Aasa Kristiansen Skrevet 20. november 2018 #1 Skrevet 20. november 2018 Jeg har bipolar lidelse type 2. Jeg arbeider 100% som lærer, fungerer ok i forholdet til min mann, og i det hele tatt har et ok liv der jeg vet mange med bipolar sliter i dagliglivet. Lamictaldosen fungerer godt! Samtidig består livet av en konstant kamp mot et vell av følelser og tanker som tar fryktelig mye energi. Jeg synes det er vanskelig å fortelle omgivelsene mine om sykdommen og kommer derfor ikke i kontakt med andre med lidelsen. Det var lettere å ha kreft for noen år siden, enn å ha en slik hemmelig sykdom som jeg ikke kan/ønsker å dele med omverdenen. Det hadde vært flott å kunne dele erfaringer, kunne stille spørsmål og til og med kanskje møte noen som har et liv tilnærmet likt mitt. Jeg bor i det som inntill 2018 var Nord Trøndelag! 3
AnonymBruker Skrevet 20. november 2018 #2 Skrevet 20. november 2018 Jeg er i tretti årene, har også bipolar lidelse type 2, fungerer stort sett veldig bra og er i 100% jobb. Anonymkode: 3520c...800
aiba Skrevet 20. november 2018 #3 Skrevet 20. november 2018 Jeg er 36, bipolar 1. Jobber ikke. Møter andre bipolare annenhver uke og får mye ut av det.;) 1
AnonymBruker Skrevet 20. november 2018 #4 Skrevet 20. november 2018 28 år, lektor. 100% i jobb. Er sliten av sykdommen.. Anonymkode: 24c1d...7af
AnonymBruker Skrevet 20. november 2018 #5 Skrevet 20. november 2018 Ikke vær flau eller skam deg over at du er bipolar. Jo mer du snakker om denne lidelsen jo lettere blir det for deg. Snakk mye om den med mannen din. Bare det kommer til å hjelpe. Kan jo godt være en kollega av deg også er bipolar eller er under utredning. Men skjønner godt at du vill ha en venninne f eks å dele det med. Anonymkode: 8e678...680 4
AnonymBruker Skrevet 20. november 2018 #6 Skrevet 20. november 2018 Bipolar 2, lærer og bor i gamle Nord-Trøndelag. Sliter mye med tankekaos, blir fort sliten i hodet hvis du skjønner? Blir fort nedstemt, og hypomane perioder er helt borte dessverre. Slitsomt med de også, men lei av å ofte være nedstemt. Heldigvis bedre innimellom, men tungt å fungere i tunge perioder. Vet ikke helt om dette er rette yrket for meg. Anonymkode: db048...df4 2
Baretenker Skrevet 21. november 2018 #7 Skrevet 21. november 2018 (endret) Har en bipolar type 2. diagnose selv. Er i 20år-ene, fra Vestfold. For tiden jobber jeg bare 20% pga mye tunge tider. Får dere som jobber/har jobbet for det meste til å gå på jobb, hva jobber dere med og greier dere da også fungere utenom jobben? Endret 21. november 2018 av Baretenker
Baretenker Skrevet 21. november 2018 #8 Skrevet 21. november 2018 10 timer siden, aiba skrev: Jeg er 36, bipolar 1. Jobber ikke. Møter andre bipolare annenhver uke og får mye ut av det.;) Er der organiserte møter på ubestemt tid? Og isåfall hvem organiserer dem?
AnonymBruker Skrevet 21. november 2018 #9 Skrevet 21. november 2018 5 minutter siden, Baretenker skrev: Har en bipolar type 2. diagnose selv. Er 23 år, fra Vestfold. For tiden jobber jeg bare 20% pga mye tunge tider. Har prøvd å starte på studier flere ganger tidligere, gjerne i hypomane perioder, men ender alltid i kaos når jeg blir deprimert. Nå har jeg masse studielån, har blitt overvektig etter mange, lange depresjoner hvor jeg også overspiser og vil helst bare isolere meg. Får dere som jobber/har jobbet for det meste til å gå på jobb, hva jobber dere med og greier dere da også fungere utenom jobben? Jeg går for det meste på jobb. Jobber som barnevernspedagog. Anonymkode: 3520c...800 1
AnonymBruker Skrevet 21. november 2018 #10 Skrevet 21. november 2018 Jeg kan bare snakke som pårørende til personer med diagnosen. For vår del er det bedre jo mer man vet. Da blir det lettere for oss å kunne vite hvordan man skal håndtere det hvis noe uforutsett skulle oppstå. Det blir også lettere å forstå det, dersom personen sier at nå er vedkommende i en dårlig periode. Da skjønner man at vedkommende helst ønsker å være i fred. Så er det godt å kunne prate sammen om det, synes jeg, slik at man kan være sikre på at man ikke overskrider grensene til den som har diagnosen. For meg er det for øvrig viktig å se personen for det den er. Sykdommen utgjør ikke personen, hvis du skjønner hva jeg mener. Personen er mye mer enn det. Anonymkode: 3bc22...498 1
AnonymBruker Skrevet 21. november 2018 #11 Skrevet 21. november 2018 24 år og type 2 her også Jeg er veldig åpen med de rundt meg, og opplever at de fleste er nysgjerrige heller enn dømmende. Stiller masse spørsmål, og jeg svarer. Får ofte tilbakemeldinger på at folk har sett på bipolar som en "skummel" diagnose, og at de synes det er fint å vite hvordan det faktisk funker. Går på lamictal, og fungerer så og si normalt. Er på aap for å kartlegge arbeidsevne fremover, men jeg selv har troa på at jeg kommer meg tilbake i 100% jobb. Er 3 år siden jeg fikk diagnosen, da var jeg veldig syk, og det har kostet mye å jobbe meg til bake. Klarer 50% jobb i dag. Men for å kunne stå i jobb, har det vært viktig å innse at det ikke er alle typer jobber jeg greier. Jeg kan ikke jobbe innen helse og omsorg, da det tar for mye krefter. Da fungerer jeg ikke utenom. Men å finne en jobb der man trives, og kjenner mestringsfølelse, det har hvert nøkkelen Anonymkode: ca3ff...222
Baretenker Skrevet 21. november 2018 #13 Skrevet 21. november 2018 2 minutter siden, Monstrum skrev: ^ Meg, kom borti anonym Hva jobber du med? Jobber selv innen helse, og jeg elsker jobben min. Får så mye ut av det når jeg er der. På den andre siden er det litt som du sier, men det er også veldig problematisk når dagene mine kan variere så, slik at jeg ikke alltid greier å komme på jobb og da blir det ringvirkninger for de andre på arbeidsplassen også. Vanskelig å få tak i vikarer på kort tid osv.
