Min erfaring med psykologer.

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for grov voldtekt og mishandling. I den anledning ble jeg henvist til psykolog. Første time handlet om at hun fortalte meg at han ikke var verdt marken han gikk på, og jeg som egentlig ikke hadde klart å opparbeide noe sinne mot ham fordi jeg fremdeles var i sjokk/traume, ble satt ut over aggresjonen hennes, for hun var virkelig sint. Isteden for å spørre meg hva jeg tenkte. Tiden hos henne varte en god stund første gangen, og jeg klarte ikke si så mye om volden og voldtekten der og da, og sinnet hennes ble vanskelig for meg, så jeg begynte å snakke om at jeg hadde slitt med søvnpsralyser. Dette hadde hun ikke hørt om (?) , og sa : det er mulig det handler om at du er grensepsykotisk. Javel, ok. Ordet blir vel knapt brukt lenger. Jeg fikk jo et lite sjokk av det, for det virket jo veldig alvorlig! 

Neste time spør hun meg om jeg finner glede ved sex. Hva faen er det å spørre om i situasjonen jeg var i?? Jeg ble kvalm av spørsmålet og så nei ifh følelsene jeg da satt med. Da presterer hun å si at det kan være et narsissistisk trekk. Ok. Jeg dro ikke tilbake til henne.

Neste psykolog : mannlig og med en noe nedlatende holdning følte jeg. Var mest opptatt av at jeg likte å debattere på nett, og hvorfor. Jeg svarte at jeg klarte bedre å uttrykke meg skriftlig. "Ah", så han etter litt-" det kan være at du har utviklet en unnvikende personlighetsforstyrrelse, men du er såpass oppegående at du trenger egentlig ikke min hjelp". Altså. Dette sa han i løpet av første og eneste time jeg var der. Wtf liksom.

Det endte med at jeg ble innlagt etter noen måneder. Det gikk jo rett ned. Første samtale med psykolog der, var at han spurte hva jeg likte. Jeg svarte friluft og årstidene våre. Da kom han med en tirade på fem minutter hvor han forbannet snø, vinter og kulde. Jeg ble bare sittende å glo på han, og så så jeg tørt at det var fint han fikk det ut. " Er du spydig? " spurte han. Var der tre ganger og nei, det hjalp ikke.

Det var min erfaring med psykologer. Etter en veldig traumatisk hendelse. Her kunne det egentlig ha rablet fir meg på alvor har jeg tenkt i ettertid! Hjelp. 

Må bare si at jeg fikk kontakt med en lege som hjalp meg. Pluss at politiet var helt enestående. De hjalp meg. Jeg kom ut av det med vettet i behold. Gjerningsmannen her ble også dømt. Det var det som ril sammen reddet meg fra å gå helt i kjelleren. Har i ettertid gått til behandling hos en terapeut, og det fungerer veldig fint! Måtte bare fortelle om dette, og håper at dere som ikke får time hos psykolog, kan bruke terapeuter og psykiatriske hjelpepleierere. De kan som dere ser av dette, være like mye til hjelp. Jeg vet at det fins bra psykologer, men jeg kommer aldri til å oppsøke en igjen!  🙂

Anonymkode: 44e01...d75

[AnonymBruker]

Du må ha vært veldig uheldig, og det er veldig leit! Jeg var heldig og fikk den beste behandlingen fra psykologer og ble frisk. De andre yrkene derimot... 

Anonymkode: 76e84...c6e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du må ha vært veldig uheldig, og det er veldig leit! Jeg var heldig og fikk den beste behandlingen fra psykologer og ble frisk. De andre yrkene derimot... 

Anonymkode: 76e84...c6e

Ja, uheldig mildt sagt 🙂 jeg vet jo at det fins bra psykologer. Vi har ulike erfaringer, men greit å dele. 

Anonymkode: 44e01...d75

[AnonymBruker]

Så uheldig er det ikke så ofte folk er med psykologer...

