Samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Jeg føler en dyp og uendelig sorg over ekteskapet som brått tok slutt da min mann valgte å gå fra meg. Jeg var totalt uforberedt, og alt var gjort i løpet av en dag (fra han sa det til meg, til barna var informert). En uke senere flyttet jeg ut, og jeg følte meg ganske ok. Senere ble sorgen værre og altoppslukende i forkant av mekling, hvor jeg seriøst vurderte å ende alt. Hadde planen klar, men feiga ut. Siden har det gått både opp pg ned, men det gjør stadig forferdelig vondt i øyeblikk og perioder. Min mann og familie var mitt alt. Jeg viet alt til dem, har aldri hatt noen hobby eller selvrealiseringsbehov - alt mitt dreide seg om familien. Jeg føler jeg har mistet alt, jeg vil bare sende melding til mannen at jeg fortsatt er glad i han, og at han skal angre. Det er snart 2 mndr siden, så det er ferskt fortsatt. Jeg kjenner ikke igjen mannen min, at han kunne gjøre noe sånt, at han har mistet all tro på oss, og følelser for meg. Jeg håper, men har ikke tro. Han vandrer freidig videre, mens jeg og barna sørger. Separasjonssøknad er sendt, men jeg ser ingen fremtid. Alt er mørkt, og jeg kan ikke fatte at det var slik det skulle bli. Alle sier at det går over, at det blir bedre, men jeg klarer ikke tro det. Hvordan skal jeg klare meg alene? Uten mann, delvis uten barn, uten mitt alt? 

Jeg kunne ønske jeg bare kunne sove. For alltid.

Anonymkode: 57041...297

[lipglossy]

Du skal komme deg gjennom dette, selv om jeg skjønner ting ser mørkt ut. Du tåler mer enn du tror

Klem❤️

[Gjest 2ney]

Hold ut! ❤️ Har du noen du kan snakke med? Hvor gamle er barna deres? 

[AnonymBruker]

Barna er store, 11 og 15 år. De sørger på hver sine vis, begge jentene, og jeg føler veldig på det også. Jeg vet at de fleste kommer styrket ut av det, at jeg fortjener bedre, at det mest sannsynlig blir greit. Men, jeg tror det ikke. Jeg snakker med venner, og har egentlig et voldsomt behov for å prate, men jeg mister mer og mer overskudd til det.

TS

Anonymkode: 57041...297

[EvaLena]

Skriv dagbok om hvordan dagen din har vært. Få ned alle følelser og vær helt ærlig. Etterhvert vil du se at dagene blir enklere.

Jeg gjorde det i samme situasjon enda jeg ikke liker å skrive dagbok. Det tok meg en stund før jeg merket at livet ble lettere fra uke til uke, så fra dag til dag.

Nå har jeg det bra og dagboka er kastet. Jeg følte ikke for å ha de vonde minnene i hus lenger.

[AnonymBruker]

Dagene svinger. Timene svinger. Jeg kan gjøre noe, og tanken om at det enten er bare meg, eller to eller tre, slår meg. At vi aldri mer skal være en familie. Det var viktig for meg at vi var det, jeg ønsket sterkt at vi skulle gifte oss, være en kjernefamilie. En familie jeg var stolt av, og som holdt sammen. Noen menn kan kanskje angre med tiden. Det tviler jeg på i dette tilfellet, og det er når den vissheten slår inn for fullt, at det blir ekstra tungt. Aldri hadde jeg trodd dette skulle skje meg. Dette skjer bare andre. Min familie var sterk. Trodde jeg. 

TS

Anonymkode: 57041...297

[AnonymBruker]

Har du det sånn at du kan gjøre noe helt vanlig, lage kveldsmat for eksempel, og så plutselig er det som et slag i magen! Pusten blir slått ut av deg, alt verker, spesielt hjertet, tårene kan ikke holdes tilbake og momentant så føles det som om at livet er over?

Fordi sånn har jeg det. For ett år siden ble jeg dumpa. Litt sånn som deg, bare uten barna. Og jeg opplever disse slagene enda. Men ikke like ofte som før. 

Jeg tenker at du må ta alle seire du kan ta. Kom du deg opp av senga? Seier! Lo du? Seier! Klarte du å si navnet hans uten å gråte? Seier. Men ikke undertrykk sorgen. Den forsvinner ikke av seg selv.

Vil anbefale psykolog. Både for deg og døtrene dine. En nøytral samtalepartner er verdt så mye! Kjærlighetsorg er et helseproblem. Ta det alvorlig.

Jeg heier på deg TS! Du er nok uendelig mye sterkere enn du aner. Dessverre så er det så jævlig vondt å finne ut hvor mye man egentlig tåler.

