spent på om det vil funke hvis de truer med å legge inn VAP, da, bare tanken gjør meg uvel. Men den tid, den sorg. En dag av gangen, er det ikke så? Stor klem til deg!  

Endret 8. februar 2019 av Puffedama
måtte presisere noe

[Kitcat]

Så godt å høre at steroidene gir deg et pusterom fra smerter! Husker fra jeg selv var i aktiv behandling med cg og stråling at det er lett å miste motet og håpet når bivirkningene herjer som verst. Da er det herlig å få en slik påminnelse om at det ikke varer evig. Måtte siste halvdel av behandling gå raskt og så skånsomt som mulig! Stå på!

[Handful]

11 timer siden, Puffedama skrev:

 

Først, en god klem til deg!   Det er kjempetøft akkurat når beskjeden kommer og tiden som følger, med masse utredning og "kommer jeg til å dø om tre uker"-katastrofetanker. Men alle jeg har snakket med sier at dette faktisk er den verste tiden, det kommer til å stabilisere seg og bli bedre, i hvert fall mentalt, hvis det er sånn at prognosene tross alt er gode og man kan innstille seg på å forhåpentligvis bli frisk igjen.

Jeg har ikke filla greie på medisin og har googlet mindre enn de fleste. Så ta alt jeg sier med en stor klype salt   Men det er jo sånn at det finnes mange forskjellige cellegifter med forskjellige typer bivirkninger. For å komplisere bildet enda mer, reagerer man ikke nødvendigvis likt på samme cellegifttyper heller. Men jeg går akkurat nå på en type som dreper immunforsvaret mer eller mindre fullstendig, og jeg får en sprøyte et par dager etter cellegiften som tvinger immunforsvaret opp igjen. Den heter Lonquex, og det finnes også noe som heter Neulasta. Jeg tror dette tilbys de fleste i risikogruppa (for eksempel foreldre til relativt små barn), og hvis mannen din skal ta en type som kverker immunforsvaret kan dere jo i alle fall høre om det er en mulighet, hvis han ikke får det automatisk? Jeg har levd i en veritabel basillfarm siden jeg begynte på cellegift- mange barn som drar med seg smitte fra skole og aktiviteter, henting i barnehagen og bursdagsfester, kjørt masse offentlig kommunikasjon midt i influensasesongen, bla bla bla- og det har gått helt greit. For meg er det viktig å klore meg fast i hverdagen og gjøre alt jeg kan ("unngå syke mennesker" er for eksempel et helt bortkastet råd så lenge noen eksemplarer av arten kravler opp i senga mi på natta ), så lenge jeg er i stand til det. Ikke bare for min skyld, men også fordi det ikke er mulig å ta unna alt for mannen min- sett i det perspektivet at kreft er en langtidssykdom. Selv om jeg bidrar masse (og som jeg sa til Schrödinger, ligger på lading på dagtid og slapper av da), kjenner jeg likevel på den dårlige samvittigheten. Det er tøft å ha kreft, men det er jaggu ingen dans på roser å være pårørende heller, på så mange plan...

Alt kommer jo til syvende og sist an på formen til mannen din. Noen blir kjempedårlige, og da er det fulltidsjobb og vel så det å være syk. Men i "mitt hjørne" av kreftverdenen (er med i en gruppe for unge brystkreftrammede, og der er det naturlig nok mange med småbarn og tilhørende forpliktelser, samtidig som vi har en ganske standardisert behandling og greie prognoser som gjør at mange har mulighet til å fungere nesten normalt) har jeg inntrykk av at for de fleste går hverdagen sin skjeve gang, med noen tilpasninger selvfølgelig. Og dra inn det dere har av forsterkninger utenfra! I en krisesituasjon er det ofte forbausende mange som gjerne vil hjelpe, så benytt dere av det hvis dere får sjansen. Masse masse lykke til, både med behandlingen- og livet underveis!

 

Tusen takk for svaret ditt, og klemmen! 

Veldig godt å lese at du fortsatt deltar i familielivet. Mannen min skal også få den sprøyta ser jeg. Ikke bare bare å unngå syke mennesker her heller nei. *ler* Var visst lungebetennelse på ene ungen her tilogmed. 

Trist å lese at svulsten ikke har krympet nevneverdig. Du har kanskje skrevet det før, men fjerning av brystet er også først aktuelt etter kur? Hva er VAP? Stor klem til deg også!

 

[SchrödingersKatt]

På 7.2.2019 den 21.03, Handful skrev:

Hei jeg fant dagboken din idag (og leste den første tråden din også, og puffedama sin). Jeg søkte på cellegift, så da fant jeg disse trådene. 

Trist å høre hvor alvorlig det er for deg. En skulle ikke måtte behøve å ha det sånn.  Ønsker deg alt godt, fremgang og gode nyheter!

