Deprimert fordi jeg ser mer enn mange andre hvordan ting henger sammen? Dette er mine tanker. kanskje flere kjenner seg igjen.

[AnonymBruker]

Enkelt og greit, vi skal alle dø. Så hvorfor denne enorme strebinga etter status og materialisme? 
Som barn tror vi ofte at vi er veldig spesielle, fordi voksne møter oss sånn. Men med alderen, så innser man gjerne at man ikke er noe mer spesiell enn andre. Egoistisk tankegang ikke sant? Det virker faktisk som mange har et behov for å være mer spesiell enn andre, men enten er vi bare slik biologisk, eller så er det en vranglære i barndommen. 
Vi når en alder der enkelte ting blir for sent. 
Om JEG gjør ditt eller datt, betyr egentlig ingenting. Fordi det er flere andre som har gjort det, gjør det nå og kommer til å gjøre det. Det DU gjør teller egentlig ingenting. Bortsett fra med tanke på miljøet da....der teller jo alle.
Hvorfor kjøper folk seg Tesla, nyeste mobilen hele tiden, om å gjøre å ha status? Det er jo INGEN dette betyr noe for! bortsett fra deg selv, og familien din. Men du og din familie er en veldig liten del av jordens befolkning.

Hvorfor gidde å prøve å bli kjæreste med noen? det tar slutt en gang. mest sannsnylig. Og i hvertfall....hvorfor jobbe for avstandsforhold? 
noe så upraktisk! Hadde det ikke vært for fly (en menneskelig oppfinnelse) så hadde dere aldri møttes. 
Hadde det ikke vært for internett, hadde dere aldri kunnet holde kontakten! Tenk om, det bare plutselig kollapser. Og flyene stopper. Hvordan holde kontakt da? Hvorfor ikke bare finne noen i nærheten av der du bor? Forelskelse er BARE en følelse. En kjemisk reaksjon i hjernen. Så hvorfor har Disney og eventyr laget det så fint? Er mange som tror at å finne kjærligheten er meningen med livet, men denne er like kortvarig som å ha kjøpt en ny bil, fylla eller ruset på noe annet. 

Hva er det som bestemmer hva som blir populært? Det er da ikke slik at dette alltid er best. Det bare ER populært. 


Den korte tiden vi lever, lar vi oss påvirke av alle rundt oss. I såfall jeg  det er ting jeg har ønsket å gjøre i livet, men som jeg lot meg påvirke til å ikke gjøre. Jeg angrer. Men det finnes større problemer i verden. Jeg har ingen rett til å sørge. 

Hvorfor reise? Hvorfor reiser folk på ferie? det eneste de egentlig gjør er å forurense miljøet, kaste bort penger. Kanskje til og med forelsker seg. Men da må man selvfølgelig bare være forberedt på dømming og kjærlighetssorg. Jeg liker selv å reise, men hvorfor skal jeg egentlig? jeg kommer fremdeles til å gå og gruble. Jeg kommer til å ta med meg følelsene, for de er INNI meg. Dessuten er det ikke alle steder som frister like mye lenger.

Hvordan vet man hvem som mener det riktige? Vi er bare et resultat av hvor vi vokste opp. Så hvorfor blir vi så påvirket?

Hvorfor gidder folk å shoppe mer en de trenger? fordi de får lyst på ting såklart! men de er somregel lei ting etter kort tid. Da er det nye ønsker som står for tur. Og skapet blir fullt. Fremdeles er det folk som er fattige og ikke har klær. Bra for miljøet er det heller ikke. MEN, hvis alle tenkte som meg, så hadde butikkene gått konkurs, og folk hadde mistet jobben. Hvordan hadde samfunnet blitt? Jeg får veldig dårlig samvittighet når jeg kjøper meg noe, faktisk. men det skjer nesten aldri lenger.

Hvorfor skal jeg studere? det betyr jo ingenitng om jeg får en bra betalt jobb eller ikke. Det er uansett noen andre som tar plassen jeg kunne tatt. Det er like verdiløst/fullt. 

Alt blir en fortid. Merkelig så sørger vi over ting som skjedde, eller som ikke ble. Men alt er bare i sekundet! Jo eldre vi blir, jo kortere er faktisk livet! Altså, på den måten at vi kan huske ting. ALT skjer samtidig, hele fortiden skjer samtidig. Men den er over. Det går fremover, og vi vet ikke hva det bringer. For alt vi vet, alt vi jobber mot, så går det ikke i oppfyllelse. 

