Adoptert barn

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sa ordet. Misforstått. For det er hva han føler seg, hver eneste dag.

Og han blir jo det! Når han får nye venner, så eksploderer han av glede! Men hva skjer? Hans glede resulterer i hyperaktivitet, konstant høylytt prat - og kontrollerende adferd. Han klarer rett og slett ikke styre seg. 

Det gikk bra da de var små, men barn på hans alder tar naturlig avstand fra slik oppførsel. Dermed snur de ryggen til han, alle sammen. Og det knuser hjertet mitt. Og hva det gjør med hans, tør jeg ikke tenke på.

Skal love deg at jeg har kjempet for han. 2 avslag i BUP, til slutt sto jeg på døra hos dem med flere sider brev, og ga beskjed om at DENNE GUTTEN TRENGER HJELP. 

TS 

Anonymkode: 3db2d...df7

Jeg synes dette høres ut som veldig tydelig Adhd, uten at jeg kan stille noen som helst diagnose. Jeg er sjokkert over at du skal få avslag hos BUP når barnet så tydelig har det vanskelig! 

Siden du nevner avlastningshjem så går jeg ut i fra at BV er i bildet. Kan ikke de stille med fagfolk og evt presse på de son må presses slik at gutten kan få hjelp? Stakkars lille vennen altså, dette kan ikke være lett nei.

Anonymkode: 24235...cf1

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han vet han er adoptert, har visst det fra han var liten. Har også møtt moren sin, da han virket å ha behov for det.

Han blir fort både lei seg, deppa og sint. Hele spekteret. Og da kommer det svært stygge ord til de i hans nærhet. 

Men ingen er så god som han heller. Alle klemmer og nusser, helt spontant! Og det fins ikke et lite menneske i verden, som kunne passet bedre på dyrene våre💖

TS 

Anonymkode: 3db2d...df7

Nå ble jeg nysgjerrig. Er dette en reell mulighet for innenlandsadopterte barn? Jeg har aldri hørt om kontakt med biologiske foreldre for adopterte barn. Fosterbarn, ja, men når barnet er adoptert er det vel ganske uvanlig å ha kontakt med de biologiske foreldrene. Er dette i det hele tatt lov, og hvordan fikk dere det til?

Som adoptivmamma reagerer jeg litt på måten du ordlegger deg på. Du sier at dere oppdrar ham "som deres egen", at han er "ulik oss som har adoptert ham" og nå har han altså møtt "moren sin". Håper du er mer forsiktig med ordvalget foran gutten din.

At noen (slett ikke alle, men en del) adoptivbarn kommer med traume- eller medisinske senvirkninger som kan gi seg utslag blant annet som atferdsproblemer er jo et av hovedtemaene på adopsjonsforberedende kurs. De snakker og snakker og snakker om rus i svangerskapet, omsorgssvikt, relasjonsbrudd, lengsel etter biologisk opphav, usikker identitet, alle tenkelige og utenkelige ting som kan være vanskelige for et barn, hvilke tegn du som forelder skal være obs på og hvor man skal henvende seg ved problemer. Det er selvsagt fryktelig trist at gutten din sliter, men helt overraskende kan det vel ikke ha vært for dere? 

Anonymkode: 9dd03...a2a

[AnonymBruker]

Ts, er han ditt barn så er han det, ikke legg å mye vekt på at han er adoptert. Barn som vokser opp med samme foreldre i samme søskenflokk og under like forhold blir også helt forskjellige, noen kan være rolige og sjenerte, andre utagerende og andre midt på treet. Dersom det er mobbeproblematikk i skolen som du nevner, så syns jeg du skal involvere skole, helsesøster og skolelege, evt få hjelp derfra til henvisning til BUP hvis henvisningene fra fastlegen avvises. Jeg syns det virker drastisk å søke etter besøkshjem, men da må du uansett involvere barnevernet, som gjerne kan hjelpe med å få vurdering hos BUP. Hva med å forsøke å få støtte kontakt til ham noen timer i uken? Skjønner godt at det er fortvilende når du ikke kommer noen vei, men det å ta avstand til ham ved å si at han er adoptert og er ligge all skyld på biologisk opphav kommer du ikke langt med. barn som utsettes for rus i svangerskapet kan få lærevansker og kognitive problmener senere, dett bør selvfølgelig nevnes i en henvisning til BUP. 

