Er jeg for streng?

[Stamamma]

Her må du være beinhard fra første stund. Spisetid hører til på kjøkkenet eller ved et spisebord. Hva slags rutiner gir vi de små hvis de lærer at det er greit å gå rundt med maten?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Gjorde det samme med min 2 åring, da det var en periode hvor hun nesten ikke fikk i seg mat på annen måte. Har aldri likt når hun går rundt og spiser, men det er vel mer pga matsøl. Hvordan vi blir flinkere? Vi må bare la være å sette ut mat på stuebordet 😅

Anonymkode: 001e4...9b2

Jeg vil ikke være årsaken til at datteren vår skal mangle oppdragelse. Det er flaut synes jeg. Ingen liker uoppdragne barn.

Anonymkode: 047d6...202

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Stamamma skrev:

 

Her må du være beinhard fra første stund. Spisetid hører til på kjøkkenet eller ved et spisebord. Hva slags rutiner gir vi de små hvis de lærer at det er greit å gå rundt med maten?

Har holdt på sånn en stund nå dessverre, men ønsker å endre på det, for det har aldri vært greit for met at hun går rundt med maten. Jeg bare orket ikke å kjefte, da hun er en småspist og kresent barn ifra før. 

Anonymkode: 047d6...202

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her. I morgen prøver jeg igjen. Synes hun er blitt veldig vanskelig for tiden. Kaster på ting gjør hun også. Idag knuste hun et bilde som stod på nattbordet mitt. Gikk inn på rommet, tok med seg bilde og kom ut med det i hånden, veldig fornøyd. Jeg sa tydelig ifra at dette fikk hun ikke lov å leke med og ba henne om å legge det tilbake. Hun ble sint og kastet det rett i flisegulvet i gangen. Jeg sa klart i fra at dette var ikke greit. Vi sier det til henne hver gang hun kaster på ting, men det det går ikke inn liksom. Hun bare smiler eller ler det bort. Mulig er vi ikke sinte nok/bestemte nok. Men jeg vil jo ikke ta tak i hardt i armen hennes eller noe når hun gjør noe hun ikke skal. Men det holder tydeligvis ikke å bare si det lenger. 

Uff. Det er vanskelig med trass. Hun slår også innimellom når hun ikke får lov til noe, som for eksempel når vi er på badet og skal pusse tenner, så blir hun sint når hun ikke får lov å holde tannbørsten selv. Jeg sier til henne: «først, skal mamma pusse, så kan du få lov etterpå», men mamma må pusse ferdig først». Av og til går det fint, men noen ganger får jeg et klask av henne, eller at hun kaster noe på meg hvis hun får tak i noe. Jeg sier jo at dette ikke er greit osv osv. Men hva mer kan jeg gjøre?   

Anonymkode: 047d6...202

Si til henne at det skal på plassen sin igjen. La være å si: ikke gjør ditt eller datt (det kan gi henne ideer). Det som ofte også kan skje, er at barna ikke vet hva alternativet er. I stedet for å si: ikke løp her, si heller heller: her går vi. 

Ignorere kan også hjelpe mye. Gi kun ros når hun gjør som fortalt. Tar hun noe som hun kan kaste, ta det fra henne og sett det bort selv. Uten å si noe. Gi henne deretter en leke eller finn fram en bok og sett dere og lese og se på bilder og snakke om det. 

Si alltid hva du vil at hun faktisk skal gjøre. Kommander henne, ikke spør. Gi gjerne et varsel litt før: om 5 min skal vi gå på badet og pusse tennene dine. 

 

Hun smiler og ler det bort fordi hun får det hun ønsker: oppmerksomhet. 

Anonymkode: 961b1...fe2

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en toåring som ikke greide sitte ved bordet, skulle bare løpe rundt i stua istedet. Måtte rett og slett ta fra henne muligheten til å komme seg ut av stolen. Løste det ved å sette bøyle på tripp trapp— stolen. To dager med sur fresing ved bordet, så var det greit. Beholdt bøylen på lenge siden hun godtok den, etterlyste den faktisk når jeg til slutt fjernet den. Men de fleste andre unger hadde kanskje bare klatret utav.

Anonymkode: 4eeda...f3f

[Belima]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har holdt på sånn en stund nå dessverre, men ønsker å endre på det, for det har aldri vært greit for met at hun går rundt med maten. Jeg bare orket ikke å kjefte, da hun er en småspist og kresent barn ifra før. 

