Fortelle min datter sannheten?

[AnonymBruker]

Barna burde fått vite det med en gang det skjedde: "Pappa har en annen kjæreste. Jeg er sint fordi han ikke har fortalt dette til meg og lei meg fordi han ikke lenger vil være kjæresten min. Men! Jeg er voksen og jeg fikser dette. Jeg kommer til å bli glad igjen. Det hender voksne også gjør ting på dumme måter. Vi må bare prøve å rydde opp i det på best mulig måte" 

Mens det å prøve å opprettholde et glansbilde av foreldrene blir veldig feil. Det stemmer ikke med virkeligheten. Barn er også intuitive og kjenner på seg når noe er galt. Når barna plutselig på et eller annet vis, på et eller annet tidspunkt, får vite sannheten, så rakner plutselig hele "verdensbildet" deres. Da blir det mye å bære! "Alt" de har trodd på har vist seg å være illusjoner. Hvordan skal de forholde seg til det? 

Er helt uenig i dette at man skal pakke inn og gjemme bort, "dette angår bare de voksne" opplegget. Det foregår rett foran øynene på barna og angår dem i aller høyeste grad. Og de bør kjenne foreldrene sine med deres feil og mangler. Det reduserer ikke dem som trygge omsorgspersoner. Tvert imot. 

Anonymkode: 70b4b...184

[ViljaH]

Ikke bruk barnet ditt som din terapeut. Ta barnets perspektiv og fortell det som er relevant, og på en slik måte at det fungerer for barnet. Skjell og kjeft og ras fra deg hos en venninne istedet. Eller i skogen.

[AnonymBruker]

Flere vil ha det til at ts vil bruke datteren som terapeut. Jeg tror dere tar feil.

Lurer på hva ts mener.

 

Anonymkode: 70b4b...184

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med drittslenging om min far hele livet, og fortsatt den dag i dag. Nå først har jeg kjent på følelser rundt dette, og jeg forakter min mor for at hun ikke lot meg skape et eget inntrykk av ham. Jeg vil aldri klare å ha et normalt forhold til noen av dem. Vær forsiktig med hvordan du uttrykker deg. 

Jeg tror ikke større barn tar skade av å vite sannheten, men da må det være sannheten, ikke svartmaling som kommer av bitterheten du føler. Ikke snakk stygt om ham som person, og du trenger ikke å snakke om det med mindre det kommer opp eller om hun spør. 

Anonymkode: eb6ea...b50

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med drittslenging om min far hele livet, og fortsatt den dag i dag. Nå først har jeg kjent på følelser rundt dette, og jeg forakter min mor for at hun ikke lot meg skape et eget inntrykk av ham. Jeg vil aldri klare å ha et normalt forhold til noen av dem. Vær forsiktig med hvordan du uttrykker deg. 

Jeg tror ikke større barn tar skade av å vite sannheten, men da må det være sannheten, ikke svartmaling som kommer av bitterheten du føler. Ikke snakk stygt om ham som person, og du trenger ikke å snakke om det med mindre det kommer opp eller om hun spør. 

Anonymkode: eb6ea...b50

Hadde moren din rett angående han eller var hun løgnaktig og slem?

Anonymkode: 70b4b...184

[Ullvott]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde moren din rett angående han eller var hun løgnaktig og slem?

Anonymkode: 70b4b...184

Spiller det noen rolle? Barnet har rett til å danne seg et bilde av forelderen på sine egne premisser. 

[Zinatara]

Jeg tenker nok at man ikke trenger å lyve til voksne barn dersom de spør. Men jeg ville da holdt meg til fakta om det som hendte og ikke noe om følelser det vekte i deg. Jeg tenker også at man har lov til å fortelle sin side av saken dersom barna blir fortalt en løgn fra den andre parten som ikke bunner i omtanke for barna. Men jeg tror nok ikke det hadde vært noe jeg hadde valgt å ta opp med voksne barn dersom de ikke etterspurte informasjonen. Og viktig da å definere det som et svik overfor deg og ikke overfor barna. 

Ellers tenker jeg at det noen ganger også kan være rett å fortelle barn dersom de f.eks. sitter med en følelse av at det var deres skyld at foreldrene gikk fra hverandre. 

Jeg syns vel at det å definere et samlivsbrudd som noe som kunne er en del av foreldrenes historie som litt rart. For mange barn som opplever dette vil vel føle at det var mer livsomveltende enn det foreldrene følte. Da syns jeg at det må være greit at de også skal kunne etterspørre hvorfor dette skjedde og få svar tilpasset deres modenhet. 

[Arkana]

19 timer siden, Ullvott skrev:

Du skal ikke si noe som helst uoppfordret. Spør hun deg kan du gi en mest mulig balansert versjon, men han er og vil alltid være faren hennes og du skal ikke involvere henne i ekteskapsproblemene dere hadde og hvordan han har opptrådt overfor deg. 

Helt enig.

Dette er jo ikke noe du ønsker å fortelle for hennes skyld, men for din egen, og det tror jeg du skjønner selv er helt feil grunnlag. Og som andre har påpekt, det du vil fortelle er din sannhet, faren har helt sikkert en annen. Ting er sjelden svart/hvit. Hvis du fremdeles sliter med dette så mange år etter bruddet er det bedre at du søker profesjonell hjelp enn at du prøver å fikse vonde følelser ved å involvere datteren din.

Endret 27. november 2018 av Arkana

[AnonymBruker]

Er litt samme situasjon her i huset, gjelder ikke meg men min samboer og hans ekskone. Vi kunne aldri fortalt deres felles barn om sannheten bak bruddet deres selv om det ville satt samboeren min i et bedre lys. Dette "barnet" er nå 26 år, men vi ser absolutt ingen grunn til at det ville vært noen fordel for h*n å vite. H*n har et godt forhold til begge foreldrene sine og det er det viktigste. Som forelder/steforelder vil man jo som regel beskytte barna for alt som gjør vondt og slike avsløringer gjør veldig vondt. 

Anonymkode: aed83...df7

[Kattugla]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jøss så barnslig du var da. 

Anonymkode: b95e0...963

Kan det ha sammenheng med at hun var et barn, tror du? 

[AnonymBruker]

Spør deg selv om hvorfor du vil si dette. Er det for å vise datteren din hvordan faren hennes "virkelig er"? Husk at det er din versjon du da i tilfelle forteller. Hvilken versjon ville faren hennes fortalt henne?

Nei... la det ligge. Jeg har selv vært fristet til å fortelle barna min om avsindig oppførsel av moren deres, men har holdt meg i skinnet. Dessuten kan det hende jeg tar helt feil.  Det er i din interesse at datteren din har et bra forhold til faren sin.

 

Hilsen en som har svelget karavaner med kameler. På tvers!

Anonymkode: f838c...6d6

[AnonymBruker]

Jeg tror det eneste du vil oppnå er at din datter blir lei seg og etterhvert frustrert og sint på dere begge. 

Jeg forstår at du er bitter på din eks, men hvis man med viten og vilje setter sitt eget barn i lojalitetskonflikt, går det etter min mening rett i kategorien "bad parenting". For det er det du gjør, du ønsker å fremstå som den gode moren hennes, mens din eks er den slemme faren som ødela familien. Og det kan godt være sant, men din datter vil ikke føle seg bedre av å få vite det! Tvert i mot vil hennes selvfølelse bli skadet! 

Jeg har selv opplevd å være barnet i en slik situasjon og jeg unner ingen det og ikke ble det bedre når jeg senere fant ut at en historie har alltid to sider.. 

Anonymkode: 0e2e7...276