Kreftpasienter, hvordan er hverdagen?

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en dame i slutten av 30-årene som befinner meg i stadiet mellom mistanke og utredning. Fant en kul i brystet for noen uker siden, var hos legen i går og ble sendt videre til såkalt pakkeutredning. Ca 80-90% av de som blir undersøkt har ikke kreft, så sjansene er gode, men legen fant også en forstørret lymfe i armhulen nærmest det berørte brystet, så jeg er jo bekymret. Det er ikke urealistisk at det faktisk kan være noe der.

Mens jeg venter på telefon fra sykehuset, kom jeg til å tenke på hva som skjer hvis de finner noe. Helt dumme spørsmål som, tja, jobber man mellom cellegiftkurer? Hvilke instanser må man ta kontakt med? Hva er standardbehandling for kreft som ikke har kommet for langt? Ser jo at brystkreft har en ganske god overlevelsesrate, når er man per definisjon frisk igjen? Etter operasjon? Etter stråling og cellegift (og når brukes det ene og når brukes det andre)? Hvis man ikke er veldig dårlig kommer man bare til sykehus for behandling og er ellers hjemme, er det sånn?

Kjenner ikke mange som har hatt kreft, og de få som har hatt det har dessverre hatt den brutale varianten. Diagnose den ene dagen og død noen uker senere. Det siste der skremmer livet av meg (pun unintended), for barna mine er bare 2 og 5, tanken på at samboeren min kan bli alenefar over natten er helt grusom. Det er liksom til å bære at jeg ikke blir en gammel dame, selv om det er trist, men at småbarna kan miste mamma...

Nei, nå prater jeg meg helt bort og lar frykten ta overhånd, noe jeg lovet meg selv å ikke gjøre. Men er det noen som har erfaring og kan dele litt? Vet at det ikke finnes noe fasitsvar, men det hadde vært fint å høre noen historier. Særlig hvis de ender godt

Anonymkode: 69ed4...aed

[AnonymBruker]

Glemte et pysespørsmål, er det vondt å ta biopsi? 

Har aldri vært pasient bortsett fra da barna ble født, så jeg vet ingenting om slike ting. Aldri blitt operert, aldri hatt narkose... skrekk og gru!

Anonymkode: 69ed4...aed

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, og befinner meg for øyeblikket i starten av pakkeforløpet/utredning. Er også i slutten av 30-årene. De har en sterk mistanke om en alvorlig krefttype. Så kan jo ikke si noe om hverdagen akkurat, men du er iallefall ikke alene om å befinne seg i en for jævlig uvisshet med alle tankene det fører med seg. Si i fra hvis du vil prate.

Anonymkode: 16b32...3dc

[Sh999]

Hei. Jeg har hatt brystkreft som 35 åring, det er nå 4 år siden . Det har gått helt fint med meg, er i full jobb og har ingen senplager. Alle kontrollene etterpå har heldigvis vært fine også. Jeg fikk en brystbevarende operasjon, og alt gikk veldig fint. Biopsi synes jeg ikke gjorde vondt, bare litt ubehagelig. Jeg hadde nok ikke klart å jobbe mellom cellegift kurer og stråling, behandlingen tærer jo på kroppen, selv om jeg hadde flere gode dager enn dårlige dager mens jeg fikk cellegift. Håper dette ikke er noe som krever behandling TS, men om det skulle vise seg å være kreft, så går det helt fint med deg og  Ønsker deg al mulig lykke til! Det verste er egentlig å vente.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg hadde brystkreft da jeg var 40 (ti år siden), og nettopp ferdig med å amme minstemann. Jeg oppdaget en kul og legen fant også forstørrede lymfekjertler. Kan huske at verden raste sammen rundt meg, og jeg trodde jeg skulle dø når som helst. Tiden fra jeg fant kulen til jeg fikk skikkelige svar og informasjon var den desidert verste. Senere falt ting mer på plass, og livet falt tilbake i normale rutiner. Jeg skjønte etter hvert at de aller fleste faktisk blir friske. 

Biopsi gjør ikke vondt. Det er et raskt nålestikk. Man kjenner smerte bare i huden, ikke inne i brystet hvor prøven tas. 

Det er riktig som du sier at i mange tilfeller er det helt uskyldige forklaringer på en kul. Håper du får et slikt svar. Men noen får også kreft. Heldigvis er det veldig gode behandlingsmuligheter for brystkreft nå. Hva slags behandling som er aktuelt avhenger av egenskapene til en eventuell kreftsvulst. Prøven undersøkes på cellenivå i mikroskop, og det finnes mange klassifiseringer - både i ulike typer og grad av "aggressivitet". 