Anonymkode: 047d6...202

Det at hun er småspist er helt normalt. Det er ikke så mye mat en toåring trenger i forhold til oss voksne. Kjefte hjelper lite, men å bruke en strengere stemme og gi klar beskjed hva du vil er bedre. NÅ SKAL DU SITTE PÅ STOLEN Å SPISE BRØDSKIVA DI. Ikke: nå skal du sitte på stolen og spise brødskiva di. Les litt om mat fra helsenorge.

https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/mat-for-barn/mellom-2-og-5-ar

[regine]

Det er greit nok at en 2-åring er småspist, men det er likevel viktig at ungen får nok mat. Men det får hun ikke når hun får tulle rundt som hun vil. Jeg ville rett og slett bare holdt på at man skal sitte ved spisebordet og så ville jeg også matet henne. Hun skal selvsagt spise selv og, men såpass små barn kan godt få litt ekstrahjelp. En sulten unge er en sur unge, og det er du som er voksen som må passe på at hun faktisk får i seg nok mat. Feks at hun spiser opp brødskiva, ved at du hjelper henne med de siste bitene. 

Det som også skinner igjennom i innlegget ditt, TS, er at du ikke påtar deg rollen som voksen og ansvarlig for ungen. Du prater og ordner og forventer at hun skal forstå, nikke forstandig og umiddelbart følge opp det du sier. Men det funker ikke sånn! Hun er et lite barn som utforsker verden, hun må lære hva som er greit og ikke greit og det må du være voksen nok til å gjøre. Hun vet ikke at hver gang hun kaster noe så lander det i gulvet feks. Hun må utforske det samme mange ganger før hun forstår at det samme skjer hver gang. Det betyr å tåle at hun blir sint, det betyr å forstå at du må gjenta om igjen og om igjen og om igjen og et par ganger til før hun skjønner. Det betyr også at du må være bestemt og ikke gi deg, selv om hun protesterer. Det betyr også at diskusjon ikke er løsningen, du både kan og skal bestemme. Barn som har rammer og rutiner og vet at vi gjør sånn og sånn i den og den situasjonen, blir mye enklere å ha med å gjøre, fordi de er trygge i tilværelsen sin. De vet at om kvelden så skjer x,y,z og så er det seng. Hver dag. Og selvsagt kan det bli protester, men i det store og hele så går ting forunderlig mye greiere når man har rutiner og gjør ting på samme måte. 

 

[Hactar]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Idag knuste hun et bilde som stod på nattbordet mitt. Gikk inn på rommet, tok med seg bilde og kom ut med det i hånden, veldig fornøyd. Jeg sa tydelig ifra at dette fikk hun ikke lov å leke med og ba henne om å legge det tilbake. Hun ble sint og kastet det rett i flisegulvet i gangen. Jeg sa klart i fra at dette var ikke greit. Vi sier det til henne hver gang hun kaster på ting, men det det går ikke inn liksom. 

Akkurat her ville jeg vært mindre streng når hun kom ut med bildet. Det var i utgangspunktet ikke skjedd noe galt, hun holdt bare blid og fornøyd noe hun hadde funnet. Da ville jeg en annen gang heller forsøkt å si tusen takk og tatt bildet, og så heller forklart etterpå at dette er bare til pynt og må stå her. Det må du kanskje forvente å måtte gjøre flere ganger, og blir det for stor fristelse å leke med skjøre ting, ville jeg satt mesteparten høyt for en tid.

Når det gjelder kasting, tar jeg ifra treåringen det han har i hendene om han er i opprør og ser ut til å ville kaste. Min erfaring er at jeg kommer mye lenger med handling og forklaring, enn med bare ord i den alderen.

Samme med slag. Den som slår blir stoppet i å slå og eventuelt vist hvordan han kan kose i stedet for dersom han er med på der. Hvis han først er sinna, er han gjerne ikke mottakelig for å lære å stryke forsiktig akkurat da, men jeg opplever det veldig effektivt å da bare sette ham ned/reise meg opp. Som regel ønsker han trøst og hjelp med sinnet sitt og det får han med en gang han slutter å slå. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, regine skrev:

 

Det er greit nok at en 2-åring er småspist, men det er likevel viktig at ungen får nok mat. Men det får hun ikke når hun får tulle rundt som hun vil. Jeg ville rett og slett bare holdt på at man skal sitte ved spisebordet og så ville jeg også matet henne. Hun skal selvsagt spise selv og, men såpass små barn kan godt få litt ekstrahjelp. En sulten unge er en sur unge, og det er du som er voksen som må passe på at hun faktisk får i seg nok mat. Feks at hun spiser opp brødskiva, ved at du hjelper henne med de siste bitene. 

