Den store tråden om angst

[Gjest Lexie Grey]

Dette er tråden for alle som har kjent og kjenner på angst, er pårørende til noen som sliter med det og for dem som ønsker å få innblikk i hvordan andre opplever angsten. Alle opplever dette forskjellig og her skal man møte hverandre med respekt hele veien. Vi som deltar i tråden skal sammen skape en arena for trygghet, fellesskap, tillit og respekt. Her skal vi føle at vi kan være åpne uten å være redde for å bli latterliggjort. Ellers vil jeg oppfordre alle som hiver seg med i tråden til å følge forumets regler for hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Vi diskuterer ikke emner som bryter med forumets regler, eks. selvmordstanker, medisinering og emner som vi ikke har kompetanse til å diskutere.

Om man trenger noen å snakke med, kan man også kontakte hjelpetelefoner og nettjenester som jeg legger link til her. 

Så til alle som føler for det, skriv i vei og ta vare på hverandre som et medmenneske

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart at denne tråden ikke har fått noen svar, men jeg kan starte da.

Jeg har sosial angst, men det er kun noen spesifikke situasjoner jeg virkelig sliter med. I andre situasjoner så er det håndterbart eller ikke-eksiterende. Så jeg fungerer greit i jobb- og studiesammenheng. Det hemmer meg allikevel endel siden det går på det å snakke om meg selv og være personlig så jeg sliter i situasjoner hvor jeg skal bli kjent med andre eller snakke litt sånn løst og fast om hva jeg synes om diverse. Jeg er ekstremt redd for å bli bedømt av andre, men det har blitt noe bedre etter at jeg har eksponert meg endel for det jeg er redd for.

Jeg synes at det er veldig vondt å ha det sånn for jeg ender ofte opp med å bli stille og er ofte veldig anstrengt. Da blir jeg veldig stram i maska og noen tar det som at jeg er sur og spesielt på byen når folk er fulle så får jeg noen ganger høre det. Jeg skjønner at folk stort sett ikke mener noe vondt med det. De er bare på byen og ønsker at alle skal ha det gøy og kose seg, men det blir litt feilslått. Jeg hadde episode i helga hvor en ble ganske konfronterende og jeg tror han egentlig bare prøvde å hjelpe, men jeg ble ganske sint og det ble en diskusjon ut av det. Allikevel opplevde jeg ikke at han ville meg vondt, men det kom ut på en helt feil måte. Det er nesten så jeg får lyst til å slutte og gå på byen, men samtidig ønsker jeg ikke å unngå det bare fordi jeg kan treffe på noen som kan kommentere hvordan jeg er og "hjelpe" meg.

Angsten har ødelagt mye for meg siden jeg levde ganske isolert og tok ikke skikkelig tak i det før jeg var over 30. Jeg har derfor mistet mye sosial trening og jeg er redd for andre mennesker. Det går sakte men sikkert fremover, men jeg tenker ofte negativt om meg selv på grunn av det.

Jeg føler egentlig at store deler av livet mitt har vært preget av å unngå ting og jeg synes det er skummelt å prøve og ha relasjoner med andre på grunn av det. Nå har jeg en venninne og jeg har vært åpen med henne og hun godtar det, men når det kommer til kjæreste og slikt så har jeg egentlig gitt litt opp siden det virker som det er så viktig at man skal være 100% problemfri og uten noen form for bagasje.

Nå skal jeg ikke skrive mer akkurat nå, men håper det blir litt liv i denne tråden fremover

Anonymkode: f65e5...bfd

[AnonymBruker]

Jeg sliter med panikkangst.. Har hatt ca 3 anfall siden i august. Jeg jobber fullt og fungerer enda sosialt, men sliter ekstremt med helsa mi. Er nå henvist til ØNH avdeling på sykehuset, da jeg mistenker jeg har en alvorlig sykdom i halsen (men håper det kun er angsten som gjør det..) Har liksom forberedt meg på hva jeg skal gjøre om og når jeg får kreft beskjeden. Det er helt forferdelig, tror jeg er blitt litt gal og på tuppa. Legen har tatt blodprøver, EKG, spirometri og hørt på lunger. Jeg Googler for mye, og er vel på en måte overbevist at jeg er blitt alvorlig syk. Leser om mange historier det pasienter blir avfeid, så er de alvorlig syke. Har ingen feber eller vekttap, da. Har alvorlige spenninger i nakke og hals. Vil bli frisk igjen og ha det bra med helsa mi... 

