Dere som frivillig har valgt å få kun ett barn ....

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn selv, og har ønsket meg søsken, men samtidig veldig takknemlig for all den tiden og oppmerksomheten jeg har fått, som ikke ville blitt gitt dersom jeg hadde søsken. Ville ha mange barn selv. Fikk et barn selv, for 8 år siden, og det var så overveldende at det tok oss mange år før vi visste om vi orket en til. Men nå er lillesøster snart her, og jeg håper det blir en annen opplevelse denne gangen Om det bare hadde blitt ett barn på oss hadde det også vært greit. Jeg syns ikke synd på enebarn. 

Anonymkode: ee1a2...7bc

[AnonymBruker]

Jeg har liksom alltid tenkt jeg ville ha 2

Jeg hadde et lett svangerskap og fødsel (selvvalgt ks). Og i den første tiden med baby ønsket jeg meg fortsatt en til...

Men så ble det verre og det toppet seg ved 10-12 mnd alder. 

Jeg blir så fort irritert, jeg tar meg selv i å forakte barnet når hun skriker og er utrøstelig kl 04 om natta for 5 natta på rad. Jeg skrur av følelsene som en overlevningsteknikk og blir kald. 

Jeg takler det bare ikke! 

Så jeg bør innse mine begrensninger og bare få 1 barn selv om jeg egentlig ønsker meg 2. 

 

Anonymkode: 55e14...422

[Gjest BearMama]

11 timer siden, Ella Ellefantella skrev:

Bare for å gi et perspektiv til dem som mener at det "bare er trist" å ha ett barn. 

Jeg har en venninne med fire søsken og det å alltid vokse opp med noen som tar oppmerksomheten er ikke så lett heller, hun savnet foreldrene sine i hele barndommen, siden hun var en typisk snill pike og de trøblete ungene fikk den oppmerksomheten foreldrene orket. En annen venninne mener seriøst at broren hennes omtrent ødela oppveksten og at livet hadde vært bedre uten han. Så det er ikke gitt at det er fantastisk med søsken. 

Min datter er det gladeste mennesket jeg kjenner, sikkert noe medfødt, men også generell livsglede og harmoni hjemmefra. Kommer hjem fra venner som krangler med søsken og sier at "det er så deilig hjemme hos oss!"

Og mine venninner kan bli ekstremt slitne fordi det alltid er drama mellom barna. JEG hadde vært en dårligere mor med krangling og mas mellom barn, og da er det greit at jeg kan innse mine begrensninger og holde meg til ett barn.

 

Har også bare en og han er også veldig glad, tilfreds, ler og smiler mye.

Nå er han bare 3 år, men vi finner alltid på noe i helgene som involverer andre barn, men han er ikke veldig interessert. Han får nok sosial omgang i barnehagen og synes det er deilig å komme hjem til ro og fred med en mamma og pappa som fokuserer 100% på han. 

Det vil alltid være forskjellige historier. Noen som hadde mange søsken som elsket det og noen som hatet det. Samme som enebarn. Jeg er enebarn og har aldri savnet søsken. Mannen har en søster og en bror som han har null kontakt med og sees kun til jul. 

Synes man skal ta det valget som passer en selv og så skal andre passe sine egne saker.

[Løvetann1]

Det er ditt/deres liv. Det er du og din partner som avgjør dette. 

Du er kun ansvarlig for din egen lykke, så ta valg derretter også, mener jeg. 

[AnonymBruker]

Vi tenkte at vi skulle ha to, men da B ble født så syntes jeg hun var heeeeelt perfekt. Har aldri drømt om et søsken siden. Fordelen med ett barn er at hun følges 100% opp, hun har to foreldre med masse energi, det er lett å få barnevakt, vi har god råd, vi kan hjelpe til med lappen, ny bolig osv. Deilig med et hjem uten søskenkrangling. Jeg har en søster selv, men vi har nesten ikke kontakt. Så vi planlegger å gjøre som andre skriver; ta med vennene hennes på tur når vi drar på hytta o.l.

Anonymkode: 84e2a...cf2

[Hactar]

Til alle dere som bruker søskenkrangling som et argument; mine er bare seks og tre, men de har langt mer glede av hverandre enn konflikter med hverandre så langt. Med tanke på avlastning og pauser i hverdagen, opplever jeg at de underholder hverandre mye og jeg dermed har mer energi til å gi dem full fokus når det trengs. 