Det som også skinner igjennom i innlegget ditt, TS, er at du ikke påtar deg rollen som voksen og ansvarlig for ungen. Du prater og ordner og forventer at hun skal forstå, nikke forstandig og umiddelbart følge opp det du sier. Men det funker ikke sånn! Hun er et lite barn som utforsker verden, hun må lære hva som er greit og ikke greit og det må du være voksen nok til å gjøre. Hun vet ikke at hver gang hun kaster noe så lander det i gulvet feks. Hun må utforske det samme mange ganger før hun forstår at det samme skjer hver gang. Det betyr å tåle at hun blir sint, det betyr å forstå at du må gjenta om igjen og om igjen og om igjen og et par ganger til før hun skjønner. Det betyr også at du må være bestemt og ikke gi deg, selv om hun protesterer. Det betyr også at diskusjon ikke er løsningen, du både kan og skal bestemme. Barn som har rammer og rutiner og vet at vi gjør sånn og sånn i den og den situasjonen, blir mye enklere å ha med å gjøre, fordi de er trygge i tilværelsen sin. De vet at om kvelden så skjer x,y,z og så er det seng. Hver dag. Og selvsagt kan det bli protester, men i det store og hele så går ting forunderlig mye greiere når man har rutiner og gjør ting på samme måte. 

 

Forstod ikke helt hva du mente med at jeg ikke tar ansvar? Mener du at jeg forteller mye med ord uten å vise henne? Rutiner har vi jo, så hun vet hva som skal skje.

Anonymkode: 047d6...202

[AnonymBruker]

Hvor er hun i barnehagen? Er hun trassig der, slår hun, løper hun rundt med maten? 

Barnehagen til vårt barn trodde oss ikke når vi sa at barnet er kjempe trassig og kan bli skikkelig sint hjemme. For i barnehagen er det et prakteksemplar. Kler seg selv, hjelper andre, sitter pent ved bordet, hører på de voksne. Hjemme er barnet riktig trassig, skal beste, tramper i gulvet, blir sur ved tilsnakk, kan sparke og slå når vi sier nei. Men er selvfølgelig verdens beste, og vi ville aldri ha byttet bort ungen med andre❤️

Så ja, du må sette rammer for barnet, du må gi beskjed når det gjør ting som ikke er greit. Gi varsel om konsekvenser, og følg det. Og så må du velge dine kamper. Alt er ikke like viktig. Og så går det an å ombestemme seg, eller lokke og lure litt. For eksempel tannpuss, kan ikke hun få puss litt selv først, og så du. Eller dere kan bytte på å pusse. Eller brukte to tannbørster og pusse samtidig (joda det er plass). Og så en liten belønning med fluor til slutt 😊 

Husk at ungen er 2 år, du legger et grunnlag for hvordan barnet blir som stor. Men det er et barn og kan ikke oppføre seg eksemplarisk til enhver tid. Og de neste årene skal mye skje oppi hodet, og grenser skal testes igjen og igjen. Sånn er det bare, jeg tror vi kommer igjennom det (har en 3 åring), så når det barnet er ute av den værst perioden er det nr 2 sin tur 😅 

Anonymkode: 643bb...e28

[Gjest BearMama]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her. I morgen prøver jeg igjen. Synes hun er blitt veldig vanskelig for tiden. Kaster på ting gjør hun også. Idag knuste hun et bilde som stod på nattbordet mitt. Gikk inn på rommet, tok med seg bilde og kom ut med det i hånden, veldig fornøyd. Jeg sa tydelig ifra at dette fikk hun ikke lov å leke med og ba henne om å legge det tilbake. Hun ble sint og kastet det rett i flisegulvet i gangen. Jeg sa klart i fra at dette var ikke greit. Vi sier det til henne hver gang hun kaster på ting, men det det går ikke inn liksom. Hun bare smiler eller ler det bort. Mulig er vi ikke sinte nok/bestemte nok. Men jeg vil jo ikke ta tak i hardt i armen hennes eller noe når hun gjør noe hun ikke skal. Men det holder tydeligvis ikke å bare si det lenger. 

Uff. Det er vanskelig med trass. Hun slår også innimellom når hun ikke får lov til noe, som for eksempel når vi er på badet og skal pusse tenner, så blir hun sint når hun ikke får lov å holde tannbørsten selv. Jeg sier til henne: «først, skal mamma pusse, så kan du få lov etterpå», men mamma må pusse ferdig først». Av og til går det fint, men noen ganger får jeg et klask av henne, eller at hun kaster noe på meg hvis hun får tak i noe. Jeg sier jo at dette ikke er greit osv osv. Men hva mer kan jeg gjøre?   