Jeg skriver her pga det du uthevet i første innlegget ditt. Mannen min har fått kreft og fått operert bort svulsten to dager etter første legebesøk. Så det gikk raskt. Etter det måtte han ta biopsi av lungen og det var spredning dit og til to lymfeknuter i bukhulen. Disse ukene har jeg vært så redd, og livet har vært snudd på hodet. Men vi har vært blandt de heldige, gode prognoser og de sier at han skal bli frisk. Men pga sjokket er det nesten så jeg ikke klarer å tro på det. Han skal starte på cellegift nå kommende uke, og jeg vet ikke hvordan det vil bli. Derfor jeg søkte på forumet, for å prøve å forberede meg litt. Syntes nesten det er litt skummelt at han skal være hjemme. Hvor dårlig kommer han til å bli? Vi har to små barn, så her er det absolutt ikke rolig. Tvert i mot, begge er syke med høy feber og en veldig stygg hoste. De våkner av hosten og gråter og vil ha trøst i tur og orden her. Og det er bare 3 dager til oppstart. Jeg er bekymret for at han skal bli smittet og veldig dårlig. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten hans bidrag i familien, og i tillegg ta meg av han og støtte han. Minstejenta roer seg som regel bare med han på natta for eksempel. Men men, dette må jeg jo bare klare. Er så uendelig glad i han og ser jo enda større verdi i forholdet vårt og det livet vi har sammen. Håper vi og dere andre som skriver i tråden kommer tilbake til den gode hverdagen snart. Hvordan liker dere som har kreft selv, å bli støttet av de rundt? Hva har vært bra og evt mindre bra?

 

Hei Handful! Så bra du fant veien hit. 😊

Kreft er noe dritt uansett hva slags kreft det er, men jeg håper dere klorer dere fast til beskjeden om gode prognoser! Leger sier ikke dette med letthet uten at de mener det, så dere har iallefall all grunn til å tro at alt dette skal gå helt bra, selv om prosessen nok kan bli tøff.

For meg og kjæresten var denne sjokkfasen den aller verste. Helt hinsides grusom utover all fatteevne. Usikkerhet, panikk, frykt og uvirkelighetsfølelse på en gang, jeg tror ikke det finnes ett menneske som har evnen til å håndtere noe slikt på en «eksemplarisk» måte.

Det er flott at mannen din får starte på kur så kjapt! For meg tok det litt lengre tid, men den lettelsen da en form for progresjon endelig begynte å skje var stor. Jeg både tror og håper sjokkfasen vil legge seg litt for dere også når behandlingen og den «nye hverdagen» kommer i gang. Det gjorde det for oss. Vet dere hvor lenge behandlingen skal foregå?

Jeg skjønner også de ekstra bekymringene som kommer med barn, og syke barn til og med. 😓Håper hele gjengen blir friske snart! Hvor syk man blir av cellegift har jeg inntrykk av at er helt individuelt, og det handler om alt fra type gift, dose, annen behandling og alt mulig annet. Selv har jeg blitt lite syk av selve cellegifta, men desto sykere av strålinga da.

Å være pårørende er kjempetøft, så husk å ta vare på deg selv også oppi dette. Mine tips er å ikke være redd for å ta i mot praktisk hjelp fra venner og familie. Bruk dem, de ønsker å hjelpe. For meg er det de «små» praktiske hjelpetiltakene som har betydd mest i hverdagen, som å få skyss til timer, hjelp til å lage mat, husarbeid, selskap under cellegiftbehandling og timer med venting, og rett og slett ha noen å dele tanker og bekymringer med - dag som natt. Rett og slett få lov til å lene meg litt tilbake og faktisk ta i mot hjelp med god samvittighet. Det hjelper å være åpen og ærlig om alt og ikke minst hvordan man har det.

Etterhvert forsto jeg også at det er lurt å ta i mot all hjelp man blir tilbudt via sykehus, så lenge man orker det. Samtaler med fagpersonell, sykepleiere, sosionom, ernæringsfysiolog etc. Det hjelper, for små og store spørsmål dukker opp hele tiden. Ikke gå rundt å føl dere usikker på noe, spør om alt. Her feilet jeg stort i starten selv, men har blitt flinkere. Min erfaring er også at det er mye enklere å få noe vettugt ut av sykepleiere enn av leger, så nå går jeg alltid via sykepleier om jeg lurer på noe/vil ha noe.  De er eksemplariske supermennesker som fikser det meste! Ingen spørsmål er dumme.

Det kan også være verdt å sjekke ut om sykehuset deres har tilknytning til et Vardesenter eller Pusterom.

Og, ikke vær redd for å ta i mot lindrende hjelp som ved smerter, eventuell psykisk ubalanse, alt slikt. Dette gjelder også pårørende. Kjæresten min er både delvis sykmeldt og bruker sovepiller for å fungere, og på den måten klarer han også å være ekstra sterk for meg når jeg trenger det. ❤️

Dette klarer dere! 💪 Siden dette ikke bare er «min» dagbok sånn egentlig er du selvfølgelig velkommen til å skrive her hvis du føler for å blåse ut, har spørsmål (har selv fått mange gode og praktiske tips her fra andre med erfaring) eller bare trenger å kjenne på at vi er flere som er på en slik berg-og-dalbane-reise, akkurat nå. Dere er ikke alene. ❤️

Klem!  

[Handful]

3 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

Hei Handful! Så bra du fant veien hit. 😊

 

Hei! Tusen takk for et langt, nyttig og hyggelig svar. Og klem tilbake! Hvordan har du det i helgen? 

Kjenner meg igjen i hvor grusomme de første ukene var. Og det er fortsatt litt ekkelt og gå å vente på kurstart, ikke vite hvordan han kommer til å reagere. Også sånne "tenk om det ikke virker" tanker. Legen sa jo at han kom til å dø uten behandling, og det er jo liksom selvfølgelig kanskje når det gjelder kreft, men det blir så sterkt når det gjelder din aller kjæreste. Håper som du sier at det mentale blir litt bedre etterhvert. Og skal prøve å tro på de gode prognosene når vi først er så heldige at de sier det! 