ALT er en illusjon! Jeg lever isåfal mer i tankene enn i virkeligheten. Det er liksom ikke så mye i virkeligheten som er interessant. Det når ikke opp til mine fantasier og ønsker. Kanskje dersom jeg faktisk prøvde, men det er liksm ikke noe lønnsomt. 
Ikke engang en forelskelse klarer jeg å kose meg med. For det er en illusjon!!! jeg vet at jeg egentlig ikke kan si at jeg elsker personen, for det er jo helt sikkert ting jeg ikke vet om om denne personen! men hvorfor HAN? 
Jeg tenker at jeg må gjerne ha følelsene, men jeg tenker også at jeg kanskje burde kvitte meg med dem? det høres så kjedelig ut, men også godt. Men slik kan en ikke gjøre på kommando, akkurat som man ikke kan forelske seg på kommando. Det er på en måte litt godt å ha dem.
Men det er også vondt! Jeg klarer bare ikke å innse at jeg aldri mer skal se ham. han er ikke død, men han er langt borte.Føles nær på en måte, men jeg tror ikke vi får lov av skjebnen. likevel, tok han opp sånn enorm plass i hverdagen min. Jeg klarte i en lang periode, ikke å væer sammen med familien mentalt sett. 

HELE livet er en illusjon. Alt er egentlig bare tanker. Vi er en gjeng egoister. Ingen bryr seg mer om oss, enn oss selv. Så hvorfor er vi så redde for hva andre tenker? 

Jeg HATER stereotypier og generaliseringer. Jeg HATER når folk snakker om et folkeslag, som om alle er like. Selv om man selvfølgelig er preget av hvor man vokser opp, så kan en person være bra. Jeg synes bare det blir litt for lett, å dømme en person etter deres etnisitet uten å i det minste snakket med vedkommende. 

Hvorfor får noen kreft? mens andre får leve livet?

Hvorfor kalles dette en sykdom? dersom det faktisk er slik at jeg har rett? 

Jeg føler heller ikke jeg har noen rett på å være nedfor. Jeg er fysisk frisk. Jeg har tak over hodet, selv om det ikke er nyoppusset. Jeg har mat. Jeg har varmtvann og jeg har klær. Jeg har søsken og slekt. 
Likevel, dønn ulykkelig.

Hilsen meg  

Anonymkode: 8510e...3aa

[AnonymBruker]

Du er deprimert. Bestill time hos fastlegen. Du ser ikke mer enn mange andre, det her er standardtanker for noen som sliter. «Hva er poenget? Alt er meningsløst. Osv.» Oppsøk hjelp.

Anonymkode: a494e...410

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Du er deprimert. Bestill time hos fastlegen. Du ser ikke mer enn mange andre, det her er standardtanker for noen som sliter. «Hva er poenget? Alt er meningsløst. Osv.» Oppsøk hjelp.

Anonymkode: a494e...410

Har gjort det. Går hos psykolog og hadde 3.timen nå. Mange tydelige tegn på depresjon. 

Anonymkode: 8510e...3aa

[AnonymBruker]

You need Jesus in your life! 

Anonymkode: 48284...b3c

[Rotemor]

Du er tydeligvis deprimert. Du har ikke god innsikt, du har bare negativt fokus....

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har gjort det. Går hos psykolog og hadde 3.timen nå. Mange tydelige tegn på depresjon. 

Anonymkode: 8510e...3aa

Ja, blant annet hele innlegget ditt er et klart tegn. Du er ikke deprimert fordi livet er meningsløst. Livet føles meningsløst fordi du er deprimert og ikke klarer å finne gleder i livet. 

Anonymkode: a494e...410

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja, blant annet hele innlegget ditt er et klart tegn. Du er ikke deprimert fordi livet er meningsløst. Livet føles meningsløst fordi du er deprimert og ikke klarer å finne gleder i livet. 

Anonymkode: a494e...410

Ja, men hvordan vite hva som er riktig? 

Anonymkode: 8510e...3aa

[AnonymBruker]

Uff. Denne tankegangen kjenner jeg igjen fra min egen ungdom. HELDIGVIS har jeg vokst det av meg.