Anonymkode: 047d6...202

Med en 2 åring er det ikke vits i med for mange ord. At du snakker masse vil bare forvirre. 

Det er lurt at du er bestemt, men høflig i tonen. Om du har en litt kommando stemme så kan barnet ofte reagere med å ville provosere. Om min har noe jeg vil ha, som bildet, så sier jeg; «Kan jeg få bildet? Tusen takk!» Som oftest så ender det opp med at han kommer med bildet og så skryter jeg han opp til himmels. Positiv forsterkning. Hadde jeg sagt: «Legg fra deg bildet, nei!» så hadde han mest sannsynlig reagert med å kaste det. Akkurat som med voksne så merker han positiv og negativ energi.

Så med tannpuss. La henne vinne noen kamper. La henne få tannbørsten litt og pusse selv. Hva koster det deg? Så smiler du, skryter av henne og så overtar du igjen. Hun får mestringsfølelse og blir stolt og du kan pusse videre med en blid unge. 

Om hun er frustrert og slå så tar du bestemt hånden og sier: «Ikke slå.» Ikke masse ord eller forklaring. Kort og enkel beskjed. Så viser du henne at hun kan stryke deg å kinnet. Med det så sier du « Ååååå, så god du er» eller noe og skryter henne opp til himmels. Altså null reaksjon eller oppmerksomhet mot å slå, men masse positiv forsterkning om å skryte. Min sluttet å slå på under en uke.

Sånn er det med alt hun gjør. All negativ atferd ignorer du med korte beskjeder uten noen form for ekstra oppmerksomhet. Alt av positiv atferd som du veileder henne til å gjøre eller som hun gjør på eget intitaiv: masse ros og skryt. 

Med den metoden har jeg en 3 åring som sjeldent blir sint, som sier tusen takk nhver gang jeg gir han noe og som er veldig medgjørlig. Og han har hatt «djevel» øyeblikk han også, tro meg.

Det er i barns natur å teste grenser. Men med fokus på positiv forsterkning så har han vokst enormt og ser at alt er mye kjekkere når han gjør ting han skal. Joda, han tester meg enda, men han innser at han ikke kommer noen vei med meg og gir seg temmelig kjapt....pappa derimot 😅

Og så må du velge dine kamper med omhu. Barnet er 2 år og er i ferd med å innse at hun har en stemme, kan gjøre ting selv og begynner å bli selvstendig. Så bytt på å pusse tenner, la henne være med på ta avgjørelser med å gi henne valgmuligheter som er innenfor akseptable rammer. La henne føle mestring og at hun har en stemme som betyr noe.

Endret 7. november 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Takk for gode svar alle sammen. Setter pris på litt innspill, oppdagelse er dessverre ikke min sterke side, men jeg må jo prøve. 

Hun er eksemplarisk i barnehagen, men hjemme kommer det masse følelser frem, og det forstår vi jo, vi forstår hun er sliten. 

Når hun begynner å slå, så sier jeg til henne: «slutt å slå, mamma får vondt når du slår», samtidig som jeg holder hånden hennes. Hun ser på meg og smiler og med engang jeg slipper hånden hennes så ser jeg at hun begynner å slå på tull, at hun er da ikke sint lenger, men bare MÅ liksom gjøre det engang til. 

Tannpuss går som regel greit, hun får selvfølgelig pusse litt selv også. 

Ellers så opppever jeg at hun kan bli litt voldsom noen ganger når vi for eksempel spiser middag, hun kan plutselig finne på å dytte koppen sin ned på gulvet eller skubbe fatet vekk så all maten faller ut. Jeg vet hun er bare 2 år, og kan ikke annet enn å bare gi beskjed at dette ikke er greit. Ofte kan hun finne på å si at hun har aua, og gå rundt og late som hun er lei seg, men spør jeg om hvor hun har aua, så svarer hun ikke. Dette er bare for å få oppmerksomhet og det får hun jo. Hun får oppmerksomhet hele tiden, vi leker med henne, roser henne når hun har vært flink med noe osv. Viser at vi er der for henne. Kanskje hun har rett og slett fått for mye oppmerksomhet og begynner å utnytte det? 

Jeg har en venninne som har tvillinger, de er helt eksemplarisk ved bordet, skulle tro de var voksne mennsker, men hun har vært enorm streng med dem fra dag 1. De kaster ikke på mat rundt om når de er ferdig å spise, de sitter fint i ro og venter hvis hun må ut og hente noe osv. 

Jeg skal prøve å bli flinkere til å vise tydeligere når ting ikke er greit. Og heller veilede henne til en mer positiv atferd, så rose henne mer for dette. 

Anonymkode: 047d6...202

[Belima]

Lykke til! Ja det å oppdra barn er ikke den letteste jobben, men med godt vett kommer alle langt. Barn er tross alt små voksne og er forskjellige. De har på lik linje med oss, dager som ikke er topp. 
Det hadde vært hyggelig om du oppdaterte "oss" etter noen uker på hvordan det går/har gått.

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for gode svar alle sammen. Setter pris på litt innspill, oppdagelse er dessverre ikke min sterke side, men jeg må jo prøve. 

Hun er eksemplarisk i barnehagen, men hjemme kommer det masse følelser frem, og det forstår vi jo, vi forstår hun er sliten. 

Når hun begynner å slå, så sier jeg til henne: «slutt å slå, mamma får vondt når du slår», samtidig som jeg holder hånden hennes. Hun ser på meg og smiler og med engang jeg slipper hånden hennes så ser jeg at hun begynner å slå på tull, at hun er da ikke sint lenger, men bare MÅ liksom gjøre det engang til. 

Tannpuss går som regel greit, hun får selvfølgelig pusse litt selv også. 

Ellers så opppever jeg at hun kan bli litt voldsom noen ganger når vi for eksempel spiser middag, hun kan plutselig finne på å dytte koppen sin ned på gulvet eller skubbe fatet vekk så all maten faller ut. Jeg vet hun er bare 2 år, og kan ikke annet enn å bare gi beskjed at dette ikke er greit. Ofte kan hun finne på å si at hun har aua, og gå rundt og late som hun er lei seg, men spør jeg om hvor hun har aua, så svarer hun ikke. Dette er bare for å få oppmerksomhet og det får hun jo. Hun får oppmerksomhet hele tiden, vi leker med henne, roser henne når hun har vært flink med noe osv. Viser at vi er der for henne. Kanskje hun har rett og slett fått for mye oppmerksomhet og begynner å utnytte det? 

Jeg har en venninne som har tvillinger, de er helt eksemplarisk ved bordet, skulle tro de var voksne mennsker, men hun har vært enorm streng med dem fra dag 1. De kaster ikke på mat rundt om når de er ferdig å spise, de sitter fint i ro og venter hvis hun må ut og hente noe osv. 

Jeg skal prøve å bli flinkere til å vise tydeligere når ting ikke er greit. Og heller veilede henne til en mer positiv atferd, så rose henne mer for dette. 

Anonymkode: 047d6...202

Om hun slenger koppen ned fra bordet, ignorer det. Ikke plukk den opp igjen. Om maten kastes på gulvet, ja da er hun ferdig å spise. Ikke plukk opp med en gang for da får hun oppmerksomheten hun er ute etter. Spis videre og ignorer henne. Etter en liten stund kan du plukke det opp og si: spise/drikke eller ferdig? Hun får to valg. Valget hun tar får en konsekvens øyeblikkelig. Sier hun at hun vil drikke og kaster den igjen da sier du ferdig. Og så får hun ikke flere sjanser. Samme med maten.

Hun innser raskt at valgene hun tar får en konsekvens og hun får være tørst og sulten en stund inntil hun innser at det verken blir mat eller drikke om hun ikke oppfører seg.

Du må bli mer konsekvent. Ikke masse forhandlinger eller babling. Gi henne enkle valg og la henne ta konsekvensen for valget hun tar. Blir nok kjapt lite gøy med null oppmerksomhet og null mat og drikke. Når hun først drikker og spiser, som nevnt: fokuser på det positiv forsterker. 

Endret 7. november 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Ts her. 

Gikk på rommet hennes idag i 8 tiden for å hente henne. Hun stod klar i sengen da hun hørte jeg kom ned, blid og fornøyd. Så var det med frokosten... Har spurt henne hva hun ville på skiven sin idag, skive ville hun ikke ha, men pekte på havregryn. Det fikk hun. Så sa jeg klart i fra at nå skal jeg lage havregryn til deg, så må vi sette oss i stolen din så kan du spise. Satt en stund, spiste litt selv og fikk litt hjelp av meg, sutret litt og ba om mer. «Men du har jo mer i skålen din, vennen». Nei det var ikke godt nok. Spurte en gang til: «vil du ha en skive med kaviar?» (hun elsker kaviar). Nei, det ville hun ikke ha, men pekte på kjøleskapet. Spurte om hun ville ha en youghurt. Nei, det ville hun ikke. Hun hadde ikke lyst å sitte mer i stolen og ville gå. Javel, tok hun ut av stolen og tok vekk maten. Da ble det bråk. Men ikke så lenge. Tok hun med på badet for å skifte på henne, pusse tenner osv. Der var hun veldig flink, vi byttet på å pusse tennene hennes og jeg roste henne for hvor flink hun var å pusse selv. Blir spennende når vi skal spise middag senere idag 😅