Anonymkode: 8db30...0ea

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå ble jeg nysgjerrig. Er dette en reell mulighet for innenlandsadopterte barn? Jeg har aldri hørt om kontakt med biologiske foreldre for adopterte barn. Fosterbarn, ja, men når barnet er adoptert er det vel ganske uvanlig å ha kontakt med de biologiske foreldrene. Er dette i det hele tatt lov, og hvordan fikk dere det til?

Som adoptivmamma reagerer jeg litt på måten du ordlegger deg på. Du sier at dere oppdrar ham "som deres egen", at han er "ulik oss som har adoptert ham" og nå har han altså møtt "moren sin". Håper du er mer forsiktig med ordvalget foran gutten din.

At noen (slett ikke alle, men en del) adoptivbarn kommer med traume- eller medisinske senvirkninger som kan gi seg utslag blant annet som atferdsproblemer er jo et av hovedtemaene på adopsjonsforberedende kurs. De snakker og snakker og snakker om rus i svangerskapet, omsorgssvikt, relasjonsbrudd, lengsel etter biologisk opphav, usikker identitet, alle tenkelige og utenkelige ting som kan være vanskelige for et barn, hvilke tegn du som forelder skal være obs på og hvor man skal henvende seg ved problemer. Det er selvsagt fryktelig trist at gutten din sliter, men helt overraskende kan det vel ikke ha vært for dere? 

Anonymkode: 9dd03...a2a

Dette må være det rareste jeg har lest. Selvfølgelig kan vi, som adoptivforeldre, la barnet få møte sitt opphav. Hva slags lov skulle gjelde mot det??? Fortell meg at du tuller.

Sønnen min er nysgjerrig, har mange spørsmål, moren bor bare et par mil unna oss. Da har vi valgt og la dem møtes noen ganger, og det har vært fine møter, med oss til stede.

Du bør passe ditt eget ordvalg, og slutte å kverulere med andres. Selvfølgelig var vi forberedt på at det kunne komme utfordringer, men likevel er det jo utrolig tøft, når barnet ditt møter utfordringer av en slik art. Det evner du vel å forstå?

TS 

Anonymkode: 3db2d...df7

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes dette høres ut som veldig tydelig Adhd, uten at jeg kan stille noen som helst diagnose. Jeg er sjokkert over at du skal få avslag hos BUP når barnet så tydelig har det vanskelig! 

Siden du nevner avlastningshjem så går jeg ut i fra at BV er i bildet. Kan ikke de stille med fagfolk og evt presse på de son må presses slik at gutten kan få hjelp? Stakkars lille vennen altså, dette kan ikke være lett nei.

Anonymkode: 24235...cf1

Vi har kontaktet bv for avlastning, ja. Men bv er ikke ellers inne i bildet.

Nå er han kommer inn i BUP, og vil få hjelp og utredning utpå nyåret. 

TS 

Anonymkode: 3db2d...df7

[AnonymBruker]

Det er er kjempeviktig at dere får avlastning og veiledning. Det høres tøft ut, for både dere og gutten, og dere skal slippe å slite alene med dette.

Det er tydelig at han sliter med noe, og hva det er kan ikke vi på et forum avgjøre. Arv og miljø virker sammen og spiller inn på hverandre.

Jeg må bare kommentere påstanden om at det ikke spiller noen rolle hvem som gir omsorgen, så lenge barnet får omsorg de aller første ukene. Her høres det ut som det er en misforståelse. Tilknytning, og til og med litt samspill, starter allerede i fosterlivet. Et nyfødt barn kjenner igjen stemmen til moren, og kanskje faren, sin. Samspillet mellom barnet og de nære omsorgspersonene (mor og far) er viktig helt fra første time. Men en annen omsorgsperson enn de biologiske foreldrene kan også gi barnet samspillet og tryggheten det trenger, det stemmer. Barnet trenger imidlertid helt fra start å ha noen få primære tilknytnigspersoner (oftest mor og far/medmor).  Flere tilknytningsbrudd (brudd i utvikling av tilknytning til primære tilknytningspersoner), eller at den primære tilknytningspersonen ikke er særlig trygg, kan være skadelig. Vi vet ikke noe om bakgrunnen til dette barnet, men samspill og omsorg hos de biologiske foreldrene har antagelig vært svært utrygt siden barnet ble plassert i et beredskapshjem.

http://deminste.helsekompetanse.no/content/om-tilknytning-kontakt-og-samspill

Anonymkode: eea6d...be3

[AnonymBruker]

AB...cf1, jeg håpet du legger ut bilde av det som står i denne boka di, for det strider faktisk mot veldig mye etablert kunnskap det du hevder. Enten har du misforstått det du har lest, eller så har vi her potensiale for en uhyre interessant debatt i media, at norske BUA læres opp i at babyer ikke bryr seg om hvem som gir omsorg de første tre mnd, og derfor ikke kan få tilknytningsforstyrrelser. 