Alle velger det som passer dem selv og deres familie. Ville bare nevne at det ikke er noen selvfølge at søsken krangler og «stjeler» oppmerksomhet fra hverandre, like lite som det er en selvfølge at de får et nært forhold. 

[Ella Ellefantella]

1 minutt siden, Hactar skrev:

Til alle dere som bruker søskenkrangling som et argument; mine er bare seks og tre, men de har langt mer glede av hverandre enn konflikter med hverandre så langt. Med tanke på avlastning og pauser i hverdagen, opplever jeg at de underholder hverandre mye og jeg dermed har mer energi til å gi dem full fokus når det trengs. 

Alle velger det som passer dem selv og deres familie. Ville bare nevne at det ikke er noen selvfølge at søsken krangler og «stjeler» oppmerksomhet fra hverandre, like lite som det er en selvfølge at de får et nært forhold. 

Såklart! Den andre siden av saken la vi til bare fordi alle tror det er en selvfølge at søsken liker hverandre. I de fleste tilfeller gjør det jo det og leker bra sammen! Hun jeg fortalte om som skulle ønske hun ikke hadde bror har to jenter selv og de er bestevenner, det synes jeg virkelig hun fortjener!

Og til hun andre som siterte meg: Selvsagt har mange barn med søsken det likt i fht oppfølging som enebarn, heldigvis! Men vi er ikke alle laget for å klare det. Akkurat som det garantert finnes mange enebarn som blir ignorert av foreldrene sine. Meningen med tråden er ikke at vi skal belære hverandre, men dele erfaringer og hovedsakelig støtte ts i hennes frie valg, så hun ikke går imot det hun selv vet er rett, pga press fra omgivelsene.

Det viktigste er å velge rett for seg selv, uansett ingen barn eller ti 😄

[Skriblerinna]

Jeg har bare ett barn, og tror det blir med det. Lenge gikk jeg og ønska at jeg og barnefaren hadde kjørt på og fått et barn til mens vi fremdeles var sammen, for jeg hadde så uendelig dårlig samvittighet for at sønnen min måtte leve 50/50 livet alene. Jeg tenkte at et søsken ville letta byrden ved at han hadde noen å dele sorger og gleder med, på en måte. 

Nå er jeg glad vi ikke gjorde det. Det var gode grunner til å la være: graviditet og barseltid var en enorm påkjenning for oss. Jeg har skjønt i ettertid at jeg fikk en depresjon, og jeg tror faktisk det samme skjedde faren. Jeg ser tilbake med gru, og ser nå hvor deilig livet kan være med barn. Jeg har en selvgående, flott og frisk 8-åring som gir meg og faren masse glede. En unge til ville kanskje velta lasset.

Jeg tror ikke jeg orker den store påkjenninga svangerskap, fødsel og babytid kan være igjen. Jeg har i tillegg litt nok med meg selv, på den måten at jeg har store barndomstraumer som jeg hele tiden må jobbe for å leve godt med. Min kapasitet til å følge opp barn er litt begrensa i forhold til mange andre, tror jeg. Ett barn som er 50% hos meg er perfekt. Jeg har overskudd til han, har glede av han og klarer ansvaret med ett barn. Med ett til ville det kanskje ikke gått, tror jeg. Heller ett lykkelig og ivaretatt barn, enn to-tre forsømte. Livet er ganske perfekt og komplett slik det er nå. 

[AnonymBruker]

Fikk en med asberger, så av hensyn til "barnets beste" vil jeg fokusere resten av mitt liv på gullet jeg har, vil ikke utsette et nytt barn for ev samme diagnose.

Far har fått 2 barn senere, så det er heldigvis søsken. ( Uten diagnose ).

 

Anonymkode: 856d3...0c2

[Missy1]

Jeg ønsket meg i utgangspunktet minst 2 og maks 3 barn. Jeg har endt opp med et barn og har bestemt meg for at det får holde. Årsaken til det er at barnet jeg allerede har, har et veldig stort hjelpebehov, krever mye oppfølging og kommer alltid til å være et barn. Jeg sliter med kun han, føler det er feil å få flere barn da. Jeg ønsker heller å være en så god mamma jeg bare kan for et barn enn å være en dårlig mamma for 2 barn. Jeg kjenner mine begrensninger og ønsker barnet mitt det beste, så derfor satt en strek. Barnet jeg har fra før er også såpass stor nå at aldersforskjellen ville vært stor og det å begynne på nytt med gråting, nattevåk, bleier osv... det frister lite egentlig. 