Hun er skikkelig kresen på mat. Noen ganger spiser hun ikke det hun får servert, men vi vet at hun er sulten. Så vet ikke om hun da får en mulighet til å velge noe annet, hvis ikke hun vil ha middagen. Eller om hun bare skal gå sur og sulten til hun faktisk spiser det hun får servert? Hun får ofte noe annet når hun ikke vil ha maten... Men det blir jo feil det også. Uff. Ikke lett. 

Anonymkode: 047d6...202

[Gjest BearMama]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her. 

Gikk på rommet hennes idag i 8 tiden for å hente henne. Hun stod klar i sengen da hun hørte jeg kom ned, blid og fornøyd. Så var det med frokosten... Har spurt henne hva hun ville på skiven sin idag, skive ville hun ikke ha, men pekte på havregryn. Det fikk hun. Så sa jeg klart i fra at nå skal jeg lage havregryn til deg, så må vi sette oss i stolen din så kan du spise. Satt en stund, spiste litt selv og fikk litt hjelp av meg, sutret litt og ba om mer. «Men du har jo mer i skålen din, vennen». Nei det var ikke godt nok. Spurte en gang til: «vil du ha en skive med kaviar?» (hun elsker kaviar). Nei, det ville hun ikke ha, men pekte på kjøleskapet. Spurte om hun ville ha en youghurt. Nei, det ville hun ikke. Hun hadde ikke lyst å sitte mer i stolen og ville gå. Javel, tok hun ut av stolen og tok vekk maten. Da ble det bråk. Men ikke så lenge. Tok hun med på badet for å skifte på henne, pusse tenner osv. Der var hun veldig flink, vi byttet på å pusse tennene hennes og jeg roste henne for hvor flink hun var å pusse selv. Blir spennende når vi skal spise middag senere idag 😅

Hun er skikkelig kresen på mat. Noen ganger spiser hun ikke det hun får servert, men vi vet at hun er sulten. Så vet ikke om hun da får en mulighet til å velge noe annet, hvis ikke hun vil ha middagen. Eller om hun bare skal gå sur og sulten til hun faktisk spiser det hun får servert? Hun får ofte noe annet når hun ikke vil ha maten... Men det blir jo feil det også. Uff. Ikke lett. 

Anonymkode: 047d6...202

Kjempebra!

Du avledet henne og fikk henne over på noe annet. En ting er at hun er kresen, men du vet hva hun liker og ikke liker.

Du gjør rett i å tilby henne de alternativene du vet hun liker og så kan hun velge det. Ikke begynne å tulle om noe annet når dere spiser. 

Til middagen lager du ikke alternativer. Du lager én middag med noe du vet hun ellers spiser. Enten spiser hun det hun vil ha av middagen eller så går hun sulten. Da får hun vente til kvelds.

Vær konsekvent og vis henne at hun får være med å ta noen avgjørelser, men igjen, hun må ta konsekvensene. At hun kan velge noen frokost alternativer er greit. Hun kan også være med å planlegge middagen gjennom uken, men da må hun også spise det hun får servert. Ingen alternativer.

Kvelds kan også være mer åpen med et par alternativer, men når hun har tatt et valg må hun gjennomføre. 

Lover deg at om du fortsetter sånn som dette så vil ungen innse at sånn er det og hun vil lære at hun enten spiser det hun selv har valgt og som serveres eller så får magen rumle til neste måltid.

Barnet vil ikke sulte. Skulle hun komme ti minutter etter middag og si hun er sulten så kan du si at hun kan få middagen sin, men akkurat samme maten hun allerede har sagt nei til. Hun får valget om å sitte ved bordet og spise den middagen. Om ikke hun vil ha det så er hun ikke sulten nok. 

Ikke la henne manipulere deg. Du er de trygge voksenpersonen som skal veilede henne. Ikke belønn henne med annet en skryt og ros. Ikke bestikk henne med noe godt eller noe gøy for å spise eller gjøre det hun får beskjed om. Står du stødig som et fjell så vil hun innse at det ikke er vits i å tulle med deg.

Vær sterk, trygg og konsekvent. Det vinner dere begge på 😊

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her. 