Kreftsvulster i bryst og evnt lymfer blir fjernet kirurgisk (dagkirurgi). Noen får brystbevarende kirurgi, andre anbefales å fjerne brystet. Hvis det er kreft i lymfene regnes det IKKE som spredning. Mange får strålebehandling, særlig vanlig hvis man har brystbevarende kirurgi. Strålebehandling gjør ikke vondt, det er som å ta et røntgenbilde. Avhengig av egenskapene til svulsten kan cellegift være anbefalt. Cellegift gis intravenøst på sykehuset, men man trenger ikke bli der, og det er ikke vanlig å bli spesielt dårlig. Jeg ble litt trøtt de første dagene. Den verste bivirkningen for mange er at man mister håret, men det kommer heldigvis raskt tilbake

Selv hadde jeg både operasjon, cellegift og stråling. Min svulst var 4 cm, spredning til 4 lymfer og av en ganske aggressiv type. Prosessen tok tilsammen opp mot et år, og jeg valgte å være sykmeldt for å bruke tiden min med familien. Formmessig kunne jeg nok ha jobbet, men tror det er smart å hvile mye så man ikke går på en smell. Det var selvsagt et tøft år, for meg mest emosjonelt. Jeg tålte behandlingen bra, og hadde egentlig gode dager. Etter avsluttet behandling har jeg jobbet fullt.  

Ønsker deg all mulig lykke til! Dette går bra uansett  

Anonymkode: 3fc51...995

[AnonymBruker]

Først av alt: jeg vil ønske deg masse lykke til. Den fasen du er i nå, hvor du ikke vet noe, og alt er usikkert, er den verste psykisk, synes jeg. Krysser fingrene for at det ikke er kreft hos deg. Jeg fikk brystkreft da jeg var 42 og kan si litt om hvordan det var for meg. Det er viktig å huske at selv om man har pakkeforløp, kan de medisinske vurderingene gjøre at selve behandlingen er forskjellig fra pasient til pasient (de har mange skjemaer og tabeller for slike ting). Da jeg først kom i gang med behandlinger var det liksom bare å henge med på det opplegget som ble lagt opp for meg. 

Til det siste først: jeg fikk bedøvelse da de tok biopsi, så da kjente jeg ingen ting av selve prøvetakingen. Kun stikk fra bedøvelsen, som er av samme type som de setter hos tannlegen.

Da jeg fikk beskjed om resultatene fra mammografi og biopsi gikk det ikke mange dagene før jeg ble lagt inn på sykehus for operasjon. Hos meg ble hele brystet fjernet og alle lymfeknutene under armen. Dette fordi jeg hadde to svulster i brystet og vi visste at det var spredning til lymfene. Andre kan få brystbevarende operasjon og fjerner bare én lymfeknute (vaktpostlymfen) i første omgang. Det kommer an på hva man har funnet på undersøkelsene. Jeg lå på sykehus i fire eller fem netter. Grunnen til at det ble så lenge er at jeg hadde et dren hvor det kom væske fra såret. De slapp meg ikke ut før det kom mindre væske i drenet.

Etter operasjonen gikk det noen få uker, og så var det oppstart på cellegift. Jeg fikk cellegift hver tredje uke de fire første gangene, og deretter hver uke tolv ganger. Det er to forskjellige kurer. De fire første er den verste: den som medfører mest kvalme (det er to forskjellige cellegifter samtidig i denne kuren). De tolv siste gir ikke samme kvalmen, men da røyner det på så man blir sliten + at det kan komme andre bivirkninger. Håret forsvant 17-18 dager etter første cellegiftkur. 

Noen får forøvrig cellegift først og opereres etterpå, fordi svulstene krympes av cellegift. 

Etter disse til sammen 24 ukene på cellegift hadde jeg tre ukers opphold før jeg begynte med stråling. Fem dager i uka i fem uker: til sammen 25 stråledoser. 

Jeg var ikke i jobb da jeg fikk kreft, men hvis jeg hadde vært det ville jeg nok blitt 100% sykemeldt fra operasjonen og på ubestemt tid. Som sagt blir mange kvalme av cellegiften, og det skjer mye rart i kroppen som gjør at det ikke er så lett å jobbe. Kjemisk krigføring! Heldigvis finnes det masse kvalmedempende medisiner, så for meg var det faktisk ikke så ille. Jeg kastet ikke opp en eneste gang, men var forsiktig med hva jeg spiste på den dagen jeg fikk kur og i de to tre dagene etterpå. (Lett mat og små måltider.)

Hvis jeg hadde hatt en lett kontorjobb uten smitterisiko kunne jeg KANSKJE jobbet bittelitt (20% eller noe) i tiden mellom kurene. Ikke den første uka etter kur, men de to neste ukene rett før neste kur.

Hvis man ikke får infeksjoner eller andre komplikasjoner mens man er under kreftbehandling, så er man hjemme. Selve cellegiftkurene tas selvsagt på sykehus, og da bruker man noen timer på sykehuset den dagen kuren tas. Det tas blodprøver hver gang for å se at man er frisk nok til å få cellegift. Det er også viktig å huske at immunforsvaret blir sterkt nedsatt, så man må unngå å utsettes for smittesituasjoner mer enn nødvendig. 