Anonymkode: 632ed...f96

[AnonymBruker]

Alle sier at det går over. Men jeg klarer ikke tro det. Jeg føler så indelig at dette ikke er rett, at han er i en krise eller er deprimert, at dette ikke er han! Det er mye som skjer i livet hans, og det er ikke rart om han er påvirka av det. Han har mista jobben, fått en kronisk sykdom, og kan bli ufør. Det ville vært naturlig med en reaksjon. For han snakker ikke med noen, later bare som alt er fint, han snakka ikke en gang med meg. Vil aldri innrømme at han har det vanskelig, jeg får ikke hjelpe han. Så, jeg er jo bekymra for han, for varna, for meg, for fremtida - hus, økonomi....

Dette kan bare ikke skje meg...

TS

Anonymkode: 57041...297

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle sier at det går over. Men jeg klarer ikke tro det. Jeg føler så indelig at dette ikke er rett, at han er i en krise eller er deprimert, at dette ikke er han! Det er mye som skjer i livet hans, og det er ikke rart om han er påvirka av det. Han har mista jobben, fått en kronisk sykdom, og kan bli ufør. Det ville vært naturlig med en reaksjon. For han snakker ikke med noen, later bare som alt er fint, han snakka ikke en gang med meg. Vil aldri innrømme at han har det vanskelig, jeg får ikke hjelpe han. Så, jeg er jo bekymra for han, for varna, for meg, for fremtida - hus, økonomi....

Dette kan bare ikke skje meg...

TS

Anonymkode: 57041...297

Nei, det kan ikke skje deg. Men så gjør det det likevel. Og det suger! Og du har all grunn i verden til å være sønderknust, forbanna, i dyp sorg og helt ut av deg. 

Jeg skal ikke si hva jeg tror er best for deg og dere, fordi det vet jeg ikke. Men det jeg tenker når jeg leser det du skriver, er at du har rasjonelle tanker rundt situasjonen din. Han har gjennomgått enorme endringer. Og det er jo ikke alle som takler det like bra. Du kjenner han nok best. Hvis du tror at han er i en krise, så kan det veldig godt hende at du har rett. 

Du sier at det er to måneder siden. Jeg vet at det føles som en evighet! Men det er ikke det. Jeg skal ikke påstå at ting blir bedre med tiden. Men det jeg vil si er at tiden kan hjelpe han til å se ting klarere. Kanskje til og med akkurat sånn som du ser på det.

Å si at det kan godt hende at det går bra med dere syns jeg blir vanskelig. For å gi noen håp om det i en slik situasjon er skummelt. Men jeg sier, og tror, at man aldri skal si aldri.

Ønsker deg det beste, TS ❤️ 

Anonymkode: 632ed...f96

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle sier at det går over. Men jeg klarer ikke tro det. Jeg føler så indelig at dette ikke er rett, at han er i en krise eller er deprimert, at dette ikke er han! Det er mye som skjer i livet hans, og det er ikke rart om han er påvirka av det. Han har mista jobben, fått en kronisk sykdom, og kan bli ufør. Det ville vært naturlig med en reaksjon. For han snakker ikke med noen, later bare som alt er fint, han snakka ikke en gang med meg. Vil aldri innrømme at han har det vanskelig, jeg får ikke hjelpe han. Så, jeg er jo bekymra for han, for varna, for meg, for fremtida - hus, økonomi....

Dette kan bare ikke skje meg...

TS

Anonymkode: 57041...297

Mennnnneeeee dette høres jo ikke akkurat ut som en catch? Med alle de tilleggsbyrdene, så må det ha vært tøft å være deg igså i forholdet? Hvor mye plass fikk du- eller tok du? Høres ut som han tok mye/mest.... kanskje dette er det beste for deg på sikt? 

Å tenke at han er i krise/deprimert el hjelper kanskje litt- men han er jo likevel ansvarlig for sine valg og hvordan han behandler deg? 

Det går over❤️

Anonymkode: 7d1d2...125

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mennnnneeeee dette høres jo ikke akkurat ut som en catch? Med alle de tilleggsbyrdene, så må det ha vært tøft å være deg igså i forholdet? Hvor mye plass fikk du- eller tok du? Høres ut som han tok mye/mest.... kanskje dette er det beste for deg på sikt? 

Å tenke at han er i krise/deprimert el hjelper kanskje litt- men han er jo likevel ansvarlig for sine valg og hvordan han behandler deg? 

Det går over❤️

Anonymkode: 7d1d2...125

Jeg ofra mye for familien og forholdet. Kanskje ril og med for mye, men, det var familien min. Han var tryggheten min. Den som alltid var der, den jeg var villig til å ofre mye for. Nei, det var ikke bare bra, men det var jo alt jeg hadde! Og jeg er litt sånn som vil ha alt på stell, ha kjernefamilien, orden i økonomi og jobb, en god jobb, ja, nesten litt sånn høystatus da... Så på mange måter var det mye feil, men som sagt - jeg hadde på mange måter alt!

 

TS

Anonymkode: 57041...297

[AnonymBruker]

Som de andre her sier. Det går over. Det vet du selv også. Spørsmålet er om du vil la det går over? Ønsker du egentlig å slutte å elske ham?

Sett deg små mål. Skriv opp ting du skal ha gjort og kryss av underveis. Finn deg selv oppi alt dette. Du behøver ikke å tenke så mye fremover enda. Det kommer av seg selv etter hvert.