Du bør også være mer ydmyk, for utdanningen din er på et lavt nivå, og påstandene dine strider mot uttalelser fra psykologer (de har noen år mer erfaring enn deg...). 

Anonymkode: d47cf...e4f

[Gjest Albbas]

TS, her er det så mye som kan spille inn på barnets atferd at jeg håper dere får proff hjelp (av noen med utdanning utover vgs...) raskt. Prematuritet, forhold under svangerskap, tilknytningsforstyrrelser, arvelige diagnoser kan spille inn. Dere må også huske på at selv om dere fikk han da han var 3 mnd, så ble ikke dere hans primære omsorgspersoner umiddelbart. Selv for en baby er det en prosess der, og også hos dere, så her er det mye som kan spille inn, og dere kan neppe peke ut EN enkelt årsak. Dere trenger hjelp, for dette er ikke enkle ting å håndtere på egenhånd. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Aner virkelig ikke hva han har opplevd. Men jeg vet at det var psykisk sykdom inne i bildet, hos foreldre. Også tidligfødsel. 

TS 

Anonymkode: 3db2d...df7

Har ikke lest gjennom alt, så mulig dette allerede er påpekt, men det er vanlig med adferdsproblemer pga prematur fødsel. Hvor tidlig er han født? Vi skal få oppfølging fra ppt bare for å utelukke noe, alle født før uke 28 i vår kommune får det, for å fange opp ting tidlig, selv om vi ikke merker noe spesielt. Meld deg inn i "Prematur-lukket gruppe" på FB, du kan spørre anonymt der også ved å sende en melding til moderator. Ikke sikkert det er her problemet kommer ifra, men greit å være obs. Lykke til!

Anonymkode: edaa7...40a

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei. De 3 første månedene er barnet kun opptatt av mat og pleie, og gir blanke i hvem som gir maten eller skifter bleia. Et spedbarn er svært egoistisk og bryr seg utelukkende om å få dekket elementære behov som mat, pleie og omsorg. Hvem som dekker dette behovet er likegyldig og et barn kunne hatt en ny omsorgsperson daglig uten at det hadde hatt noen innvirkning de 3 første månedene. Svært få mødre vil akseptere eller innse dette men det er fakta og noe av det første man lærer om barns utvikling når man tar utdanning. 

Anonymkode: 24235...cf1

Haha. For noe tull! Det du lirer av deg her strider mot all spedbarnsforskning fra nyere tid. Tulling

Anonymkode: e0f12...56f

[AnonymBruker]

Jeg blir faktisk jævlig provosert over innlegget ditt, TS. Dere har fått et barn, på lik linje med alle som blir foreldre, men vil nå "gi opp" fordi ungen er blitt for vanskelig for dere? Beklager, men barn kommer ikke med angrerett! Han er "ulik dere som har adoptert han"? Han blir jo tydeligvis ikke sett på som "en av dere". Som en i familien. Fy faen for en følelse det må være for et barn. 

Jeg har selv et svært krevende barn som jeg har kjempet for i mange år. Men jeg hadde da aldri tenkt på å gi opp! Uansett hvordan han kom til dere så er dere foreldrene hans og han fortjener at dere gjør hva dere kan for å hjelpe han. Han trenger veiledning og grensesetting, hjelp til selvregulering og masse kjærlighet. Ikke foreldre som tenker at noe er galt med han fordi han er adoptert!! 

Det kan høres ut som ADHD (mitt barn har det også), men uansett om barnet utredes så er ikke det noen quick fix. Ingenting vil endre seg egentlig, det er fremdeles dere foreldre som må ta jobben med å være foreldre for barnet deres. Medisin vil heller ikke være noe annet enn noe som potensielt kan hjelpe barnet inn på riktig spor. Men han vil fremdeles trenge hjelp og veiledning.

Så brett opp ermene. Her er det dere som må jobbe. Det er ikke ungen det er noe galt med. Han trenger dere mer enn noe annet og er helt avhengig av dere. 

Anonymkode: 966bd...bef