Dere som frivillig har valgt å få kun ett barn ....

[AnonymBruker]

Hvorfor har dere valgt det?

Jeg har alltid drømt om en stor barneflokk!!

Men så kom min lille jente til verden.Spedbarnstiden ble utrolig slitsom,da jenta aldri sov. Problemer med amming og urolig klistremerkebaby som kun sov oppå meg(etter en halvtime byssing).

Hadde aldri 5 min alene,og jeg var så trøtt at jeg var på grensen til psykotisk.Jenta sov knapt de to første årene.

Nå i en alder av 4 år er hun verdens skjønneste jente som stort sett sover hele natten.Føler at jeg smått og senn har fått livet mitt tilbake.Og vi koser oss masse

Jeg orker bare ikke tanken på å «starte på nytt».Får angst bare jeg tenker på det . Min far og stemor er veldig «på»at jenta trenger et søsken,men det frister ikke litt engang. Mange mener det er egoistisk med kun ett barn. Jeg mener det er like egoistisk å bære frem et barn til når jeg vet jeg ikke har helse til det.

Noen som har opplevd det samme?

Anonymkode: c21aa...5d3

[AnonymBruker]

Ikke opplevd det samme, men hvis de mener at dere skal få flere enn 1 barn så får du gi uttrykk for at far og stemor faktisk må hjelpe mye til de første 3 årene. At helsa di ikke tåler å få et barn til men at du egentlig alltid har drømt om det. 

Anonymkode: c837f...da4

[Ella Ellefantella]

Jeg fikk mye pes når barnet var lite, folk sa det var egoistisk, at hun ville bli bortskjemt o.l.

Resultatet er en helt fantastisk tenåring, som kan snakke med alle, fordi hun alltid har vært endel av oss og vi har hatt tid til å snakke med henne i alle år. Jeg føler at jeg har fått i pose og sekk, elsker å ha barn, men har rukket å puste og gjøre egne ting. Et barn er lett å ta med overalt (er noe av det jeg mener med en del av oss, fått med seg mye mer enn om vi hadde hatt flere, da hadde jeg skaffet barnevakt oftere). Ett barn er også lett å "låne bort". Vi har ofte tatt med venner av henne på helgeturer o.l. hvilket de andre foreldrene er glade for, og også søskenene til de vi tar med 😜

Hun er veldig empatisk og innsiktsfull, og jeg tror mye av grunnen er at vi har snakket om alt i alle år, forklart situasjoner fra flere sider o.l. Rett og slett hatt tid. Ved siden av å gjøre våre egne ting, hvilket er viktig for meg.

Hør på magefølelsen din, ikke andre folk. Dere skal også passe på ekteskapet, og det BLIR mindre overskudd ved flere barn!  Jeg synes det er litt hjernedødt at alle på død og liv forventes å ha flere barn. Ikke noe galt med stor barneflokk, men det passer ikke for alle, f eks meg.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men når den dagen kommer skal jeg ha minst 3. Jadajadajada, alenebarn er fantastisk og nydelig og flott og alt det der, men JEG syns det bare er trist. Har søsken, og nå som det snart er jul er jeg evig takknemlig for dem! Vi er langt fra hverandre i alder, så jeg kan vel si, som yngstemann i flokken, at jeg har på en måte vært alenebarn også. Bare oss tre i huset(meg og foreldre) var....kjedelig? Bare oss tre og når jeg «sviktet» ble de helt alene. Så at vi alle er ilag er så koselig, da blir huset fylt med en enorm varme og hygge. 

Kompisen min er i begynnelsen av 20-årene. Besteforeldre og foreldre er døde. Han er HELT alene! Han har venner og alt det der, MANGE venner også. Men venner erstatter ikke søsken i følge meg. Jeg ser bare på dette skrekkeksempelet og tenker at min førstefødte skal få søsken. Ingen av mine barn skal være alene i verden, de skal ha hverandre. Mine foreldre har også mange søsken, og da bestemor døde var kirka stappfull av mann, barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn, tantebarn og søsknene hennes, og herregud så «koselig» det var(så koselig en begravelse kan være.) 