Føler veldig med deg, men jeg vet at det går bra og at du etter en stund kanskje vil huske dette som en vond tid, men også noe du vokste veldig på. Det er sant enda så klisjefylt det høres ut.

Anonymkode: 03081...0ed

[AnonymBruker]

Jeg vet det, men klarer ikke helt se det og tro det. Jeg finner ingen positive ting, klarer kun å se tapet og sorgen. Det er så inderlig mørkt, og jeg savner sånn å vite at han er der.

 

Makter ikke være rasjonell og realistisk annet enn glimtvis. 

 

TS

 

Anonymkode: 57041...297

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet det, men klarer ikke helt se det og tro det. Jeg finner ingen positive ting, klarer kun å se tapet og sorgen. Det er så inderlig mørkt, og jeg savner sånn å vite at han er der.

 

Makter ikke være rasjonell og realistisk annet enn glimtvis. 

 

TS

 

Anonymkode: 57041...297

Glimtvis rasjonell er uendelig mye mer enn aldri rasjonell.

Anonymkode: 632ed...f96

[AnonymBruker]

Føler meg litt sterkere igjen i dag. Men, det er fordi jeg håper å få snakket med han i dag, og helst at han skal si at han også savner meg. I motsatt fall håper keg han er tydelig, slik at jeg kan innse at det ikke er håp.

Ts

Anonymkode: 57041...297

[AnonymBruker]

Det er som om jeg selv skulle ha skrevet dette, tårene triller her mens jeg leser. Jeg opplevde dette samme for 5 mnd siden, og livet er rett og slett så vondt at jeg vet ikle hvordan jeg skal holde ut. Tenker daglig på å ende alt, men kan ikke gjøre det med tanke på barna. Jeg vet ikke om det noen gang blir noe bedre, det kjennes ikke sånt. Håper vi begge kommer oss gjennom dette.

Anonymkode: 1ddee...8c5

[AnonymBruker]

Hvordan har det gått med dere i denne tråden? Er i samme situasjon selv nå og vet ikke hvordan det skal gå....

Anonymkode: 9fcf0...9f5

[AnonymBruker]

Jeg er ts. 

Og, jeg har det fint. Live mitt har gått videre. Klumpen i magen, tårene og den største sorgen er borte. Jeg ser klarere nå, og kan se at dette faktisk var en god ting. Jeg er endelig MEG igjen. Den blide, glade, humoristiske, kreative meg. Det smerter ikke lenger at han har en ny, og gravid, kjæreste. 

Legen min tror imidlertid det at jeg er konstant sliten, har noe med bruddet å gjøre. Det er sikkert rett, det ligger sikkert noe i min underbevissthet, men jeg føler meg over det. Jeg sørger ikke lenger over det som var, og det jeg har mistet, men klarer å løfte blikket å fokusere fremover. 

Jeg har hatt uendelig tunge tider, dager og stunder. Men, min eksmann har hjulpet meg ved å være en fullstendig idiotisk dust. Jeg ville ikke tatt i han med ildtang, og han er helt ute av mitt liv. Jeg ser ikke på han, hilser ikke, han eksisterer ikke.

Og, jeg hadde masse reboundsex. Fikk meg en fantastisk elsker. Sikkert dumt, men, likefullt. Det hjalp. 

Jeg lover deg. Ting blir bedre. Du er bedre. Ta vare på deg selv. 

Anonymkode: 57041...297

[AnonymBruker]

På 18.5.2019 den 20.33, AnonymBruker skrev:

Hvordan har det gått med dere i denne tråden? Er i samme situasjon selv nå og vet ikke hvordan det skal gå....

Anonymkode: 9fcf0...9f5

Jeg skrev lenger opp. Med meg går det ikke så bra, for å være ærlig. Jeg har intens kjærlighetssorg enda. Går til psykolog. Sliter veldig. Vet han dater litt. Jeg har prøvd, men takler det ikke enda. Jeg må nok innrømme at jeg elsker han enda.

Anonymkode: 632ed...f96

[AnonymBruker]

På 29.5.2019 den 5.56, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev lenger opp. Med meg går det ikke så bra, for å være ærlig. Jeg har intens kjærlighetssorg enda. Går til psykolog. Sliter veldig. Vet han dater litt. Jeg har prøvd, men takler det ikke enda. Jeg må nok innrømme at jeg elsker han enda.

Anonymkode: 632ed...f96

Føler med deg. Jeg gråter hver dag. Alle sier det går over, men smerten er helt ubeskrivelig. Han gjorde det slutt helt ut av det blå. Alle eundt oss fikk sjokk. Han har alltid vært helt gal etter meg. Han var deprimert pga at han mistet jobben, det var da alt forandret seg. Jeg kjente han ikke igjen. Nå har han blitt ssmmen med eksen. Jeg sliter med å takle dagene..vil bare dø.

Gode tanker til alle som har det vondt.

Anonymkode: df735...05e