Gå til innhold
AnonymBruker

Redd for at jeg har Asperger syndrom

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har tidligere vært pasient i psykiatrien og blitt diagnostisert med to personlighetsforstyrrelser. I journalen min står det også om Asperger syndrom, at det er en mulighet for at jeg har det. Og faktisk hadde det ikke overrasket meg om jeg har det på toppen av det hele.

Jeg har alltid slitt sosialt. Falt utenfor. Klarer ikke helt å knekke de sosiale kodene. Vet ikke hva som er vanlig/uvanlig, hva jeg skal si og når jeg skal si det, hvordan jeg skal gjøre enkle ting som å løfte opp sekken min som ligger på gulvet når det er mennesker rundt etc. Får helt angst. Klarer ikke lage mat hvis noen ser på, det gir meg angstfølelse. Føler meg dømt herfra og til måneden og overtolker andres blikk, utsagn og tonefall. 

Hadde noen få venner som barn, i dag er jeg 21 og har ingen. Noe som selvsagt er veldig trist, jeg føler meg naturligvis ensom.

Videre har jeg andre interesser enn mine jevnaldrende. Jeg interesserer meg for eksempel ikke for sminke, klær, festing og lignende i det hele tatt. Bruker aldri sminke faktisk. Føler sånn sett at jeg har lite felles med kvinner generelt og særlig kvinner på egen alder (og for så vidt alle på min egen alder).

Ofte forstår jeg ikke ironi. Har dummet meg ut pga. det mange ganger. Ser ut som folk reagerer på at jeg ikke oppfattet ironien og det gjør at jeg føler meg dum.

Har prøvd å studere, men uten hell. Flyttet derfor hjem til foreldrene mine igjen. Har hatt noen jobber som ikke har mye menneskelig kontakt, og det har gått greit. Men nå har jeg ingen jobb og studerer ikke, og det er vanskelig å få andre jobber enn i butikk, barnehage/SFO osv. når man er uten utdanning. Jeg tviler på at jeg hadde behersket slike jobber, pga. det sosiale. Det hadde blitt for utfordrende. Jeg blir sliten av å være rundt mennesker over lenger tid, tappes for energi. I tillegg gjør bråk/støy meg svært urolig.

Samtidig burde vel behandlerne mine ha funnet ut at jeg har Asperger syndrom hvis det er tilfelle. Eller? Jeg er jo 21 år, og har hørt at de fleste får diagnosen som barn. 

Har tenkt tanken på at det "bare" kan være angst, men hvorfor føler jeg meg så isolert fra omverdenen da? Synes det er tungt å ha det sånn, samtidig som jeg har hatt det sånn så lenge jeg kan huske (dvs. også i barnehagealder). Mitt største ønske er å være vanlig, passe inn og bli inkludert som følge av at jeg er vanlig. Men siden jeg ikke passer inn, blir jeg ikke inkludert. Og det forstår jeg jo. Jeg skulle bare så inderlig ønske jeg klarte å passe inn, for jeg vil det virkelig. 

Vet ingen her inne kan gi meg noen diagnose, men ønsker gjerne å høre andres tanker/erfaringer? Er det lite sannsynlig at dette er Asperger grunnet alderen min og at jeg tidligere har gått til psykolog? Hva annet kan det isåfall være? Kan selvsagt være at jeg "bare" er rar, men hvorfor all denne angstfølelsen og følelsen av å være isolert fra omverdenen? 

 

Anonymkode: fa8d7...a89

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Kjære deg !

Jeg synes det er trist det du forteller om å være ensom og utilpass i mange situasjoner.  Jeg har voksne barn med Asberger , og jeg kan fortelle deg litt om hvordan en går frem for å finne ut om en har den diagnosen, og litt om hvordan det kan være å leve med det.

Vi var gjennom mange intervjurunder på BUP. ( Det er vel Voksenpsykiatrien som tar desse testene etter fyllte 18 år ? ) Det var tester som pågikk over tid og flere oppmøter. 

Det å få en diagnose kan føles veldig tungt, men samtidig veldig oppklarende og kanskje en lettelse over å endelig å få svar på hva som har gjort livet vanskelig.

Høytfungerende autisme ( Asberger) varierer fra person til person i grad av hvor store utfordringer en har . Noen fungerer bedre enn andre. Men den diagnosen kan også komme med en tilleggsdiagnose som feks ADHD. En kan få hjelp til å forme en hverdag med struktur og forutsigbarhet som ofte er til god hjelp for å føle seg tryggere, og at en begynne å skape en litt mere stabil hverdag. 

Det er også mange som opplever perioder med angst og depresjon,  og det kan el henge sammen med at en ofte møter situasjoner der en ikke skjønner de sosiale kodene og at en sliter med å henge med i hverdagen.  Igjen så kan helsevesenet være til hjelp med evt behandling og samtaler.

Det å ikke skjønne ironi og forstå de sosialekodene er gjenkjennelig, men heldigvis så har vi gjennom media og sosiale medier fått en større forståelse og kjennskap til det å leve med Asberger.

Det første du bør gjøre er å ta kontakt med fastlegen,  psykolog og be om å få en utredning.  Om ikke du greier det selv, så be en i familien eller en du stoler på om hjelp til å komme i kontakt med helsevesenet. 

En har alltid noen gode evner som en kan fremheve når en får ryddet litt opp i det som lager psykiske utfordringer,  og det kan en utvikle mer etter å bli ferdig utredet.  De kaller jo Asberger for " ingeniørsyndromet" ..

Kanskje du har noen spesielle interesser og ferdigheter du er flinkere i ?? Alle har noe veldig bra i seg , men ikke alltid en skjønner det kan brukes til noe veldig bra.

Håper noe av dette var til hjelp for deg .

Lykke til ! ❤

 

Anonymkode: 479fc...5dd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg vet ikke om dette kan hjelpe. Men skulle gjerne sendt deg en melding så kunne vi snakket? Er 21 år selv, og har heller ikke de typiske interessene som sminke, sladder og gutter. Har ikke særlig med venner selv, så det kunne sikkert vært positivt for oss begge😊

Anonymkode: bda2e...4b5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg !

Jeg synes det er trist det du forteller om å være ensom og utilpass i mange situasjoner.  Jeg har voksne barn med Asberger , og jeg kan fortelle deg litt om hvordan en går frem for å finne ut om en har den diagnosen, og litt om hvordan det kan være å leve med det.

Vi var gjennom mange intervjurunder på BUP. ( Det er vel Voksenpsykiatrien som tar desse testene etter fyllte 18 år ? ) Det var tester som pågikk over tid og flere oppmøter. 

Det å få en diagnose kan føles veldig tungt, men samtidig veldig oppklarende og kanskje en lettelse over å endelig å få svar på hva som har gjort livet vanskelig.

Høytfungerende autisme ( Asberger) varierer fra person til person i grad av hvor store utfordringer en har . Noen fungerer bedre enn andre. Men den diagnosen kan også komme med en tilleggsdiagnose som feks ADHD. En kan få hjelp til å forme en hverdag med struktur og forutsigbarhet som ofte er til god hjelp for å føle seg tryggere, og at en begynne å skape en litt mere stabil hverdag. 

Det er også mange som opplever perioder med angst og depresjon,  og det kan el henge sammen med at en ofte møter situasjoner der en ikke skjønner de sosiale kodene og at en sliter med å henge med i hverdagen.  Igjen så kan helsevesenet være til hjelp med evt behandling og samtaler.

Det å ikke skjønne ironi og forstå de sosialekodene er gjenkjennelig, men heldigvis så har vi gjennom media og sosiale medier fått en større forståelse og kjennskap til det å leve med Asberger.

Det første du bør gjøre er å ta kontakt med fastlegen,  psykolog og be om å få en utredning.  Om ikke du greier det selv, så be en i familien eller en du stoler på om hjelp til å komme i kontakt med helsevesenet. 

En har alltid noen gode evner som en kan fremheve når en får ryddet litt opp i det som lager psykiske utfordringer,  og det kan en utvikle mer etter å bli ferdig utredet.  De kaller jo Asberger for " ingeniørsyndromet" ..

Kanskje du har noen spesielle interesser og ferdigheter du er flinkere i ?? Alle har noe veldig bra i seg , men ikke alltid en skjønner det kan brukes til noe veldig bra.

Håper noe av dette var til hjelp for deg .