Som sagt var de siste 12 ukene på cellegift med ukentlige kurer. Da ble jeg etterhvert ganske sliten, og kunne ikke jobbet noe uten at det hadde gått ut over familielivet. Det tar på både fysisk og psykisk å gjennomgå alvorlig sykdom og langvarig behandling. 

Strålebehandling var en smal sak, synes jeg. Jeg kjørte selv bil til og fra strålingene på sykehuset, og strålingen tok ca 10 minutter hver gang. Ulempen er at det er hver eneste hverdag. Strålingen kan gjøre huden sår, og «solbrent», men ut over det er det ikke noe ubehagelig eller vanskelig. 

Jeg har en del senplager etter kreftbehandlingen, og kommer aldri til å kunne jobbe 100% igjen. Jeg fikk fatigue (utmattelse) og har også litt andre plager. Snakk med helsepersonell om senskader. De vil gjerne vri seg unna med at «Det er så forskjellig og noen får ingenting» Ulempen med at de sier slik er at vi som har senskader er veldig uforberedt på hva senskader faktisk innebærer. Det er godt å høre at ikke alle får det, men det er viktig å vite at man ikke kan regne med at alt går like glatt. 

Men altså: all mulig lykke til til deg. Håper du IKKE får bruk for det vi skriver! 

Anonymkode: 01ec3...3be

[AnonymBruker]

Tusen, tusen takk til dere som har tatt dere tid til å skrive ned deres erfaringer   

Det var sterkt og fint å få lese at livet går videre, selv med operasjoner og tøffe kurer i etterkant, og at det etterhvert blir et tilbakelagt stadium. Masse praktisk informasjon også, som jeg ikke ante noe om. Setter veldig stor pris på det, og føler meg litt mer forberedt til undersøkelsen.

Selvsagt vet jeg ingenting før prøvene er tatt, og det er klart at både typen behandling, hvordan man reagerer på behandling, og eventuelle senvirkninger varierer fra person til person. Men det var betryggende å lese svarene deres likevel. Våknet i morges med nærmest panikk og var sikker på at alt håp er ute ( av typen Jeg mistet jo masse hår i sommer, og har vært tungpustet og hatt hjertebank lenge uten å tenke noe over det... nå kommer straffen! Dette er sikkert kreft i siste stadium! Kanskje det ikke er brystkreft en gang, men et eller annet som har vært der i årevis og nå har spredd seg til brystet! Jeg får ikke sett gutten min begynne på skolen en gang! Og en hel masse overdrevet tull) Da var det veldig godt å lese erfaringene deres, selv om det har vært tøffe tak både under og for noen av dere også etter behandling.

De ringte i dag, og jeg har fått time på onsdag. Gruer meg litt selvfølgelig, men på den annen side skal det bli en enorm lettelse å vite noe. Kanskje jeg angrer på den uttalelsen på torsdag  Men flere av dere nevner at det verste er ventingen, og det er slitsomt å gå rundt på nåler,være hypersensitiv for alle kroppslige signaler og tenke katastrofetanker. Så det skal bli godt å få det overstått.

Til første svar i tråden: kjære deg, jeg håper virkelig at de ikke finner noe, og jeg føler så inderlig med deg. Brystkreft er jo nå en kreftform som de fleste overlever, og jeg er jo nervevrak bare av det. Når du sier alvorlig krefttype, så må det være enda mye tøffere å leve i uvisshet. Har du en tråd her inne som du oppdaterer? Mange klemmer fra meg, selv om det ikke hjelper stort det heller  

 

Anonymkode: 69ed4...aed

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til første svar i tråden: kjære deg, jeg håper virkelig at de ikke finner noe, og jeg føler så inderlig med deg. Brystkreft er jo nå en kreftform som de fleste overlever, og jeg er jo nervevrak bare av det. Når du sier alvorlig krefttype, så må det være enda mye tøffere å leve i uvisshet. Har du en tråd her inne som du oppdaterer? Mange klemmer fra meg, selv om det ikke hjelper stort det heller  

 

Anonymkode: 69ed4...aed

Jeg startet en liten tråd kalt «Celleforandringer» litt lenger bak i forumet her, og det som sannsynligvis er kreft ligger midt inne i hodet. Jeg har allerede operert ut en svulst de trodde var noe annet og uskyldig, og det er den de har sett kreftceller i. Utredningen jeg skal gjennom handler vel i all hovedsak om å sjekke for spredning.

Jeg vurderer å opprette dagbok for å få ut alle tankene jeg har, tanker jeg ikke vil dele med mine nærmeste fordi jeg ikke vil skremme dem mer enn nødvendig. Ellers kjenner jeg meg så mye igjen i tankene dine. Øyeblikkene av panikk, å drive å «kjenne etter» i kroppen, katastrofetanker. Jeg er ikke alene, men det går ikke fem minutter en gang uten at jeg tenker på dette.