Anonymkode: 4a1b3...edc

[Gjest Lexie Grey]

Jeg burde jo også skrive noe om meg selv, som trådstarter. Har vært utrygg og engstelig helt siden jeg var liten. Angsten brøt ut da jeg var 11-12. Livet og jeg ble snudd på hodet i løpet av natta. Jeg ble redd for alt; skolen, familiesammenkomster, butikken, byen og egentlig alt det som skjedde utenfor hjemmet. Døgnene bestod av å kaste opp, gråte, være søvnløs og livredd og ikke skjønne hvorfor eller for hva, ikke klare å spise og grue seg til alt. Jeg fikk ikke hjelp for ingen tok meg på alvor. Dagene gikk slik med varierende perioder i noen år. Da jeg begynte på videregående der jeg ikke kjente noen som 17-åring hadde det blitt noe bedre av seg selv med tiden og det gikk fort oppover, endelig. Livet var bra og jeg levde et normalt liv i 2-3 år. Men det smalt på nytt da jeg var ferdig med videregående etter hardt press på meg selv. Angsten slo til igjen for fullt og jeg kom raskt til psykolog. Det gikk rett ned såpass fort at det var for sent, jeg var allerede blitt for redd og svak til å være motivert og å kunne starte med målrettet behandling. Eksponeringsterapien gikk rett vest fordi jeg hadde en elendig behandler. Jeg isolerte meg og prøvde å takle angsten på egenhånd, det har jeg gjort nå i 2 år. Det er en stor bedring på noe av det, mens en del ting er enda like vanskelig. Skulle så ønske jeg turte å motta hjelp, for jeg trenger det så inderlig. Men den eksponeringsterapien satte en enorm sperre og låste meg helt ettersom jeg pushet meg for hardt og behandleren min tydelig ikke kunne dette. Har på en måte blitt skremt og mistet tilliten til behandlere, for jeg er så redd for den eksponeringen og det å bli presset utover det jeg klarer. Håper virkelig jeg en dag får mot nok til å stole på noen og tørre å motta hjelp.

[Ronaldo85]

Jeg har alltid hatt en form for sosial angst. Iallefall siden ungdomsskolen, og kanskje enda tidligere. Jeg fikk alltid hodepine ved store folkeansamlinger.

Angsten har ført til valg som bare har gjort angsten verre. Det beste valget jeg har gjort er å begynne i en jobb med veldig mange mennesker rundt. Altså i skolen. Rart hvordan man tilpasser seg og vokser med oppgavene.

Det er nesten vanvittig å tenke på at jeg har påtatt meg eneansvar for opptil 25 små barn, gjennom å ha vikartimer. Og jeg har klart det veldig bra! Helt utenkelig for bare få år siden. Det nytter å eksponere seg.

Det er ikke dermed sagt at angsten forsvinner. Tidvis dukker den opp i jobbsammenheng, men ikke like sterkt som før.

 

[Becka]

På 13.11.2018 den 20.40, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med panikkangst.. Har hatt ca 3 anfall siden i august. Jeg jobber fullt og fungerer enda sosialt, men sliter ekstremt med helsa mi. Er nå henvist til ØNH avdeling på sykehuset, da jeg mistenker jeg har en alvorlig sykdom i halsen (men håper det kun er angsten som gjør det..) Har liksom forberedt meg på hva jeg skal gjøre om og når jeg får kreft beskjeden. Det er helt forferdelig, tror jeg er blitt litt gal og på tuppa. Legen har tatt blodprøver, EKG, spirometri og hørt på lunger. Jeg Googler for mye, og er vel på en måte overbevist at jeg er blitt alvorlig syk. Leser om mange historier det pasienter blir avfeid, så er de alvorlig syke. Har ingen feber eller vekttap, da. Har alvorlige spenninger i nakke og hals. Vil bli frisk igjen og ha det bra med helsa mi... 

Anonymkode: 4a1b3...edc

Kjære deg, det er like bra at du får sjekket alt sammen. 

