AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #1 Skrevet 16. desember 2018 (endret) Svaret vil ofte være selvforklart. De er der jo for å hjelpe og de fleste er vel det(?) Fastlege E. (...) henviste meg til et sted der jeg startet behandling fordi jeg hadde dystymi. Jeg ble henvist av fastlegen til et sted jeg aldri hatt vært før. Psykolgen min het M. (..). Hun spurte meg om diverse spørsmål, og jeg syns hun virket normal og hyggelig. Deretter merket jeg meg etter et par møter at hun prøvde å snoke i ting som var basert på et par episoder langt bak i tid. Jeg stusset veldig på dette da dette var forvirringsepisode som var mange år tilbake og ikke var relevant i nåtiden. Kort sagt: jeg skrev under på noen papirer hun hadde laget, men stusset veldig på hva som stod. Det stod for det første mye alvorlige feil. Som at jeg trodde TV’en kontrollerte meg (i direkte betydning), når jeg egentlig mente at jeg føler meg for påvirket av tv’en og at jeg ikke orker å se på TV lenger. Jeg var veldig klar muntlig om hva jeg faktisk mente her fordi jeg har god formuleringsevne. Det stod også veldig mye som var omformulert på en måte som fremstod som alvorligere enn det jeg var. Hun skrev også at jeg var direkte sitert: Lat og uhygienisk. Mye andre ting hun ikke hadde noe «hold» i. Så vil noen spørre: hvorfor skrev jeg under? Jo, fordi min hensikt var å få noen milde sovepiller for å få tilbake rutinen og ha noen å snakke med. Jeg tenkte at jeg hadde ikke råd til privat - så la gå, det ordner seg sikkert. Fra da og frem til ca. 1 år videreførte jeg behandling hos DPS som jeg tidligere hadde blitt henvist til (...). Ingen innleggelser. Ingen medisiner (det nektet de meg)- selvom søvnen min var veldig sårbar på tiden. Bare prat. Først en psykolog som het N, etterhvert en psykiatrisk sykepleier som het K. De sa de skulle ta noen tester på meg. «Skal dere sette diagnose på meg?» spurte jeg flere ganger og utdypet med at jeg blir verre med en diagnose og trenger først og fremst en som kan lytte og hjelpe til med å få søvnen stabil. De nikket og svarte «diagnose?» - undrende, akkurat som at de ikke visste hva en diagnose var. Jeg merket at symptomene mystisk forverret seg for hvert møte. «Neida vi skal bare ta noen tester for å finne ut hvordan du har det» sa de. Jeg spurte «kan jeg få svare på spørsmålene selv på egenhånd?» og «hva er intensjon med testene?». «Nei, sa han. Det gjør jeg. Du sier hvordan du har det så tolker jeg svarene riktig fra deg» og « Diagnose? Jeg setter ikke noe diagnose på deg». Jeg reagerte av og til på at de var to stykker i kommunikasjon mot én (meg). N (psykologen) fremstod også som ignorant og fortalte at jeg hadde vrangforestillinger jeg ikke hadde. Kort fortalt : Jeg ble mer og mer utslitt av hele behandlingen. Jeg stod uten sovemedisiner. Men vet dere hva K (psykiateren) på huset som jeg sist ble henvist til sa? «ÅÅ.. vi skulle alltid sette diagnoser på deg. Visste du ikke det? » Jeg reagerte med sinne, frykt, fortvil og aggresjon. Følte avmakt. Jeg fikk sendt epikrise i posten. Der stod det 3 ark med bare negative ting om meg, svært overdrevet med diagnosen schizotyp med veldig antisosiale trekk og ustabile trekk. Han mente jeg var narsissist, shizotyp og borderline og det stod forøvrig forbløffende mye stygt i journalen min. Der satt jeg- ett år etter og hadde trengt sovemedisiner på dagen (og det fikk jeg privat på dagen i