Ekstremt krevende liten gutt

[Gjest BearMama]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette sliter vi med også. Det er ikke bare å gi han en beskjed om noe, han slåss i mot og blir fysisk. Kan ikke ha timeout på rommet sitt, da raserer han rommet, og så får vi enda en ny runde når vi ber han om å rydde opp og han nekter. Hvis vi skal forsøke timeout må det altså skje et annet sted hvor han kan gjøre minimalt med skade.. det er likevel vanskelig, og som anonym skriver over her så løper han bare vekk fra stedet, og jeg må selv sitte der og passe på at han ikke går, eller løpe frem og tilbake hvert 3. sekund når han forsøker å stikke av. Det er til å bli gal av..

En liten oppdatering fra vår side: I dag tidlig har vi hatt det koselig, sett barnetv og hatt "piknik" på gulvet. Jeg sier at etterpå skal vi ut og leke (ref. ut og få ut energi), kanskje en tur på biblioteket og gjøre noe koselig. Han nekter og slår seg vrang. Prøver å være bestemt, si at nå må han kle på seg fordi vi skal dra. Uaktuelt. Jeg tenker at han er mer sulten, og tilbyr mat - men vi mangler typisk noe, og jeg sier han må spise noe annet. Nekter. Setter seg på rommet og furter. Etter en stund hører jeg at han begynner å kaste ting veggimellom, og heller ut alle lekekassene sine. Han roper på meg for at jeg skal komme og se, og så ler han når jeg kommer. Husker på at jeg skal ignorere dette, så jeg sier bare at han må rydde opp og setter meg i stuen og jobber på pcen. Han skriker og roter mer, sier at jeg må rydde. Jeg sier at jeg kan hjelpe deg hvis du begynner å rydde. Nekter... pappaen har nå prøvd å sette han i gang og hjelpe litt, roser han når han er flink og rydder, men rommet er enda ikke ryddet og jeg har en sint 4-åring som sitter og pusler med lekene. Håper denne teorien med å ignorere "trass" og rose når han er flink etc. hjelper på sikt, akkurat nå føles det som at alt vi gjør er galt.

Anonymkode: d2df5...222

Kjempebra!

Viktig at du holder deg kald. Om han rydder ros han opp i himmelen.

Om han nekter gir du han én sjanse; rydd eller så går alt i en søppelsekk og blir borte på ubestemt tid. 

 

[AnonymBruker]

Helt normalt Ts, vår gutt på nesten 5 holdt på å drive oss fra vettet en stund og. Når han gjorde ting han ikke hadde lov til og begynte å le når jeg irettesatte han, eller kastet ting på meg, så tok jeg han rett opp på rommet og sørget for at han ble der inne. Han raserte litt inne på rommet og raste fra seg, men så hadde vi en fin samtale etterpå, ga klemmer og han skjønte han hadde gått for langt. Dette har hjulpet oss og gutten er blitt mye bedre nå, men det var en veldig stri periode vi hadde med han og det tæret veldig på og slet oss nesten ut. Han er og storebror, så måtte beskytte det yngre søskenet og. Spesielt i situasjoner hvor jeg var alene med begge. Jeg er veldig for å fjerne barn fra situasjoner, når de ikke hører etter, i stedet for kjefte og smelle og true med ting. 

Anonymkode: e6794...4bd

[Sushi]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette sliter vi med også. Det er ikke bare å gi han en beskjed om noe, han slåss i mot og blir fysisk. Kan ikke ha timeout på rommet sitt, da raserer han rommet, og så får vi enda en ny runde når vi ber han om å rydde opp og han nekter. Hvis vi skal forsøke timeout må det altså skje et annet sted hvor han kan gjøre minimalt med skade.. det er likevel vanskelig, og som anonym skriver over her så løper han bare vekk fra stedet, og jeg må selv sitte der og passe på at han ikke går, eller løpe frem og tilbake hvert 3. sekund når han forsøker å stikke av. Det er til å bli gal av..