Lykke til ! ❤

 

Anonymkode: 479fc...5dd

Takk for svar. Usikker på om jeg blir å dra til fastlegen med dette, men du kommer med mange nyttige innspill. :)

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om dette kan hjelpe. Men skulle gjerne sendt deg en melding så kunne vi snakket? Er 21 år selv, og har heller ikke de typiske interessene som sminke, sladder og gutter. Har ikke særlig med venner selv, så det kunne sikkert vært positivt for oss begge😊

Anonymkode: bda2e...4b5

Hei. Det kunne vært positivt, absolutt! Jeg vil imidlertid være anonym i denne tråden. Så med mindre du vil skrive med nick, kan vi ikke nå hverandre over melding. 

TS

Anonymkode: fa8d7...a89

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Jegskulleønskeat

Hvilke personlighetsforstyrrelse ble du diagnostisert med? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Usikker på om jeg blir å dra til fastlegen med dette, men du kommer med mange nyttige innspill. :)

Hei. Det kunne vært positivt, absolutt! Jeg vil imidlertid være anonym i denne tråden. Så med mindre du vil skrive med nick, kan vi ikke nå hverandre over melding. 

TS

Anonymkode: fa8d7...a89

Skal vurdere om jeg vil poste nick😊

Anonymkode: bda2e...4b5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
8 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Hvilke personlighetsforstyrrelse ble du diagnostisert med? 

Borderline og tvangspreget personlighetsforstyrrelse.

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal vurdere om jeg vil poste nick😊

Anonymkode: bda2e...4b5

:)

Anonymkode: fa8d7...a89

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainbowdash_90

Hei! 

Det er absolutt mulig å få diagnosen i sen alder. Det er en del som ikke får diagnosen før etter de har nådd "krisealderen". 

Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, unnvikende og avhengig personlighetsforstyrrelse, tilbakevendende depressiv lidelse og asperger syndrom. Skal utredes for ADD etter hvert, men jeg trenger en pause fra utredning rett og slett. 

Uansett. Jeg fikk diagnosen for et halvt år siden. 27 år gammel. 

Jeg flyttet rett fra min mor til min kjæreste og senere far til mine to barn. Jeg har ikke hatt det bra i oppveksten. Slitt sosialt, mye angst og engstelse. Mye mobbing. Men gradvis har jeg lært meg mange sosiale koder. Er ikke på nivå med "normale" mennesker, men jeg vil ikke si jeg sliter sosialt lenger. Jeg har et veldig lite nettverk. Mine venner har jeg stort sett hatt hele livet. Jeg klarer ikke holde på nye venner. Jeg har blitt mye sviktet og forlatt. 

Samlivet med far til mine barn var ikke bra. Han mishandlet meg og det var svært turbulent. Likevel hadde jeg en forutsigbar hverdag og faste rammer rundt meg. Jeg tok utdanning. Har alltid slitt med å holde meg i fast jobb. Både på grunn av angst og frykt for det som ikke er forutsigbart og også en voldsom rastløshet. 

Da jeg var 25 år fikk jeg omsider hjelp til å klare å forstå hvor dårlig forholdet var og jeg kom meg ut av det. 

Da falt jeg også sammen. Jeg mistet fotfeste fullstendig. Fungerte ikke i jobben, ble sykemeldt og alvorlig psykisk syk. Hadde ingen verktøy til å takle den nye livssituasjonen. Falt inn i spiseforstyrrelse, selvskading, rus. Funksjonsfallet mitt var dramatisk. I over to år har jeg vært inn og ut av psykiatrisk akuttpost, dps og rusbehandling. Har flere selvmordsforsøk bak meg. Jeg var altså nesten to år i psykiatrien hvor jeg var langt langt mer innlagt enn hjemme, før jeg fikk diagnosen. Jeg har på det meste klart meg tre uker hjemme uten innleggelse, rus, selvskading og slike destruktive strategier de siste to årene. Når jeg har hatt lengre opphold borte fra psykiatrien så har jeg vært i rusen i et forhold med en som ruser seg og dermed sammen med noen 24/7. 

Jeg tåler ikke å bo alene. Jeg evner det ikke. Jeg kommer til å trenge masse behandling og botrening for å komme meg på beina. 

Den såkalte krisealderen kommer for mange i voksen alder. Gjerne i forbindelse med samlivsbrudd hvor livet snus opp ned på hodet. En livskrise er det for alle, men normale folk evner å håndtere det. Det gjorde ikke jeg og mange med asperger syndrom i lignende situasjon. 

