Gå til innhold
Asus

Erfaringer med familieterapi som behandling av anoreksi

Anbefalte innlegg

Asus

Hei!

Jeg har ei datter på 14 år som har anoreksi. I den anledning er vi med på et familieterapiopplegg; det tilbys av kommunen gjennom BUP. Jeg lurer på om det er andre som har vært gjennom dette opplegget som kan dele sine erfaringer. Etter fem møter ser jeg både positive og negative sider ved opplegget:

Positive: Anoreksi er noe som rammer hele familien, og det er bra at opplegget omfatter oss alle fire. Det er nyttig å sitte sammen slik at alle får komme med innspill og en oppdager vinklinger man kanskje ikke har vært bevisst på før. Det er godt at alle er inkludert og at alle er åpne om sykdommen. Som voksen er det også godt å få luftet sine tanker med profesjonelle; iblant kan man bli ganske fortumlet av å gå i denne situasjonen over lang tid. 

Negative: Personlig syns jeg datteren min også burde hatt en egen oppfølging av psykolog for å gå grunnene til sykdommen etter i sømmene. Ved at det kun er familieopplegg er det ingen fokus på de bakenforliggende problemene, selv om det var disse som gjorde at hun endte på BUP til å begynne med. Det blir også skremmende klart at det eneste midlet man mener å ha for å bekjempe sykdommen er foreldrenes vilje og stahet ovenfor barnet; om vi bare "vil" nok, så kan vi få henne til å spise det vi vil hun skal. For meg er dette meget urealistisk; en 14-åring har for lengst avslørt at foreldre ikke har andre midler enn de verbale for å påvirke ungdommen, vi kan ikke tvangsfore henne. Og siden hun allerede har et meget forminsket liv i forhold til skole og venner har vi ingen andre midler; ting vi kan "frarøve" henne for å forsterke ønskene våre (ikke at det å treffe venner eller gå på kino noengang var sterkere enn anoreksien).

 

Er det noen der ute som har erfaringer fra dette opplegget? I følge BUP er familieterapi det mest effektive i forhold til anoreksi og jeg har ingen grunn til å tvile på det selv om jeg syns opplegget er noe virkelighetsfjernt og urealistisk. Jeg er også interessert i hva som har fungert for andre; hvilke tiltak man har gjort for å endre matmønsteret til ungdommen med anoreksi. Vi har klart å øke mengden mat jevnt og trutt, men hun er enda langt unna det hun trenger.

 

Takker for saklige innspill.

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Been there, Done that, og har utelukkende negative erfaringer med Bup.

Datteren vår var 15 da hun sluttet å spise. Kom til Bup og familieterapien, og der ble hun behandlet som et lite barn. "Nå må du spise det som mamma sier du skal" og vi skulle liksom sitte på hver side av henne og liksom "støtte" henne når hun spiste. Vi skulle være sterkere enn anoreksien. Dette var for oss direkte mislykket, vi følte oss alle som idioter, men turde ikke helt si i mot, for dette var jo det som skulle virke i følge Bup. Etter noen måneder følte både datteren og vi at det var på tide med enetimer for å finne årsaken til problemene. Og her startet helvetet virkelig for oss. Da fikk vi beskjed på at vi saboterte behandlingen. Ord ble lagt i munnen på datteren vår.. Vi ble alle mistrodd og konflikten eskalerte. Vi hadde en laaang runddans som inkluderte sykehusinnleggelse to ganger, selvskading og til sist bekymringsmelding til barnevernet. DA hadde vi alle fått nok. Klage til Bup og fylkeslege, psykolog fjernet fra Bup, en familie rystet i grunnvollene. Nå er hun heldigvis 18 og får god behandling på dps.

I etterkant sier datteren, som fremdeles ikke er frisk, at hadde det ikke vært for at jeg sto på hennes side hele veien, så hadde hun neppe levd i dag. 

Har vel egentlig ikke noen gode råd å komme med. Det er en utrolig krevende situasjon å være i. Men hvis dere ikke føler behandlingen gir dere noe, prøv noe annet. Se feks etter en privatpraktiserende psykolog, som har tiden det tar til å gå i dybden.