Men, halsen, nakken, der satt det seg fryktelig hos meg også. Jeg husker jeg snakket om denne klumpen i halsen, som jeg følte lå der og "blokkerte". Det føltes virkelig som noe fysisk. Jeg fikk totalt svelgeangst. Jeg klarte ikke spise visse ting. Følte halsen var for trang. Nakken, ja den var full av knuter. ( det er den forsåvidt ennå. ) Så, det kan absolutt være knyttet til din angst. Jeg hadde panikk angst, og fikk også helseangst underveis pga alt det fysiske som skjedde med meg. 

Så jeg kjenner meg igjen. Og jeg var ikke alvorlig syk. Det var "bare" angsten. 

[AnonymBruker]

Har hatt angst i en del år nå, men det tok Moen år fra det første angstanfallet til jeg innså hva som faktisk skjedde. Anfallene mine er helt grusomme. Jeg hyperventilerer, svetter, blir svimmel,  mister kontroll over kroppen, og hver eneste muskel strammer seg så hele jeg begynner å riste. Kjennes ut som om huden på ryggen min skal sprekke opp fordi jeg strammer kroppen sånn. Får ikke til å bevege meg, så jeg må bare ligge der og hive etter pusten til der går over. Blir helt utslitt etterpå, og dette skjer jo alltid før jeg skal noe, som feks. På fest.. og det orker jeg rett og slett ikke da. Flere som blir sånn når de får et anfall? At de bare mister totalt kontroll? Jeg syns det er så skummelt, og selv om jeg vet at det ikke er farlig, har det vært ganger jeg har tenkt at nå kommer jeg til å dø.

Anonymkode: acf27...f2a

[AnonymBruker]

Jeg har Ikke sett denne tråden før, men vil gjerne være med. Anonym til å begynne med. Jeg er diagnostisert med flere typer angst og engstelig personlighetsforstyrrelse. Har prøvd det meste av eksponering og terapi men helseapparatet har gitt meg opp tross at de ser at jeg virkelig prøver med alt jeg har. Kjenner veldig på skyldfølelsen over å være syk. Jeg har jo tydeligvis gjort noe feil siden jeg ikke blir frisk av en lettere psykisk sykdom.. Nå er jeg ufør og har gitt opp å bli bedre og da lettet i det minste depresjonen. Depresjonen hadde sitt utsprang fra å aldri strekke til så nå når jeg unngår det meste slipper jeg den i det minste. Jeg skulle ønske jeg kunne isolert meg helt, men innser at det verken er mulig eller bra i lengden. Jeg hadde gjort hva som helst for å slippe dette.

Anonymkode: 5dd0c...676

[AnonymBruker]

Jeg har klart utfordring nummer en. Reise med tog. Helt alene. Konstant hjertebank og vondt i hver eneste muskel. Jeg vet ikke om det var verdt det en gang, for jeg føler ingen mestring eller gode følelser knyttet til det. Føler bare angst. Noen som opplever det samme? 

Anonymkode: 6f51f...74d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har klart utfordring nummer en. Reise med tog. Helt alene. Konstant hjertebank og vondt i hver eneste muskel. Jeg vet ikke om det var verdt det en gang, for jeg føler ingen mestring eller gode følelser knyttet til det. Føler bare angst. Noen som opplever det samme? 

Anonymkode: 6f51f...74d

Ja helt likt. Er derfor jeg aldri har blitt bedre av eksponering. Vet ikke helt hva som kan hjelpe for sånne som oss. 

Anonymkode: 5dd0c...676

[AnonymBruker]

Har separasjonsangst, det er noe herk.

Anonymkode: 9cbe0...992

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om det var verdt det en gang, for jeg føler ingen mestring eller gode følelser knyttet til det.

Dette tror jeg er viktig å forstå. Det er ikke slik at man automatisk blir "bedre" av angst av å konfrontere den, eller møte utfordringer.

I mitt eget tilfelle har jeg hatt voldsom, destruktiv sosialangst helt siden barndommen. Har man sosialangst konfronterer man angsten sin nesten hver dag, for man kan virkelig ikke gå gjennom livet uten sosiale situasjoner. Blir man bedre av angsten av disse konfrontasjonene? Slett ikke. I  mitt tilfelle ble angstangrepene sterkere og sterkere på noen områder, mens jeg lærte meg å takle enkelte situasjoner uten de ufattelig tøffe angstangrepene med hjertebank, pusteproblemer og følelsen av at man er i ferd med å dø.