Så at du ikke har fått diagnosen vil ikke si at du ikke har den. Jeg ble henvist til nevropsykolog som utredet meg og ikke minst fikk opplysninger om oppveksten fra min mor. 

Jeg ble først lettet over å få diagnosen. Så ble jeg knust. For dette blir man ikke frisk av. Nå er jeg i en slags fase hvor jeg blir kjent med meg selv og forsøker å forstå meg selv. Jeg merker stadig vekk ting med jeg selv som kan forklares med den diagnosen jeg nå har fått. 

Og jo dårligere jeg har det, jo mer merkbart er det at jeg har slike utfordringer. Jeg bruker mye energi på å fungere både sosialt og ellers. Så når jeg er i dårlig fatning psykisk sett som naturligvis krever mye energi, så greier jeg ikke å fungere like godt. Det blir for slitsomt å bære alt inni meg, å opptre slik den sosiale normen sier man skal opptre. Ja bare det å holde øyekontakt med de jeg prater med blir mye mye mer slitsomt og unaturlig for meg. 

Endret av Rainbowdash_90

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 5.12.2018 den 20.16, Rainbowdash_90 skrev:

Hei! 

Det er absolutt mulig å få diagnosen i sen alder. Det er en del som ikke får diagnosen før etter de har nådd "krisealderen". 

Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, unnvikende og avhengig personlighetsforstyrrelse, tilbakevendende depressiv lidelse og asperger syndrom. Skal utredes for ADD etter hvert, men jeg trenger en pause fra utredning rett og slett. 

Uansett. Jeg fikk diagnosen for et halvt år siden. 27 år gammel. 

Jeg flyttet rett fra min mor til min kjæreste og senere far til mine to barn. Jeg har ikke hatt det bra i oppveksten. Slitt sosialt, mye angst og engstelse. Mye mobbing. Men gradvis har jeg lært meg mange sosiale koder. Er ikke på nivå med "normale" mennesker, men jeg vil ikke si jeg sliter sosialt lenger. Jeg har et veldig lite nettverk. Mine venner har jeg stort sett hatt hele livet. Jeg klarer ikke holde på nye venner. Jeg har blitt mye sviktet og forlatt. 

Samlivet med far til mine barn var ikke bra. Han mishandlet meg og det var svært turbulent. Likevel hadde jeg en forutsigbar hverdag og faste rammer rundt meg. Jeg tok utdanning. Har alltid slitt med å holde meg i fast jobb. Både på grunn av angst og frykt for det som ikke er forutsigbart og også en voldsom rastløshet. 

Da jeg var 25 år fikk jeg omsider hjelp til å klare å forstå hvor dårlig forholdet var og jeg kom meg ut av det. 

Da falt jeg også sammen. Jeg mistet fotfeste fullstendig. Fungerte ikke i jobben, ble sykemeldt og alvorlig psykisk syk. Hadde ingen verktøy til å takle den nye livssituasjonen. Falt inn i spiseforstyrrelse, selvskading, rus. Funksjonsfallet mitt var dramatisk. I over to år har jeg vært inn og ut av psykiatrisk akuttpost, dps og rusbehandling. Har flere selvmordsforsøk bak meg. Jeg var altså nesten to år i psykiatrien hvor jeg var langt langt mer innlagt enn hjemme, før jeg fikk diagnosen. Jeg har på det meste klart meg tre uker hjemme uten innleggelse, rus, selvskading og slike destruktive strategier de siste to årene. Når jeg har hatt lengre opphold borte fra psykiatrien så har jeg vært i rusen i et forhold med en som ruser seg og dermed sammen med noen 24/7. 

Jeg tåler ikke å bo alene. Jeg evner det ikke. Jeg kommer til å trenge masse behandling og botrening for å komme meg på beina. 

Den såkalte krisealderen kommer for mange i voksen alder. Gjerne i forbindelse med samlivsbrudd hvor livet snus opp ned på hodet. En livskrise er det for alle, men normale folk evner å håndtere det. Det gjorde ikke jeg og mange med asperger syndrom i lignende situasjon. 

Så at du ikke har fått diagnosen vil ikke si at du ikke har den. Jeg ble henvist til nevropsykolog som utredet meg og ikke minst fikk opplysninger om oppveksten fra min mor. 