etterkant), men istedenfor masse negative ting om meg (som hadde et skjørt selvbilde pga. Dystymi) som faktisk står i min legejournal. Diagnoser som gjør at jeg begynte å overspise og gi opp på å jobbe. Jeg ble mye dårligere av behandlingen og det var tydelig. Jeg fikk forøvrig også vite at jeg har skrevet under på å være en del av forskning av deprimerte. Så spørsmålet er: Hvorfor fortsatte de med samme behandlingsmetode når der åpenbart var feil? Hvorfor var det så viktig for de å sette diagnose, når jeg sa at det ville gjøre meg verre? Hvorfor ble jeg brukt som en forsøkskanin? Var jeg en del av en lek for de eller ville de faktisk hjelpe? Jeg får ikke fjernet diagnosen min og skal søke uføretrygd. Jeg hadde jobbet i mange år fulltid frem til dagen diagnosen peiset ned i posten min. Jeg ville aldri gi opp. De gav opp på meg. Så nå må jeg starte et nytt liv- flere år etter diagnosen ble satt veldig skjokkert. Jeg begynner å forsone meg med det nå. Noen tanker på hvordan psykiatrien håndterte min situasjon? Anonymkode: 7f428...d26 Ryddet for identifiserende detaljer/ injurier. Edie, adm. Endret 29. desember 2018 av Edie 2
SoWhat? Skrevet 16. desember 2018 #2 Skrevet 16. desember 2018 (endret) Det ser unektelig ikke helt bra ut dette. Men så er det sånn veldig ofte at er en først i behandlingsapparatet frivillig eller mindre frivillig, eller under tvang, så blir man møtt med skepsis nesten uansett av folk både på utsiden og av helsepersonell. Det blir som å stange i veggen, og må føles som en svært fortvilende situasjon. Har ingen erfaring personlig annet enn behandling av traume for noen år siden. Jeg ble frisk med noen mindre pratsomme issues som mareritt iblant og kan overreagere i visse situasjoner hvor mennesker blir aggresive ol. Ikke så mye annet enn hva hvem som helst kan oppleve sånn egentlig. Jeg er bare blitt interessert i psykriatisk behandling og at så mange blir diagnotisert. Selv fikk jeg ikke mye ut av videre behandling, og fastlegen min var også enig i at jeg burde avslutte. Jeg tror oppriktig talt at ikke alle bør eller må bli behandlet, og da spesielt om de selv ikke vil, føler at det hjelper, eller faktisk som i ditt tilfelle blir verre av det. Alt dette vil bli argumentert mot, og man tror at det i seg selv kan være et sykdomstegn. Folk blir skeptiske og kanskje tilmed redde fordi vi er lært til å tro og mene at behandling er et must. At det er bra, og at det vil hjelpe. Å tenke nytt og selvstendig får ikke godt gehør. Jeg ser også at mange sliter med å akseptere en diagnose, og det i seg selv er litt alarmerende. Er diagnose alltid det beste, eller kan det oppleves amputerende? Ville en klart seg bedre uten i noen tilfeller? Argumentet da, er at jeg ofte hører at de falt til ro med diagnosen. De vet hvorfor de tenker og handler som de gjør. Ok. Men når det i tilfeller ikke hjelper da, og tilmed gjør ting verre? Som bla i ditt tilfelle. Hva da? Og hva er gjort feil, og hvorfor ble det gjort feil? Du er desverre ikke alene. Hadde en veninne for mange år siden som ga opp. Hadde et nært familiemedlem som ble feildiagnotisert x antall ganger, og som fikk så mange ulike medisiner mot ulike lidelser at det var helt absurd. Til slutt etter så mye som 20 år landet de på at h*n led av depresjon. Var inne etter x antall selvnordsforsøk, og klarte å gjennomføre det to dager etter å ha blitt sendt hjem etter ett. Så. Jeg er interessert av flere grunner. Regner med at skeptikere vil argumentere mot det både du og jeg har skrevet; hvis noen i det hele tatt vil blande seg inn i denne tråden. Tror du at du fremdeles ville ha vært i jobb da, uten alt dette? Hva tror du ville skjedd om du hadde kun fått den hjelpen du ba om? Var forårsaket problemet ditt, søvnløshet, i utgangspunktet? Ps. Eh, ikke *pratsomme* issues , men mer ubetydelige 🙂 Endret 16. desember 2018 av SoWhat? 2