Klemmer hjelper faktisk veldig mye for tiden, både ekte og virtuelle! Takk, og klem tilbake.  Jeg både håper og tror det kommer til å gå bra med deg, men denne uvissheten kan virkelig knekke den sterkeste. Makan til psykisk påkjenning har jeg ikke kjent på før i mitt liv, og unner virkelig ingen å gå gjennom noe sånt.

Anonymkode: 16b32...3dc

[AnonymBruker]

Varm klem til dere 💗💗💗💗

Anonymkode: b721b...50f

[AnonymBruker]

På ‎23‎.‎11‎.‎2018 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Klemmer hjelper faktisk veldig mye for tiden, både ekte og virtuelle! Takk, og klem tilbake.  Jeg både håper og tror det kommer til å gå bra med deg, men denne uvissheten kan virkelig knekke den sterkeste. Makan til psykisk påkjenning har jeg ikke kjent på før i mitt liv, og unner virkelig ingen å gå gjennom noe sånt.

Anonymkode: 16b32...3dc

Fant tråden din og krysser fingrene beinhardt for deg i dag  

På ‎23‎.‎11‎.‎2018 den 23.43, AnonymBruker skrev:

Varm klem til dere 💗💗💗💗

Anonymkode: b721b...50f

Tusen takk!  

Jeg vet ikke om noen av dere som har vært igjennom behandlingen ser dette eller har tid til å svare, men jeg lurer på om dere hadde noen andre symptomer enn kul i brystet da det ble oppdaget?

Etter å ha lest det jeg kommer over på nettet har jeg skjønt at brystkreft i seg selv har ganske gode prognoser, litt avhengig av hvor langt det har kommet når det oppdages. Der ligger problemet for meg, jeg føler meg så innmari dårlig. Tungpustet og med hodepine og hjertebank, og det hjelper ikke at kulen i brystet er gedigen. Som en stor plomme. Jeg ser for meg at den har vært der i evigheter og lekket kreftceller til hele kroppen, at lunger og lever er gjennomhullet og oppspist og at den vanlige morgenstølheten i ryggen og ledd egentlig er kreftceller som sitter og formerer seg på skjelettet. Det ser ut som de fleste som får denne kreftformen føler seg friske og fine og bare plutselig finner en liten klump i brystet. Hvor ille er det da, når kulen er diger, legen har funnet knuter i armhulen og jeg føler meg elendig i tillegg?! Blir jeg en av dem som får diagnosen den ene uka og ligger for døden den neste? Å si at jeg er engstelig er et understatement! Det i seg selv er skummelt, for jeg er egentlig typen til å ikke ta sorgene på forskudd, krisemaksimere og overtolke symptomer. Jeg er rolig, rasjonell og fyrer meg sjelden opp over ting. At magefølelsen er så innmari dårlig nå, er vanskelig å ikke ta på alvor.

Jeg har fått time på onsdag. Timene kommer til å snegle seg fram til da, samtidig som det jo er masse som skal gjøres. Jula nærmer seg. Herregud, det kan bli litt av en advent. Lucia i barnehagen, liksom, jeg kommer til å trenge trippel dose beroligende og en slant vodka på toppen  

OK, puste med magen! Enn så lenge vet jeg ingenting, og hvis det faktisk er sånn at jeg er alvorlig syk er vel prioritet nummer en å sørge for at de dagene jeg har med familien her hjemme blir fine for alle sammen. Tørk tårene, knytt nevene, som min farmor pleide å si.

Anonymkode: 69ed4...aed

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fant tråden din og krysser fingrene beinhardt for deg i dag  

Tusen takk!  

Jeg vet ikke om noen av dere som har vært igjennom behandlingen ser dette eller har tid til å svare, men jeg lurer på om dere hadde noen andre symptomer enn kul i brystet da det ble oppdaget?

Etter å ha lest det jeg kommer over på nettet har jeg skjønt at brystkreft i seg selv har ganske gode prognoser, litt avhengig av hvor langt det har kommet når det oppdages. Der ligger problemet for meg, jeg føler meg så innmari dårlig. Tungpustet og med hodepine og hjertebank, og det hjelper ikke at kulen i brystet er gedigen. Som en stor plomme. Jeg ser for meg at den har vært der i evigheter og lekket kreftceller til hele kroppen, at lunger og lever er gjennomhullet og oppspist og at den vanlige morgenstølheten i ryggen og ledd egentlig er kreftceller som sitter og formerer seg på skjelettet. Det ser ut som de fleste som får denne kreftformen føler seg friske og fine og bare plutselig finner en liten klump i brystet. Hvor ille er det da, når kulen er diger, legen har funnet knuter i armhulen og jeg føler meg elendig i tillegg?! Blir jeg en av dem som får diagnosen den ene uka og ligger for døden den neste? Å si at jeg er engstelig er et understatement! Det i seg selv er skummelt, for jeg er egentlig typen til å ikke ta sorgene på forskudd, krisemaksimere og overtolke symptomer. Jeg er rolig, rasjonell og fyrer meg sjelden opp over ting. At magefølelsen er så innmari dårlig nå, er vanskelig å ikke ta på alvor.