På mitt verste var angsten så tøff og omfattende at bare det å gå ut og sjekke posten ikke kunne gjøre uten omfattende forberedelser var umulig; jeg hadde panikk for at naboer var ute og skulle finne på å snakke til meg. 

For min del endret mye av livet seg da jeg fant en god psykolog som tålmodig forklarte meg at det viktigste var å lære meg teknikker for å slappe av, så ta disse teknikkene med meg inn i hverdagen, og sakte men sikkert jobbe med å flytte fokus. Forstå at selv om angsten var, vel, ubehagelig er virkelig ikke dekkende, men likevel, så var ikke tilstanden livstruende, slutte å sammenligne seg med alle andre og heller se fremgangen en selv gjør, og innse at selv om medisinene var svært viktige og nødvendige for å holde meg i gang, gjorde de meg ikke bra, de bare dempet problemene. Men viktigst, lære seg teknikker som gjør at man roer seg selv ned.

Flott tråd, ihvertfall, jeg hadde enorme angst utfordringer i 20+ år, men er ikke særlig hemmet av dette lengre. Så det er håp, og det er mulig å bli bedre.

Anonymkode: c9600...1b3

[AnonymBruker]

Jeg hiver meg med! Må bruke anonym, men det går vel fint? 😊 Jeg sliter med angst og har slitt med det i noen år. Har til og med gått på antidepressiva i over 5 år. Idag trapper jeg ned, fordi jeg vil prøve uten medisiner, foreløpig går det dårlig og jeg lurer på om jeg skal begynne igjen. Angsten min innbærer det at jeg er en katastrofe tenker. Innholdet i angsten har endret seg, men problemet er det samme. Har gått til psykolog. Barnet mitt er snart 2 år og jeg kjenner på angsten for miste det. Per dags dato sliter jeg med vonde tanker ang barnevernet. Jeg er redd for å bli meldt til barnevernet. Ikke fordi jeg gjør noe galt eller fordi jeg har noe å skjule. Redd for falske meldinger eller misforståelser. Og at barnevernet gjør da det som de er så flinke å skrive om i media. Tar barna uten grunn. Sykt redd for at dersom jeg kommer i kontakt med etaten så vil de finne noen «feil» med oss som foreldre og vil kunne ta i fra oss barnet vårt. Dette har jeg tenkt og grublet på i snart to år altså. Siden barnet mitt ble født. Jeg tør ikke snakke med noen om det, fordi jeg er redd for at folk misforstår. Dersom jeg går til lege og forteller hva jeg er redd for så vil han tro jeg har en grunn til å være redd barnevernet og vil melde meg til bv. Og det er jo min største skrekk. Så det er en vond sirkel. Ikke lett. Jeg må jo gjøre noe med det, kan ikke være redd bv til barnet mitt er 18 år heller, det er en del år igjen, og hva slags liv får man hvis man er konstant redd for at barnevernet skal ta barnet ditt? Forventer ikke at dere her kan hjelpe meg, men kanskje er det noen som kan forstå?  

Anonymkode: f24cd...7e7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hiver meg med! Må bruke anonym, men det går vel fint? 😊 Jeg sliter med angst og har slitt med det i noen år. Har til og med gått på antidepressiva i over 5 år. Idag trapper jeg ned, fordi jeg vil prøve uten medisiner, foreløpig går det dårlig og jeg lurer på om jeg skal begynne igjen. Angsten min innbærer det at jeg er en katastrofe tenker. Innholdet i angsten har endret seg, men problemet er det samme. Har gått til psykolog. Barnet mitt er snart 2 år og jeg kjenner på angsten for miste det. Per dags dato sliter jeg med vonde tanker ang barnevernet. Jeg er redd for å bli meldt til barnevernet. Ikke fordi jeg gjør noe galt eller fordi jeg har noe å skjule. Redd for falske meldinger eller misforståelser. Og at barnevernet gjør da det som de er så flinke å skrive om i media. Tar barna uten grunn. Sykt redd for at dersom jeg kommer i kontakt med etaten så vil de finne noen «feil» med oss som foreldre og vil kunne ta i fra oss barnet vårt. Dette har jeg tenkt og grublet på i snart to år altså. Siden barnet mitt ble født. Jeg tør ikke snakke med noen om det, fordi jeg er redd for at folk misforstår. Dersom jeg går til lege og forteller hva jeg er redd for så vil han tro jeg har en grunn til å være redd barnevernet og vil melde meg til bv. Og det er jo min største skrekk. Så det er en vond sirkel. Ikke lett. Jeg må jo gjøre noe med det, kan ikke være redd bv til barnet mitt er 18 år heller, det er en del år igjen, og hva slags liv får man hvis man er konstant redd for at barnevernet skal ta barnet ditt? Forventer ikke at dere her kan hjelpe meg, men kanskje er det noen som kan forstå?  