Gikk på rommet hennes idag i 8 tiden for å hente henne. Hun stod klar i sengen da hun hørte jeg kom ned, blid og fornøyd. Så var det med frokosten... Har spurt henne hva hun ville på skiven sin idag, skive ville hun ikke ha, men pekte på havregryn. Det fikk hun. Så sa jeg klart i fra at nå skal jeg lage havregryn til deg, så må vi sette oss i stolen din så kan du spise. Satt en stund, spiste litt selv og fikk litt hjelp av meg, sutret litt og ba om mer. «Men du har jo mer i skålen din, vennen». Nei det var ikke godt nok. Spurte en gang til: «vil du ha en skive med kaviar?» (hun elsker kaviar). Nei, det ville hun ikke ha, men pekte på kjøleskapet. Spurte om hun ville ha en youghurt. Nei, det ville hun ikke. Hun hadde ikke lyst å sitte mer i stolen og ville gå. Javel, tok hun ut av stolen og tok vekk maten. Da ble det bråk. Men ikke så lenge. Tok hun med på badet for å skifte på henne, pusse tenner osv. Der var hun veldig flink, vi byttet på å pusse tennene hennes og jeg roste henne for hvor flink hun var å pusse selv. Blir spennende når vi skal spise middag senere idag 😅

Hun er skikkelig kresen på mat. Noen ganger spiser hun ikke det hun får servert, men vi vet at hun er sulten. Så vet ikke om hun da får en mulighet til å velge noe annet, hvis ikke hun vil ha middagen. Eller om hun bare skal gå sur og sulten til hun faktisk spiser det hun får servert? Hun får ofte noe annet når hun ikke vil ha maten... Men det blir jo feil det også. Uff. Ikke lett. 

Anonymkode: 047d6...202

Hun er kresen fordi du gir henne annen mat hvis hun ikke vil ha maten hun får servert... Dette ser jeg tydelig med mange barn i bhg. I bhg spiser de nesten alt, hjemme ingenting annet enn pølser... Altså det er så viktig at barn har en voksen som tar lederollen. Har vært på mange kurs om oppdragerstiler og nest verst er ettergivende oppdragelse. (Likegyldig er verst) Vil ikke barnet ha maten som blir servert så får de ikke mer mat. De kan få kveldsmat før de legger seg. Også bør de måtte smake på maten. Og de bør lære å sitte ved bordet selv om de er ferdig. Det krever en jobb, men det er verdt det for store og små. 

Anonymkode: 3b0cf...4b6

[Hactar]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts her. 

Gikk på rommet hennes idag i 8 tiden for å hente henne. Hun stod klar i sengen da hun hørte jeg kom ned, blid og fornøyd. Så var det med frokosten... Har spurt henne hva hun ville på skiven sin idag, skive ville hun ikke ha, men pekte på havregryn. Det fikk hun. Så sa jeg klart i fra at nå skal jeg lage havregryn til deg, så må vi sette oss i stolen din så kan du spise. Satt en stund, spiste litt selv og fikk litt hjelp av meg, sutret litt og ba om mer. «Men du har jo mer i skålen din, vennen». Nei det var ikke godt nok. Spurte en gang til: «vil du ha en skive med kaviar?» (hun elsker kaviar). Nei, det ville hun ikke ha, men pekte på kjøleskapet. Spurte om hun ville ha en youghurt. Nei, det ville hun ikke. Hun hadde ikke lyst å sitte mer i stolen og ville gå. Javel, tok hun ut av stolen og tok vekk maten. Da ble det bråk. Men ikke så lenge. Tok hun med på badet for å skifte på henne, pusse tenner osv. Der var hun veldig flink, vi byttet på å pusse tennene hennes og jeg roste henne for hvor flink hun var å pusse selv. Blir spennende når vi skal spise middag senere idag 😅

Hun er skikkelig kresen på mat. Noen ganger spiser hun ikke det hun får servert, men vi vet at hun er sulten. Så vet ikke om hun da får en mulighet til å velge noe annet, hvis ikke hun vil ha middagen. Eller om hun bare skal gå sur og sulten til hun faktisk spiser det hun får servert? Hun får ofte noe annet når hun ikke vil ha maten... Men det blir jo feil det også. Uff. Ikke lett. 

Anonymkode: 047d6...202

Så fint at dere hadde en hyggelig morgenstund:)

Med tanke på frokosten, så synes jeg gjerne hun kan få velge mellom havregrøt, skive eller yoghurt, men bare én gang per måltid. Har hun valgt havregrøt, ville jeg ikke tilbudt annet før den eventuelt var spist opp. Da er det bare mett eller ikke som gjelder, tenker jeg, ellers risikerer du å bli sittende med et barn som tar en tygg av skiva, ei skje av havregrøten og så forlanger yoghurt. Etter hvert som hun blir mer bevisst, kan det ende med at mye av måltidet kommer til å handle om å ombestemme seg og få viljen sin i stedet for at hun har fokus på å spise.