Jeg har fått time på onsdag. Timene kommer til å snegle seg fram til da, samtidig som det jo er masse som skal gjøres. Jula nærmer seg. Herregud, det kan bli litt av en advent. Lucia i barnehagen, liksom, jeg kommer til å trenge trippel dose beroligende og en slant vodka på toppen  

OK, puste med magen! Enn så lenge vet jeg ingenting, og hvis det faktisk er sånn at jeg er alvorlig syk er vel prioritet nummer en å sørge for at de dagene jeg har med familien her hjemme blir fine for alle sammen. Tørk tårene, knytt nevene, som min farmor pleide å si.

Anonymkode: 69ed4...aed

Jeg dro til fastlegen første gang fordi jeg opplevde tung utmattelse, sånn ME-tung, som var uvanlig for meg, var også kortpustet. Det var et symptom på sykdommen, men det kan jo være symptom på så mangt. De fant ikke spredning (så langt). Så jeg aner ikke hvordan slikt henger sammen. Kanskje kroppen merker at det er noe der, bruker ressurser på det. Har lurt på det selv mange ganger, men hadde en annen kronisk sykdom som også kan bidra til utmattelse, så kanskje kombinasjon. 

Anonymkode: d03bb...384

[OPIgirl]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fant tråden din og krysser fingrene beinhardt for deg i dag  

Tusen takk!  

Jeg vet ikke om noen av dere som har vært igjennom behandlingen ser dette eller har tid til å svare, men jeg lurer på om dere hadde noen andre symptomer enn kul i brystet da det ble oppdaget?

Etter å ha lest det jeg kommer over på nettet har jeg skjønt at brystkreft i seg selv har ganske gode prognoser, litt avhengig av hvor langt det har kommet når det oppdages. Der ligger problemet for meg, jeg føler meg så innmari dårlig. Tungpustet og med hodepine og hjertebank, og det hjelper ikke at kulen i brystet er gedigen. Som en stor plomme. Jeg ser for meg at den har vært der i evigheter og lekket kreftceller til hele kroppen, at lunger og lever er gjennomhullet og oppspist og at den vanlige morgenstølheten i ryggen og ledd egentlig er kreftceller som sitter og formerer seg på skjelettet. Det ser ut som de fleste som får denne kreftformen føler seg friske og fine og bare plutselig finner en liten klump i brystet. Hvor ille er det da, når kulen er diger, legen har funnet knuter i armhulen og jeg føler meg elendig i tillegg?! Blir jeg en av dem som får diagnosen den ene uka og ligger for døden den neste? Å si at jeg er engstelig er et understatement! Det i seg selv er skummelt, for jeg er egentlig typen til å ikke ta sorgene på forskudd, krisemaksimere og overtolke symptomer. Jeg er rolig, rasjonell og fyrer meg sjelden opp over ting. At magefølelsen er så innmari dårlig nå, er vanskelig å ikke ta på alvor.

Jeg har fått time på onsdag. Timene kommer til å snegle seg fram til da, samtidig som det jo er masse som skal gjøres. Jula nærmer seg. Herregud, det kan bli litt av en advent. Lucia i barnehagen, liksom, jeg kommer til å trenge trippel dose beroligende og en slant vodka på toppen  

OK, puste med magen! Enn så lenge vet jeg ingenting, og hvis det faktisk er sånn at jeg er alvorlig syk er vel prioritet nummer en å sørge for at de dagene jeg har med familien her hjemme blir fine for alle sammen. Tørk tårene, knytt nevene, som min farmor pleide å si.

Anonymkode: 69ed4...aed

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

På 22.11.2018 den 20.10, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg er en dame i slutten av 30-årene som befinner meg i stadiet mellom mistanke og utredning. Fant en kul i brystet for noen uker siden, var hos legen i går og ble sendt videre til såkalt pakkeutredning. Ca 80-90% av de som blir undersøkt har ikke kreft, så sjansene er gode, men legen fant også en forstørret lymfe i armhulen nærmest det berørte brystet, så jeg er jo bekymret. Det er ikke urealistisk at det faktisk kan være noe der.

Mens jeg venter på telefon fra sykehuset, kom jeg til å tenke på hva som skjer hvis de finner noe. Helt dumme spørsmål som, tja, jobber man mellom cellegiftkurer? Hvilke instanser må man ta kontakt med? Hva er standardbehandling for kreft som ikke har kommet for langt? Ser jo at brystkreft har en ganske god overlevelsesrate, når er man per definisjon frisk igjen? Etter operasjon? Etter stråling og cellegift (og når brukes det ene og når brukes det andre)? Hvis man ikke er veldig dårlig kommer man bare til sykehus for behandling og er ellers hjemme, er det sånn?

