Jump to content
Lillemorbare

Fra bunn til (forhåpentligvis) topp

Recommended Posts

Lillemorbare

Jeg trenger en plass å tømme hodet mitt, så dette blir helt usensurert og sårt. Jeg er 25 år, i full jobb, singel og meh. 

Det jeg har fornektet/fryktet lenge har blitt oppdaget av legen. Jeg er alvorlig deprimert. Jaha, det er vel bra at det ble oppdaget? Nei, for jeg er en dårlig alvorlig deprimert person. Jeg har ikke selvmordstanker, og som legen sa "du har ikke dårlig nok samvittighet til å ta livet ditt, du har noe som holder deg igjen foreløpig". 

Ja, men er ikke det fint da? At jeg ikke har kommet dit? At jeg heller vil at det skjer det en ulykke som tilfeldigvis lar meg stryke med er greit? Heller det enn å gå aktivt inn for det vel? Ja vel, så ikke bare har jeg skyldfølelse ovenfor venner, familie, arbeid, katten og meg selv, men nå har jeg også skyldfølelse fordi jeg er ikke deprimert nok.

Siden jeg lever livet mitt som det forventes av meg, så får jeg ikke hjelp. Jeg kommer meg jo på jobb, jeg er jo sosial en gang i blant, jeg hsr det jo ryddig hjemme. 

Men du, kjære psykolog. Jeg vil ligge hjemme i sengen hver eneste bidige dag, i mørket med mine tanker. Jeg vil være helt alene hver eneste bidige dag, det er så mye enklere enn å klistre på maska enda en dag. Ja, klart er det ryddig hjemme den ene gangen i skuddåret jeg ber noen hjem, klart der ryddig da. Ellers ligger det jo ting slengt her og der, søppel her og der. 

Jeg er så innmari sliten, hele tiden. Får ikke sove, om jeg får sove er det noen få timer. Jeg er så kvalm, så lei, så trist, sint, oppgitt, likegyldig. Jeg bare er det andre forventer at jeg skal være. 

Nemlig hun flinke, glade jenta på 25 år som ser ut til å ha alt på stell. Mangler bare mannen og barna si. 

Jeg kan ikke huske sist jeg var henne. Nå er jeg et spøkelse av meg selv. Smiler når jeg skjønner at det er forventet, snakker med venninner når jeg må for å ikke miste kontakten, gjør jobben min akkurat passe, bra nok til at det ikke blir kommentert. Står opp om morgenen og ser et helt tomt skall av meg selv. Ingen følelser, ingenting, bare skall. Ingen livsglede, alt er jo bare forventninger. 

Jeg håper at denne gangen får jeg hjelp. Denne gangen tar de meg inn, hjelper meg så jeg kan bli meg igjen. Bli henne de andre tror de ser. 

Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for at jeg er en dårlig deprimert person. 

Edited by Lillemorbare
Leifer

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...