Du har (delvis) rett i dine tanker og observasjoner. Sykdommen din handler om hvor stor plass du lar disse tankene ha og hvordan de påvirker livet ditt - her og nå - på en destruktiv måte.

F.eks. denne tanken om at "alle skal dø likevel, så ingenting betyr noe". ALLE vet at alle skal dø. Det er ikke slik at du og andre deprimerte er de eneste som har forstått dette, og at alle glade/lykkelige mennesker er ignorante og uvitende om dette. Man må nesten akseptere at man skal dø, men også at - igjen, her og nå - lever man, og man får prøve å gjøre det beste ut av det. 

Du skriver: "Hvorfor kjøper folk seg Tesla, nyeste mobilen hele tiden, om å gjøre å ha status? Det er jo INGEN dette betyr noe for! bortsett fra deg selv, og familien din. Men du og din familie er en veldig liten del av jordens befolkning." "Deg selv" og "familien" er ikke det samme som "ingen". Dette er i stor grad de menneskene de fleste kan, skal og bør bry seg om i sitt liv. Å tenke at personlige innkjøp skal/burde ha betydning for flere blir nesten litt grandiost...

Snap out of it, og kom deg litt ut av ditt eget hode. Oppsummerer med serenity prayer: "Grant me the serenity to accept the things I can not change, the courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference."

Anonymkode: 9ac62...95c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Ja, men hvordan vite hva som er riktig? 

Anonymkode: 8510e...3aa

Hei ts, de som skriver at tankene dine er som de er fordi du er deprimert: aner ikke hva de prater om. Det er mange som tenker som deg, uten at de fins deprimert eller er syke i huet. Og jeg vil påstå at det meste av det du skriver: er sant.

Men man har et ansvar selv og sitt eget liv. På en måte: er nesten alt vi gjør i livet bare "tidsfordriv" til vi omkommer fordi vi bor i Norge og ikke trenger gjøre særlig mye for å oppfylle reelle behov=basalbehov som mat, varme og et sted å sove. Vi står egentlig rimelig fritt til å fylle livet med nærmest hva som helst. Jeg tror mange ikke tenker så nøye over at de står såpass fritt, eller kanskje blir litt skremt av alle valgmulighetene: så derfor bare hermer de etter de de omgir seg med. (Syns i grunnen det er helt legitimt siden det er slitsomt å ha (for) mange valgmuligheter. Sånn sett var livet enklere i tidligere tider: fremtiden var gjerne staket ut fra fødsel. Man ble gjerne tildelt  "meningen" med livet: bare med å bli født.: kanskje ble man født som odelsgutt som skulle ta over familiegården, kanskje som kvinne (=barneprodusent)).

Svakheten i tankegangen din er at man på en måte kan si at jo mindre man gjør i livet , jo bedre. Jeg mener: man bruker f.eks minst resurser om man ikke gjør så mye i det hele tatt. Hvis man jobber akkurat det man må for å overleve, bor på minimalt med plass fordi det er rimeligst, ikke kaster mat fordi man har lite mat, ikke tar fly eller kjører bil fordi det koster, aldri betaler for dyre plastposer på en butikk fordi det koster (de koster over 3kr på Meny!) osv, osv. Man blir i tillegg sjelden syk og bruker dermed mindre av fellesgoder som lege/sykehus om man er mest hjemme for å spare penger. Virus og bakterier smitter via folk, og trapper ikke på inngangsdøra uten verter liksom osv, osv, osv. Kunne fortsatt med skråblikk på mange ting folk gjør som de tror vil gi dem en eller annen form for optimalt liv via dietter, trening og what not. Men da kommer dette til å bli en PHD av et innlegg, så stopper der..😄

MEN jeg vil avslutte med å si at det ville blitt fryktelig kjedelig i lengden (og deprimerende) å gjøre så lite som mulig ut av livet sitt, bare fordi det egentlig ikke er så mye som rent rasjonelt sett er meningsfylt av det vi gjør. Vi har bare en viss tid her på jorda. Man kan ikke stoppe tiden, så dagene kommer til å gå uansett om du bruker dem til så lite som mulig, passe masse eller så mye som mulig. Men derfor kan man vel like gjerne leve som man selv liker best, fremfor å konsentrere seg om hva andre gjør, og hva man ikke finner meningsfullt?