Familien stiller opp ja. Faren hans skal kjøre han på mandag, og har kjørt til flere timer allerede. Jeg får som regel ikke gjort det, da jeg må levere barna og prøve å jobbe mest mulig. Driver eget firma som gjør det vanskelig å være borte. Men nå har jeg blitt 20 % sykemeldt og det hjelper. Diagnosen legen har satt er situasjonsbetinget psykisk ubalanse, og dey stemmer jo ganske bra! Godt å høre at kjæresten din også er delvis sykemeldt og får hjelp til å sove på natta! Det lille jeg føler jeg får gjort for mannen når han har vært på sykehuset er at vi spiller Wordfeud sammen på mobilen. Da får jeg underholdt han litt selv om jeg ikke er fysisk til stede, og det er jo alltid så mye venting...

Vi har ikke fått så mye informasjon om tilbud vi kan benytte oss av, så det var bra du nevnte litt om det. Noe som har overrasket meg litt er hvor lite informasjon det var i starten. Det tok nesten en måned før vi hadde en skikkelig informasjonssamtale med legen. I mellomtiden hadde vi oppdaget "min journal" på nettet og satt hjemme midt i fredagsmiddagen og leste om mistanken om spredning. 

(Og der står det forresten også: "Når histologisvar foreligger skal snitt regranskes på OUS Radiumhospitalet." Aner dere hvilket snitt det kan være snakk om? Snitt der han er operert, snitt i svulsten? Gjennomsnitt av noe? Akkurat dette skjønner jeg lite av.)

Tusen takk for at jeg kan bruke dagboken din til å skrive litt i! 

Idag fant vi ut at mannen kanskje har ødelagt Lonquex sprøyta, ved å ikke sette den i kjøleskapet! Så han får prøve  å skaffe en ny før kurstart. Ellers har vi en rolig helg med fokus på å få barna friske. Mannen sier han ikke gruer seg spesielt til mandag, og det er jo bra.

 

Endret 9. februar 2019 av Handful

[Kitcat]

@Handful, «snitt» i denne sammenhengen betyr at det er tatt en biopsi eller operert ut en vevsbit og denne deles opp i laboratoriet i enda mindre ørsmå «snitt» som består nærmest av ett cellelag. Disse skivene eller utsnittene av vevet studeres så i mikroskop for å vurdere svulstcellenes egenskaper. 

Endret 9. februar 2019 av Kitcat

[Handful]

18 minutter siden, Kitcat skrev:

@Handful, «snitt» i denne sammenhengen betyr at det er tatt en biopsi eller operert ut en vevsbit og denne deles opp i laboratoriet i enda mindre ørsmå «snitt» som består nærmest av ett cellelag. Disse skivene eller utsnittene av vevet studeres så i mikroskop for å vurdere svulstcellenes egenskaper. 

Ok, tusen takk for svar! Antar det betyr at de kan finne ut enda mer om krefttypen hans da.

[SchrödingersKatt]

På 8.2.2019 den 8.56, Puffedama skrev:

Jada, det humper og går  

Men virkelig, det går ikke så aller verst. Den første uka etter kur er ubehagelig, men etter det er jeg egentlig bare innmari slapp. Og det er til å bære, det kunne vært så mye verre. Ligger på lading når huset er tomt på dagtid, og står på etter beste evne resten av døgnet- og det funker sånn nogenlunde, så da regner jeg meg selv (og han jeg er gift med, ikke minst) som ganske heldig.

Det som er litt kjipt, er at svulsten ikke har reagert særlig på cellegiften. Var til ultralyd og mammografikontroll i går og den har kanskje krympet et par usle millimeter etter halvgått kur. De har lagt inn en markør nå, i tilfelle den smuldrer helt opp og blir borte (det er lov å håpe!), og skal sammenligne bilder osv til mandag, når det er tid for neste legetime og cellegift. Kanskje de bestemmer seg for å fortsette med EC90, kanskje vi går over til Taxol med en gang siden den knapt har reagert i løpet av de seks ukene som har gått. Vi får se De er i alle fall påpasselige, og det føles veldig trygt.

Og til Schrödinger: gratulerer med halvveis gjennomført stråling. Heretter kan du telle nedover! Sender gode tanker til dagens behandling og til helga som kommer. Du er steintøff som står i dette her, og (jeg håper dette er greit altså ) jeg tenker alltid på deg når jeg ligger inne til noe som er ubehagelig. Skjerp deg, Puffedama, sier jeg. Tenk på Schrödinger og slutt å syte! … og så skammer jeg meg litt, og så gjør legene det de skal gjøre, og så går det jo forbausende ofte helt greit   Spent på om det vil funke hvis de truer med å legge inn VAP, da, bare tanken gjør meg uvel. Men den tid, den sorg. En dag av gangen, er det ikke så? Stor klem til deg!  

Kjipt at svulsten ikke vil krympe så mye, men det høres ut som de passer godt på og har kontroll på den i så fall! Og godt å vite at de har flere våpen på lager!

Hehe, om det hjelper å tenke på meg når du skal gjennom noe jævlig så er det jo flott, men håper jeg ikke sutrer så mye at det virker som jeg har det verre enn den gjengse kreftpasient.  For det tror jeg da ikke. Jeg må gjennom en del ekle og intense ting, ja, men det er utrolig hva som går. For meg så er vel sonden «det siste hinderet» jeg må forsere, men det er et stort et og jeg gruer meg så hinsides...