Kjenner ikke mange som har hatt kreft, og de få som har hatt det har dessverre hatt den brutale varianten. Diagnose den ene dagen og død noen uker senere. Det siste der skremmer livet av meg (pun unintended), for barna mine er bare 2 og 5, tanken på at samboeren min kan bli alenefar over natten er helt grusom. Det er liksom til å bære at jeg ikke blir en gammel dame, selv om det er trist, men at småbarna kan miste mamma...

Nei, nå prater jeg meg helt bort og lar frykten ta overhånd, noe jeg lovet meg selv å ikke gjøre. Men er det noen som har erfaring og kan dele litt? Vet at det ikke finnes noe fasitsvar, men det hadde vært fint å høre noen historier. Særlig hvis de ender godt

Anonymkode: 69ed4...aed

Først og fremst; håper alt står bra til med deg, etter forholdene. ❤️ 

Jeg har ikke hatt brystkreft, men en annen meget sjelden kreftdiagnose, trofoblastsykdom. Har derfor ikke så masse erfaringer å dele om akkurat brystkreft. 

Å jobbe mellom cellegiftkurer er ambisiøst. Det var også min første tanke, men etter kuroppstart ble det raskt uaktuelt. Av flere grunner. For det første bør du mobilisere alt du har krefter til å bli frisk og innhente deg mellom behandlingene. Du kommer også mest sannsynlig til å merke de vanligste bivirkningene; økt behov for hvile (selv sov/hvilte jeg i senga ca 16 timer i døgnet på det verste), kvalme/oppkast, konsentrasjonsproblemer, hukommelsesproblemer, du kan bli mye lettere stresset etc. Dette gjør det vanskelig å kombinere behandling med jobb. Og sist, men ikke minst; det er viktig at du ikke utsetter deg selv for unødvendig smitte av influensa osv. da det kan føre til at behandlingen din blir utsatt. 

I ettertid er det ett råd jeg skulle ønske jeg fikk tidligere; få sykepleier/lege til å sette deg i kontakt med sykehusets sosionom. De kan hjelpe deg med mange praktiske ting eller sette deg i kontakt med riktig instans. Feks. hvordan man skal forholde seg til barn som pårørende. Fortelle om pasientreiserettigheter. Økonomiske rettigheter, og veiledning og hva du kan kontakte NAV om. De kan hjelpe deg å purre på søknader, evt påklage avslåtte søknader. De er på en måte sykehusets oppslagsverk i alle praktiske spørsmål du har. 

Litt vanskelig å svare på når man blir frisk, siden behandlingsforløpet blir tilpasset hver pasient selv om det er ganske standard. Men de tilfellene jeg kjenner til med brystkreft har hatt en behandlingsvarighet på 6 mnd-1 år, med operasjon, cellegift og strålebehandling. Etter det kommer jo hyppige kontroller. Og så må du regne med at du kanskje ikke blir helt deg selv igjen. Senskader er dessverre vanlig. 

Som regel kommer du bare til sykehus for behandling som du sier. Først blir det tatt blodprøve før hver kur, deretter samtaler med lege. Der blir du veid, tatt blodtrykk og målt puls på, målt temperatur og sånn. Før ny kur godkjennes. Du blir også spurt om bivirkninger, og her må du bare være ærlig og si fra om det du opplever. Det er ingen grunn til at du skal lide unødvendig. 

Ellers synes jeg kreftlex.no har masse god og nyttig info.

Masse, masse lykke til! ❤️❤️❤️ 

Anonymkode: ca75d...638

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode tanker, og for masse gode tips fra siste Ab  

Noterer at sosionom er en god ressurs å ha i ryggen, at kreftlex er en nyttig nettressurs, og at enda en person er skeptisk til å jobbe underveis. Det skjønner jeg vel mer selv også, etter å ha lest svarene deres om behandling og tenkt litt over realitetene. Å være en ustabil arbeidstaker i 20% er ikke egentlig noe de fleste arbeidsplasser ønsker. Med tøff behandling og mye å tenke på i tillegg virker det som en dårlig idé å ha jobbing som ambisjon også. Prioriteringen må jo være å bli frisk.

Jeg var på sykehuset i dag og fikk den beskjeden jeg fryktet. Vi må vente på svarene fra biopsi-prøvene, men legen var tydelig på at hun aldri hadde sett svulster av denne typen (stor og ujevn) som ikke var kreft. Er satt opp på scanning til uka, da skal de også ha behandlingsmøte og jeg har fått utdelt en kreftkoordinator. Så det er liksom ikke så mye tvil.