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #3 Skrevet 16. desember 2018 Ingen her kan si noe om behandlingen du har fått ettersom vi ikke kjenner til situasjonen din. Dersom du ønsker går det an å klage gjennom de riktige instanser som videre kan ta en vurdering på det. Når det er sagt synes jeg du bør være forsiktig med å legge ut for mye om deg selv på nett. Dette kan du fort angre på senere. Det er også mye her du skriver som ikke henger helt på greip. Anonymkode: d589c...9ad 15
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #4 Skrevet 16. desember 2018 Ut ifra den fragmenterte fremstillingen dere begge kommer med, virker dere begge to ganske forvirra. Det er ikke så mye mer å gi feedback på. Anonymkode: 28029...171 4
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #5 Skrevet 16. desember 2018 10 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ingen her kan si noe om behandlingen du har fått ettersom vi ikke kjenner til situasjonen din. Dersom du ønsker går det an å klage gjennom de riktige instanser som videre kan ta en vurdering på det. Når det er sagt synes jeg du bør være forsiktig med å legge ut for mye om deg selv på nett. Dette kan du fort angre på senere. Det er også mye her du skriver som ikke henger helt på greip. Anonymkode: d589c...9ad Nei, selvsagt skal jeg ikke være forsiktig og tie om det jeg opplevde i psykiatrien. Hva vil du frem til? At jeg skal føle skam for å fortelle min opplevelse. Jeg utgir ikke navn- og om så? Skal man skamme seg for å stå for en fortelling hvor man opplevde seg veldig dårlig og rart behandlet? Forøvrig er jeg så anonym som jeg kan bare bli, selvom jeg utgir behandlingsstedet. Tusenvis av mennesker er pasienter på disse stedene - med mindre behandlerne kommer innom tråden og bryter taushetsplikten da. Det vil jo bare bevise enda mer at jeg har rett. 9 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ut ifra den fragmenterte fremstillingen dere begge kommer med, virker dere begge to ganske forvirra. Det er ikke så mye mer å gi feedback på. Anonymkode: 28029...171 OJ! Takk for feedback! Hvis dere begge mener jeg er forvirret ut i fra hvordan jeg skriver så hadde vel psykiateren rett da? Jeg har forøvrig gått lenge til psykolog og aldri hørt jeg er psykotisk. Jeg syns behandlingen jeg fikk var ignorant. Ts Anonymkode: 7f428...d26 1
SoWhat? Skrevet 16. desember 2018 #6 Skrevet 16. desember 2018 25 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ut ifra den fragmenterte fremstillingen dere begge kommer med, virker dere begge to ganske forvirra. Det er ikke så mye mer å gi feedback på. Anonymkode: 28029...171 Denne var ikke uventet. 🙂 så hvorfor kommenterer du? Og til din opplysning så er jeg ikke mye forvirret altså. 1