Jeg spurte tidlig om VAP var aktuelt for meg også, men det trodde de ikke det kom til å bli. Men det ser veldig praktisk ut, i tillegg til at det er litt ekkelt så klart. Det blir for min del vanskeligere å finne en god åre for hver gang virker det som, det stikkes og stikkes, og jeg er gul, lilla og blå nedover armene det meste av tiden. Og når selve cellegifta skal kjøres inn med en hastighet på 1100ml i timen har jeg alltid hjertet litt i halsen. 😶 Hvor mye tåler en åre? Sikkert en del vil jeg tro. Jeg satt ved siden av en kvinne sist som fikk cellegifta gjennom en VAP faktisk, og det så egentlig ganske ukomplisert ut selv om jeg ikke så detaljene. 

En dag av gangen!  Og så er det vår!

[SchrödingersKatt]

22 timer siden, Handful skrev:

Hei! Tusen takk for et langt, nyttig og hyggelig svar. Og klem tilbake! Hvordan har du det i helgen? 

Kjenner meg igjen i hvor grusomme de første ukene var. Og det er fortsatt litt ekkelt og gå å vente på kurstart, ikke vite hvordan han kommer til å reagere. Også sånne "tenk om det ikke virker" tanker. Legen sa jo at han kom til å dø uten behandling, og det er jo liksom selvfølgelig kanskje når det gjelder kreft, men det blir så sterkt når det gjelder din aller kjæreste. Håper som du sier at det mentale blir litt bedre etterhvert. Og skal prøve å tro på de gode prognosene når vi først er så heldige at de sier det! 

Familien stiller opp ja. Faren hans skal kjøre han på mandag, og har kjørt til flere timer allerede. Jeg får som regel ikke gjort det, da jeg må levere barna og prøve å jobbe mest mulig. Driver eget firma som gjør det vanskelig å være borte. Men nå har jeg blitt 20 % sykemeldt og det hjelper. Diagnosen legen har satt er situasjonsbetinget psykisk ubalanse, og dey stemmer jo ganske bra! Godt å høre at kjæresten din også er delvis sykemeldt og får hjelp til å sove på natta! Det lille jeg føler jeg får gjort for mannen når han har vært på sykehuset er at vi spiller Wordfeud sammen på mobilen. Da får jeg underholdt han litt selv om jeg ikke er fysisk til stede, og det er jo alltid så mye venting...

Vi har ikke fått så mye informasjon om tilbud vi kan benytte oss av, så det var bra du nevnte litt om det. Noe som har overrasket meg litt er hvor lite informasjon det var i starten. Det tok nesten en måned før vi hadde en skikkelig informasjonssamtale med legen. I mellomtiden hadde vi oppdaget "min journal" på nettet og satt hjemme midt i fredagsmiddagen og leste om mistanken om spredning. 

(Og der står det forresten også: "Når histologisvar foreligger skal snitt regranskes på OUS Radiumhospitalet." Aner dere hvilket snitt det kan være snakk om? Snitt der han er operert, snitt i svulsten? Gjennomsnitt av noe? Akkurat dette skjønner jeg lite av.)

Tusen takk for at jeg kan bruke dagboken din til å skrive litt i! 

Idag fant vi ut at mannen kanskje har ødelagt Lonquex sprøyta, ved å ikke sette den i kjøleskapet! Så han får prøve  å skaffe en ny før kurstart. Ellers har vi en rolig helg med fokus på å få barna friske. Mannen sier han ikke gruer seg spesielt til mandag, og det er jo bra.

 

Dette med at det tok så lang tid før ordentlig og sammenhengende informasjon kom kjenner jeg meg igjen i. Det tok vel nesten en måned fra jeg ble kastet inn i pakkeforløpet til det ble organisert et tverrfaglig møte der jeg fikk vite hva som skjer. Innimellom der var det bare «du har time til CT/MR/kirurgisk undersøkelse/radikal operasjon» liksom, og jeg ble kastet hit og dit uten å engang få treffe den samme legen to ganger! Det var tøft. Nå har jeg heldigvis et slags team å forholde meg til, og selv om legene fortsatt byttes ut hele tiden så vet jeg hvem jeg kan ringe.

Litt misunnelige på dere som har tilgang til Min Journal, jeg bor nok på feil sted i landet tror jeg. 😜 Men legespråk kan virkelig være vanskelig å forstå.

Helga har vært ok så langt. Jeg var mer forberedt denne gangen enn ved forrige helg, da smertene kom så fort og plutselig. Strålingene nå på fredag gjorde sitt kjenner jeg, men nå har jeg gode smertestillende som funker. Ringte sengeposten i går og har oppjustert dosen enda litt mer til å passe mitt nivå foreløpig, og selv om jeg våkna i natt med halssmerter så var det overkommelig. Næringsdrikker går fortsatt ned, men jeg sliter med å drikke vann fordi alt smaker salt. 😶 Og å svelge saltvann er som kjent ikke godt. 😬 Skal prøve med knust is og se om det blir bedre.

Hevelsene i halsen og det ekle seige slimet (sorry) er tilbake siden jeg tok siste steroidpille på torsdag. Håper det reduseres litt igjen ved neste kjempedose sterioider på onsdag.

Ellers fantaserer jeg mye om mat!  Det er utrolig hvor mye det å kunne nyte mat og drikke faktisk betyr i hverdagen. Det er fortsatt mange uker til jeg kan spise normal mat igjen, og det tar nok enda lenger tid før smakssansen normaliserer seg, men herregud som jeg gleder meg...

Føler meg iallefall klar for å starte på uke fire i morgen! 💪 Men tror dette nok blir uka jeg legges inn. Jeg må bare få avklart litt detaljer først.

