mitt selvmordsforsøk

[kariannemor]

Barndommen min var ikke grei.. Jeg hadde en far som var voldelig både mot meg, min mor og mine søsken. I tilegg til dette ble jeg voldtatt av et søskenbarn da jeg var 10 år gammel, flere kvelder på rad.. jeg turte ikke å fortelle noen om dette. Da jeg var 14 skulle vi igjen reise å besøke tante og onkel i sommerferien, noe jeg ikke hadde lyst til. Men jeg var for liten til å bli igjen hjemme, så den eneste utveien var å dø. Tanken på å dø var veldig befriende, slippe alle tanker, minnner og smerte...

Så jeg tok masse smerte stillende og la meg til å sover, men mamma fant pakkene og fikk meg på legevakta. Legen spurte ikke engang hvorfor jeg hadde prøvd å ta livet mitt!!! Truet bare med at hvis jeg gjorde det en gang til ble jeg nødt til å gå til psykolog, kanskje til og med fosterhjem... Han spurte ikke engang om jeg trengte hjelp!!! Så det fikk jeg ikke...

Heldigvis ble det ikke noe av ferie turen, for mamma ville vi skulle holde oss hjemme til jeg ble "frisk"..

Fremdeles er tanken på å dø veldig befriende, og jeg tenker ofte på hvor deilig det ville vært å bare forsvinne... Ikke ha noen bekymringer... Men så tenker jeg på samboeren min og datteren min... Og så vet jeg at jeg ikke klarer det alikevel, for jenta mi skal ikke få en fæl barndom. Hun skal ha det godt, sammen med begge sine foreldre- i et hjem fylt av kjærlighet. Det skal jeg sørge for.......

[birgitte242]

kjære deg.

Det du har opplevd kan ikke beskives - et lite barn frarøvet sin trygghet og uskyld... Men du overlevde! Og du har selv et barn som du gir all den kjærligheten du kanskje manglet..

Tenk så verdifull du er! -Og at du makter det ettter alt du har gått igjennom.. At du kan klare å gi din egen datter det du selv gikk glipp av... ja da har du kommet langt!

stå på. klem

[FANNY]

Nei, du kan ikke dø. Du skal gi datteren din all den trygghet du selv ikke fikk. Du har en datter og en samboer som begge er glad i deg - det er en stor gave.

Men har du fått proff. hjelp for dine opplevelser ?

Hvis ikke må du ta ansvar for deg selv og gå i terapi for å kunne legge det vonde bak deg.

Ønsker deg allt godt !

FANNY

[*M*]

Har du snakket med foreldrene dine (kanskje ikke faren din, men mor) om dette i etterkant? Jeg bare lurer på om du gjenopplever dette i familiesammenhenger.

Du virker som en sterk kvinne som har kommet så langt. Vær stolt av deg selv!!

[Gjest Catwoman]

Truet bare med at hvis jeg gjorde det en gang til ble jeg nødt til å gå til psykolog

:o man har krav på å ha et visst antall psykologtimer etter et selvmordsforsøk, uansett.

Men detter er kanskje så lenge siden at dette kravet ikke gjaldt?!

uansett en til deg.

Send meg gjerne en pm hvis du trenger noen å prate med, har vært gjennom noe av det samme som deg i forhold til selvmordstanker og ønske om å dø.

[MunichMachine]

Hei kariannemor

Dette skal ingen ha rett til å gjøre mot noen, og det er vi alle enige om !. Det at du er nå mor selv til en flott datter og du er heller alene, sier meg at din indre styrke motvirker alle "ekstreme" handlinger for å få "bukt" med smerten over en tapt barndom.

Din kjærlighet kan ingen måle, for du har vært dypere nede nede enn nær sagt alle. Ditt tap er i ferd med å bli din styrke, du ser nye verdier i det og leve.

Avgrunden som hele tiden har stått åpent med smerte som eneste tilbud, er nå lukket. Det du ser på er døra inn, som representerer alt du ikke vil føle igjen.

Du står trygt inne i et rom med dine kjære, og det er ok for deg og snu ryggen til den døra for å komme dine kjære i møte for godt.

For det og forlate selve smerten i seg selv, er også smertefullt. For all smerte er ond i seg selv, den er heller ikke nøytral. Den er koblet sinnrikt og vevet inn i selve livet.

Derfor gi deg deg tid til å se ditt liv med fordelte rom, hvor du sakte men sikkert låser dører til smerter. Fordi de ikke lenger behøver å leves ut.

Jeg har gjort dette selv, og det virker. Vær tålmodig med deg selv, og ingen andre enn deg selv skal vinne dette løpet.

Jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt som finnes på denne jord.

med klemmer og all oppmuntring som finns fra

munichmachine

[kariannemor]

Takk for mange oppmuntrende svar :-)

Jeg oppsøkte psykolog i fjor, men følte ikke at jeg fikk noe ut av det.. Husker ikke stort av det som har skjedd sånn til daglig, har nok fortrengt en del. Og da er det jo ikke så lett å prate om det heller! Det for det meste om natten at alle tankene og marerittene kommer, men heldigvis har jeg fortalt samboeren min alt og han trøster meg så godt han kan.. Tror nok jeg aldri kommer helt over det, men det er vel ikke meningen heller.. Skal vel ta med seg gode og vonde opplevelser i livet og lære av dem... Det er i hvertfall veldig godt å kunne snakke så fritt om så personlige ting her.. Er ikke like lett å gjøre det til venner og familie...

Selv om jeg kan tenke tanken at det ville vært så herlig å dø.... så er jeg rett å slett for feig til å dø.. Også tenker jeg på datteren min, jeg vil oppleve alt! når hun begynner å gå - 1års dag - 1 dag i barnehage - 1 skole dag- konfirmasjon - bryllup - barnebarn osv....

Det er for henne jeg lever, hun er ALT for meg! Og selvsagt samboeren min også da, men man elsker sine barn på en helt annen måte....

Uff, ble kanskje litt uoversiktelig og uforståelig dette, men godt å få det ut i hvertfall!!!

Takk til alle som leser dette, godt å vite at noen bryr seg!