Jeg ble først lettet over å få diagnosen. Så ble jeg knust. For dette blir man ikke frisk av. Nå er jeg i en slags fase hvor jeg blir kjent med meg selv og forsøker å forstå meg selv. Jeg merker stadig vekk ting med jeg selv som kan forklares med den diagnosen jeg nå har fått. 

Og jo dårligere jeg har det, jo mer merkbart er det at jeg har slike utfordringer. Jeg bruker mye energi på å fungere både sosialt og ellers. Så når jeg er i dårlig fatning psykisk sett som naturligvis krever mye energi, så greier jeg ikke å fungere like godt. Det blir for slitsomt å bære alt inni meg, å opptre slik den sosiale normen sier man skal opptre. Ja bare det å holde øyekontakt med de jeg prater med blir mye mye mer slitsomt og unaturlig for meg. 

Tusen takk for svar. Trist å lese om hvordan du ble behandlet av samboeren din. Håper du har det bedre nå. Du kommer med gode beskrivelser og mye av det kjenner jeg meg igjen i. Det jeg har uthevet er noe jeg kunne skrevet selv. 

Å bo alene etter videregående har føltes som en håpløs og umulig oppgave for min del. Det har føltes som et stort nederlag å ikke mestre å bo alene - for "alle" gjør jo det? 

Hvor enn jeg er, føler jeg meg malplassert. Som om jeg er en eneste stor feil. Føler meg i veien. I tillegg til at jeg er utrolig klumsete. Snubler i egne bein, faller ned trapper, søler når jeg skal drikke vann. Stotrer når jeg snakker. Og, dette er kanskje ikke relevant, men jeg kan ikke den analoge klokka. I en alder av 21 år. Digitalklokka derimot, går helt fint. 

Samtidig er jeg voksen i den forstand at hvis jeg har en avtale, så kan du banne på at jeg møter opp. Jeg kommer aldri for sent til noe som helst, og glemmer aldri av en avtale heller. Jeg har alltid møtt opp på jobb, til og med når jeg har følt meg dårlig fysisk. 
Jeg er også punktlig i den forstand at da jeg bodde for meg selv, betalte jeg alltid husleie og strømregning før fristen. Så tilsynelatende fungerer jeg jo og har ting på stell. 

Jeg har plukket opp fraser som er vanlige å si i sosiale settinger. Alt jeg sier når jeg handler i butikk etc. har jeg plukket opp av å "overhøre" andre kunder si.

TS

Anonymkode: fa8d7...a89

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainbowdash_90
31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. Trist å lese om hvordan du ble behandlet av samboeren din. Håper du har det bedre nå. Du kommer med gode beskrivelser og mye av det kjenner jeg meg igjen i. Det jeg har uthevet er noe jeg kunne skrevet selv. 

Å bo alene etter videregående har føltes som en håpløs og umulig oppgave for min del. Det har føltes som et stort nederlag å ikke mestre å bo alene - for "alle" gjør jo det? 

Hvor enn jeg er, føler jeg meg malplassert. Som om jeg er en eneste stor feil. Føler meg i veien. I tillegg til at jeg er utrolig klumsete. Snubler i egne bein, faller ned trapper, søler når jeg skal drikke vann. Stotrer når jeg snakker. Og, dette er kanskje ikke relevant, men jeg kan ikke den analoge klokka. I en alder av 21 år. Digitalklokka derimot, går helt fint. 

Samtidig er jeg voksen i den forstand at hvis jeg har en avtale, så kan du banne på at jeg møter opp. Jeg kommer aldri for sent til noe som helst, og glemmer aldri av en avtale heller. Jeg har alltid møtt opp på jobb, til og med når jeg har følt meg dårlig fysisk. 
Jeg er også punktlig i den forstand at da jeg bodde for meg selv, betalte jeg alltid husleie og strømregning før fristen. Så tilsynelatende fungerer jeg jo og har ting på stell. 

Jeg har plukket opp fraser som er vanlige å si i sosiale settinger. Alt jeg sier når jeg handler i butikk etc. har jeg plukket opp av å "overhøre" andre kunder si.

TS

Anonymkode: fa8d7...a89

Hehe. Jeg er ganske klumsete selv, liker ikke analog klokke og er veldig punktlig av meg. 😛

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. Trist å lese om hvordan du ble behandlet av samboeren din. Håper du har det bedre nå. Du kommer med gode beskrivelser og mye av det kjenner jeg meg igjen i. Det jeg har uthevet er noe jeg kunne skrevet selv. 