[Handful]

8 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

Dette med at det tok så lang tid før ordentlig og sammenhengende informasjon kom kjenner jeg meg igjen i. Det tok vel nesten en måned fra jeg ble kastet inn i pakkeforløpet til det ble organisert et tverrfaglig møte der jeg fikk vite hva som skjer. Innimellom der var det bare «du har time til CT/MR/kirurgisk undersøkelse/radikal operasjon» liksom, og jeg ble kastet hit og dit uten å engang få treffe den samme legen to ganger! Det var tøft. Nå har jeg heldigvis et slags team å forholde meg til, og selv om legene fortsatt byttes ut hele tiden så vet jeg hvem jeg kan ringe.

Litt misunnelige på dere som har tilgang til Min Journal, jeg bor nok på feil sted i landet tror jeg. 😜 Men legespråk kan virkelig være vanskelig å forstå.

Helga har vært ok så langt. Jeg var mer forberedt denne gangen enn ved forrige helg, da smertene kom så fort og plutselig. Strålingene nå på fredag gjorde sitt kjenner jeg, men nå har jeg gode smertestillende som funker. Ringte sengeposten i går og har oppjustert dosen enda litt mer til å passe mitt nivå foreløpig, og selv om jeg våkna i natt med halssmerter så var det overkommelig. Næringsdrikker går fortsatt ned, men jeg sliter med å drikke vann fordi alt smaker salt. 😶 Og å svelge saltvann er som kjent ikke godt. 😬 Skal prøve med knust is og se om det blir bedre.

Hevelsene i halsen og det ekle seige slimet (sorry) er tilbake siden jeg tok siste steroidpille på torsdag. Håper det reduseres litt igjen ved neste kjempedose sterioider på onsdag.

Ellers fantaserer jeg mye om mat!  Det er utrolig hvor mye det å kunne nyte mat og drikke faktisk betyr i hverdagen. Det er fortsatt mange uker til jeg kan spise normal mat igjen, og det tar nok enda lenger tid før smakssansen normaliserer seg, men herregud som jeg gleder meg...

Føler meg iallefall klar for å starte på uke fire i morgen! 💪 Men tror dette nok blir uka jeg legges inn. Jeg må bare få avklart litt detaljer først.

Ja akkurat sånn var det for mannen og. For en kasteball man blir, og ingen kan si noe som helst. Selv om jeg forestår hvorfor, legene vet jo ikke alt selv enda og vil vel verken gi falskt håp, eller skremme unødvendig. Men det var virkelig ikke slik jeg forestilte meg det.

Så godt å høre at du har fått mer smertestillende og at det har hatt effekt. Skjønner du savner mat og drikke. Det er såå viktig i hverdagen, kose seg med noe og også det sosiale... Håper isbiter kan hjelpe, bruker det selv ved omgangssyke feks. Heia deg i uke 4!! 💪💪❤🌸🌸

Ikveld fikk jeg lov av mannen og legge ut en fb status om kreften, litt vanskelig å vite hvordan man gjør det på en god måte uten at det skulle bli kleint, men tror det ble greit. Det har nemlig vært uvanlig stille fra folk disse ukene, folk som ellers pleier å ta kontakt for å høre hvordan det går, liksom, men så var det ingen. Så det var ikke mange som visste det. Veldig fint å se hvor mange gode mennesker man har rundt seg når de først fikk vite da, støtten har strømmet på.❤

Men når folk skriver "si fra hvis det er noe vi kan gjøre" også det eneste man egentlig trenger hjelp med er husarbeid. 🙈😂 Føler ikke jeg kan si det!

[Puffedama]

På 8.2.2019 den 20.43, Handful skrev:

Tusen takk for svaret ditt, og klemmen! 

Veldig godt å lese at du fortsatt deltar i familielivet. Mannen min skal også få den sprøyta ser jeg. Ikke bare bare å unngå syke mennesker her heller nei. *ler* Var visst lungebetennelse på ene ungen her tilogmed. 

Trist å lese at svulsten ikke har krympet nevneverdig. Du har kanskje skrevet det før, men fjerning av brystet er også først aktuelt etter kur? Hva er VAP? Stor klem til deg også!

 

Takk for klem!

Ja, de tenker visst å kjøre cellegiften ferdig før de fjerner brystet, selv om det virker litt kontraintuitivt for sånne nolduser som meg. Men jeg fikk tak i litt av begrunnelsen: så lenge svulsten er i vevet kan de se hvordan den reagerer. Når "mor-svulsten" først opereres ut kan man jo ikke følge med på samme måte, og gir cellegift mer på lykke og fromme og håper det er riktig type. Og når den har vokst seg såpass stor som min og er av den aggressive typen regner de liksom med at det er kreftceller på avveie rundt omkring, som de vil ta knekken på før de slår seg ned. Derfor tar de cellegiften først, selv om det er fordeler og ulemper med alt.

Og så er det sikkert en hel masse andre faglige vurderinger også. Altså, jeg føler meg så ufattelig lite smart i møte med helsevesenet. Jeg vet jo at jeg ikke er komplett idiot, jeg er helt ok på mitt fagfelt, men når det gjelder medisin er jeg skikkelig på defensiven.

VAP er en sånn liten inn-operert "åpning" de kan legge inn øverst på brystet, slik at de kan gi cellegift og ta blodprøver uten å stikke i armen. Se videre sutring under...

