Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

Redd for at jeg har Asperger syndrom

Recommended Posts

AnonymBruker
29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du kvinne? Spesielt for jenter er det ikke uvanlig at diagnosen først blir satt i tenårene eller når man er blitt voksen. Gjerne når det har kommet andre psykiske problemer, gjerne forårsaket av mange år uten noe tilrettelegging eller forståelse. 

Anonymkode: b1670...988

Jeg er kvinne ja.

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er veldig vanlig hos mennesker med Asperger at de har en ujevn evneprofil og dermed kan klare noe fint og noe annet ikke i det hele tatt. I dette tilfellet kan det være at det er nok struktur og rammer rundt arbeidsplassen til at det fungerer greit. Det er ikke alle jobber som krever mye sosialt og det kan også være faste rammer rundt hva man snakker om, hvem man spiser lunsj sammen med og hva man sier til feks  kunder. 

For mange er jo det vanskelige med å bo alene ikke det å være alene. Men at man må fikse alt selv. Også de tingene man ikke liker så godt. Ting må vaskes, mat må lages, regninger må betales og ting må handles inn. Og dersom man ikke har faste rutiner kan det fort bli vanskelig. 

 

Anonymkode: b1670...988

Nettopp. Det var å bo alene som var problemet, ikke å være alene. 

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk diagnosen når jeg var 25, 1 år siden nå.. de satt ADHD diagnose på meg når jeg var 3 år. Deretter tourette, dystymi, sosial angst, genell angst, OCD og en haug med personlighetsforstyrrelser! (Unnvikende, scizoid, paranoid). Følte ikke at det stemte for problemene mine, spesielt de sosiale vanskene har vært fra dag 1. Gikk i barnehagen 1 uke før de ringte mamma og sa noe var «galt». 

Måtte kjempe lenge for å få Aspergerdiagnosen. Ble utredet hos habiliteringstjenesten der jeg følte meg veldig dårlig behandlet. Utrederen var en nyutdannet psykolog som sa at jeg hadde «for mye humor» til å ha Asperger. Hun Sa også at Asperger kom av fødselsskader og mamma hadde ikke røyket under svangerskapet osv.. ting som var helt på jordet. 

Deretter måtte jeg mase på min tafatte psykolog på dps om hun kunne henvise meg til en second opinion. Men hun nektet fordi «habiliteringstjenesten vet best, de er eksperter». Maste nesten 1 år på henne, hver gang svarte hun «har du ikke lagt fra deg det der enda?». 

Fant en nevropsykolog i området som var spesialisert på Asperger, ADHD og tourette. Kontaktet hun selv og spurte om vurdering, men hun kunne ikke gjøre det uten henvisning fra dps. Fikk nevropsykolog til å kontakte dps og så ble jeg endelig (!) henvist. 

Endte opp med Aspergerdiagnosen. Nevropsykologen sa hun ikke var i tvil. Hun mente jeg ikke hadde adhd eller personlighetsforstyrrelser. Veldig kjipt å ha «spist» Ritalin osv i så mange år når jeg ikke har adhd. Tok adhdtester også og hadde ingen utslag. Men fortsatt kjenner jeg meg igjen i mye, som at jeg er veldig impulsiv på mye. Vanskeligheter med å vente osv. 

 

Anonymkode: 00e8d...689

Så trist at det skal være en kamp for å få riktig diagnose og dermed også en kamp om å få riktig behandling. Håper du sendte inn klage på psykologen i habiliteringstjenesten. 

Hvis jeg har diagnosen, kommer jeg nok aldri til å få den hvis det er så vanskelig som du beskriver her. Skal bli henvist til VPP igjen, men kommer ikke til å ta opp det med Asperger. Tenker det er behandlerens oppgave å finne ut av.

TS

Anonymkode: fa8d7...a89

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Rainbowdash_90
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg så lei av det uttrykket der, alle vet jo at hvert menneske er forskjellig uavhengig av om dem har en diagnose eller ikke.. Nå å er det faktisk sånn at diagnoser som autisme har visse symptomer som man må ha for å få denne diagnosen og dette gjelder alle. Har man ikke sosiale problemer så har man ingen autismediagnose fordi det er hovedsymptomet på autismediagnoser så så enkelt er det.

Anonymkode: aa093...15d

Mulig du er lei av uttrykket, men det er faktisk sant. Mennesker med AS er forskjellige akkurat som at mennesker uten det er forskjellig. I tillegg så er det store forskjeller i forhold til fungering. Spekteret er vidt.  Ergo vil selvsagt noen ha store og svært tydelige sosiale vansker, mens andre har klart å lære seg de sosiale spillereglene. Det har jeg gjort selv. Har observert andre og prøvd og feilet siden jeg var barn. Jeg har så klart fortsatt sosiale utfordringer, jeg bruker veldig mye energi på å følge alle "reglene" osv. Men jeg fungerer på det området. Jeg er riktig nok noe spesiell, snakker ofte før jeg tenker, tar ofte ting bokstavelig (ofte tar jeg det først helt bokstavelig, men så får jeg tenkt meg om), skjønner ikke poenget med en del normer som å si "god morgen", si i fra at jeg går og legger meg etc. Men, jeg har lært meg til ganske mye så det er jeg fornøyd med. Diagnosen har jeg uansett.. 

Du sier du fungerer fint med å bo alene. Det er bra. Det gjør ikke jeg. Det er en stor utfordring for meg. Ikke på grunn av manglende evne til praktiske gjøremål, men jeg blir fryktelig utrygg av det. Jeg blir passiv for når jeg bare er alene så faller jeg ut av rutinene mine. Rutiner jeg er avhengig av for å fungere. Så blir jeg alvorlig deprimert, isolerer meg, blir dårligere sosialt for jeg får ikke "trent" på det, får angst og til slutt så panikk at jeg tar i bruk destruktive strategier som er skadelig for meg. 

Dette er en stor utfordring for MEG. Skal jeg liksom si til deg at utfordringer med å bo alene og være selvstendig er typisk AS, så det er jo rart at du klarer det. Nei, det skal jeg ikke. For vi er ikke samme person med samme utfordringer bare fordi vi har samme diagnose. Selvsagt har vi diverse symptomer som helt klart er like, men sannsynligvis i ulik grad også har vi da også symptomer som ikke er like. 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du kvinne? Spesielt for jenter er det ikke uvanlig at diagnosen først blir satt i tenårene eller når man er blitt voksen. Gjerne når det har kommet andre psykiske problemer, gjerne forårsaket av mange år uten noe tilrettelegging eller forståelse. 

Anonymkode: b1670...988

Slik var det for meg. Var 26 da det ble snakk om diagnosen og fikk den da jeg var 27. Jeg kom i fullstendig krise da jeg gikk gjennom et samlivsbrudd. Mistet rammen rundt meg. Mistet rutinene og forutsigbarheten. Hadde ikke noen å lene meg på lenger og hele verden ble snudd opp ned. Har ikke funnet en måte å fungere på i denne nye verden jeg nå har vært i, i 2,5 år. 

Har etter hvert funnet ut at dette er jo faktisk ganske vanlig for kvinner med AS. En slags krisealder hvor det kjente og trygge forsvinner. Først da blir det veldig tydelig, og det er først da en skjønner hvorfor det har vært slik og sånn i oppveksten, hvorfor det sosiale er vanskelig osv. 

Edited by Rainbowdash_90

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...