Anonymkode: f24cd...7e7

Ja, jeg kan forstå deg. 

Jeg har kjent på det samme i terapi med separasjonsangsten, at hvis jeg sier jeg er redd for å miste behandleren og at han skal avslutte behandlingen, så gjør han nettopp det for å eksponere meg. Men jeg sa det, og det skjedde ikke det jeg fryktet.

Anonymkode: 9cbe0...992

[Becka]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har Ikke sett denne tråden før, men vil gjerne være med. Anonym til å begynne med. Jeg er diagnostisert med flere typer angst og engstelig personlighetsforstyrrelse. Har prøvd det meste av eksponering og terapi men helseapparatet har gitt meg opp tross at de ser at jeg virkelig prøver med alt jeg har. Kjenner veldig på skyldfølelsen over å være syk. Jeg har jo tydeligvis gjort noe feil siden jeg ikke blir frisk av en lettere psykisk sykdom.. Nå er jeg ufør og har gitt opp å bli bedre og da lettet i det minste depresjonen. Depresjonen hadde sitt utsprang fra å aldri strekke til så nå når jeg unngår det meste slipper jeg den i det minste. Jeg skulle ønske jeg kunne isolert meg helt, men innser at det verken er mulig eller bra i lengden. Jeg hadde gjort hva som helst for å slippe dette.

Anonymkode: 5dd0c...676

What? Gitt opp? Hvordan kan et helseapparat gi opp? Kjente jeg ble sjokkert, og provosert. Du kan umulig være et så håpløst tilfelle, og uansett hvor "håpløs" man er, så gir man aldri noen opp!? 

Du er ikke kommet til rett hjelp kjære deg. Og jeg vet mange strever litt med å finne den hjelpen de trenger, som blir en ekstra byrde oppi det hele. Men vi kan ikke bare "ta til takke med". Man fortjener å ha det best mulig! 

Men godt at du i allfall har fått en pause fra de vonde tankene om å ikke strekke til. Men jeg har absolutt tro på at dette er noe som kan fikses, i afall reduseres betraktelig selv i møte med livet. ❤️

[Becka]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har klart utfordring nummer en. Reise med tog. Helt alene. Konstant hjertebank og vondt i hver eneste muskel. Jeg vet ikke om det var verdt det en gang, for jeg føler ingen mestring eller gode følelser knyttet til det. Føler bare angst. Noen som opplever det samme? 

Anonymkode: 6f51f...74d

Fordi det er ikke for alle å bare kaste seg ut  det, og pine seg gjennom for.eks en togtur, uten å vite åssen du skal mestre den, uten å ha noen "oppgaver" på veien. 

Jeg var avhengig av å kjøre bil for.eks. Jeg fikk panikk angst i bil. Så hver gang jeg skulle kjøre til jobb, kjempet jeg en indre kamp med meg selv, jeg var livredd, og prøvde å distrahere meg med alt annet da jeg kjørte. ( ringte noen, skrudde på full musikk osv. ) Det ga bare motsatt effekt. Forsterket hele shiten. 

Det er noe som heter i angst; " Ikke kjemp i mot den, la den bare komme. "  Det ligger mer i det. Noen som har hørt litt om det? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Becka skrev:

What? Gitt opp? Hvordan kan et helseapparat gi opp? Kjente jeg ble sjokkert, og provosert. Du kan umulig være et så håpløst tilfelle, og uansett hvor "håpløs" man er, så gir man aldri noen opp!? 