Og angående Lonquex- jeg pleier å hente den ut samtidig som jeg får cellegift, for da blir den satt innen 72 timer og trenger ikke kjøles ned. Den kan kjøles ned også (og MÅ det hvis den skal ligge lenge), men det den ikke tåler godt er svingninger i temperaturen. Sa apotekdamen, i alle fall. Så ikke kjøp den, glem den, og sett den i kjøleskapet dagen etter, hvis den uansett skal settes raskt. Bare hent den ut sent og hold den stabil, så går det bra  

 

På 10.2.2019 den 12.29, SchrödingersKatt skrev:

Hehe, om det hjelper å tenke på meg når du skal gjennom noe jævlig så er det jo flott, men håper jeg ikke sutrer så mye at det virker som jeg har det verre enn den gjengse kreftpasient.  For det tror jeg da ikke. Jeg må gjennom en del ekle og intense ting, ja, men det er utrolig hva som går. For meg så er vel sonden «det siste hinderet» jeg må forsere, men det er et stort et og jeg gruer meg så hinsides...

Jeg spurte tidlig om VAP var aktuelt for meg også, men det trodde de ikke det kom til å bli. Men det ser veldig praktisk ut, i tillegg til at det er litt ekkelt så klart. Det blir for min del vanskeligere å finne en god åre for hver gang virker det som, det stikkes og stikkes, og jeg er gul, lilla og blå nedover armene det meste av tiden. Og når selve cellegifta skal kjøres inn med en hastighet på 1100ml i timen har jeg alltid hjertet litt i halsen. 😶 Hvor mye tåler en åre? Sikkert en del vil jeg tro. Jeg satt ved siden av en kvinne sist som fikk cellegifta gjennom en VAP faktisk, og det så egentlig ganske ukomplisert ut selv om jeg ikke så detaljene. 

En dag av gangen!  Og så er det vår!

Nå skal jeg ikke pådytte noen sympati (har jeg hørt på kurs, hehe), men noen av de prosedyrene du skal igjennom er nok hakket tøffere enn for mange andre kreftpasienter. Hvis alt går etter planen for min del, slipper jeg jo unna både skorper i halsen, sonde og innleggelse, for eksempel. Må sikkert være over et par netter etter puppefjerning, men det er det. Når VAP er det jeg er mest redd for for tiden (ok, nest etter spredning) sier det jo egentlig sitt om at det ikke er så ille.

Men den VAP-vemmelsen min er en merkelig og irrasjonell greie, altså. Alle jeg har hørt med har elsket å ha den. Roser den opp i skyene. Og jeg synes jo ikke det er en fest med all denne stikkingen i armene, selv om de har fjernet OBS-varseltrekanten på meg ("OBS! Denne personen skal kun stikkes i liggende tilstand" eller noe). Men det er et eller annet med det å ha noe under huden som vemmer meg så innmari Så jeg overbeviser meg selv om at hvis de stikker annenhver arm på Taxolkuren kan jeg sikkert klare meg uten, det blir jo bare et stikk annenhver uke. Så får vi se om jeg kan overbevise helsepersonell om nødvendig (litt mer usikker her, jfr betraktningene i svaret til Handful…)

Hmm. Mulig jeg burde skifte nick til Pysedama.

På 10.2.2019 den 13.00, SchrödingersKatt skrev:

Litt misunnelige på dere som har tilgang til Min Journal, jeg bor nok på feil sted i landet tror jeg. 😜 Men legespråk kan virkelig være vanskelig å forstå.

Helga har vært ok så langt. Jeg var mer forberedt denne gangen enn ved forrige helg, da smertene kom så fort og plutselig. Strålingene nå på fredag gjorde sitt kjenner jeg, men nå har jeg gode smertestillende som funker. Ringte sengeposten i går og har oppjustert dosen enda litt mer til å passe mitt nivå foreløpig, og selv om jeg våkna i natt med halssmerter så var det overkommelig. Næringsdrikker går fortsatt ned, men jeg sliter med å drikke vann fordi alt smaker salt. 😶 Og å svelge saltvann er som kjent ikke godt. 😬 Skal prøve med knust is og se om det blir bedre.

Hevelsene i halsen og det ekle seige slimet (sorry) er tilbake siden jeg tok siste steroidpille på torsdag. Håper det reduseres litt igjen ved neste kjempedose sterioider på onsdag.

Ellers fantaserer jeg mye om mat!  Det er utrolig hvor mye det å kunne nyte mat og drikke faktisk betyr i hverdagen. Det er fortsatt mange uker til jeg kan spise normal mat igjen, og det tar nok enda lenger tid før smakssansen normaliserer seg, men herregud som jeg gleder meg...

Føler meg iallefall klar for å starte på uke fire i morgen! 💪 Men tror dette nok blir uka jeg legges inn. Jeg må bare få avklart litt detaljer først.

Min Journal er genialt, ja. Det er virkelig synd ikke alle har tilgang til det, for det er kjempepraktisk å kunne lese ting flere ganger når hjernen er litt upålitelig. Samtidig burde den komme med en liten advarsel: "Nå leser du informasjon som er skrevet av helsepersonell for helsepersonell, og som antageligvis vil bli forklart på en mer forståelig måte senere i prosessen". For eksempel satte jeg jo kaffen i halsen over "ingen sikre metastaser", men legen lo litt i dag og bekreftet at joda, det er legesjargong importert fra USA. De finner ingen verdens ting som tyder på fjernspredning nå, men tør ikke skrive "ingen metastaser". Min antitetiske tolkning og bekymringen som hørte med var derfor helt bortkastet   Det er ikke første gangen jeg gjør dette, og sikkert ikke siste heller. Men uansett, Min Journal er nyttig, og jeg håper det blir innført som standard over hele landet snart.