Jeg ville heller ikke laget alternativer til middagen. Ikke fordi hun nødvendigvis skal spise broccoli, men fordi jeg opplever at måltidet blir en kamparena dersom man lager rom for å nekte å spise og forhandle om alternativer. Lag for all del noe hun liker, og introduser gjerne gradvis en og annen ingrediens hun kan øve seg på å like, men ikke spør om hun heller vil ha ditten eller datten. Du synes hun er viljesterk nå når hun er to, men hun har potensiale til å bli enda mer viljesterk som treåring. Jo flere unødvendige diskusjonsarenaer du kan eliminere nå, jo lettere blir det fremover.

[AnonymBruker]

Takk igjen! Jeg vet at jeg burde vært mer flinkere tidligere med henne, hører at når hun er alene med faren så pleier hun ikke være sånn som med meg. Det er nok fordi jeg gir meg for lett når hun ikke vil spise og tilbyr noe annet, at hun får hele tiden alternativer, til slutt vet ikke selv hva hun vil ha. Hun blir nok forvirret av så mange valg. Faren er litt sånn: «vil du ikke ha mat idag?», «neivel, du får gå og leke litt så prøver vi igjen neste gang», mens jeg er litt sånn: «åh, vennen nå må du spise ellers blir du sulten i magen din og det er ikke bra», «kom skal vi finne noe annet til deg, mat må jo du ha». Jeg har hele tiden vært kjempebekymret når hun ikke spiser og forter meg med å tilby noe annet, bare for å unngå sutring og grining ved matbordet. Og det har gått så langt at jeg utviklet en slags «angst» når det gjelder måltider, gruer meg til å sette hun ved bordet og servere maten, veldig ofte skubber hun vekk fatet og vil gå fra bordet uten å smake. En dag fikk faren nok, hun skulle sitte ved bordet selv om hun ikke ville spise, vi satt der og spise med en jente som grein og slo rundt seg, strekte seg mot meg liksom: «mamma, kan du ta meg opp, jeg vil virkelig ikke sitte her». Når jeg holdt på å gi etter sendte faren meg inn på rommet, og ba meg om å ikke blande meg inn 😂 Hun sutret så fælt at jeg mast matlysten. 10 minutter senere med konstan grining og sutring og meg med øretelefoner på, kom det seg til slutt. Jeg kom ut av rommet og spurte om vi skulle prøve å spise litt igjen, det var hun med på, og hun åt hele middagen sin. Spurte til og med om mer! Så hun VAR sulten hele veien, men prøvde seg på noe annet. Må si jeg er litt spent idag, skal lage middagen klar og reise i bhg for å hente. Så vil tiden vise hvordan det går. 

Jeg gruer meg ofte til å være alene med henne. Kanskje fordi jeg vet at hun prøver seg mer når hun vet det er bare meg som er hjemme ellers så har faren litt bedre tålmodighet enn meg og gir ikke etter. Aner ikke, men han er fantastisk og jeg burde lære mer av han der 😅

Anonymkode: 047d6...202

[Hactar]

Veldig bra at du ser selv at du er for ettergivende. Det er langt fra for sent å skape gode rutiner for en toåring.

Jeg tenker sinnet hennes trigger massevis av følelser i deg, så fortell deg selv at sinne ikke er farlig. Hun har lov å være sint. Drt er sunt å kunne være sint og lære seg å komme gjennom det. 

Du trenger ikke en gang gjøre deg hard og avvise henne når hun er sint. Det er bare bra om du trøster og forstår og setter ord på hva hun føler og hvorfor, så lenge du fortsatt står på ditt angående grensen du har satt. 

Hjelpe meg så mye absurde problemer jeg har trøstet og forklart treåringen min gjennom. En periode kunne han holde på i tre kvarter fordi en liten detalj i livet ikke ble helt som han hadde tenkt. Da er det jo fristende å bare gi etter, men det er etter min erfaring ris til egen bak.

Jeg setter ikke flere grenser enn jeg må, men jeg står fast på dem jeg har, og så står jeg heller sammen med ham i stormen. Resultatet er nå etterhvert et mer tilfreds barn som fortsatt prøver seg, men som ikke blir like rasende, langvarig sinna når ting ikke går hans vei. 

Endret 7. november 2018 av Hactar