Anonymkode: d0920...c99

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så uheldig er det ikke så ofte folk er med psykologer...

Anonymkode: d0920...c99

Nei, det er å håpe. Har ikke snakket med så mange om det, og de jeg har fortalt det til har ikke vært hos noen selv. Det blir jo litt som å tenke at det var meg det måtte være noe riv ruskende galt med. Har i mitt stille sinn takket politiet utallige ganger, og legen jeg fikk. De var fantastiske.

Anonymkode: 44e01...d75

[Mariecurie]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble utsatt for grov voldtekt og mishandling. I den anledning ble jeg henvist til psykolog. Første time handlet om at hun fortalte meg at han ikke var verdt marken han gikk på, og jeg som egentlig ikke hadde klart å opparbeide noe sinne mot ham fordi jeg fremdeles var i sjokk/traume, ble satt ut over aggresjonen hennes, for hun var virkelig sint. Isteden for å spørre meg hva jeg tenkte. Tiden hos henne varte en god stund første gangen, og jeg klarte ikke si så mye om volden og voldtekten der og da, og sinnet hennes ble vanskelig for meg, så jeg begynte å snakke om at jeg hadde slitt med søvnpsralyser. Dette hadde hun ikke hørt om (?) , og sa : det er mulig det handler om at du er grensepsykotisk. Javel, ok. Ordet blir vel knapt brukt lenger. Jeg fikk jo et lite sjokk av det, for det virket jo veldig alvorlig! 

Neste time spør hun meg om jeg finner glede ved sex. Hva faen er det å spørre om i situasjonen jeg var i?? Jeg ble kvalm av spørsmålet og så nei ifh følelsene jeg da satt med. Da presterer hun å si at det kan være et narsissistisk trekk. Ok. Jeg dro ikke tilbake til henne.

Neste psykolog : mannlig og med en noe nedlatende holdning følte jeg. Var mest opptatt av at jeg likte å debattere på nett, og hvorfor. Jeg svarte at jeg klarte bedre å uttrykke meg skriftlig. "Ah", så han etter litt-" det kan være at du har utviklet en unnvikende personlighetsforstyrrelse, men du er såpass oppegående at du trenger egentlig ikke min hjelp". Altså. Dette sa han i løpet av første og eneste time jeg var der. Wtf liksom.

Det endte med at jeg ble innlagt etter noen måneder. Det gikk jo rett ned. Første samtale med psykolog der, var at han spurte hva jeg likte. Jeg svarte friluft og årstidene våre. Da kom han med en tirade på fem minutter hvor han forbannet snø, vinter og kulde. Jeg ble bare sittende å glo på han, og så så jeg tørt at det var fint han fikk det ut. " Er du spydig? " spurte han. Var der tre ganger og nei, det hjalp ikke.

Det var min erfaring med psykologer. Etter en veldig traumatisk hendelse. Her kunne det egentlig ha rablet fir meg på alvor har jeg tenkt i ettertid! Hjelp. 

Må bare si at jeg fikk kontakt med en lege som hjalp meg. Pluss at politiet var helt enestående. De hjalp meg. Jeg kom ut av det med vettet i behold. Gjerningsmannen her ble også dømt. Det var det som ril sammen reddet meg fra å gå helt i kjelleren. Har i ettertid gått til behandling hos en terapeut, og det fungerer veldig fint! Måtte bare fortelle om dette, og håper at dere som ikke får time hos psykolog, kan bruke terapeuter og psykiatriske hjelpepleierere. De kan som dere ser av dette, være like mye til hjelp. Jeg vet at det fins bra psykologer, men jeg kommer aldri til å oppsøke en igjen!  🙂

Anonymkode: 44e01...d75

Jeg synes det er skremmende at de sitter og kaster ut diagnoser. De har jo en makt på sitt felt, og for en stakkars ufaglært blir jo dette skremmende! Du hadde et traume, og da er det ikke rett tidspunkt å diagnostisere deg med masse annet! 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må ha vært veldig uheldig, og det er veldig leit! Jeg var heldig og fikk den beste behandlingen fra psykologer og ble frisk. De andre yrkene derimot... 