Å bo alene etter videregående har føltes som en håpløs og umulig oppgave for min del. Det har føltes som et stort nederlag å ikke mestre å bo alene - for "alle" gjør jo det? 

Hvor enn jeg er, føler jeg meg malplassert. Som om jeg er en eneste stor feil. Føler meg i veien. I tillegg til at jeg er utrolig klumsete. Snubler i egne bein, faller ned trapper, søler når jeg skal drikke vann. Stotrer når jeg snakker. Og, dette er kanskje ikke relevant, men jeg kan ikke den analoge klokka. I en alder av 21 år. Digitalklokka derimot, går helt fint. 

Samtidig er jeg voksen i den forstand at hvis jeg har en avtale, så kan du banne på at jeg møter opp. Jeg kommer aldri for sent til noe som helst, og glemmer aldri av en avtale heller. Jeg har alltid møtt opp på jobb, til og med når jeg har følt meg dårlig fysisk. 
Jeg er også punktlig i den forstand at da jeg bodde for meg selv, betalte jeg alltid husleie og strømregning før fristen. Så tilsynelatende fungerer jeg jo og har ting på stell. 

Jeg har plukket opp fraser som er vanlige å si i sosiale settinger. Alt jeg sier når jeg handler i butikk etc. har jeg plukket opp av å "overhøre" andre kunder si.

TS

Anonymkode: fa8d7...a89

Er det ikke litt rart at du klarer helt fint å komme på jobb, men å bo alene det klarer du ikke..?  Hovedsymptomet på autismediagnoser er jo at det sosiale blir vanskelig og på en jobb så kommer du på en måte ikke unna å ha kontakt med andre mennesker, mens du ved å bo alene så kan du være så mye alene du ønsker og ingen kan forstyrre deg.

Selv så har jeg asperger og har aldri hatt problem med å bo alene. Jeg trives veldig godt i min egen lille verden der jeg ikke kan bli forstyrret og kan gjøre alt på min egen måte. Jeg har derimot aldri hatt en eneste jobb i mitt liv og heller ikke fullført grunnskolen.

Anonymkode: aa093...15d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det ikke litt rart at du klarer helt fint å komme på jobb, men å bo alene det klarer du ikke..?  Hovedsymptomet på autismediagnoser er jo at det sosiale blir vanskelig og på en jobb så kommer du på en måte ikke unna å ha kontakt med andre mennesker, mens du ved å bo alene så kan du være så mye alene du ønsker og ingen kan forstyrre deg.

Selv så har jeg asperger og har aldri hatt problem med å bo alene. Jeg trives veldig godt i min egen lille verden der jeg ikke kan bli forstyrret og kan gjøre alt på min egen måte. Jeg har derimot aldri hatt en eneste jobb i mitt liv og heller ikke fullført grunnskolen.

Anonymkode: aa093...15d

Nå er jeg jo ikke i jobb, men har hatt et par jobber. Dette var jobber som ikke hadde noe kundebehandling eller pasienter, elever/barnehagebarn etc. Utfordrende sosialt var det likevel med sjef og kollegaer, men jeg må jo tjene til livets opphold jeg også. Jeg ønsker å bidra til samfunnet og blir deprimert hvis ikke jeg har rutine og får noe ut av dagene.

For øvrig finnes det jobber med svært lite kontakt med andre mennesker. Jeg har f.eks. jobbet som renholder, og jeg var alltid alene i lokalene jeg vasket. I en annen jobb hadde jeg eget kontor og jobbet foran PC-en hele dagen. Eneste sosiale i løpet av dagen var 30 min med lunsjpause. Sammenlignet med å gå på skole er jo det langt mindre sosialt utfordrende etter min mening.

Problemet mitt med å bo for meg selv er ikke det å være alene. Jeg trives svært godt i eget selskap. Men hjemme har jeg mine foreldre med all tryggheten og komforten det innebærer.

Det er godt mulig jeg ikke har Asperger. Men samtidig er det jo forskjeller mellom mennesker med samme diagnose. Så at du er ikke har fullført grunnskolen og ikke hatt en eneste jobb i ditt liv, betyr ikke at det er tilfelle for alle med Asperger syndrom. Skolen var for øvrig svært utfordrende for meg sosialt. Faglig var jeg imidlertid sterk.