Monstrum Skrevet 21. november 2018 #14 Skrevet 21. november 2018 2 minutter siden, Baretenker skrev: Hva jobber du med? Jobber selv innen helse, og jeg elsker jobben min. Får så mye ut av det når jeg er der. På den andre siden er det litt som du sier, men det er også veldig problematisk når dagene mine kan variere så, slik at jeg ikke alltid greier å komme på jobb og da blir det ringvirkninger for de andre på arbeidsplassen også. Vanskelig å få tak i vikarer på kort tid osv. Jobber med salg og service i dag, og trives veldig godt. Jeg liker å jobbe med mennesker, men det ble for mye i helsevesenet. For nært, for mye ansvar. Jeg er veldig sånn at jeg plukker opp andres følelser og kjenner dem selv, og da brukte jeg rett og slett all energien min på jobb. Jeg klarte ofte ikke komme meg på jobb, var mye sykemeldt osv. Hadde nesten fagbrev da jeg måtte gi meg, noen få måneder igjen bare. Men da møtte jeg veggen, og klarte ingen ting. Bare sov og spiste. Hadde ikke noe liv. NAV har vært helt fantastiske med å hjelpe meg å kartlegge veien videre, og de hjelper med omskolering/voksenopplæring osv. 1
Baretenker Skrevet 21. november 2018 #15 Skrevet 21. november 2018 1 minutt siden, Monstrum skrev: Jobber med salg og service i dag, og trives veldig godt. Jeg liker å jobbe med mennesker, men det ble for mye i helsevesenet. For nært, for mye ansvar. Jeg er veldig sånn at jeg plukker opp andres følelser og kjenner dem selv, og da brukte jeg rett og slett all energien min på jobb. Jeg klarte ofte ikke komme meg på jobb, var mye sykemeldt osv. Hadde nesten fagbrev da jeg måtte gi meg, noen få måneder igjen bare. Men da møtte jeg veggen, og klarte ingen ting. Bare sov og spiste. Hadde ikke noe liv. NAV har vært helt fantastiske med å hjelpe meg å kartlegge veien videre, og de hjelper med omskolering/voksenopplæring osv. Takk for svar og at du deler dine erfaringer. Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Har ikke lyst til å jobbe med noe annet enn det jeg gjør akuratt nå, men kanskje jeg må begynne å revurdere det litt. På den andre siden hadde jeg samme erfaring i fra tidligere jobber innen salg og service. Gikk 100% inn i jobben også etter jobb satt det igjen og fikk ikke gjort annet enn å spise og sove, som du sier.. men kanskje noe helt annet, uten så mye mennesker å involvere seg i hadde vært en idé.
AnonymBruker Skrevet 21. november 2018 #16 Skrevet 21. november 2018 Bipolar 2, i slutten av 30-årene. Fikk diagnosen for fire år siden, men har hatt det psykisk og sosialt turbulent i mer enn 20 år. Går på aap, og målet er at jeg skal klare å arbeide 50-60% etterhvert. Har hatt en jævlig høst og vært innlagt over to mnd. En grusom sykdom. Anonymkode: 86769...517
Baretenker Skrevet 21. november 2018 #17 Skrevet 21. november 2018 Så kjipt. Var du innlagt pga mani?
AnonymBruker Skrevet 21. november 2018 #18 Skrevet 21. november 2018 10 minutter siden, Baretenker skrev: Så kjipt. Var du innlagt pga mani? Det er vel svært sjeldent man blir innlagt med mani når er bipolar 2? Hilsen mann i førtiårene, som også har(er) bipolar 2, og som klarer seg ganske greit i hverdagen med alle forpliktelser. Anonymkode: 6b51f...64b
Baretenker Skrevet 21. november 2018 #19 Skrevet 21. november 2018 Ja, det er sant. Håper det blir bedre videre.
aiba Skrevet 21. november 2018 #20 Skrevet 21. november 2018 2 timer siden, Baretenker skrev: Er der organiserte møter på ubestemt tid? Og isåfall hvem organiserer dem? Åpne treff via bipolarforeningen 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå