Tråden for oss introverte

[Gjest AthenaRavenLuna]

[Klink]

På 5.12.2018 den 20.42, Devilheart skrev:

Tenkte å skrive de numrene som jeg relaterte mest til, men ble såppass mange at holder å si det er nesten halvparten.

Herregud var kanskje 4 stk jeg ikke kjente meg SÅ igjen i. 

Skulle ønske jeg visste dette om meg selv før jeg valgte yrke! 

[megda]

en tråd for oss introverte. litt ironisk? 

[Klink]

Tja ikke så ironisk. Mens de ekstroverte er ute blant folk  så kan vi introverte gjemme oss i en tråd på nett. 

[megda]

ja, hintet vel til at de fleste som bruker tiden på forum gjerne er introverte 

[BerntHulken]

Jeg kjenner meg så igjen i dette.

Har en sosial jobb, men utenom jobb vil jeg helst ikke treffe så mange. Det eneste måtte vært hvis jeg hadde en kjæreste. Orker ikke henge med venner, for da blir det bare et eller annet sosialt. På samme tid er jeg ensom og føler meg utenfor.

[Gjest melancholy]

På 5.12.2018 den 20.42, Devilheart skrev:

 

Denne var morsom! Kjenner meg igjen i alt 😄 Samtidig som det får meg til å føle meg annerledes og utenfor.

[sofie777]

Fra Sosialnytt (ironisk nok)

Endret 14. desember 2018 av sofie777

[Gjest AthenaRavenLuna]

[Gjest needy]

[Gjest needy]

[SPOCA]

Jeg er så glad jeg har en samboer som er ekstrovert, for det betyr at jeg har leiligheten mye for meg selv. Samboer har nemlig hundre og ti prosjekter på en gang, og velidg sosial, så han er ute og henger med venner flere ganger i uken. Hvorfor er det fint? For da slipper jo jeg å være den som undeholder ham.  Kombinert med at han selvfølgelig respekterer at jeg faktisk må ha mye alenetid. Det at han er ekstrovert har faktisk bare vært fint for vårt forhold, for han klarer liksom å underholde seg selv.

Eksen min var sånn som innimellom fikk et sosialt behov (han var også introvert), men problemet da var at han ikke var like introvert som meg (han var såpass introvert og usosial + sosial angst at han ikke hadde venner, så han hadde ikke andre venner enn meg) kunne sitte og vente til jeg ble ferdig med det jeg holdt på med, fordi han ville være sosial med meg. Og sånt får jeg heeeeelt noia av!  

Endret 23. desember 2018 av SPOCA

[Gjest loveli]

Ettersom årene går blir jeg mer og mer "sær".

Jeg fatter ikke at noen kan finne glede i å snakke sammen bare for å snakke. Nå før jul er det helt ekstremt. Det samme sies 4252647475 ganger. Og ikke nok med det, det samme ble sagt 4252647475 ganger i fjor, i 2016, 2010, 2000, 1980... Altså, det går i:

Blablabla hvor stressa folk er, blablabla, må handle, blablabla gaver, blablabla 7 slag, blablabla julekjole til julebordet, blablabla, ribbe eller pinnekjøtt, blablabla liker ikke svigers, blablabla mye folk i byen og kø overalt, blablabla folk har alt, blablabla "Alene hjemme 1 og 2 er bra, finnes 3-5 også!??, blablabla lagt på meg 5 kilo, blablabla "må se "tre nøtter til Askepott" ellers blir det ikke jul", blablabla håper det kommer snø, blablabla " har god tid fordi jula var helt til påske HAHAHA" (...), blablabla skal vi røpe til 6-åringen at nissen ikke finnes?, blablabla ønsker meg ingenting, blablabla ble sååå drita på julebordet, BLABLABLAAAAAA

D.r.e.p meg. Har hatt disse samtalene så mange ganger og opplever at andre er skikkelig interesserte og engasjerte i samtalene. Hvordan får de det til??

Det ultimate trakasseringsspørmålet er: hva skal du i jula?