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #7 Skrevet 16. desember 2018 24 minutter siden, SoWhat? skrev: Det ser unektelig ikke helt bra ut dette. Men så er det sånn veldig ofte at er en først i behandlingsapparatet frivillig eller mindre frivillig, eller under tvang, så blir man møtt med skepsis nesten uansett av folk både på utsiden og av helsepersonell. Det blir som å stange i veggen, og må føles som en svært fortvilende situasjon. Har ingen erfaring personlig annet enn behandling av traume for noen år siden. Jeg ble frisk med noen mindre pratsomme issues som mareritt iblant og kan overreagere i visse situasjoner hvor mennesker blir aggresive ol. Ikke så mye annet enn hva hvem som helst kan oppleve sånn egentlig. Jeg er bare blitt interessert i psykriatisk behandling og at så mange blir diagnotisert. Selv fikk jeg ikke mye ut av videre behandling, og fastlegen min var også enig i at jeg burde avslutte. Jeg tror oppriktig talt at ikke alle bør eller må bli behandlet, og da spesielt om de selv ikke vil, føler at det hjelper, eller faktisk som i ditt tilfelle blir verre av det. Alt dette vil bli argumentert mot, og man tror at det i seg selv kan være et sykdomstegn. Folk blir skeptiske og kanskje tilmed redde fordi vi er lært til å tro og mene at behandling er et must. At det er bra, og at det vil hjelpe. Å tenke nytt og selvstendig får ikke godt gehør. Jeg ser også at mange sliter med å akseptere en diagnose, og det i seg selv er litt alarmerende. Er diagnose alltid det beste, eller kan det oppleves amputerende? Ville en klart seg bedre uten i noen tilfeller? Argumentet da, er at jeg ofte hører at de falt til ro med diagnosen. De vet hvorfor de tenker og handler som de gjør. Ok. Men når det i tilfeller ikke hjelper da, og tilmed gjør ting verre? Som bla i ditt tilfelle. Hva da? Og hva er gjort feil, og hvorfor ble det gjort feil? Du er desverre ikke alene. Hadde en veninne for mange år siden som ga opp. Hadde et nært familiemedlem som ble feildiagnotisert x antall ganger, og som fikk så mange ulike medisiner mot ulike lidelser at det var helt absurd. Til slutt etter så mye som 20 år landet de på at h*n led av depresjon. Var inne etter x antall selvnordsforsøk, og klarte å gjennomføre det to dager etter å ha blitt sendt hjem etter ett. Så. Jeg er interessert av flere grunner. Regner med at skeptikere vil argumentere mot det både du og jeg har skrevet; hvis noen i det hele tatt vil blande seg inn i denne tråden. Tror du at du fremdeles ville ha vært i jobb da, uten alt dette? Hva tror du ville skjedd om du hadde kun fått den hjelpen du ba om? Var forårsaket problemet ditt, søvnløshet, i utgangspunktet? Ps. Eh, ikke *pratsomme* issues , men mer ubetydelige 🙂 Jeg har lest absolutt alt og jeg er oppriktig rørt. Jeg føler at du skjønner den fortvilede situasjonen jeg var i og hvordan skadevirkningene for meg har vært i etterkant. Spennende å lese om din og andre sin erfaring, og trist.. Jeg tror jeg hadde hatt en deltidsjobb hverfall, men etter diagnosen ble den selvoppfyllende og jeg fikk en enorm skepsis og kyniskhet ovenfor folk (hadde ikke dette da jeg påbegynte «hjelpen»). For meg ble det definivt en «amputerende» effekt. Jeg følte plutselig at jeg hadde mistet all tillit til mennesker etter dette og nå faktisk utviklet mange av de trekkene de lenge forsøkte å «overtale» meg om at jeg hadde. Jeg tror det som hadde skjedd hvis jeg hadde fått den imøtekommelsen som jeg burde ha fått- at jeg hadde følt meg mer normal, akseptert og klar til å gi livet en ny sjanse. De tok fra meg den siste livsgleden. ts Anonymkode: 7f428...d26 2