Anonymkode: 76e84...c6e

Da har vært veldig uheldig med de andre yrkene.

Anonymkode: 25702...f8e

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Mariecurie skrev:

Jeg synes det er skremmende at de sitter og kaster ut diagnoser. De har jo en makt på sitt felt, og for en stakkars ufaglært blir jo dette skremmende! Du hadde et traume, og da er det ikke rett tidspunkt å diagnostisere deg med masse annet! 

Nei, det var det jeg reagerte mest på. Såpass klar i hodet var jeg, at jeg så at det var jo helt absurd. Etter en til to timer mens jeg fremdeles var i sjokk. Jeg ble jo bare enda mer skadet av at de satt der og kastet ut antagelser om diagnoser! Det var helt sprøtt. Maks uheldig med dem i en utrolig sårbar situasjon. Har tenkt mye på det i ettertid. Det kunne gått skikkelig galt med meg. Jeg gikk jo rundt med både traumet og den totale forvirringen de gå meg med diagnoseantagelsene sine! Det var veldig skremmende selvfølgelig. Jeg kunne jo faktisk ha mistet grepet om virkeligheten av de opplevelsene. Tenkt mye på hva som kunne skjedd om ikke legen kom inn i bildet. Og at politiet visste hva de drev med. 

Anonymkode: 44e01...d75

[Gjest Jegskulleønskeat]

Oi. Dette syntes jeg var skremmende å lese. Du ble ikke ivaretatt, ikke hørt og de sørget ikke for en trygg relasjon slik at du kunne åpne deg. Det er dine timer, ikke de som skal snakke om seg og sine problemer med snø og vinter. Ei heller skal de bli sinte på pasientene eller anta og slenge rundt diagnoser uten en ordentlig utredning. 

Jeg håper du klagde på dette slik at de mistet jobben. Dette var bekymringsverdig. 

[AnonymBruker]

Man kan være uheldig med psykologen sin, man kan være uheldig med fastlegen sin. Litt spesielt at ingen psykologer var bra nok for ts. 

Anonymkode: eccc2...5ac

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jegskulleønskeat skrev:

Oi. Dette syntes jeg var skremmende å lese. Du ble ikke ivaretatt, ikke hørt og de sørget ikke for en trygg relasjon slik at du kunne åpne deg. Det er dine timer, ikke de som skal snakke om seg og sine problemer med snø og vinter. Ei heller skal de bli sinte på pasientene eller anta og slenge rundt diagnoser uten en ordentlig utredning. 

Jeg håper du klagde på dette slik at de mistet jobben. Dette var bekymringsverdig. 

Nei, jeg klagde ikke. Var jo veldig traumatisert etter volden og voldtekten en lang stund. Og nå er det jo noen år siden. Legen min reagerte veldig på episodene, men der og da ble det ikke mer om det temaet. Jeg har derimot tenkt mye på det i ettertid. For på sin måte ble det jo en merbelastning. Lurer jo iblant på hvordan andre pasienter blir ivaretatt hos dem. Uff  

Anonymkode: 44e01...d75

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan være uheldig med psykologen sin, man kan være uheldig med fastlegen sin. Litt spesielt at ingen psykologer var bra nok for ts. 

Anonymkode: eccc2...5ac

Du insinuerer at det var meg ikke sant? Hvis det tilfredsstiller deg, så er det ikke noe jeg bryr meg om. Han siste var jo bare sprø på sin måte. De to første var det verre med. Kanskje en fjerde hadde fungert om jeg gå det en sjanse?  🙂  men du får nå bare tro hva du vil. 