Det er ingenting galt med skråblikket du har til livet: du kan fint leve et godt liv med den typen skråblikk, men kanskje begynne å lete etter noe "tidsfordriv" i livet som du liker sånn at du kan legge deg og stå opp mer tilfreds? Du kommer aldri til å få servert et: "lev livet ditt sånn" så blir alt bra: bare en lang rekke livsløgner, siden det ikke er en kjeft som vet svaret: fordi det bare ikke fins. Men dersom du gjør ulike ting: vil du finne ting du liker, ting som gir akkurat deg noe positivt: og de tingene gir mening i livet. Noen ting man gjør, gir bare mening i korte perioder, andre ting kan gi mening over tid: fordi vi selv er forandring hele livet. Bare gjør ting, uten å analysere alt i fillebiter: før du har gjort dem. Fordi du vet faktisk ikke sikkert hvilken følelse du vil sitte igjen med, på forhånd: noen ganger blir man faktisk glad av å gjøre totalt meningsløse ting som å gå opp et fjell, bare for å gå ned igjen. Det endrer hverken livet, verden eller et eneste problem man har. Det er bare tidsfordriv: men hvis man ble glad av det noen timer: har det en funksjon.  

 

Anonymkode: f2a7d...e63

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at dine tanker kommer av at du er deprimert. Og noe som er skummelt med depresjon er at de tankene man har da, er de som føles mest ekte og virkelige.

Samtidig betyr ikke det at alt du skriver er feil. Bare at man selv kan velge hvor man vil ha fokuset. Det finnes både positive og negative sider ved det meste er i livet - reising, utdanning, jobb, kjærlighet, shopping... Så kan man selv velge hvilke sider man ønsker å fokusere på, fordi det vil ha mye å si for hvordan livet vil bli.

Men, ja, vi har bare ett liv er på jorden. Når vi er døde, så er vi ferdige. Hvorfor kaste bort det ene livet på ha det kjipt og tenke negativt?

Anonymkode: 3aae2...2c6

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

 

Ja, blant annet hele innlegget ditt er et klart tegn. Du er ikke deprimert fordi livet er meningsløst. Livet føles meningsløst fordi du er deprimert og ikke klarer å finne gleder i livet. 

Anonymkode: a494e...410

Dette er faktisk noe mange ikke forstår, jeg er overrasket over å lese dette svaret på kg. Mange tror at de blir deprimert av hvor meningsløs verden er osv, mens egentlig er det stress, depresjon og/ eller andre problemer som gjør at de plages sterkt av denne type problemstillinger til å begynne med. 

Jeg synes ikke det er stress at vi lever i en "kaotisk", tilfeldig og meningsløs verden, nettopp fordi jeg ikke er deprimert. Da jeg var yngre og deprimert, så tenkte jeg ofte at livet ikke hadde mening og at det ikke var verdt å leve. Så ja, følelsene påvirker tankene. Du kan ha den samme meningen om noe, men om du er deprimert eller ikke avgjør hva du føler om den meningen eller sannheten

Anonymkode: 2cc32...ade

[AnonymBruker]

Takk for mange svar. Men faktisk så ser jeg ikke hvofor jeg skal være lykkelig. jeg ser ikke på glade mennesker som dumme altså, jeg bare føler at de kanskje går i en slags boble. 

Anonymkode: 8510e...3aa

[AnonymBruker]

men hele livet er en fantasi!! se på alle her som skriver at "du går i en boble" men hva er egentlig ikke en boble da? 

Anonymkode: 8510e...3aa

[AnonymBruker]

Du er mye mer betydelig enn du tror. Mye mer. Universet vil ha deg på lag! Hver minste ting du gjør, er en skapelse inn i evigheten.

Anonymkode: ed03d...adb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du er mye mer betydelig enn du tror. Mye mer. Universet vil ha deg på lag! Hver minste ting du gjør, er en skapelse inn i evigheten.