SoWhat? Skrevet 16. desember 2018 #8 Skrevet 16. desember 2018 36 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ingen her kan si noe om behandlingen du har fått ettersom vi ikke kjenner til situasjonen din. Dersom du ønsker går det an å klage gjennom de riktige instanser som videre kan ta en vurdering på det. Når det er sagt synes jeg du bør være forsiktig med å legge ut for mye om deg selv på nett. Dette kan du fort angre på senere. Det er også mye her du skriver som ikke henger helt på greip. Anonymkode: d589c...9ad Du. Her inne legger folk ut veldig mye om diagnoser, behandling og også behandlingssteder. Mye detaljert. Gir du advarsler til dem da? Og greit at du mener at ting ikke henger på greip. Gjør du noe for å forstå; som å stille spørsmål? Nei. Hvorfor gjør du ikke det da, så du får et klarere bilde av ting? Jeg kan ikke se at Ts her har lagt ut mer enn mange andre her? 3
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #9 Skrevet 16. desember 2018 6 minutter siden, SoWhat? skrev: Denne var ikke uventet. 🙂 så hvorfor kommenterer du? Og til din opplysning så er jeg ikke mye forvirret altså. Igjen takk, SoWhat?. Det skulle bare én så lang og klok melding fra deg som fikk meg til å tenke nytt på ting. Jeg opplever nemlig at mange rundt meg- ja gjorde slik som du sa, så alt som et «sykdomstegn» og da følte jeg en stor avmakt. Jeg skjønner ikke hvorfor psykiatrien jobber med forskjellige metoder enn den éne firkantete behandlingsformen. For noen er diagnose bra, for andre ikke. Hvorfor de fremdeles ville trekke en diagnose over hodet mitt - uten en opplevelse av samtykke, kan jeg fremdeles ikke forstå.. Anonymkode: 7f428...d26 2
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #10 Skrevet 16. desember 2018 Jeg mente selvsagt; jeg skjønner ikke hvorfor psykiatrien ikke jobber med forskjellige metoder enn den éne firkantete behandlingsformen. Anonymkode: 7f428...d26 1
SoWhat? Skrevet 16. desember 2018 #11 Skrevet 16. desember 2018 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg har lest absolutt alt og jeg er oppriktig rørt. Jeg føler at du skjønner den fortvilede situasjonen jeg var i og hvordan skadevirkningene for meg har vært i etterkant. Spennende å lese om din og andre sin erfaring, og trist.. Jeg tror jeg hadde hatt en deltidsjobb hverfall, men etter diagnosen ble den selvoppfyllende og jeg fikk en enorm skepsis og kyniskhet ovenfor folk (hadde ikke dette da jeg påbegynte «hjelpen»). For meg ble det definivt en «amputerende» effekt. Jeg følte plutselig at jeg hadde mistet all tillit til mennesker etter dette og nå faktisk utviklet mange av de trekkene de lenge forsøkte å «overtale» meg om at jeg hadde. Jeg tror det som hadde skjedd hvis jeg hadde fått den imøtekommelsen som jeg burde ha fått- at jeg hadde følt meg mer normal, akseptert og klar til å gi livet en ny sjanse. De tok fra meg den siste livsgleden. ts Anonymkode: 7f428...d26 Ja. Det er nemlig det du nevner her jeg tror skjer med mange som får diagnose! De blir diagnosen til slutt, og tror på den uansett om den er riktig eller ikke. Det blir også sånn at de resignerer, slutter å tenke nytt og målbevisst for å bli friske(re) eller eventuellt motbevise. Som jeg skrev så stanger en hodet i veggen. En gir opp fordi en har blitt stemplet som syk. Ergo svekkes troverdigheten. Bare de to svarene som har kommet nå er tydelige bevis på det. En tør eller vil ikke ta på alvor, eller en gang prøve å forstå. Har du gitt opp?