Krysser fingrene for dere👍

Anonymkode: 24994...d31

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Asus

Hei, takk for svar!

Så det er helt vanlig altså der er med å sitte på hver side og "støtte" når hun skal spise. Vi var gjennom den for 2-3 møter siden; det er bortimot det mest kunstige opplegget jeg har vært borti. De forsøkte å gi inntrykk av at den biten hun til slutt klarte å få ned var en stor seier; men datteren min spiser faktisk om hun får være alene når hun gjør det (spiser ikke nok naturligvis, men spiser).

Vi syns opplegget virker veldig firkantet, og lite tilpasset de forskjellige familiene de støter på. Neste møte skal være for kun foreldre, og har antakelig mye å gjøre med at vi har vært litt kritiske til opplegget og håpet de hadde noe litt mer konkret opp i ermet. Samtidig kjenner vi veldig på det du sier om at vi ikke ønsker å "sabotere" behandlingen ved å være kritiske; det er tross alt de som sitter på kompetansen. Vi har også seriøst vært inne på tanken om at vi skal "spille med"; si vi gjør som de sier og la det stå til. Hun går jo sakte opp i vekt, og om det er fordi hun følger vårt private opplegg eller BUPs spiller på en måte ingen rolle når det ikke er behandling av de bakenforliggende problemene som er i fokus; kun vektoppgang. 

Datteren min er veldig frustrert selv også, og blir voldsomt provosert av hvordan de behandler henne; nettopp som et barn som du sier. Denne personifiseringen av spiseforstyrrelsen virker også veldig påtatt; "er det du eller spiseforstyrrelsen som snakker nå?", "er dette et triks som spiseforstyrrelsen bruker?" osv. I mitt stille sinn håper jeg at datteren min blir såpass forbannet at hun knekker anoreksien bare for å vise dem at hun klarer seg selv takk!

Det skal sies at vi fikk inn en endring ved siste møte; de godtok at vi gjør et forsøk som ikke følger retningslinjene til opplegget. Og selv om jeg fikk inntrykk av at de lar oss prøve det for å vise at vi tar feil, viser det jo at de kan gjøre visse endringer basert på våre erfaringer.

Skriv gjerne flere erfaringer rundt opplegget; det er veldig godt og nyttig å høre andres opplevelser; da føler en seg mindre alene. Og jeg håper virkelig det går bra med dere; skjønner så altfor godt hvor dere har vært og kan virkelig forestille meg det dere har gått igjennom. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
*Cassie*

Jeg sendte deg en pm,  Asus☺

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
LynetmcQueen

Hei igjen😀.

Egentlig er det godt for meg og å se at andre føler dette familieopplegget til Bup ikke er så OK likevel. Vi fikk alltid følelsen av at det var oss som var vanskelige, og at alle andre syntes opplegget var helt topp.

For vår del eskalerte konfliktene med Bup av flere årsaker, så jeg vet jo ikke helt om mine erfaringer vil hjelpe dere.

Men, husk at dere er foreldrene og kjenner datteren deres. Spesielt jeg ble latterliggjort fordi jeg trodde jeg visste bedre enn Bup hva som var rett for min datter. 

Datteren min og jeg spiste alle måltider sammen hjemme, ogvdet gikk egentlig greit. Nå spiser hun selv og passer på alt selv, men spiser aldri sammen med noen, og lager all mat selv. Så frisk er hun ikke.

Min erfaring er jo dessverre at hvis det først skjærer seg med Bup, så er det endelig. Hos oss ble det til en "profesjonskrig" hvor Bup og jeg stod mot hverandre (jeg jobber i helsevesenet). 

Skulle jeg gjort noe annerledes i dag, så hadde jeg sagt takk og farvel til Bup med en gang og gått for andre løsninger til behandling, enten psykolog, Ros eller Villa Sult. 

Skriver under nick denne gangen, så du kan kontakte meg på pm hvis du vil.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Asus

*Cassie* - har sendt deg pm. :)

 

LynetmcQueen - Takk for svar igjen. Vi sitter litt med det inntrykket vi også; at vi er "vanskelige" som ikke sluker opplegget med hud og hår. Det må jo være naturlig å være skeptisk til at vår viljestyrke skal være nok; vi har jo forsøkt å bremse og stanse denne adferden lenge før vi endte opp i familieterapi. Hadde det enda vært så enkelt! 