Endret 16. desember 2018 av Missy1
.

[AnonymBruker]

Jeg ventet faktisk 12 år mellom nr 1 og nr 2. Alle disse årene var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle ha flere. Men så snudde jeg helt om. Hadde aldri trodd det 😊 

Det er helt greit å bare ønske ett barn 😊 

Anonymkode: 70fe6...50a

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke gravid på nytt før jeg skriftlig er 100% garantert KS neste gang, uten at noen prøver å «overbevise» meg til å føde 😛 Og det er det ingen som kan - så da blir det enebarn her  Det er helt i orden, koser meg sånn med gullet vi har, og han har masse søskenbarn vi har et nært forhold til som bor like i nærheten. 

Anonymkode: 6df1c...7df

[AnonymBruker]

Jeg ville gjerne hatt flere barn, kanskje tre. Jeg ville ikke greie å jobbe samtidig være tilstede for barna slik jeg synes de fortjener. Jeg vil være hjemme med barnet et år, da må man ha råd til det. Jeg er også veldig glad for å slippe vennegrupper x3, avslutninger x3, følge opp fritidsaktivitet og lekser x3. 

Anonymkode: b4bfc...e22

[AnonymBruker]

På 15.12.2018 den 20.54, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har dere valgt det?

Jeg har alltid drømt om en stor barneflokk!!

Men så kom min lille jente til verden.Spedbarnstiden ble utrolig slitsom,da jenta aldri sov. Problemer med amming og urolig klistremerkebaby som kun sov oppå meg(etter en halvtime byssing).

Hadde aldri 5 min alene,og jeg var så trøtt at jeg var på grensen til psykotisk.Jenta sov knapt de to første årene.

Nå i en alder av 4 år er hun verdens skjønneste jente som stort sett sover hele natten.Føler at jeg smått og senn har fått livet mitt tilbake.Og vi koser oss masse

Jeg orker bare ikke tanken på å «starte på nytt».Får angst bare jeg tenker på det . Min far og stemor er veldig «på»at jenta trenger et søsken,men det frister ikke litt engang. Mange mener det er egoistisk med kun ett barn. Jeg mener det er like egoistisk å bære frem et barn til når jeg vet jeg ikke har helse til det.

Noen som har opplevd det samme?

Anonymkode: c21aa...5d3

Her var babytiden grei, men så viste det seg at mannen vil ha to jobber og være lite hjemme. plutselig er vi lite kjærlige da vi ser hverandre så lite. Barnet har også sine problemer som gjør at ALT blir krangling og konflikter. Svigermor er ikke lett heller, når det er snakk om små babyer. Jeg sliter også med mine ting.

Vet ikke om jeg tør et barn til..

Anonymkode: e7e7c...e2e

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en søster og en bror. Det er noe helt eget og unikt ved båndene som oppstår mellom søsken. Jeg har fått gleden av å vokse opp med to søsken, og det har gitt meg utrolig mye. Mange gode minner og opplevelser. Da vi var små lekte vi sammen, spilte brettspill sammen på hytta, når vi reiste hadde vi alltid hverandre å leke med/finne på noe med. Det var aldri kjedelig, alltid noe å finne på. Alltid noen jevnaldrende å snakke med. Selv i dag, som 23-åring, spiller søsknene mine en viktig rolle i livet mitt. Vi bor ikke lenger i samme hus, men snakker likevel med hverandre daglig. 

Når jeg får mitt første barn, er det ikke aktuelt å ikke gi det samme til barnet mitt. Jeg ønsker at han eller hun også skal få være en del av en søskenflokk og oppleve hvor flott det er. Det tror jeg er gull verdt. Og når mammaen og pappaen deres dør, så har de fremdeles (etter all sannsynlighet) hverandre. ❤️ 

Anonymkode: 3a5c1...b3c

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn i 9 år. Helt greit. Forholdet mellom meg og min yngre søster er veldig distansert, og etter hun kom til verden så ble mitt forhold til mine foreldre også mer distansert. Jeg ble ikke prioritert lengre og etterlatt til meg selv mye, da min mor ikke hadde kapasitet eller helse. Dette har på mange måter preget vårt forhold i dag. 

Jeg tenker at hvis du ikke har overskudd, helse eller rett og slett ikke har lyst til å få flere barn så ikke få flere. Det barnet du har nå og deg selv er det du skal vise hensyn til. 