Du er ikke kommet til rett hjelp kjære deg. Og jeg vet mange strever litt med å finne den hjelpen de trenger, som blir en ekstra byrde oppi det hele. Men vi kan ikke bare "ta til takke med". Man fortjener å ha det best mulig! 

Men godt at du i allfall har fått en pause fra de vonde tankene om å ikke strekke til. Men jeg har absolutt tro på at dette er noe som kan fikses, i afall reduseres betraktelig selv i møte med livet. ❤️

Takk for svar! ❤ Jeg går til samtaler altså, men de sier at jeg sannsynligvis ikke vil bli bedre og kommer stadig med spørsmål om jeg faktisk ønsker å fortsette når jeg ikke kan forvente bedring. Jeg håper virkelig det du sier stemmer. Det er vel også mer forskning på området en før, så jeg har håp om ny og bedre behandling. ❤️

Anonymkode: 5dd0c...676

[Becka]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! ❤ Jeg går til samtaler altså, men de sier at jeg sannsynligvis ikke vil bli bedre og kommer stadig med spørsmål om jeg faktisk ønsker å fortsette når jeg ikke kan forvente bedring. Jeg håper virkelig det du sier stemmer. Det er vel også mer forskning på området en før, så jeg har håp om ny og bedre behandling. ❤️

Anonymkode: 5dd0c...676

Nei vet du hva... 

Folk har forsøkt å ta sitt liv, og blitt frisk. Så dette er bare tull. Eh, uten at jeg vet så mye om deg da. Men ut i fra det du skrev innledningsvis. Ok, så har du flere ting, men du er ikke alene om å ha flere ting, det er jo faktisk det de med angst/depresjoner har. 

Det er masse mer forskning nå ja. Og det er stadig nye metoder som kommer på banen. Man må bare finne noe som kan passe en selv. Jeg vet det er dritt vanskelig. Jeg skal inn på ny til terapi snart. Men jeg leter rundt selv etter noe som kan passe meg. 

[AnonymBruker]

På 2.12.2018 den 14.07, AnonymBruker skrev:

Har separasjonsangst, det er noe herk.

Anonymkode: 9cbe0...992

Har du lyst til å fortelle litt hvordan det arter seg? Jeg har hatt angst av og på i perioder i mange år nå, hvor det er såpass mange utløsende faktorer at jeg er veldig sikker på at jeg sliter med mer enn "bare" panikkangst. Merker jo at f.eks det å være alene hjemme i en del timer i løpet av en dag er noe jeg gruer meg til veldig ofte. Også det å skulle eksponere meg for andre ting uten å ha de 2 jeg anser som de tryggeste personene rundt meg er egentlig umulig. Husker også en gang moren min skulle på overnattingstur med venninner til andre kanten av landet. Det var helt forferdelig og jeg var helt ødelagt lenge før hun dro, tross at det bare var 2 netter. Jeg kan fortsatt synes det er fryktelig vanskelig når hun skal på hyttetur med ei venninne selv om det bare er én natt og en liten time unna. Jeg er 20 og bor hjemme, det er nok en grunn til at det er ekstra vanskelig med akkurat henne. 

Anonymkode: 76994...ed2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du lyst til å fortelle litt hvordan det arter seg? Jeg har hatt angst av og på i perioder i mange år nå, hvor det er såpass mange utløsende faktorer at jeg er veldig sikker på at jeg sliter med mer enn "bare" panikkangst. Merker jo at f.eks det å være alene hjemme i en del timer i løpet av en dag er noe jeg gruer meg til veldig ofte. Også det å skulle eksponere meg for andre ting uten å ha de 2 jeg anser som de tryggeste personene rundt meg er egentlig umulig. Husker også en gang moren min skulle på overnattingstur med venninner til andre kanten av landet. Det var helt forferdelig og jeg var helt ødelagt lenge før hun dro, tross at det bare var 2 netter. Jeg kan fortsatt synes det er fryktelig vanskelig når hun skal på hyttetur med ei venninne selv om det bare er én natt og en liten time unna. Jeg er 20 og bor hjemme, det er nok en grunn til at det er ekstra vanskelig med akkurat henne. 

Anonymkode: 76994...ed2

Blir veldig trigget av dødsfall, sykehusinnleggelser og alt som har med å miste noen, å bli avvist og forlatt. 

Håper det ordner seg for deg❤️❤️

Anonymkode: 9cbe0...992