Det hadde på mange måter vært greiere om de sa rett ut at "nei, vi har ingen egentlige virkemidler, men vi kan gi dere kunnskap", da hadde de iallfall beholdt troverdigheten. 

Her spiser datteren min alene, men jeg har full kontroll på hva hun spiser. Hun spiser alt vi er enige om, og vi har økt kalorimengden gradvis i enighet. For BUP er ikke dette nok, de ønsker at vi skal kjøre på med helt vanlig spiseopplegg som om hun ikke var syk, og ta "fighten" på en måte. Det er fullstendig urealistisk at vi vinner den fighten; det eneste hun har igjen å kontrollere i livet er nettopp det hun får i seg, og ikke pokker om hun viker på det. Derfor er jeg på en måte litt fornøyd med at vi har fått til en ordning som tillater at vi sakte øker kalorimengden og at hun er med oss, ikke mot oss. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Fikk hjelp av ernæringsfysiolog til den fysiske delen av vektoppgang, BUP hjalp ikke en dritt (de snakket bare til foreldrene mine mens jeg satt stum og nikket eller ristet på hodet som svar på de få spørsmålene jeg fikk). Gruet meg til hver gang og ville helst være på skolen, for jeg fikk jo fravær pga både transport og dødtiden jeg måtte være der med familien min. Opplevde kun å bli satt i bås av bup. 

Snakket heller med sosiallærer på skolen om personlige ting, og det er henne jeg vil rette størst takk til for at jeg ble frisk. 

Anonymkode: 3772a...491

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Asus

Hei, takk for svar.

Slik du beskriver det opplever datteren min det også; de snakker til oss om henne, og poengterer ofte at de er der primært for å støtte foreldrene i en vanskelig situasjon. Datteren min er konstant forbanna når vi er i de møtene, og det blir kun nikk og ja eller nei der i gården. Jo flere møter jeg er på og jo flere erfaringer jeg hører om fra andre, dess mindre forstår jeg at dette kan være det opplegget med størst suksess innen behandling av anoreksi. Men det betyr vel kanskje at det dessverre står dårlig til med behandling som sådan. Jeg ønsker at hun skal tilbake til den forrige behandleren, og må nok poengtere på neste møte at dette ikke er nok; støtte av foreldrene kan da ikke regnes som behandling for henne?  Ser vi har en lang vei å gå her.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kjærlighetsbarn98

Hufff! Dette hørtes ut som en vanskelig situasjon. Jeg er glad dere får hjelp, men hvis du føler at dattera di trenger ekstra hjelp alene, så kan du gå via fastlegen og be om henvisning til psykolog. Om dette ikke lar seg gjøre, så kan dere søke privat hos en som har refusjonsavtale. 

Dette er tøft, men jeg synes det er sterke som står i det! Dattera deres er heldig som har dere. Håper dere får god hjelp på veien og at hun blir frisk igjen. 

Klem:klem:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Asus

Takk for svar og støtte.

Ja det er en bustete situasjon, særlig nå som en ser at det går mot en konflikt med BUP. Vi må nok sterkt vurdere om hun skal få noen timer utenfor BUP, dersom de ikke lar henne få en psykolog i tillegg. Jeg tror ikke de har noe i mot det egentlig, det er mer at hun selv syns det er slitsomt nå, særlig siden hun er så sint på opplegget. Ikke kan vi avslutte denne behandlingen heller, da tror jeg BUP raskt setter seg på bakbeina for å si det slik. Veldig spent på møtet på mandag, vi må nesten diskutere i forkant hvor ærlige vi skal være i forhold til skepsis til opplegget; det virker ikke som det vil gavne oss å si det vi mener rett ut dessverre. Så en får prøve å være litt taktisk.  

