Ekstremt krevende liten gutt

[Kendra1985]

På 3.11.2018 den 11.00, AnonymBruker skrev:

 

Vi har en gutt på 4 år som driver oss til vanvidd. I utgangspunktet er vel ikke dette helt unormalt for 4-åringer, men dette begynner å gå på både forholdet og familien løs. Han har vært en utfordring siden fødselen, men generelt sett har han vært en meget aktiv men også meget glad gutt som er koselig å være sammen med. Vi har nå hatt store utfordringer siden august, og jeg gruer meg oppriktig til hver helg.

Kort fortalt er han ekstremt aktiv, sitter aldri stille og snakker konstant. Han er en veldig oppegående, smart og sosial gutt. Jeg og mannen får aldri snakket sammen, ei eller sittet stille sammen. Dette er i utgangspunktet greit i perioder, vi vil jo gjerne være sammen med gutten vår også, men nå for tiden er det et rent h*lvete.

Det er spesielt én ting jeg reagerer på, og det er måten han reagerer på når vi prøver å sette grenser, be han om noe eller bare foreslå noe som ikke er i tråd med hans ønsker eller synspunkter.  Jeg sier for eksempel at han skal kle på seg, skru av tv-en, ikke leke med lysbryteren eller andre ting. Han reagerer med å fortsette å gjøre det han gjør, samtidig som han ler. Jeg blir streng i stemmen og ber han igjen. Han ler enda mer, en slags syk latter, og fortsetter. Deretter prøver jeg å forklare han, sikkert når jeg er litt for skarp i stemmen, at det ikke er greit og at hvis han ikke slutter så skjer x. Dette kan også gjelde når han slår meg eller kaster ting på meg. Blir jeg streng begynner han å le, nekter å se på meg og later som ingenting. Han slår seg helt vrang og gardinen går på en måte ned samtidig som han ligger og ler. For meg er det en helt absurd reaksjonsmåte, men jeg forstår at det er en slags forsvarsmekanisme. På toppen av det hele er mannen og jeg uenige om hvordan man skal takle han i slike situasjoner. Jeg mener at han trenger å roe seg ned, mannen mener at han må ut og nærmest løpe maraton for å få ut all energien sin. I det siste har det dessverre alt for ofte endt med at en av oss krangler med 4-åringen og at vi deretter krangler med hverandre, og 4-åringen blir selvfølgelig redd og lei seg (men viser dette i form av sin forsvarsmekanisme - han sitter på rommet og ler og later som ingenting). Vi har per i dag litt for liten plass, men leter etter nytt hus, og det er liksom ingen steder å gå og diskutere med mannen i sånne situasjoner. Derfor hører 4-åringen alt. Vi prøver selvfølgelig å ta oss sammen og ikke krangle foran han, men noen ganger går det så langt at man ikke klarer å "holde" seg. Etterpå føles alt helt forferdelig, og jeg får vondt av gutten min som har hørt foreldrene krangle.

Jeg er ikke en veldig streng mamma, og gutten får enormt mye kjærlighet og oppmerksomhet av både mannen og meg. Jeg kan imidlertid bli ganske sint hvis gutten vår ikke hører etter 1000 ganger, eller hvis han slår, kaster ting eller gjør andre ting som jeg mener ikke er greit. Av og til blir jeg redd for måten han reagerer på, den virker ikke sunn overhodet - de fleste barn ville kanskje grått eller vist redsel, men han har åpenbart en slags forsvarsmekanisme. Da begynner jeg å tenke - var det den gangen jeg skrek til han som 2-åring? Den gangen han nektet å legge seg, og jeg løftet han litt for hardt og la han i sengen? Jeg blir helt gal, og skjønner ingenting av reaksjonsmønsteret hans.

Vi har nylig opplevd en senabort som var rimelig traumatisk, og det forsterker garantert mine følelser og reaksjoner. Samtidig har han vært sånn siden august, og det har vært uavhengig av vårt humør. Jeg mener også at selv om man skal legge til rette for barn, så er det naturlig at barn ser at også voksne ikke er i perlehumør hele tiden, eller kan være triste og lei seg til tider (selvfølgelig i en viss grad). Jeg er av den som mener man i utgangspunktet ikke skal skjule følelser, igjen til en viss grad. Gutten vår er så krevende, og jeg vet kanskje egentlig at det er pedagogisk riktig å være stille, rolig og snill, å se barnet, legge til rette for han eller henne osv osv osv, men jeg orker ikke å være spesialpedagog hver eneste dag. Barn skal selvfølgelig ha kjærlighet og omsorg, men hvis det som kreves er å være pedaogisk korrekt i hver eneste situasjon får gutten vår på sikt en helt elendig og utslitt mamma.