Min storfamilie har ikke så mye kontakt, det har vært litt drama og bråk, men når alt kommer til alt så er vi utrolig glad i hverandre og glad vi er alle som er til❤️

Men når det er sagt, de jeg kjenner med bare ett barn(utenom han kompisen min), er jeg bare glad har bare ett barn. De skulle helst hatt ingen  

Anonymkode: 6fe5d...ffe

[addict]

Hadde samme tanke helt til han ble 8 og jeg faktisk virkelig begynte å få glede sammen med han, og samtidig fikk kjenne på at han er så stor at han har mye mindre bruk for meg.

 

Nå så er nr 2 på veg, og det føles faktisk helt riktig - selv om jeg aldri skulle ha fler 😛

[AnonymBruker]

Her var også drømmen da jeg var yngre å få flere barn, men her stoppet jeg på ett barn. Som 100 % alenemor har jeg ikke hatt overskudd til eventuelt flere barn eller mann.

Når det også viste seg at hun er født med et sjeldent syndrom med alt det medfører av ekstra oppfølging, ble det uaktuelt med flere barn.

Når oddsen er at også flere barn kan fødes med det samme, og være hardere rammet enn hun, sier det seg selv at en ikke får flere barn.

 Men har jo også hatt mulighet til å finne på flere ting med henne, enn om en var flere her.

 

Anonymkode: ef04b...5bc

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en stor familie, har 4 søsken og stor slekt. Det er jeg så takknemlig for, søsken er for meg med på å ha trygghet, tilhørighet og gode venner i livet. Ikke alt er rosenrødt, hverdagene var travle og til tider kaotisk, men poenget er at det å ha søsken er gull verdt for meg.

Vi (jeg) ville ha 3-4 barn, helst bare noen få år mellom. Så ble jeg gravid med første, jeg følte meg syk i 9 måneder, klarte ingenting og raste ned i vekt pga oppkast. Babyen var bare vanlig urolig og håndterbar, men jeg fikk fødselsdepresjon. Forholdet vårt fikk seg en alvorlig knekk da jeg ble deprimert, det var tøffe år fra graviditet til barnet var 3-4 år. De faktorene sammenlagt har gjort at vi er skremt fra å prøve igjen. 

For min del er det et savn, men jeg har fortsatt noen perioder med nedstemte følelser i ettertid. Skulle ønske noen kunne fortelle oss om at det hadde gått bra, men det kan ingen.

Anonymkode: 71fa9...939

[AnonymBruker]

Følte meg aldri vel som gravid, tok tid å komme seg etter keisersnittet (og med vagninal forløsning hadde det sikkert endt like ille), og fødselsdepresjon. Dør heller enn å få et barn til. Joda, skulle gjerne gitt barnet søsken, men mentalt og fysisk hadde jeg aldri klart det. Kunne adoptert, men det er mannen i mot. 

Anonymkode: a012a...b7d

[Zienna]

Både mannen min og jeg kom fra familier med to barn.  Vi syntes begge det var helt greit, og savnet verken flere eller færre.  Jeg har aldri vært den type kvinne som ønsket meg "mann og mange barn".  

Da vi fikk vår første var vi godt fornøyd.  Det var ikke om å gjøre med flere i det hele tatt.  Så ble det likevel slik at nr. 2 meldte sin ankomst, selv om han ikke var planlagt.  

Jeg synes det er opp til enhver hvor mange barn de mener de kan klare å følge opp.  Det viktigste er å være seg bevisst ansvaret det innebærer å være mor og far.   

[Ella Ellefantella]

Bare for å gi et perspektiv til dem som mener at det "bare er trist" å ha ett barn. 

Jeg har en venninne med fire søsken og det å alltid vokse opp med noen som tar oppmerksomheten er ikke så lett heller, hun savnet foreldrene sine i hele barndommen, siden hun var en typisk snill pike og de trøblete ungene fikk den oppmerksomheten foreldrene orket. En annen venninne mener seriøst at broren hennes omtrent ødela oppveksten og at livet hadde vært bedre uten han. Så det er ikke gitt at det er fantastisk med søsken. 

Min datter er det gladeste mennesket jeg kjenner, sikkert noe medfødt, men også generell livsglede og harmoni hjemmefra. Kommer hjem fra venner som krangler med søsken og sier at "det er så deilig hjemme hos oss!"

Og mine venninner kan bli ekstremt slitne fordi det alltid er drama mellom barna. JEG hadde vært en dårligere mor med krangling og mas mellom barn, og da er det greit at jeg kan innse mine begrensninger og holde meg til ett barn.