TS

Anonymkode: fa8d7...a89

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainbowdash_90
På 7.12.2018 den 15.43, AnonymBruker skrev:

Er det ikke litt rart at du klarer helt fint å komme på jobb, men å bo alene det klarer du ikke..?  Hovedsymptomet på autismediagnoser er jo at det sosiale blir vanskelig og på en jobb så kommer du på en måte ikke unna å ha kontakt med andre mennesker, mens du ved å bo alene så kan du være så mye alene du ønsker og ingen kan forstyrre deg.

Selv så har jeg asperger og har aldri hatt problem med å bo alene. Jeg trives veldig godt i min egen lille verden der jeg ikke kan bli forstyrret og kan gjøre alt på min egen måte. Jeg har derimot aldri hatt en eneste jobb i mitt liv og heller ikke fullført grunnskolen.

Anonymkode: aa093...15d

Én person med asperger er én person med asperger. 

Vi er ikke like alle sammen og det blir feil å si at fordi det er slik for deg og ikke for TS så har hun ikke diagnosen. Det vet du ikke. Det er opp den som utreder TS å si noe om det er sannsynlig at hun har diagnosen eller ikke. At man har problemer med sosiale koder vil ikke si at man ikke er/ønsker å være sosial. Jeg liker selv å være sosial, men jeg har lavere utholdenhet enn mange andre fordi jeg bruker mye energi på det sosiale samspillet. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
Akkurat nå, Rainbowdash_90 skrev:

Én person med asperger er én person med asperger. 

Vi er ikke like alle sammen og det blir feil å si at fordi det er slik for deg og ikke for TS så har hun ikke diagnosen. Det vet du ikke. Det er opp den som utreder TS å si noe om det er sannsynlig at hun har diagnosen eller ikke. At man har problemer med sosiale koder vil ikke si at man ikke er/ønsker å være sosial. Jeg liker selv å være sosial, men jeg har lavere utholdenhet enn mange andre fordi jeg bruker mye energi på det sosiale samspillet. 

Nå er jeg så lei av det uttrykket der, alle vet jo at hvert menneske er forskjellig uavhengig av om dem har en diagnose eller ikke.. Nå å er det faktisk sånn at diagnoser som autisme har visse symptomer som man må ha for å få denne diagnosen og dette gjelder alle. Har man ikke sosiale problemer så har man ingen autismediagnose fordi det er hovedsymptomet på autismediagnoser så så enkelt er det.

Anonymkode: aa093...15d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå er jeg så lei av det uttrykket der, alle vet jo at hvert menneske er forskjellig uavhengig av om dem har en diagnose eller ikke.. Nå å er det faktisk sånn at diagnoser som autisme har visse symptomer som man må ha for å få denne diagnosen og dette gjelder alle. Har man ikke sosiale problemer så har man ingen autismediagnose fordi det er hovedsymptomet på autismediagnoser så så enkelt er det.

Anonymkode: aa093...15d

Aspergere kan komme i like mange varianter som "normale" mennesker, derav uttrykket. Du har ting til felles med andre normale mennesker, men du ser da på deg selv som ganske annerledes enn svigermor, naboen, kassadamen eller kjæresten din?

På samme måte som det kan være hav og himmel ulikheter mellom deg og en kollega av deg, kan det være stor forskjell på 2 med asperger

Anonymkode: 4b2d5...8a2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Aspergere kan komme i like mange varianter som "normale" mennesker, derav uttrykket. Du har ting til felles med andre normale mennesker, men du ser da på deg selv som ganske annerledes enn svigermor, naboen, kassadamen eller kjæresten din?

På samme måte som det kan være hav og himmel ulikheter mellom deg og en kollega av deg, kan det være stor forskjell på 2 med asperger

Anonymkode: 4b2d5...8a2

Ja, men hva er vitsen med å nevne ting som alle vet?

Og som jeg sa så er det visse trekk som kun finnes hos de med asperger, dvs dårlig på sosial samhandling, blir sliten av sosial samhandling, takler ikke høye lyder eller visse lukter, dårlig på øyekontakt osv. Dette er trekk som man finner hos alle med asperger dersom de har korrekt diagnose.

Anonymkode: aa093...15d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, men hva er vitsen med å nevne ting som alle vet?