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #12 Skrevet 16. desember 2018 1 minutt siden, SoWhat? skrev: Ja. Det er nemlig det du nevner her jeg tror skjer med mange som får diagnose! De blir diagnosen til slutt, og tror på den uansett om den er riktig eller ikke. Det blir også sånn at de resignerer, slutter å tenke nytt og målbevisst for å bli friske(re) eller eventuellt motbevise. Som jeg skrev så stanger en hodet i veggen. En gir opp fordi en har blitt stemplet som syk. Ergo svekkes troverdigheten. Bare de to svarene som har kommet nå er tydelige bevis på det. En tør eller vil ikke ta på alvor, eller en gang prøve å forstå. Har du gitt opp? Helt riktig. Når diagnosene også er kroniske, gir det jo ingen håp. Du er den første som har beskrevet hvordan jeg faktisk opplevde det, noe ingen psykolog har gjort. Du tente lys i håpet mitt. Det har ikke noen gjort på lenge. Behandlingen gjorde jo også slik at jeg tok enda mer avstand fra familie og venner, fordi når ikke de heller forstod det du sier her- ble det enda vanskeligere for meg å ha noe bånd til noen. Dermed følte jeg meg avvist av familien min også, som «stakkars» kun hadde tillit til behandlingsinstitusjonen. Ts Anonymkode: 7f428...d26
SoWhat? Skrevet 16. desember 2018 #13 Skrevet 16. desember 2018 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Helt riktig. Når diagnosene også er kroniske, gir det jo ingen håp. Du er den første som har beskrevet hvordan jeg faktisk opplevde det, noe ingen psykolog har gjort. Du tente lys i håpet mitt. Det har ikke noen gjort på lenge. Behandlingen gjorde jo også slik at jeg tok enda mer avstand fra familie og venner, fordi når ikke de heller forstod det du sier her- ble det enda vanskeligere for meg å ha noe bånd til noen. Dermed følte jeg meg avvist av familien min også, som «stakkars» kun hadde tillit til behandlingsinstitusjonen. Ts Anonymkode: 7f428...d26 Syns det er helt tragisk å se det du skriver. Desverre blir jeg ikke overrasket. Det kan ikke være noe som er mye verre enn å aldri bli hørt eller trodd. Hva reduseres en til da? Det skal ikke være sånn. At så få viser forståelse, eller i det minste gidder å åpne ørene og lytte. Åpne øynene å se på nytt. Jeg tror heller ikke at du er den eneste som opplever dette. Nitrist er hva det er. Men ikke bare det, men det gjør meg sint også. At noen mennesker bare rett og slett blir neglisjert. Jeg tenker det er flere, og jeg tenker mange ikke tør å si noe. At de vet at ingen vil ta dem på alvor. Det er bare ikke rett og riktig. 2
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #14 Skrevet 16. desember 2018 Å bli sine diagnoser gjelder ikke alle. Jeg er ikke veldig engasjert i hva som står i journalen min og det forandrer meg ikke som person eller min innstilling til verden. Men fakta på bordet er at jeg har begrensninger, og helt uavhengig av hva noen velger å kalle dem så begrenser de livet mitt. Og har alltid gjort. Derfor trenger jeg diagnose på papir. Anonymkode: 37f83...2ad 3
AnonymBruker Skrevet 16. desember 2018 #15 Skrevet 16. desember 2018 Tenker litt at psykiatrien er overbelastet så det er viktigere med kvantitet enn kvalitet. Pasienter fort inn og fort ut har blitt det viktigste. Man får et lite knippe tilmålte timer. Det kan ta lang tid å finne riktig diagnose. Spesielt siden pasienten selv ofte ikke er bevisst på hva som forårsaker symptomene og nøyaktig hva symptomene består av. Anonymkode: 37f83...2ad 3