Så bra at helgen var litt mer levelig enn sist! Det er rart at selv veldig ubehagelige ting føles mer overkommelige når man er mer forberedt. Gode smertestillende i riktig dose er også et poeng, håper de fortsetter å gi deg det du trenger når du trenger det! Funket det med knust is? Og så gleder jeg meg med deg til onsdag og ny steroid-boost!

Lykke til med uke 4, selv om det kanskje blir uka du legges inn. De vil nok passe godt på deg, i så fall! Håper du slipper sonde så lenge som mulig, og at det er til å holde ut når du må til pers. Og så håper jeg de siste dagene flyyyr av gårde slik at du kan få den ut snarest mulig (skjønt, det er vel ofte motsatt dessverre- dagene blir ekstra lange når noe er ubehagelig og du er sengeliggende. Har de noe på lur til deg så du kan slumre mye underveis?). Mange, mange styrkeklemmer din vei!

*************

Har vært på 3. EC-kur i dag, det gikk like greit som de to første. Direkte uspennende, er det. Nå vet jeg at jeg har et par semi-gode dager før influensafølelsen setter inn, så jeg må skynde meg å gjøre så mye som mulig nå. Den ene store sønnen min spiller konsert i kveld, så jeg håper å få med meg den Det er jo mye jeg har gått glipp av pga dårlig timing og dårlig form... Så blir det noen kjipe dager med mye Paracet og Ibux, før det letner og bare etterlater en veldig sliten kropp på rundt 50% av vanlig kapasitet fram til neste og siste EC-kur. Men i og med at jeg er sykmeldt kan jeg strekke de 50% ganske langt. Jeg er veldig glad for at bestemødre stiller opp og hjelper til med følging og henting noen ganger i uka, det er gull verdt, men jeg vil helst ikke at de skal gjøre så mye mer... tenker litt sånn at for vår del er dette en langtidsgreie, i beste fall er jeg ferdigbehandlet over sommeren og de må ikke slite seg ut med masse assistanse nå med en gang. Som jeg sa til mannen min, dette er foreløpig krise med liten k. Krise med stor K kommer hvis jeg blir innlagt over lengre tid, eller blir totalt sengeliggende og ikke klarer å bidra, eller de (gulp) i verste fall ikke får kontroll på kreften og livet spinner ut av sin vante bane. Da er det Krise, og vi skal "bruke" alle vi har med god samvittighet. Men enn så lenge ruller og går dagene nesten som vanlig, selv om huset flyter litt, middagene er gørrkjedelige og vi ikke er så aktive foreldre som vi pleier ("Nei, det passer ikke helt å sitte foreldrevakt nå i helgen, faktisk". Det var en seier å si det rett ut for første gang!). Så alt i alt må jeg regne meg selv som en ganske heldig kreftpasient, bank i bordet. Enhver tur til Radiumhospitalet er jo en tankevekker sånn sett. Det er så mange som har det mye verre enn meg. Jeg er jo nesten meg selv, bare litt slapp, uggen og skalla  

@Handful, så godt å lese at du har fått mye støttende feedback når du la ut status om hvordan det står til... jeg har flere ganger tenkt at 2018 var det året der jeg lærte meg å bruke hjertesmiley uten ironi. Jeg måtte jo det, så mye pent og hyggelig som folk skrev på Facebook og Instagram (og jeg prøver å vokte meg vel for å la sosiale medier bli en evig sykdomssaga, altså, men når man legger ut at man er på ferie i Italia, at den og den boka var bra eller at man har kjøpt ny bil, synes jeg det var litt rart å ikke nevne, øh, at jeg har kreft)! Det finnes rett og slett veldig mange fine folk!

Og til de fine folka her inne ønsker jeg en god uke- så god som mulig, i hvert fall!

Endret 11. februar 2019 av Puffedama
Grrr, hva skjedde med formuleringsevnen min??!

[SchrödingersKatt]

23 timer siden, Handful skrev:

Ja akkurat sånn var det for mannen og. For en kasteball man blir, og ingen kan si noe som helst. Selv om jeg forestår hvorfor, legene vet jo ikke alt selv enda og vil vel verken gi falskt håp, eller skremme unødvendig. Men det var virkelig ikke slik jeg forestilte meg det.

Så godt å høre at du har fått mer smertestillende og at det har hatt effekt. Skjønner du savner mat og drikke. Det er såå viktig i hverdagen, kose seg med noe og også det sosiale... Håper isbiter kan hjelpe, bruker det selv ved omgangssyke feks. Heia deg i uke 4!! 💪💪❤🌸🌸

Ikveld fikk jeg lov av mannen og legge ut en fb status om kreften, litt vanskelig å vite hvordan man gjør det på en god måte uten at det skulle bli kleint, men tror det ble greit. Det har nemlig vært uvanlig stille fra folk disse ukene, folk som ellers pleier å ta kontakt for å høre hvordan det går, liksom, men så var det ingen. Så det var ikke mange som visste det. Veldig fint å se hvor mange gode mennesker man har rundt seg når de først fikk vite da, støtten har strømmet på.❤

Men når folk skriver "si fra hvis det er noe vi kan gjøre" også det eneste man egentlig trenger hjelp med er husarbeid. 🙈😂 Føler ikke jeg kan si det!