Og som jeg sa så er det visse trekk som kun finnes hos de med asperger, dvs dårlig på sosial samhandling, blir sliten av sosial samhandling, takler ikke høye lyder eller visse lukter, dårlig på øyekontakt osv. Dette er trekk som man finner hos alle med asperger dersom de har korrekt diagnose.

Anonymkode: aa093...15d

Rart du fikk en like på innlegget ditt i samme øyeblikk som det ble postet. Liker dine egne innlegg kanskje? Isåfall lurt å vente noen minutter i hvert fall. ;) 

Anonymkode: fa8d7...a89

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Er du kvinne? Spesielt for jenter er det ikke uvanlig at diagnosen først blir satt i tenårene eller når man er blitt voksen. Gjerne når det har kommet andre psykiske problemer, gjerne forårsaket av mange år uten noe tilrettelegging eller forståelse. 

Anonymkode: b1670...988

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 7.12.2018 den 15.43, AnonymBruker skrev:

Er det ikke litt rart at du klarer helt fint å komme på jobb, men å bo alene det klarer du ikke..?  Hovedsymptomet på autismediagnoser er jo at det sosiale blir vanskelig og på en jobb så kommer du på en måte ikke unna å ha kontakt med andre mennesker, mens du ved å bo alene så kan du være så mye alene du ønsker og ingen kan forstyrre deg.

Selv så har jeg asperger og har aldri hatt problem med å bo alene. Jeg trives veldig godt i min egen lille verden der jeg ikke kan bli forstyrret og kan gjøre alt på min egen måte. Jeg har derimot aldri hatt en eneste jobb i mitt liv og heller ikke fullført grunnskolen.

Anonymkode: aa093...15d

Er veldig vanlig hos mennesker med Asperger at de har en ujevn evneprofil og dermed kan klare noe fint og noe annet ikke i det hele tatt. I dette tilfellet kan det være at det er nok struktur og rammer rundt arbeidsplassen til at det fungerer greit. Det er ikke alle jobber som krever mye sosialt og det kan også være faste rammer rundt hva man snakker om, hvem man spiser lunsj sammen med og hva man sier til feks  kunder. 

For mange er jo det vanskelige med å bo alene ikke det å være alene. Men at man må fikse alt selv. Også de tingene man ikke liker så godt. Ting må vaskes, mat må lages, regninger må betales og ting må handles inn. Og dersom man ikke har faste rutiner kan det fort bli vanskelig. 

 

Anonymkode: b1670...988

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg fikk diagnosen når jeg var 25, 1 år siden nå.. de satt ADHD diagnose på meg når jeg var 3 år. Deretter tourette, dystymi, sosial angst, genell angst, OCD og en haug med personlighetsforstyrrelser! (Unnvikende, scizoid, paranoid). Følte ikke at det stemte for problemene mine, spesielt de sosiale vanskene har vært fra dag 1. Gikk i barnehagen 1 uke før de ringte mamma og sa noe var «galt». 

Måtte kjempe lenge for å få Aspergerdiagnosen. Ble utredet hos habiliteringstjenesten der jeg følte meg veldig dårlig behandlet. Utrederen var en nyutdannet psykolog som sa at jeg hadde «for mye humor» til å ha Asperger. Hun Sa også at Asperger kom av fødselsskader og mamma hadde ikke røyket under svangerskapet osv.. ting som var helt på jordet. 

Deretter måtte jeg mase på min tafatte psykolog på dps om hun kunne henvise meg til en second opinion. Men hun nektet fordi «habiliteringstjenesten vet best, de er eksperter». Maste nesten 1 år på henne, hver gang svarte hun «har du ikke lagt fra deg det der enda?». 

Fant en nevropsykolog i området som var spesialisert på Asperger, ADHD og tourette. Kontaktet hun selv og spurte om vurdering, men hun kunne ikke gjøre det uten henvisning fra dps. Fikk nevropsykolog til å kontakte dps og så ble jeg endelig (!) henvist. 

Endte opp med Aspergerdiagnosen. Nevropsykologen sa hun ikke var i tvil. Hun mente jeg ikke hadde adhd eller personlighetsforstyrrelser. Veldig kjipt å ha «spist» Ritalin osv i så mange år når jeg ikke har adhd. Tok adhdtester også og hadde ingen utslag. Men fortsatt kjenner jeg meg igjen i mye, som at jeg er veldig impulsiv på mye. Vanskeligheter med å vente osv. 

 

Anonymkode: 00e8d...689

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her