Anonymkode: 44e01...d75

[Gjest Jegskulleønskeat]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg klagde ikke. Var jo veldig traumatisert etter volden og voldtekten en lang stund. Og nå er det jo noen år siden. Legen min reagerte veldig på episodene, men der og da ble det ikke mer om det temaet. Jeg har derimot tenkt mye på det i ettertid. For på sin måte ble det jo en merbelastning. Lurer jo iblant på hvordan andre pasienter blir ivaretatt hos dem. Uff  

Anonymkode: 44e01...d75

Veldig leit å høre😢😢 Håper ikke de behandler flere pasienter slik. Det er veldig bekymringsverdig. Har du mulighet til å klage i etterkant?

Glad for å høre at legen tok vare på deg❤️

[AnonymBruker]

Trist å høre at du møtte på så udugelige psykologer. Jeg har selv store traumer, fra regelmessige voldtekter, og annet misbruk i barndommen. Har gått til 2 psykologer, første var veldig hyggelig, men følte vel jeg ikke fikk så mye behandling. Så havnet jeg på DPS, og fikk han som var spesialist på traumer, og han har vært utrolig, og hjulpet meg så mye med traumene mine. For flere år siden gikk jeg en periode til en psykiatrisk sykepleier, hun satt kun og pratet om sine problemer. 

Anonymkode: 06af9...e54

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trist å høre at du møtte på så udugelige psykologer. Jeg har selv store traumer, fra regelmessige voldtekter, og annet misbruk i barndommen. Har gått til 2 psykologer, første var veldig hyggelig, men følte vel jeg ikke fikk så mye behandling. Så havnet jeg på DPS, og fikk han som var spesialist på traumer, og han har vært utrolig, og hjulpet meg så mye med traumene mine. For flere år siden gikk jeg en periode til en psykiatrisk sykepleier, hun satt kun og pratet om sine problemer. 

Anonymkode: 06af9...e54

Godt å se at du fikk hjelp! 🙂  nei, det er ulike erfaringer. Jeg tror jo ikke at det er typisk psykologer å være som de jeg ble henvist til. Jeg vet jo at andre får god hjelp. Det er godt å vite det. 

Anonymkode: 44e01...d75

[AnonymBruker]

For en forferdelig opplevelse! Men jeg tror nok ikke du er alene om å ha opplevd udugelige psykologer. Sånn er det i alle yrker, man treffer på dårlige lærere, leger og politifolk. 

Det du skriver om diagnoser syns jeg er bekymringsfullt. Men jeg har dessverre selv sett det, da jeg fikk lese gjennom journalen min. Etter hver time hadde psykologen notert ned "tentativ diagnose". Og det dukket nærmest opp en mulig diagnose etter hver gang jeg var der. Å lære meg å kjenne over tid for å se sammenhengen hadde vært bedre. Det som oftest gikk igjen var personlighetsforstyrrelse(r). Jeg var i ubalanse og sjokk etter voldsomme livsbelastninger! Men psykologen var mest opptatt av å passe meg inn i en diagnose. Jeg ble svært overrasket da jeg fikk lese gjennom journalen noen år etterpå. 

 

Anonymkode: 31687...512

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For en forferdelig opplevelse! Men jeg tror nok ikke du er alene om å ha opplevd udugelige psykologer. Sånn er det i alle yrker, man treffer på dårlige lærere, leger og politifolk. 

Det du skriver om diagnoser syns jeg er bekymringsfullt. Men jeg har dessverre selv sett det, da jeg fikk lese gjennom journalen min. Etter hver time hadde psykologen notert ned "tentativ diagnose". Og det dukket nærmest opp en mulig diagnose etter hver gang jeg var der. Å lære meg å kjenne over tid for å se sammenhengen hadde vært bedre. Det som oftest gikk igjen var personlighetsforstyrrelse(r). Jeg var i ubalanse og sjokk etter voldsomme livsbelastninger! Men psykologen var mest opptatt av å passe meg inn i en diagnose. Jeg ble svært overrasket da jeg fikk lese gjennom journalen noen år etterpå. 