Jeg synes absolutt det skal være lov å si det! 😊 At man trenger hjelp til husarbeid. Jeg tror de aller fleste føler en slags lettelse når de kan bidra med noe helt konkret og praktisk i en situasjon det man vanligvis føler seg hjelpesløs, men jeg skjønner at et slikt spørsmål sitter langt inne. Derfor synes jeg denne siden fra Kreftforeningen er litt fin: https://lameghjelpe.no/ Og den beskriver enkelt og greit hvor stor betydning slike «små» ting kan ha.

Lurt å legge ut en slik Facebook-status tror jeg, også for å unngå eventuelle misforståelser og rykter som kan oppstå. Og det ligger jo en trygghet i at folk vet. Jeg har ikke gjort det selv, kanskje mest fordi jeg ikke er så glad i direkte oppmerksomhet, men jeg er fullstendig åpen ellers så jeg tror de fleste som trenger å vite det har fått det med seg. Og jeg passer på å fortelle alle at dette ikke er en hemmelighet, uansett. Og støtten som kommer fra ulike hold er jo gull verdt i hverdagen. ❤️

[SchrödingersKatt]

Må innrømme at jeg fantaserte litt om VAP i dag, @Puffedama, når de først klarte å finne en duganes åre på femte stikket. 😑 To sykepleiere og en halvtime måtte til. Men fortsatt er det visst ikke aktuelt med veneport. Jeg forstår jo det forsåvidt, det er strengt tatt ikke mange uker igjen, men når det går sånn nedover med åretilgangen blir jeg jo rett og slett litt redd. Små, sjenerte årer med tendens til arrdannelse er jo ikke helt bra.

I dag sitter jeg og får væske sammen med en eldre mann med en kul bart som går gjennom det samme som meg. Stråling av hals, spiser bare næringsdrikker, og tøffingen går bare på paracet enda. Og han sliter veldig med det grusomme slimet jeg også sliter med, og hoster og hoster stakkars. Det er nok litt verre å være en gammel skrott når det gjelder alle disse bivirkningene.

Var på kontrolltime i går, og det var ingen dårlige nyheter iallefall. Vekten har gått litt ned, men ikke mye. Alle blodprøver er kjempefine. Ingen tegn til infeksjoner i brannsår. MEN jeg får i meg for lite væske. Derfor er planen min å legge meg inn på torsdag eller fredag denne uka slik at de tar over det ansvaret litt (eventuelt lager en mer tilpasset plan), men det kommer også an på om steroidene gjør at jeg kommer i bedre form i morgen. Da klarer jeg nok å presse meg litt mer med tanke på vann. Sørger uansett for å ha knust is i kjeften til enhver tid nesten!

De siste morgenene har vært så energiløse at jeg knapt har klart å stå oppreist, men når dagen først har kommet litt i gang har det gått bedre. Utenom behandlinger sover/slumrer jeg bare. Grei måte å få tiden til å gå på det også.

Klemmer til alle!

[Puffedama]

Å sove/slumre er en veldig grei måte å få tiden til å gå på, når formen uansett ikke lar deg gjøre stort Godt å høre at alle prøvene viser at det står bra til med deg, unntatt dehydreringen (til tross for heroisk innsats med knust is). Og angående VAP kan det godt hende jeg skifter mening jeg også, når stikkingen kommer tettere og de begynner å rote rundt for å finne en ledig plass uten sår og arr...  

Hvilken dato er det som er den store dagen? Når kan du ringe i bjella (har sett det på noen amerikanske sykehus at de har sånn rar bjelle man ringer i når man er ferdig med en eller annen tøff behandling) og si "Jeg er ferdig!!!"?

Gode tanker til deg- og til mannen med kul bart. Som du sier, det er nok enda litt verre for eldre kropper å stå i denne type behandling, legene maser til det kjedsommelige om hvor heldig jeg er som er ung og sterk (det sier litt om gjennomsnittet de jobber med, hehe). Heia Schrödinger og Bartefrans!  

[Jessica Hamby]

Tusen gode tanker til alle i denne tråden og til Mannen med bart

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive noe siden mange sliter, men jeg gjør det likevel. Dere er jo snart på samme sted som meg.  Jeg ble ferdig med behandlingen i forrige uke! Jeg fikk ingen bjelle å ringe i, men jeg fikk massevis av sykepleierklemmer  

Nå går jeg rundt og vet liksom ikke helt hvem jeg er og hva jeg skal finne på. Alt har dreid seg om kreftbehandling i over et halvt år, så hvem er jeg nå? Jeg er utrolig glad og takknemlig, DET vet jeg.

[SchrödingersKatt]

32 minutter siden, Jessica Hamby skrev:

Tusen gode tanker til alle i denne tråden og til Mannen med bart

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive noe siden mange sliter, men jeg gjør det likevel. Dere er jo snart på samme sted som meg.  Jeg ble ferdig med behandlingen i forrige uke! Jeg fikk ingen bjelle å ringe i, men jeg fikk massevis av sykepleierklemmer  

Nå går jeg rundt og vet liksom ikke helt hvem jeg er og hva jeg skal finne på. Alt har dreid seg om kreftbehandling i over et halvt år, så hvem er jeg nå? Jeg er utrolig glad og takknemlig, DET vet jeg.

Å herlighet, gratulerer så mye!!! ❤️❤️❤️ Det er jo helt fantastisk!   

Håper du får til å bare senke skuldrene, slappe av en god stund og nyte følelsen fullt ut, for det fortjener du! Og du har rett, vi kjører alle i ulikt tempo og med ulikt startstidspunkt, men med samme mål: å bli ferdige (og så friske).

Digger gladnyheter som dette!