🤣 jeg kommer til å bli så jævelig som gammel... Det positive er at jeg ikke blir hun sure gamle dama som står i vinduet å følger med på alle naboene. Jeg blir bare sur. 🤣

[Gjest UncommonSense]

Det virker som om tanken på at noen velger å være alene på selveste julaften for ekstroverte er som lukten av hjernemasse er for zombier. 

 

[Cata]

På 23.12.2018 den 15.54, UncommonSense skrev:

Det virker som om tanken på at noen velger å være alene på selveste julaften for ekstroverte er som lukten av hjernemasse er for zombier. 

 

Unnskyld men... 

(Jepp, er introvert selv.) 

[Catliner]

En ting har jeg aldri skjønt. Hvordan klarer dere å uttrykke dere når dere er er sinte, sure ell føler for å tale deres sak? Noen introverte bare observerer og sier ikke en shit når de er uenige. Hva skjer i hodene deres i sånne tilfeller?  

 

[Chantielle]

[Klink]

1 time siden, Catliner skrev:

En ting har jeg aldri skjønt. Hvordan klarer dere å uttrykke dere når dere er er sinte, sure ell føler for å tale deres sak? Noen introverte bare observerer og sier ikke en shit når de er uenige. Hva skjer i hodene deres i sånne tilfeller?  

 

Jeg er en observatør i mange situasjoner. Det er i situasjoner hvor jeg ikke føler meg trygg på personene. Noe som tar veldig lag tid for meg å bli. Uansett om jeg er enig, uenig eller har noe å bidra med i diskusjonen (eller hvilke situasjoner mener du egentlig?) så blir jeg tilbaketrukket. Noen ganger har jeg bare ikke energi til å delta. 

Med kjæresten og familien min tar jeg egentlig mye plass, men jeg orker det ikke hele tiden og over lang tid og etter hvert setter jeg pris på å kunne trekke meg tilbake. 

Om jeg er med mange mange jeg kjenner godt, blir jeg egentlig litt obseevatøren igjen fordi det blir for mange å forholde seg til, men har absolutt ingen problemer med å utrykke meningen min om ting. Det er det hvor trygg jeg føler meg på personene som avgjør. 

Jeg er best og har det best alene eller   sammen med  2-3 kanskje 4 mennesker jeg kjenner godt. 

[Cata]

3 timer siden, Catliner skrev:

En ting har jeg aldri skjønt. Hvordan klarer dere å uttrykke dere når dere er er sinte, sure ell føler for å tale deres sak? Noen introverte bare observerer og sier ikke en shit når de er uenige. Hva skjer i hodene deres i sånne tilfeller?  

 

På samme måte som alle andre vel? Vi sier fra, mer eller mindre irritert. Men vi får kanskje mindre grunn for å bli sinte og sure siden vi i allfall i perioder gjerne holder oss for oss selv. Jeg har i allfall ikke noe problem med å si hva jeg mener og går ikke av veien for en mindre krangel heller, om jeg absolutt må. Men jeg oppsøker ikke uenighet for uenighetens skyld. 

[Catliner]

3 timer siden, Klink skrev:

Jeg er en observatør i mange situasjoner. Det er i situasjoner hvor jeg ikke føler meg trygg på personene. Noe som tar veldig lag tid for meg å bli. Uansett om jeg er enig, uenig eller har noe å bidra med i diskusjonen (eller hvilke situasjoner mener du egentlig?) så blir jeg tilbaketrukket. Noen ganger har jeg bare ikke energi til å delta. 

Med kjæresten og familien min tar jeg egentlig mye plass, men jeg orker det ikke hele tiden og over lang tid og etter hvert setter jeg pris på å kunne trekke meg tilbake. 

Om jeg er med mange mange jeg kjenner godt, blir jeg egentlig litt obseevatøren igjen fordi det blir for mange å forholde seg til, men har absolutt ingen problemer med å utrykke meningen min om ting. Det er det hvor trygg jeg føler meg på personene som avgjør. 

Jeg er best og har det best alene eller   sammen med  2-3 kanskje 4 mennesker jeg kjenner godt. 

Skjønner, jeg har noen i familien som er sånn. Da skjønner jeg hvordan det er. Ikke alltid lett å være tankeleser, jeg har måttet dra ut tanker for å forstå den introverte.