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg tenker at dere og datteren kjenner best hva som hjelper selv. Jeg har sett at familieterapi ved anoreksia kan være veldig virksomt for noen. Men ikke for alle, og kanskje ikke alene. Sykdommen rammer og påvirker hele familien, så sånn sett tenker jeg at det er veldig bra at alle blir tatt med. Men det blir helt feil når familien ikke føler at de blir hørt.

Jeg har ikke barn med spiseforstyrrelser, men hadde anoreksia selv som tenåring, og jobber med ungdommer med psykiske lidelser i dag. Det var ikke snakk om familieterapi da jeg var syk, men jeg tror vi kunne hatt god nytte av det. Både fordi situasjonen var tøff for foreldre og søsken, og fordi hele familien min slet med å snakke åpent om følelser. Men det alene hadde nok ikke vært nok, det kunne heller ha ført til flere konflikter (når fokuset blir så stort på at foreldrene skal få barnet/tenåringen til å spise). Som du sier, det er bakenforliggende ting som man trenger hjelp med i tillegg. For min del trengte jeg helt klart hjelp til å kjenne, sette ord på og tåle følelser. Når jeg etter hvert fikk støtte i det, trengte jeg i stadig mindre grad å ha kontroll over mat og vekt. Et fast spiseopplegg har man erfart som nyttig og viktig i behandlig av anoreksia, og det er viktig å komme opp i en trygg vekt. Men det alene er ikke nok. Å presse og lokke kom de virkelig ingen vei med hos meg, og det tror jeg sjelden man gjør.  Ungdommer med spiseforstyrrelser og familiene deres er forskjellige, og selv om det er mye nyttig med familieterapi, er det ikke rett/nok for alle.

Masse lykke til! Det er en fortvilende situasjon å være i. Hvis det kan gi litt håp, så kan jeg si at jeg er helt frisk i dag selv om jeg var veldig dårlig i flere år.

Anonymkode: 9879c...428

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Asus

Takk for svar og støtte.

Jeg tror familieterapi godt kan være del av et opplegg for behandling for anoreksi, men etter egne erfaringer tror jeg det må til endel mer enn kun fokus på familien og foreldrene for å fungere. Jeg tror den det gjelder trenger hjelp på et personlig plan, og rom for å ta opp dette uten at familien sitter å hører på. Når jeg tenker på meg selv som ungdom var det en masse saker det ikke kunne falle meg inn å ta opp med mor, far eller søsken; særlig ikke vanskelige betente ting. Men det er godt å høre at det fungerer for noen; det må det jo nesten siden det er blitt et "go-to"-prosjekt hos BUP. Men at det har endel mangler virker åpenbart etter å ha prøvd det. 

Som du sier; et fast spiseopplegg er viktig, og det er viktig at en får på plass en enighet om å følge det, siden få foreldre (iallfall i dag) med ren og skjær vilje kan få en tenåring til å spise dersom denne ikke vil. Det er nettopp det som er det store ankepunktet i behandlingen, den hviler fullt og helt på at foreldrene med vilje og stahet skal få ungdommen til å spise. Og det virker litt som om behandlerne blir sure når man som forelder påpeker nettopp det. De blir vel avkledd på en måte; en avslører jo at de egentlig ikke har noe konkret å komme med. Det merkeligste er egentlig at når vi spør hva andre foreldre erfarer, så er de ikke interessert i å snakke om det; det må vi ta opp med andre foreldre direkte. Det syns jeg er ytterst merkelig. 

 

Til sist; veldig godt å høre at du er frist idag, og ikke minst at det har gitt deg retning i livet i tillegg (i forhold til arbeid).  

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Får ikke datteren din individualterapi med en psykolog e.l i tillegg? Det høres jo veldig merkelig ut. Hun vil jo ikke kunne snakke åpent og ærlig om problemene sine hvis foreldrene hører på. Anoreksi skyldes alltid noe annet enn behovet for å være tynn, ofte er det grunnet et kontrollbehov, som kan komme av diverse grunner. Det kan være grunnet vanskelige hendelser som har satt sine spor, vanskelig livssituasjon, vansker med å håndtere følelser, lavt selvbilde/følelse av å ikke strekke til/være mislykket etc. Så at hun ikke får behandling for det som er grunnen til at hun har anoreksi høres jo helt idiotisk ut rett og slett, hun vil kanskje gå opp i vekt ved hjelp av en behandling som "tvinger" henne til å spise, men hun vil jo sannsynligvis ikke bli kvitt tankegangen og sitt problematiske forhold til mat bare fordi hun ikke er undervektig lenger. Har dere spurt BUP om hun kan få individualterapi? Eventuelt kan dere be fastlegen om henvising til psykolog/psykiater med refusjonsavtale? Å gå privat kan også være et alternativ, 

Anonymkode: 3dc2b...487

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Asus

Hei, takk for innspill.

Hun kan fortsette hos psykologen hun hadde tidligere, men hun orker ikke både familieterapi og det samtidig, og denne familieterapien skal behandle anoreksien i særdeleshet. Vi har også stusset veldig på at det ikke er mer rettet mot henne; man må jo behandle psykologien bak for å få en varig endring, alt annet blir jo placebo. Vi skulle gjerne sett at hun fortsatte hos vedkommende hun var hos, men den behandleren var ikke særlig dreven i forhold til spiseforstyrrelser, så de ønsket at hun skulle over til de som hadde mest peiling på dette. Men dersom denne familieterapien er det beste behandlingen tror jeg hun hadde hatt bedre av å være hos sin vanlige psykolog og jobbet med alle tingene rundt; sosial angst, depresjon osv. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 7.12.2018 den 10.00, Asus skrev:

*Cassie* - har sendt deg pm. :)

 

LynetmcQueen - Takk for svar igjen. Vi sitter litt med det inntrykket vi også; at vi er "vanskelige" som ikke sluker opplegget med hud og hår. Det må jo være naturlig å være skeptisk til at vår viljestyrke skal være nok; vi har jo forsøkt å bremse og stanse denne adferden lenge før vi endte opp i familieterapi. Hadde det enda vært så enkelt! 

Det hadde på mange måter vært greiere om de sa rett ut at "nei, vi har ingen egentlige virkemidler, men vi kan gi dere kunnskap", da hadde de iallfall beholdt troverdigheten. 

Her spiser datteren min alene, men jeg har full kontroll på hva hun spiser. Hun spiser alt vi er enige om, og vi har økt kalorimengden gradvis i enighet. For BUP er ikke dette nok, de ønsker at vi skal kjøre på med helt vanlig spiseopplegg som om hun ikke var syk, og ta "fighten" på en måte. Det er fullstendig urealistisk at vi vinner den fighten; det eneste hun har igjen å kontrollere i livet er nettopp det hun får i seg, og ikke pokker om hun viker på det. Derfor er jeg på en måte litt fornøyd med at vi har fått til en ordning som tillater at vi sakte øker kalorimengden og at hun er med oss, ikke mot oss. 

 

Sånn her gjorde jeg og mammaen min også når jeg var syk, og det hjalp meg masse! Etterhvert greide jeg å spise sammen med henne, men jeg måtte tilberede maten selv. Den ivanen greide jeg ikke legge fra meg før jeg var frisk, har vanskelig for å ikke gjøre det nå også. Jeg hadde hvertfall aldri greid det uten hennes støtte. Alle andre, inkl psykologen sa jeg bare skulle spise som normale mennesker, men den kontrollen ville jeg aldri legge fra meg når jeg hadde “kommet så langt som jeg hadde kommet“. Så jeg ljugde endel på matdagboken jeg måtte skrive, kun for å ikke få pes. Men jeg spiste alltid store porsjoner med kalorifattig mat, så mamma var veldig fornøyd med det, til tross for at de fleste ikke trodde jeg spiste noenting. Syns hvertfall du gjør det helt riktige😁

Når det kommer til opplegget med BUP så syns jeg det høres helt forferdelig ut. Hadde jeg måtte sittet mellom foreldrene mine og blitt tvingt til å spise hadde jeg nok blånekta på den tiden, og blitt ganske ødelagt psykisk. Jeg spiste enkelte ganger lunsj hos og med psykologen min, men det var avtalt i lang tid i forveien så jeg kunne psyke meg opp, og det var aldri noe press. Metoden hun brukte het kognitiv behandling. Jeg ble riktignok ikke noe bedre hos psykologen, var først når jeg greide å være mer sosial og etterhvert fikk kjæreste jeg lot kontrollen slippe, for da fikk jeg fokuset over på noe annet. Jeg hadde hvertfall avsluttet behandlingen hos BUP, og heller begynt behandling hos pykologen. Ønsker dere masse lykke til! :)

Anonymkode: 4915d...463

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
7 timer siden, Asus skrev:

Hei, takk for innspill.

Hun kan fortsette hos psykologen hun hadde tidligere, men hun orker ikke både familieterapi og det samtidig, og denne familieterapien skal behandle anoreksien i særdeleshet. Vi har også stusset veldig på at det ikke er mer rettet mot henne; man må jo behandle psykologien bak for å få en varig endring, alt annet blir jo placebo. Vi skulle gjerne sett at hun fortsatte hos vedkommende hun var hos, men den behandleren var ikke særlig dreven i forhold til spiseforstyrrelser, så de ønsket at hun skulle over til de som hadde mest peiling på dette. Men dersom denne familieterapien er det beste behandlingen tror jeg hun hadde hatt bedre av å være hos sin vanlige psykolog og jobbet med alle tingene rundt; sosial angst, depresjon osv. 

 

Jeg har god erfaring med å kombinere samtaler med psykolog ungdommer har relasjon til og familieterapi. Det er dog viktig at psykolog og bup får snakke fritt med hverandre. Annenhver uke hvert sted har erfaringsmessig fungert godt. Dersom kun psykolog skal følge opp, må en lege ha somatisk ansvar. Men de færreste psykologer ønsker å gå inn i en behandlingsrelasjon hvor ikke spesialisthelsetjenesten er involvert, blant annet på grunn av mulige behov for innleggelser. Behandling er beskrevet i retningslinjene for spiseforstyrrelser som du kan laste ned fra helsedirektoratet. Der er også familieterapi anbefalt som behandlingsform.

 

Anonymkode: 8fd59...f8c

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg måtte gjennom dette da jeg var 13 år og hadde anoreksi, og det ødela meg TOTALT. Bup er det verste jeg har vært borti. Hadde jeg fått riktig behandling hadde jeg blitt som jeg er i dag. Er 19 år og sliter enda med anoreksi. Anbefaler heller å forsøke privat psykolog eller hva som helst annet. Ble behandlet så dårlig på BUP at det er helt utrolig når jeg ser tilbake på det, verste jeg har vært med på.

Anonymkode: 9418e...1be

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Asus
14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sånn her gjorde jeg og mammaen min også når jeg var syk, og det hjalp meg masse! Etterhvert greide jeg å spise sammen med henne, men jeg måtte tilberede maten selv. Den ivanen greide jeg ikke legge fra meg før jeg var frisk, har vanskelig for å ikke gjøre det nå også. Jeg hadde hvertfall aldri greid det uten hennes støtte. Alle andre, inkl psykologen sa jeg bare skulle spise som normale mennesker, men den kontrollen ville jeg aldri legge fra meg når jeg hadde “kommet så langt som jeg hadde kommet“. Så jeg ljugde endel på matdagboken jeg måtte skrive, kun for å ikke få pes. Men jeg spiste alltid store porsjoner med kalorifattig mat, så mamma var veldig fornøyd med det, til tross for at de fleste ikke trodde jeg spiste noenting. Syns hvertfall du gjør det helt riktige😁

Når det kommer til opplegget med BUP så syns jeg det høres helt forferdelig ut. Hadde jeg måtte sittet mellom foreldrene mine og blitt tvingt til å spise hadde jeg nok blånekta på den tiden, og blitt ganske ødelagt psykisk. Jeg spiste enkelte ganger lunsj hos og med psykologen min, men det var avtalt i lang tid i forveien så jeg kunne psyke meg opp, og det var aldri noe press. Metoden hun brukte het kognitiv behandling. Jeg ble riktignok ikke noe bedre hos psykologen, var først når jeg greide å være mer sosial og etterhvert fikk kjæreste jeg lot kontrollen slippe, for da fikk jeg fokuset over på noe annet. Jeg hadde hvertfall avsluttet behandlingen hos BUP, og heller begynt behandling hos pykologen. Ønsker dere masse lykke til! :)