 

Anonymkode: 31687...512

begynner å bli litt amerikanske tilstander på psykologkontorene med diagnosering i hytt og pine. Det er naturlig at folk sliter etter vanskelige hendelser, uten at psykologene skal presse folk inn i en mulig diagnose. Når "unormalt" lang sorgreaksjon også nå har blitt en diagnose- det var ihverfall snakk om det, da er noe galt. Vi sykeliggjør normale tilstander. Hvem bestemmer hvor lenge det er greit å sørge? TS unnvikende personlighetsforstyrrelse er en diagnose som har blitt brukt mye den siste tiden, som  jeg kunne passet inn i selv! Men jeg er sjenert, introvert og har sosial angst. Men det er vanskelig å se på meg, og på jobb tror jeg få merket det noe særlig. 

Anonymkode: 4ec48...bce

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For en forferdelig opplevelse! Men jeg tror nok ikke du er alene om å ha opplevd udugelige psykologer. Sånn er det i alle yrker, man treffer på dårlige lærere, leger og politifolk. 

Det du skriver om diagnoser syns jeg er bekymringsfullt. Men jeg har dessverre selv sett det, da jeg fikk lese gjennom journalen min. Etter hver time hadde psykologen notert ned "tentativ diagnose". Og det dukket nærmest opp en mulig diagnose etter hver gang jeg var der. Å lære meg å kjenne over tid for å se sammenhengen hadde vært bedre. Det som oftest gikk igjen var personlighetsforstyrrelse(r). Jeg var i ubalanse og sjokk etter voldsomme livsbelastninger! Men psykologen var mest opptatt av å passe meg inn i en diagnose. Jeg ble svært overrasket da jeg fikk lese gjennom journalen noen år etterpå. 

 

Anonymkode: 31687...512

Syns det er veldig trist at sånt skjer, og skjemmende. Det er jo verst når det er mennesker i yrker hvor de skal hjelpe mennesker i krise. Da tenker en ikke helt klart alltid, og en kan jo også både snakke og oppføre seg noe ubalansert eller uvanlig. Det sier seg nesten selv. Hadde jeg vært mitt normale meg på de få timene, så hadde jeg nok sagt fra ja. Men nå går en jo ikke til psykolog når en er på sitt normale heller da 🙂  de må ihverfall skjønne hvor pasienten er. Er vi traumatiserte så kan de jo ikke slenge ut andre diagnoser samtidig. 

Anonymkode: 44e01...d75

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

begynner å bli litt amerikanske tilstander på psykologkontorene med diagnosering i hytt og pine. Det er naturlig at folk sliter etter vanskelige hendelser, uten at psykologene skal presse folk inn i en mulig diagnose. Når "unormalt" lang sorgreaksjon også nå har blitt en diagnose- det var ihverfall snakk om det, da er noe galt. Vi sykeliggjør normale tilstander. Hvem bestemmer hvor lenge det er greit å sørge? TS unnvikende personlighetsforstyrrelse er en diagnose som har blitt brukt mye den siste tiden, som  jeg kunne passet inn i selv! Men jeg er sjenert, introvert og har sosial angst. Men det er vanskelig å se på meg, og på jobb tror jeg få merket det noe særlig. 

Anonymkode: 4ec48...bce

Enig i det du skriver her. Alt skal visst ha et navn. Blir mye ut av det som er helt normalt. Syns det er litt merkelig at det er sånn at så mye blir puttet inn i en diagnose. Merkelig og bare unaturlig. 

Anonymkode: 44e01...d75

[AnonymBruker]

Vil bare kort bidra med at jeg har møtt like mange eller flere rare teapauter i min tid,som gjorde vondt verre ofte. Bare som et eksempel på at du dessverre ikke er alene om opplevelsen. Overlevde mest på tross av.... Skummelt ja.

( går nå hos en super psykolog og har møtt masse bra folk i helsevesenet også 😊)

Ja si takk du delte og ønske lykke til med lite og stort 😉🌹

Anonymkode: 4a23d...73a