 

[AnonymBruker]

Jeg har kun en. Følte veldig på dette med søsken en stund, men det kom av ytre påvirkning. Når jeg sortete vekk det så fant jeg ut det absolutt ikke er noe jeg ønsker. Min datter har det helt bra uten søsken. Og jeg lever fint med det valget etter mange år. Lev livet ditt slik du ønsker og ikke etter hva andre vil. Ikke en gang min samboer klarer å få meg til å ombestemme meg. Jeg vet at et barn til hadde vippet meg av pinnen helt, og min samboer hadde ikke tatt så mye ansvar som det jeg måtte ha tatt. 

Anonymkode: 2373d...46d

[Rucula]

Jeg kjenner en god del enebarn.. og det jeg observerer er at de har blitt sykt velykkede alle som en!

Det er velykkede advokater, kirurger og velykkede grundere. 

Kanskje fordi foreldrene til disse barna har så god tid til å følge opp disse barna?

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en slitsom tid med min sønn de første årene. Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg ikke hadde blitt en god tobarnsmor. Han blir enebarn. Det er ikke synd på han, han har det helt utmerket. Det hadde vært mye mer synd på et barn som kom til verden fordi andre mener barn må ha søsken. Det viktigste for barnet er at barnet er ønsket av foreldrene, og det viktigste for foreldrene er at de ønsker barnet. Stol på din følelse. 

Anonymkode: 94885...9e8

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket meg minst 2 barn. Men sånn ble det ikke. Jeg har en flott datter på snart 7 år og er alt jeg har drømt om. Hadde dårlig samvittighet lenge fordi *alle* mener det er egoistisk å ha enebarn og at enebarn har det pyton. Men vi har det fint og vil ikke ha det annerledes, vi har det perfekt som det er nå.

Anonymkode: 92e62...206

[AnonymBruker]

4 timer siden, Ella Ellefantella skrev:

Jeg fikk mye pes når barnet var lite, folk sa det var egoistisk, at hun ville bli bortskjemt o.l.

Resultatet er en helt fantastisk tenåring, som kan snakke med alle, fordi hun alltid har vært endel av oss og vi har hatt tid til å snakke med henne i alle år. Jeg føler at jeg har fått i pose og sekk, elsker å ha barn, men har rukket å puste og gjøre egne ting. Et barn er lett å ta med overalt (er noe av det jeg mener med en del av oss, fått med seg mye mer enn om vi hadde hatt flere, da hadde jeg skaffet barnevakt oftere). Ett barn er også lett å "låne bort". Vi har ofte tatt med venner av henne på helgeturer o.l. hvilket de andre foreldrene er glade for, og også søskenene til de vi tar med 😜

Hun er veldig empatisk og innsiktsfull, og jeg tror mye av grunnen er at vi har snakket om alt i alle år, forklart situasjoner fra flere sider o.l. Rett og slett hatt tid. Ved siden av å gjøre våre egne ting, hvilket er viktig for meg.

Hør på magefølelsen din, ikke andre folk. Dere skal også passe på ekteskapet, og det BLIR mindre overskudd ved flere barn!  Jeg synes det er litt hjernedødt at alle på død og liv forventes å ha flere barn. Ikke noe galt med stor barneflokk, men det passer ikke for alle, f eks meg.

Dette gjelder her også. Her er også barnet blitt tenåring. Vi har et veldig godt forhold. 

Anonymkode: a5783...eb2

[AnonymBruker]

Det var som om jeg skulle skrevet tråden selv, føler også veldig på «drømmen om kjernefamilie med 2 barn», vi har ett barn og jeg føler jeg svikter «ideallivet» fordi jeg ikke kjenner noen lyst på barn nummer 2.

sønnen vår er 4, hadde en slitsom graviditet og ganske traumatisk fødsel som jeg fortsatt slitet mentalt etter, jeg tror ikke jeg ville vært noen god tobarnsmor, mannen er også veldig usikker.

jeg sliter med å ikke gi sønnen vår noe søsken, samt hvor glad jeg er når leggetiden kommer. Allikevel blir det feil å sette et barn til verden kun for å gi han et søsken, jeg kjenner ingen lyst på flere barn og føler jeg svikter som mor fordi jeg ikke vil ha en til 😢

Alle trådene som legger ut om det fantastiske livet med 2/3 barn og hvor fælt det er med enebarn gjør at jeg føler meg enda værre. Setter så stor pris på flere svar i denne tråden.

jeg hadde helt sikkert hatt god hjelp av psykolog men skammer meg og tør ikke ta det skrittet.

Anonymkode: a9251...430

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har dere valgt det?

Jeg har alltid drømt om en stor barneflokk!!

Men så kom min lille jente til verden.Spedbarnstiden ble utrolig slitsom,da jenta aldri sov. Problemer med amming og urolig klistremerkebaby som kun sov oppå meg(etter en halvtime byssing).

Hadde aldri 5 min alene,og jeg var så trøtt at jeg var på grensen til psykotisk.Jenta sov knapt de to første årene.

Nå i en alder av 4 år er hun verdens skjønneste jente som stort sett sover hele natten.Føler at jeg smått og senn har fått livet mitt tilbake.Og vi koser oss masse

Jeg orker bare ikke tanken på å «starte på nytt».Får angst bare jeg tenker på det . Min far og stemor er veldig «på»at jenta trenger et søsken,men det frister ikke litt engang. Mange mener det er egoistisk med kun ett barn. Jeg mener det er like egoistisk å bære frem et barn til når jeg vet jeg ikke har helse til det.

Noen som har opplevd det samme?

Anonymkode: c21aa...5d3

Hei ts.

Nå ble jeg nesten litt skremt. Jeg kunne skrevet hvert ord i hvert avsnitt. Lurte nesten på om det var min tråd.. Eneste forskjellen er alderen. Min er bare 1,5 år, så vi står fortsatt til tider i det.

Jeg lurer på hva vi skal gjøre.. Jeg ønsker innerst inne en til, men tanken på en ny permisjon med en baby av samme kaliber........

Anonymkode: 5fece...769

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt bestemt ennå, men med stør sannsynlighet blir det kun 4 åringen her.

Jeg syntes det er slitsomt med barn, de krever mye hele tiden og det gjør meg sliten. Jeg er ofte irritert og konstant trøtt. Jeg har funnet ut at jeg verdsetter alene tid og trenger det. Det er naturligvis lettere å få til med ett barn enn med fler. Det ville ikke vært rettferdig ovenfor sønnen min om jeg fikk fler barn. Den energien jeg har, fortjener han. Jeg syntes hverdagen går nogenlunde knirkefritt, det er kun ett barn som skal hentes i barnehage og etterhvert kjøres og hentes på fritidsaktiviteter. Kun ett barn å gå på dugnader til, kun ett barn å få barnepass til om jeg trenger det osv. 

Anonymkode: 3d3c2...7f7

[AnonymBruker]

Far til barnet gikk fra meg og jeg ønsker ikke barn med ulike fedre. Barnet har søsken hos far så hun er ikke alene😊 

Anonymkode: 57ebc...c3a

[AnonymBruker]

10 timer siden, Ella Ellefantella skrev:

Jeg fikk mye pes når barnet var lite, folk sa det var egoistisk, at hun ville bli bortskjemt o.l.

Resultatet er en helt fantastisk tenåring, som kan snakke med alle, fordi hun alltid har vært endel av oss og vi har hatt tid til å snakke med henne i alle år. Jeg føler at jeg har fått i pose og sekk, elsker å ha barn, men har rukket å puste og gjøre egne ting. Et barn er lett å ta med overalt (er noe av det jeg mener med en del av oss, fått med seg mye mer enn om vi hadde hatt flere, da hadde jeg skaffet barnevakt oftere). Ett barn er også lett å "låne bort". Vi har ofte tatt med venner av henne på helgeturer o.l. hvilket de andre foreldrene er glade for, og også søskenene til de vi tar med 😜

Hun er veldig empatisk og innsiktsfull, og jeg tror mye av grunnen er at vi har snakket om alt i alle år, forklart situasjoner fra flere sider o.l. Rett og slett hatt tid. Ved siden av å gjøre våre egne ting, hvilket er viktig for meg.

Hør på magefølelsen din, ikke andre folk. Dere skal også passe på ekteskapet, og det BLIR mindre overskudd ved flere barn!  Jeg synes det er litt hjernedødt at alle på død og liv forventes å ha flere barn. Ikke noe galt med stor barneflokk, men det passer ikke for alle, f eks meg.

Våre barn er også sånn, selv om vi har mange.

Anonymkode: 4e642...95f