Anonymkode: 4915d...463

Det er godt å høre at du syns vi er på riktig spor; ungdommene blir på en måte borte i dette opplegget, til tross for at det er dem det gjelder. Så det er veldig godt å høre innspill fra "andre siden". Dette med å "bare spise som normale mennesker" er en så feilslått strategi; hadde det vært riktig så enkelt ville vel de fleste kunne rettet opp i problemene på egenhånd. Jeg syns det er besynderlig at denne tenkemåten får førsteplass i forhold til behandling. Våre behandlere syns det er relevant å sammenlikne anoreksi med f.eks. kreft for å poengtere at det er en sykdom; samtidig tror jeg neppe de ville sagt til en kreftpasient at de bare skal "ønske seg" friske.

Akkurat som du ville; oppfattet datteren vår situasjonen med spising svært provoserende, det ble mer en situasjon hvor noen måtte tape og noen måtte vinne. Jeg har ennå problemer med å se hvorfor denne øvelsen skulle være nyttig. Jeg tror datteren min vil ha nytte av å prøve å utvide den sosiale omgangen med andre; som du sier kan det gi et økt fokus på andre ting, og kanskje også et bedre perspektiv på situasjonen man har havnet i. :) 

Takk for svar og lykkeønskninger! :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Asus
11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har god erfaring med å kombinere samtaler med psykolog ungdommer har relasjon til og familieterapi. Det er dog viktig at psykolog og bup får snakke fritt med hverandre. Annenhver uke hvert sted har erfaringsmessig fungert godt. Dersom kun psykolog skal følge opp, må en lege ha somatisk ansvar. Men de færreste psykologer ønsker å gå inn i en behandlingsrelasjon hvor ikke spesialisthelsetjenesten er involvert, blant annet på grunn av mulige behov for innleggelser. Behandling er beskrevet i retningslinjene for spiseforstyrrelser som du kan laste ned fra helsedirektoratet. Der er også familieterapi anbefalt som behandlingsform.

 

Anonymkode: 8fd59...f8c

Kombinasjonen av BUP og psykolog hadde definitivt vært best (psykologen tilhører forøvrig også BUP, så det er på samme sted). Grunnen til at jeg tro hun ville hatt det bedre hos psykolog nå dersom hun måtte velge siden hun ikke orker begge; er at vi iallfall for øyeblikket har en oppadstigende kurve når det gjelder matinntak. Hun ville selvsagt fremdeles måtte gå til legen på BUP til kontroller, men det er jo sjelden også med famiilieterapiopplegget. Hun blir veid hver uke, men det kan selvsagt også en psykolog gjøre (og gjorde frem til vi gikk over til familieterapi). 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Asus
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg måtte gjennom dette da jeg var 13 år og hadde anoreksi, og det ødela meg TOTALT. Bup er det verste jeg har vært borti. Hadde jeg fått riktig behandling hadde jeg blitt som jeg er i dag. Er 19 år og sliter enda med anoreksi. Anbefaler heller å forsøke privat psykolog eller hva som helst annet. Ble behandlet så dårlig på BUP at det er helt utrolig når jeg ser tilbake på det, verste jeg har vært med på.

Anonymkode: 9418e...1be

Det er trist å lese at BUP ble en så ille opplevelse for deg. Vi har fram til denne terapien vært fornøyde med BUP, men vi legger merke til at når det først blir noen skjær i sjøen kjennes alt veldig svart/hvit. Det ser ut til å være liten vilje til kompromisser, og det ser ut til at familieterapien følger et meget rigid opplegg. Noe jeg forøvrig finner besynderlig siden alle familiene de møter på neppe fungerer på samme måte. Jeg håper virkelig du har fått en psykolog som kan hjelpe deg; både med opplevelsene på BUP og med anoreksien. Det er ikke greit å være i en behandlingssituasjon i forhold til en psykisk lidelse og oppleve at man hverken blir sett, hørt eller gitt noe tillit. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her