På sett og vis var det greit (eller, greit og greit...) å få beskjed, men nå er det tirsdag jeg venter på. Er innmari redd for spredning, særlig siden jeg føler meg så dårlig. Hvis det "bare" er en kul i brystet er prognosene veldig gode selv om behandlingen sikkert er steintøff. Tøff behandling, og eventuelt en manglende pupp, skal jeg klare å leve med. Å vite at levetiden er begrenset skal jeg også kunne klare å takle. 5 år er bra, 10 år er topp, 15 år er supert. Men jeg er rett og slett barnslig pissredd for å egentlig stå med en fot i grava uten å vite det. På den annen side kan sikkert mye av de fysiske greiene (åndenød, hjertebank, hodepine) være psykologisk betinget. Kjenner jo stress-suget i magen ved tanken.

I morgen må jeg informere øvrig familie, jobb og nære venner. Det skal bli moro...

Tusen takk igjen for all nyttig tilbakemelding. Dere er gode  

Anonymkode: 69ed4...aed

[Gjest Konditorfrue]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode tanker, og for masse gode tips fra siste Ab  

Noterer at sosionom er en god ressurs å ha i ryggen, at kreftlex er en nyttig nettressurs, og at enda en person er skeptisk til å jobbe underveis. Det skjønner jeg vel mer selv også, etter å ha lest svarene deres om behandling og tenkt litt over realitetene. Å være en ustabil arbeidstaker i 20% er ikke egentlig noe de fleste arbeidsplasser ønsker. Med tøff behandling og mye å tenke på i tillegg virker det som en dårlig idé å ha jobbing som ambisjon også. Prioriteringen må jo være å bli frisk.

Jeg var på sykehuset i dag og fikk den beskjeden jeg fryktet. Vi må vente på svarene fra biopsi-prøvene, men legen var tydelig på at hun aldri hadde sett svulster av denne typen (stor og ujevn) som ikke var kreft. Er satt opp på scanning til uka, da skal de også ha behandlingsmøte og jeg har fått utdelt en kreftkoordinator. Så det er liksom ikke så mye tvil.

På sett og vis var det greit (eller, greit og greit...) å få beskjed, men nå er det tirsdag jeg venter på. Er innmari redd for spredning, særlig siden jeg føler meg så dårlig. Hvis det "bare" er en kul i brystet er prognosene veldig gode selv om behandlingen sikkert er steintøff. Tøff behandling, og eventuelt en manglende pupp, skal jeg klare å leve med. Å vite at levetiden er begrenset skal jeg også kunne klare å takle. 5 år er bra, 10 år er topp, 15 år er supert. Men jeg er rett og slett barnslig pissredd for å egentlig stå med en fot i grava uten å vite det. På den annen side kan sikkert mye av de fysiske greiene (åndenød, hjertebank, hodepine) være psykologisk betinget. Kjenner jo stress-suget i magen ved tanken.

I morgen må jeg informere øvrig familie, jobb og nære venner. Det skal bli moro...

Tusen takk igjen for all nyttig tilbakemelding. Dere er gode  

Anonymkode: 69ed4...ae

Varm klem 💗

[Mallard]

Håper på det beste for deg! 💜

Ikke vær redd for å be om hjelp, eller å ta i mot når folk tilbyr seg. Enten det er barnepass, kjøring og henting, eller å hjelpe deg med julehandlen. Nå må du fokusere på deg selv, og å få hvile/samle krefter. 

Jeg heier på deg!

[AnonymBruker]

På 27.11.2018 den 2.23, AnonymBruker skrev:

Først og fremst; håper alt står bra til med deg, etter forholdene. ❤️ 

Jeg har ikke hatt brystkreft, men en annen meget sjelden kreftdiagnose, trofoblastsykdom. Har derfor ikke så masse erfaringer å dele om akkurat brystkreft. 

Å jobbe mellom cellegiftkurer er ambisiøst. Det var også min første tanke, men etter kuroppstart ble det raskt uaktuelt. Av flere grunner. For det første bør du mobilisere alt du har krefter til å bli frisk og innhente deg mellom behandlingene. Du kommer også mest sannsynlig til å merke de vanligste bivirkningene; økt behov for hvile (selv sov/hvilte jeg i senga ca 16 timer i døgnet på det verste), kvalme/oppkast, konsentrasjonsproblemer, hukommelsesproblemer, du kan bli mye lettere stresset etc. Dette gjør det vanskelig å kombinere behandling med jobb. Og sist, men ikke minst; det er viktig at du ikke utsetter deg selv for unødvendig smitte av influensa osv. da det kan føre til at behandlingen din blir utsatt. 

 

 

Spurte min kreftlege om jeg burde da influensavaksine, han sa ja. Men man er kanskje ikke 100% sikret med den heller? 