SoWhat? Skrevet 16. desember 2018 #16 Skrevet 16. desember 2018 7 minutter siden, AnonymBruker skrev: Å bli sine diagnoser gjelder ikke alle. Jeg er ikke veldig engasjert i hva som står i journalen min og det forandrer meg ikke som person eller min innstilling til verden. Men fakta på bordet er at jeg har begrensninger, og helt uavhengig av hva noen velger å kalle dem så begrenser de livet mitt. Og har alltid gjort. Derfor trenger jeg diagnose på papir. Anonymkode: 37f83...2ad Ja, jeg skrev ikke at alle blir sine diagnoser, eller at noen har nytte av det. Det forstår jeg. Det er bare sånn at en ikke må lukke øynene for at det ikke alltid er tilfelle. 1
SoWhat? Skrevet 16. desember 2018 #17 Skrevet 16. desember 2018 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Tenker litt at psykiatrien er overbelastet så det er viktigere med kvantitet enn kvalitet. Pasienter fort inn og fort ut har blitt det viktigste. Man får et lite knippe tilmålte timer. Det kan ta lang tid å finne riktig diagnose. Spesielt siden pasienten selv ofte ikke er bevisst på hva som forårsaker symptomene og nøyaktig hva symptomene består av. Anonymkode: 37f83...2ad Og sånn skal det ikke være. Men så er det motsatt også; at en bruker lang tid for å finne en diagnose. Og kanskje det heller ikke er riktig. Det virker litt sånn på meg etter alt jeg vet og har lest, at om en selv kommer med konkrete ønsker om hjelp, og at en selv mener å vite hvor skoen trykker, så kan en bli avfeiet, og også mistrodd. For ikke å snakke om at en ikke mener seg å ha en diagnose, men trenger hjelp i en mer eller mindre akutt situasjon eller i en periode. Jeg kan tro at det er prestisje i bildet. Jeg kan tro at en blir mistenkeliggjort som at en ikke har selvinnsikt. Det er ihverfall ganske frustrerende og håpløst når en opplever hvor mange som ikke får hjelp, samtidig som de som ikke nødvendigvis ønsker mer, nærmest blir påtvunget det. Det er greit at det blir snakket om. Men som det er, så har vi lært at psykriatien må og skal vi stole og tro på uansett. Det sier seg selv at feil begås der som over alt ellers. Det er fulkstendig ignorant å utelukke det.
AnonymBruker Skrevet 17. desember 2018 #18 Skrevet 17. desember 2018 11 timer siden, SoWhat? skrev: Syns det er helt tragisk å se det du skriver. Desverre blir jeg ikke overrasket. Det kan ikke være noe som er mye verre enn å aldri bli hørt eller trodd. Hva reduseres en til da? Det skal ikke være sånn. At så få viser forståelse, eller i det minste gidder å åpne ørene og lytte. Åpne øynene å se på nytt. Jeg tror heller ikke at du er den eneste som opplever dette. Nitrist er hva det er. Men ikke bare det, men det gjør meg sint også. At noen mennesker bare rett og slett blir neglisjert. Jeg tenker det er flere, og jeg tenker mange ikke tør å si noe. At de vet at ingen vil ta dem på alvor. Det er bare ikke rett og riktig. Ja det er nettopp det som skjedde med meg. Jeg følte meg mer redusert og ikke minst neglisjert. Jeg har kun sett mye artikler i avisen for en god stund siden om ulovlig fysisk tvang og beltelegging i psykiatrien. Jeg skulle ønske det kom ut kritikk om pasienten sin manglende selvbestemmelsesrett i behandlingsforløpet. Jeg mener at pasienten burde få lov til å avskrive seg diagnoser uansett, uten å måtte kjempe en lang og har kamp med fylkesmannen. De burde også ha lover som forvalter at testene av personlighet er kvalitetssikret. Ts Anonymkode: 7f428...d26 2
AnonymBruker Skrevet 17. desember 2018 #19 Skrevet 17. desember 2018 Du prøver å styre behandlingen og behandlerne for mye her. Anonymkode: e2a1c...2ab 7
AnonymBruker Skrevet 17. desember 2018 #20 Skrevet 17. desember 2018 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Du prøver å styre behandlingen og behandlerne for mye her. Anonymkode: e2a1c...2ab Nei. Jeg kan ikke styre en behandling og behandlere jeg ikke går til lenger. Nå er det snakk om hvordan jeg har hatt det etterpå. Ts Anonymkode: 7f428...d26 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå