MA, den "evige" ventingen

[AnonymBruker]

Så skjedde det som ikke skulle skje. Etter flere år og flere forsøk ble jeg endelig gravid ved hjelp av ivf. 

Lykken var kortvarig da jeg hadde mye blødninger og skjønte dette mest sannsynlig ville ende dårlig. 

På første kontroll viste det seg at den lille var mye mindre enn den skulle være, men hjertet slo. Dette kunne gå begge veier. Blødningene kom og gikk. 

I uke 9 fikk vi se hjerteslag igjen og øynet et lite håp om at det kunne gå bra. På 12 ukers kontroll var det ikke lenger liv, bare noen dager etter forrige kontroll døde barnet. Altså i uke 9.

Vi var begge forberedt på dette og tok det med fatning. Lei oss så klart, men det lå jo i korta hele veien. 

Fikk beskjed av gynekologen at de skulle ringe fra sykehuset samme dag. Det gjorde de ikke. Heller ikke dagen etter, så jeg ringte selv. 

De kunne ikke svare på når jeg skulle få fjernet det, bare et "sikkert snart". Og om de ikke ringer i dag, så kunne jeg ringe dem.. 

Jeg skjønner dette ikke er akutt, men hvor lenge må jeg regne med å vente? Noen med erfaring? 

Skulle egentlig reist til familie nå, men vet ikke om hele julefeiringen går i vasken på grunn av dette. 

Vil bare ha ut det døde fosteret, vil bare legge dette bak meg og komme videre. 

Kan man selv velge hvordan man vil få utført aborten eller er det de på sykehuset som bestemmer? Jeg vil helst fjerne kirurgisk, stoler ikke på at kroppen min gjør jobben selv med medisiner. Dessuten tror jeg det vil være en mindre psykisk påkjenning å gjøre det kirurgisk. 

Beklager langt innlegg, er bare så frustrert og lei meg. 

Anonymkode: 537e8...5b4

[AnonymBruker]

Uff, vil gi deg en klem❤️ Hørte du noe fra dem i går?

Jeg ville ringt og purret om ikke. Det er ikke noe akutt hva gjelder liv, men kan være hva gjelder helse -da det er en stor psykisk belastning å gå rundt med det døde fosteret over lengre tid. 

Når det gjelder tid og metode så tror jeg kanskje det kommer litt an på hvor du bor og hvem du møter? De fraråder vel kirutgisk så langt det lar seg gjøre. Jeg fikk selv fjernet kirurgisk i løpet av en uke etter de oppdaget det (er fra en liten by) fosteret døde i uke 9, mens min nære venninne (større by) måtte vente i nærmere 2 mnd og fikk i tillegg hjemmeabort mot hennes vilje. Barnet hennes døde i uke 11 og ville blitt tatt på sykehus hadde det vært en abort med et levende foster, og det gikk jo som det måtte gå: innleggelse da hun mistet for mye blod under aborten. Men dette er de eneste to MA jeg har nær kjennskap til, så godt mulig jeg og hun er ytterpunktene.

Håper det løser seg for deg snarlig! Må være vondt å gå rundt med dette i juletider😕

 

Anonymkode: 59336...30c

[kvinne35+]

På 13.12.2018 den 11.16, AnonymBruker skrev:

Så skjedde det som ikke skulle skje. Etter flere år og flere forsøk ble jeg endelig gravid ved hjelp av ivf. 

Lykken var kortvarig da jeg hadde mye blødninger og skjønte dette mest sannsynlig ville ende dårlig. 

På første kontroll viste det seg at den lille var mye mindre enn den skulle være, men hjertet slo. Dette kunne gå begge veier. Blødningene kom og gikk. 

I uke 9 fikk vi se hjerteslag igjen og øynet et lite håp om at det kunne gå bra. På 12 ukers kontroll var det ikke lenger liv, bare noen dager etter forrige kontroll døde barnet. Altså i uke 9.

Vi var begge forberedt på dette og tok det med fatning. Lei oss så klart, men det lå jo i korta hele veien. 

Fikk beskjed av gynekologen at de skulle ringe fra sykehuset samme dag. Det gjorde de ikke. Heller ikke dagen etter, så jeg ringte selv. 

De kunne ikke svare på når jeg skulle få fjernet det, bare et "sikkert snart". Og om de ikke ringer i dag, så kunne jeg ringe dem.. 

Jeg skjønner dette ikke er akutt, men hvor lenge må jeg regne med å vente? Noen med erfaring? 

Skulle egentlig reist til familie nå, men vet ikke om hele julefeiringen går i vasken på grunn av dette. 

Vil bare ha ut det døde fosteret, vil bare legge dette bak meg og komme videre. 

Kan man selv velge hvordan man vil få utført aborten eller er det de på sykehuset som bestemmer? Jeg vil helst fjerne kirurgisk, stoler ikke på at kroppen min gjør jobben selv med medisiner. Dessuten tror jeg det vil være en mindre psykisk påkjenning å gjøre det kirurgisk. 

Beklager langt innlegg, er bare så frustrert og lei meg. 

Anonymkode: 537e8...5b4

Gå via fastlegen. Normal praksis er og innlegges med en gang.

[AnonymBruker]

Varm klem til deg ts 💛💛

Anonymkode: a344b...637

[Mopsi]

Så rart.. Jeg fikk hjelp med en gang det ble konstatert at fosteret var dødt.. Ville tatt en telefon og mast litt.. Umenneskelig å la en gå rundt med dette og særlig i jula..

[AnonymBruker]

Takk for svar og beklager at jeg ikke har rukket å skrive før nå. 

Jeg måtte selv ringe å purre på dem og etter litt frem og tilbake fikk jeg komme inn til en time på sykehuset, hvor jeg fikk en mifegyn, 3 dager etter jeg var hos gynekologen. 

Dagen etter kom fosteret ut etter at jeg dusja og det fortsatte å blø voldsomt. Jeg ble jo redd og ringte sykehuset, noe de sa jeg skulle gjøre om noe skjedde. Dette var en lørdag kveld. 

Sykepleieren visste ikke hva jeg skulle gjøre og satte meg over til gynekologen, som ba meg ringe opp igjen og la på før jeg rakk å forklare noe. Når jeg etter mye om og men fikk snakka med henne ba hun meg bare snakke med sykepleieren for så legge på igjen. Sykepleieren visste jo ikke hva jeg skulle gjøre! 

Jeg ble skikkelig fortvila, så samboeren min mente vi bare skulle dra på legevakten. 

Jeg blødde ut ei svær bleie! Men blodprosent og blodtrykk var fint, dermed ble jeg bare sendt hjem. Blødningen fortsatte noen timer med voldsomme klumper. 

På mandagen måtte jeg likevel ta cytotec når jeg kom på sykehuset. Ventet på virkning i flere timer uten hell. Etter 4 runder med disse hersens pillene fant de ut at jeg likevel måtte ha utskrapning, det var for mye rester igjen. 

Jeg fastet i nesten 20 timer før jeg endelig fikk gjennomført utskrapningen, som var gjort på en halvtime. 

Det hele var en psykisk vond påkjenning. Det tok altså en uke før jeg fikk skikkelig hjelp. 

Fikk heldigvis dratt hjem til familie og har til tross for "traumet" hatt en fin jul. Men psykisk har jeg nok et lite stykke igjen før jeg kan si jeg har det bra. 

Anonymkode: 537e8...5b4

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar og beklager at jeg ikke har rukket å skrive før nå. 

Jeg måtte selv ringe å purre på dem og etter litt frem og tilbake fikk jeg komme inn til en time på sykehuset, hvor jeg fikk en mifegyn, 3 dager etter jeg var hos gynekologen. 

Dagen etter kom fosteret ut etter at jeg dusja og det fortsatte å blø voldsomt. Jeg ble jo redd og ringte sykehuset, noe de sa jeg skulle gjøre om noe skjedde. Dette var en lørdag kveld. 

Sykepleieren visste ikke hva jeg skulle gjøre og satte meg over til gynekologen, som ba meg ringe opp igjen og la på før jeg rakk å forklare noe. Når jeg etter mye om og men fikk snakka med henne ba hun meg bare snakke med sykepleieren for så legge på igjen. Sykepleieren visste jo ikke hva jeg skulle gjøre! 

Jeg ble skikkelig fortvila, så samboeren min mente vi bare skulle dra på legevakten. 

Jeg blødde ut ei svær bleie! Men blodprosent og blodtrykk var fint, dermed ble jeg bare sendt hjem. Blødningen fortsatte noen timer med voldsomme klumper. 

På mandagen måtte jeg likevel ta cytotec når jeg kom på sykehuset. Ventet på virkning i flere timer uten hell. Etter 4 runder med disse hersens pillene fant de ut at jeg likevel måtte ha utskrapning, det var for mye rester igjen. 

Jeg fastet i nesten 20 timer før jeg endelig fikk gjennomført utskrapningen, som var gjort på en halvtime. 

Det hele var en psykisk vond påkjenning. Det tok altså en uke før jeg fikk skikkelig hjelp. 

Fikk heldigvis dratt hjem til familie og har til tross for "traumet" hatt en fin jul. Men psykisk har jeg nok et lite stykke igjen før jeg kan si jeg har det bra. 

Anonymkode: 537e8...5b4

Det er godt det gikk bra. Har du fått noen etterkontroll til om noen uker?

Jeg har selv vært gjennom flere MA og kjenner til all dramatikken som kan medfølge. 

Jeg synes det er veldig dårlige rutiner rundt MA og at mange tror at de kan behandle det likt som ved SA.

Anonymkode: f91a8...359

[Gjest rabrabara]

Jeg opplevde mye det samme. Jeg var på ultralyd der alt tydet på at det ikke gikk vegen (forstørret plommesekk etc). Så fikk jeg UL på sykehuset TO uker senere. Det orket jeg ikke vente på, så jeg tok privat dagen etter og hun fikk skyndet på sykehuset litt mtp å fjerne. Dager føles uendelige når man går med noe slikt, men for meg var det verste at jeg skulle vente SÅ lenge på å finne ut om det i det hele tatt var håp. Jeg følte jo, med hele meg, at det ikke var det og ville bare ha det bekreftet. 

Føler veldig med deg.

Endret 14. januar 2019 av rabrabara

[Tiaelia]

Jeg fikk MA konstatert i mandags, må vente til onsdag og da får jeg piller hvis det ikke har begynt av seg selv .. klem 

[AnonymBruker]

skulle ønske jeg kunne gi deg en klem, fine du❤️❤️

Anonymkode: 1e036...f69