Anonymkode: ed03d...adb

Jeg har likt å tro på universet ja. Jeg har fått oppfylt enormt mange ønsker, men det har bare tatt tid, og jeg har måttet lytte til "krav". Altså, at ønskene kommer som en belønning. Men så leser jeg og hører om folk som opplever enormt fæle ting, og hva har de gjort liksom? som gjorde at de fortjente det? Hvorfor fortjener noen å få sine barn kidnappet og de ikke vet hva som skjer med det eller om de i det hele tatt får se det igjen? 
Jeg føler meg hjemme i en annen person for eksempel. Og jeg har bestemt meg for at det er han jeg vil ha. det er bare det, at jeg ser ikke bokstavelig talt fremtiden. Det er ikke sikkert han er ment for meg i det hele tatt. Jeg ser sånn frem til å få se han igjen, til å høre fra han. hørte bare plutselig fra han sånn helt merkelig for litt siden. Gjorde ingenting spesielt for det, han bare sendte melding og jeg hadde ønsket det lenge. men samtalen lå ikke til rette for å flørte. jeg er absolutt ikke klar for noe forhold, for jeg liker ikke meg selv noe særlig.
Men jeg er så rolig inni meg, for han gir meg en slags motivajson. han kom bare inn i livet mitt. men ingenting ligger egentlig til rette for å bli sammen. 

Jeg har fått veldig mye dritt, fordi jeg tenker veldig mye dritt faktisk! ALDRI tiltrekker jeg meg noe jeg blir glad for. Jeg ER deprimert. men jeg vet ikke om jeg er det fordi ting er tungt, eller om ting er tungt fordi jeg er deprimert. 
Føler ikke jeg har noen rett i å kjenne på noe som gjør meg glad , for det blir jo bare bobler. Da må jeg drepe dem for å komme tilbake til "virkeligheten" . jeg vet ikke om jeg bør tro på universet eller ikke.

Anonymkode: 8510e...3aa

[AnonymBruker]

Du lider av depressive realisme

Jeg lider av det samme selv. Men jeg sørger for å passe på at funksjonsnivået mitt er høyt nok. Og at jeg gjør ting som gir meg glede. 

Fokuser på det du kan endre, gi faen i alt det andre som ikke lar seg fikse. Fokuser energien på ting du syns er artig og du har lyst til å gjøre.

Bra du drar til psykolog, men sørg for å få en som er smartere enn deg. I mitt tilfelle ga jeg opp psykiatrien fordi jeg var smartere enn de som skulle behandle meg

Anonymkode: 1bfb6...a2f

[AnonymBruker]

Vi skal alle dø en dag.

Alle andre dager skal vi ikke det.

Og du bruker alle dine andre dager i livet på denne ene dagen. 

Anonymkode: 71a1a...346

[AnonymBruker]

Jeg mener det er sunt å ha i bakhodet at ting ikke varer for evig og at vi alle skal dø. Det er jo bare realistisk. Det kan hjelpe til med å sette mer pris på ting og «store problemer» reduseres til bagateller. Men man skal ikke slutte å leve av den grunn eller slutte å strebe etter det man ønsker i livet. Bra du får hjelp Ts, håper at du en dag vil endre fokuset til noe litt mer positivt. 

Anonymkode: bfd81...9c8

[Rotemor]

På 6.11.2018 den 16.29, AnonymBruker skrev:

 

Takk for mange svar. Men faktisk så ser jeg ikke hvofor jeg skal være lykkelig. jeg ser ikke på glade mennesker som dumme altså, jeg bare føler at de kanskje går i en slags boble. 

Anonymkode: 8510e...3aa

Du har en narsissistisk idé om at andre folk er mer uvitende enn deg. Det er jo feil! Du har ikke delt en eneste tanke som ikke mange andre har tenkt før deg.... 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Du lider av depressive realisme

Jeg lider av det samme selv. Men jeg sørger for å passe på at funksjonsnivået mitt er høyt nok. Og at jeg gjør ting som gir meg glede. 

Fokuser på det du kan endre, gi faen i alt det andre som ikke lar seg fikse. Fokuser energien på ting du syns er artig og du har lyst til å gjøre.

Bra du drar til psykolog, men sørg for å få en som er smartere enn deg. I mitt tilfelle ga jeg opp psykiatrien fordi jeg var smartere enn de som skulle behandle meg

Anonymkode: 1bfb6...a2f

Depressiv realisme har jeg aldri hørt om før. Finnes det lykkelig realisme da? Hvordan vet jeg om psykologen er smartere enn meg???? 
Jeg vet ikke hva jeg egentlig kan endre og hva som kan la seg fikse. 

Anonymkode: 8510e...3aa