Anonymkode: d03bb...384

[Erika;]

Har ikke hatt kreft selv, men husker pappa var veldig dårlig mellom kurene og underveis i kuren. Han hadde riktignok leukemi da. Munnbind hele tiden, måtte lage all maten selv, kunne ikke spise ute eller gjøre noe særlig annet enn å gå rundt hjemme når han ikke var på sykehuset da han måtte drasse rundt på oksygentank og alltid ta masse hensyn med tanke på smittefare av type forkjølelse og lignende. 

Håper det bare er en klump og ikke noe mer å tenke på for deg! Lykke til!

[SchrödingersKatt]

På 28.11.2018 den 23.15, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode tanker, og for masse gode tips fra siste Ab  

Noterer at sosionom er en god ressurs å ha i ryggen, at kreftlex er en nyttig nettressurs, og at enda en person er skeptisk til å jobbe underveis. Det skjønner jeg vel mer selv også, etter å ha lest svarene deres om behandling og tenkt litt over realitetene. Å være en ustabil arbeidstaker i 20% er ikke egentlig noe de fleste arbeidsplasser ønsker. Med tøff behandling og mye å tenke på i tillegg virker det som en dårlig idé å ha jobbing som ambisjon også. Prioriteringen må jo være å bli frisk.

Jeg var på sykehuset i dag og fikk den beskjeden jeg fryktet. Vi må vente på svarene fra biopsi-prøvene, men legen var tydelig på at hun aldri hadde sett svulster av denne typen (stor og ujevn) som ikke var kreft. Er satt opp på scanning til uka, da skal de også ha behandlingsmøte og jeg har fått utdelt en kreftkoordinator. Så det er liksom ikke så mye tvil.

På sett og vis var det greit (eller, greit og greit...) å få beskjed, men nå er det tirsdag jeg venter på. Er innmari redd for spredning, særlig siden jeg føler meg så dårlig. Hvis det "bare" er en kul i brystet er prognosene veldig gode selv om behandlingen sikkert er steintøff. Tøff behandling, og eventuelt en manglende pupp, skal jeg klare å leve med. Å vite at levetiden er begrenset skal jeg også kunne klare å takle. 5 år er bra, 10 år er topp, 15 år er supert. Men jeg er rett og slett barnslig pissredd for å egentlig stå med en fot i grava uten å vite det. På den annen side kan sikkert mye av de fysiske greiene (åndenød, hjertebank, hodepine) være psykologisk betinget. Kjenner jo stress-suget i magen ved tanken.

I morgen må jeg informere øvrig familie, jobb og nære venner. Det skal bli moro...

Tusen takk igjen for all nyttig tilbakemelding. Dere er gode  

Anonymkode: 69ed4...aed

Hvordan går det med deg? Har du fått svar på prøvene? Tenker på deg.  

[AnonymBruker]

10 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

Hvordan går det med deg? Har du fått svar på prøvene? Tenker på deg.  

Hei!

Tja, jeg har fått noen svar. Nå vet vi at det er kreft, og de har lagt opp en foreløpig behandlingsplan som starter med cellegift allerede til neste uke. De vil prøve å krympe svulsten før operasjonen, så da tar de giften først.

Før vi setter ordentlig i gang skal de også ta full PET-scan, så da får jeg svar på spørsmålet om spredning. Det er egentlig det verste å vente på.  Formen er fremdeles dårlig, så jeg er skikkelig bekymret. Den scanningen jeg hadde tidligere denne uka dreide seg bare om puppen, så jeg fikk ingen svar der. Jeg vet heller ikke resultatet av biopsien, altså type kreft og hvilke egenskaper den har og sånt, men den første legetimen til uka skal visst være lang og gi meg svar på mye av dette. De skulle også informere om problemstillinger på siden av selve diagnosen, som hvordan jeg skal forholde meg til barnas spørsmål og sånt.

Så det går sånn passe. Hvis jeg bare får en grei PET-scan skal jeg senke skuldrene og tenke at dette kan gå bra. Men fram til det er nervene fremdeles på høykant. Er redd for at det er mye mer enn det legene ser... selv om de ikke kunne finne noe i lymfene (fastlegen mente han kunne kjenne kuler, men de fant ikke noe på ultralyd annet enn kanskje en bitteliten kul) så gruer jeg meg som en hund til den testen der.

Men likevel, det går ikke så altfor ille. Opp og ned, men det daglige maset sørger for at det er travelt nok til at jeg ikke rekker å tenke for mye. Men det er veldig rart å tenke bare 2-3 uker tilbake og hvor annerledes alt var da. Hvor annerledes jeg var da. Selv om dette skulle gå bra, faktisk selv om det skulle være en laboratoriefeil og jeg får telefon i morgen om at alt bare er en misforståelse, så tror jeg det er noe som alltid kommer til å være annerledes.

Du skulle opereres i morgen, var det ikke så? Mange gode vibber sendes i din retning, jeg håper operasjonen går over all forventning og at du våkner opp til bedre nyheter enn du kunne sett for deg!

Anonymkode: 69ed4...aed