Er det noen som har vært i samme situasjon eller som har noen kloke råd? Jeg er helt på felgen og orker snart ikke mer. Satt på spissen har mest lyst til å bare stikke av, og det får meg til å føle meg som verdens verste mor. Mannen har også mer tålmodighet enn meg, og jeg føler meg bare enda verre. Forholdet vårt blir også dårlig av dette. Besteforeldrene, som vanligvis elsker å være sammen med gutten vår så mye som mulig, blir utslitt av han etter én dag. Det er også sårende å se.

Anonymkode: d2df5...222

Hei. Har ikke lest absolutt alt du har skrevet. Men du burde spørre om hjelp. Man kan spørre barnehage eller barnevernet om hjelp til oppdragelse. Det er bare lurt. Når man er helt uslitt. 

For alle i familien sin del. Man har bare ett liv. Så gjør det som er best for dere, få litt hjelp. 

Føler veldig veldig med deg, og håper det ordner seg 🤗 

Har selv en rimelig aktiv 4 år gammel gutt , så kan kjenne meg litt igjen. Også min tålmodighet kan være litt kort. Men ser at det beste er om man overser noe og roer seg ned, da løser det seg som best. 

Du kan godt sende meg en privat melding hvis du vil🤗 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Må innrømme at dette høres ekstremt skremmende ut... fungerte gutten deres sosialt?  Hvilke andre tegn så dere?? 

Anonymkode: d2df5...222

Ja, barnet fungerte svært godt sosialt. Ikke nå lenger.. 

Så vi har på en måte sett barnet forsvinne ut av fingrene våre, hvis du skjønner. 

Begynte så smått rundt 3.5 års alder, men eskalerte veldig ved 7 års alder. 

Vi har endelig blitt tatt seriøst, selv om barnet selv begynte å uttrykke behovet for hjelp for over to år siden. Nå er vi som foreldre helt utslitte psykisk og fysisk, og går med en enorm skyldfølelse av å ha gjort «alt etter boken», men fortsatt ikke fått det til.

Anonymkode: 7e9be...68d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Ja, barnet fungerte svært godt sosialt. Ikke nå lenger.. 

Så vi har på en måte sett barnet forsvinne ut av fingrene våre, hvis du skjønner. 

Begynte så smått rundt 3.5 års alder, men eskalerte veldig ved 7 års alder. 

Vi har endelig blitt tatt seriøst, selv om barnet selv begynte å uttrykke behovet for hjelp for over to år siden. Nå er vi som foreldre helt utslitte psykisk og fysisk, og går med en enorm skyldfølelse av å ha gjort «alt etter boken», men fortsatt ikke fått det til.

Anonymkode: 7e9be...68d

 

1 time siden, Kendra1985 skrev:

 

Hei. Har ikke lest absolutt alt du har skrevet. Men du burde spørre om hjelp. Man kan spørre barnehage eller barnevernet om hjelp til oppdragelse. Det er bare lurt. Når man er helt uslitt. 

For alle i familien sin del. Man har bare ett liv. Så gjør det som er best for dere, få litt hjelp. 

Føler veldig veldig med deg, og håper det ordner seg 🤗 

Har selv en rimelig aktiv 4 år gammel gutt , så kan kjenne meg litt igjen. Også min tålmodighet kan være litt kort. Men ser at det beste er om man overser noe og roer seg ned, da løser det seg som best. 

Du kan godt sende meg en privat melding hvis du vil🤗 

Anonym med en sak der det gikk veldig galt her. Vi opplevde også det samme med besteforeldre, som begge er vant til å jobbe med utagerende barn til vanlig. Det ble altfor nærme og sårt å se for de, til å kunne distansere seg fra det. 

 

Anonymkode: 7e9be...68d

[AnonymBruker]

På 4.11.2018 den 11.51, Blondie65 skrev:

 

Huff det er vanskelig når man har lite energi selv. All medfølelse.

Leker skal lekes med - ikke kastes i veggen. Så her må ting som kastes i veggen fjernes.

Mitt beste forslag er at det ikke lages så mye "nå skal vi gjøre ...". Da gir du rom for reaksjon. Begynn heller å ta på deg yttertøyet sammen med pappaens og sett frem barnets tøy. Og så ut for å gjøre noe. Altså: ikke gi mulighet til negativ adferd - gå i bro - osv.

Det andre jeg tenkte å foreslå er at dere voksne gir hverandre litt alene tid. Så en av dere tar barnet med ut eller hjemme mens den andre gjør det motsatte (blir igjen hjemme eller går ut) slik at dere får litt mental fritid.

Dette er viktig. Man trenger litt alenetid. Gå ut på kino sammen med noen, eller gå seg en tur. 

Anonymkode: a5586...953