Jeg har 1 barn. Jeg skal ikke ha flere, og den enkle og egoistiske grunnen er at jeg er veldig glad i privatlivet mitt. Det at barnet mitt kan ordne seg selv, være alene 1 times tid, dra på besøk til venner og er opptatt med diverse fritidsaktiviteter er så ubeskrivelig godt at jeg har ikke ord for det.  

Anonymkode: 0bb44...0f9

[AnonymBruker]

Jeg tenkte å ha mange barn, men etter å ha fått første så ser jeg det som egoistisk å få flere. Jeg ønsker å bruke all min tid på min sønn for at han skal få alt han trenger. Min søster har jeg ingen god kontakt med, samboers søsken hører vi sjeldent fra. De som er enebarn som jeg kjenner er sosiale voksne med flere venner og en god jobb og utdannelse. Jeg er også redd for å få ei datter da jeg og moren min har en vanvittig dårlig relasjon. Kjempe redd for å ha det slik med egen datter.

Jeg kjenner begrensninger for å kunne ta vare på flere barn like godt. Jeg er redd for å ikke kunne gi min førstefødte alt han fortjener om det kommer flere barn. Graviditeten med han var i tillegg det verste jeg har vært borti. Den første babytiden har vært tøff selv om jeg vet jeg har en enkel unge. 

Jeg vil ha mitt liv som venninne og kjæreste. Jeg vil ha muligheten til å følge opp egne interesser i tillegg til å følge alt rundt min sønn. Min sønn har søskenbarn på samme alder og yngre enn seg selv så jeg tror han får en form for søsken der. 

Har såvidt begynt å lufte mine bekymringer til gubben for han vil fremdeles ha flere barn. Men om jeg sier stopp så mener han at det er greit, så vi får bare se. Kanskje jeg vil føle det annerledes om 5 års tid, om jeg gjør det så holder jeg muligheten åpen. Likevel tror jeg at for meg holder det i massevis med en.

Anonymkode: 14578...123

[AnonymBruker]

Det er ingen selvfølge at søsken kommer overens. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har truffet gjennom årene som har minimalt med kontakt med sine søsken eller ennå verre, som virkelig ikke liker sine søsken. 

Anonymkode: 9bdfa...214

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med en søster og en bror. Det er noe helt eget og unikt ved båndene som oppstår mellom søsken. Jeg har fått gleden av å vokse opp med to søsken, og det har gitt meg utrolig mye. Mange gode minner og opplevelser. Da vi var små lekte vi sammen, spilte brettspill sammen på hytta, når vi reiste hadde vi alltid hverandre å leke med/finne på noe med. Det var aldri kjedelig, alltid noe å finne på. Alltid noen jevnaldrende å snakke med. Selv i dag, som 23-åring, spiller søsknene mine en viktig rolle i livet mitt. Vi bor ikke lenger i samme hus, men snakker likevel med hverandre daglig. 

Når jeg får mitt første barn, er det ikke aktuelt å ikke gi det samme til barnet mitt. Jeg ønsker at han eller hun også skal få være en del av en søskenflokk og oppleve hvor flott det er. Det tror jeg er gull verdt. Og når mammaen og pappaen deres dør, så har de fremdeles (etter all sannsynlighet) hverandre. ❤️ 

Anonymkode: 3a5c1...b3c

Eller ektefellen som ofte er viktigere enn søskene sine.

Anonymkode: 84e2a...cf2

[AnonymBruker]

De fleste her er relativt unge, i et forhold, og har barn som fortsatt er barn.

Barndommen er kort, livet er langt... Jeg har bare et barn, men skulle gjerne hatt flere. Som "evig single" er søsknene mine min nærmeste familie, og vi har stått sammen i sorg da en av våre foreldre døde, og sammen i glede og ro og trygghet i hverdagslige treff. I helt normale søskenforhold blir det en ro, fordi man alltid er der for hverandre.

Jeg har og har hatt mange gode venner, men noen forsvinner dessverre ut. Har opplevd å miste kontakt med nære venner pga flytting, endring i livssituasjon mm. Søsknene er iķke like nære og fortrolige, men de er der alltid...

Og når man blir eldre er familie viktig, særlig fordi vennene blir opptatt med barn og senere barnebarn. 

Så ja, kunne jeg fått det til, skulle jeg ikke hatt enebarn.

Anonymkode: 02b4b...3c0