En liten oppdatering fra vår side: I dag tidlig har vi hatt det koselig, sett barnetv og hatt "piknik" på gulvet. Jeg sier at etterpå skal vi ut og leke (ref. ut og få ut energi), kanskje en tur på biblioteket og gjøre noe koselig. Han nekter og slår seg vrang. Prøver å være bestemt, si at nå må han kle på seg fordi vi skal dra. Uaktuelt. Jeg tenker at han er mer sulten, og tilbyr mat - men vi mangler typisk noe, og jeg sier han må spise noe annet. Nekter. Setter seg på rommet og furter. Etter en stund hører jeg at han begynner å kaste ting veggimellom, og heller ut alle lekekassene sine. Han roper på meg for at jeg skal komme og se, og så ler han når jeg kommer. Husker på at jeg skal ignorere dette, så jeg sier bare at han må rydde opp og setter meg i stuen og jobber på pcen. Han skriker og roter mer, sier at jeg må rydde. Jeg sier at jeg kan hjelpe deg hvis du begynner å rydde. Nekter... pappaen har nå prøvd å sette han i gang og hjelpe litt, roser han når han er flink og rydder, men rommet er enda ikke ryddet og jeg har en sint 4-åring som sitter og pusler med lekene. Håper denne teorien med å ignorere "trass" og rose når han er flink etc. hjelper på sikt, akkurat nå føles det som at alt vi gjør er galt.

Anonymkode: d2df5...222

Dette er ikke vondt ment, for jeg skjønner at dere er slitne, i sorg og at det er vanskelig å gjøre alt etter boka.

Men det jeg leser av dette innlegget ditt er at dere nærmest løper etter gutten og prøver å innfri ønskene hans for å hindre at han slår seg vrang. Da må du huske at han ikke slår seg vrang fordi dere gjør noe galt, men fordi det er en del av utviklinga hans å teste grenser og sjekke hva som skjer hvis han gjør x og y. Og kanskje fordi han får viljen sin i veldig stor grad nå som dere er slitne. Husk også at dere gir barnet deres for mye makt over dere, og det kan han bli veldig usikker av (kanskje er det derfor han ler?). Dere må ta mer ansvar og ledelse.

Først og fremst bør dere slutte med time-out og annen straff som ikke har noe med saken å gjøre. Deretter bør dere prøve å se på hvert «anfall» som en mulighet til å lære noe. Barnet ditt kan lære noe om dere (for eksempel at når mamma og pappa har bestemt noe, så blir det sånn), og noe om seg selv (f.eks. denne følelsen jeg fikk nå heter «sinne», og denne heter «lei seg»).

Gi tydelige beskjeder, og forbered ham gjerne en liten stund før. «Om to minutter skal vi gå ut», «nå vil jeg at du skal kle på deg dressen» osv. Ofte funker det å si at du vil at han skal, heller enn «nå skal du».

Gi én beskjed, og hold dere til den. Hvis dere har sagt at dere skal ut, må du ikke plutselig endre beskjeden til «gå på rommet ditt». Gjennomfør, uansett. Hvis han kaster ting eller blir fysisk, hold ham på fanget og forklar hvorfor. «Jeg ser at du blir sint, du vil ikke kle på deg, men nå har jeg bestemt at vi skal ut. Jeg vil at du skal kle på deg.» 

Det er ikke enkelt, men jeg tror at barn blir mye tryggere av at voksne tør å bestemme, uansett reaksjon. 

Og så er det selvfølgelig helt naturlig at også voksne blir sinte og lei seg av at barn slår seg vrange. Det kan man også forklare hvis man sprekker og begynner å kjefte i stedet for å være rolig og bestemt...

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Sushi skrev:

 

Dette er ikke vondt ment, for jeg skjønner at dere er slitne, i sorg og at det er vanskelig å gjøre alt etter boka.

Men det jeg leser av dette innlegget ditt er at dere nærmest løper etter gutten og prøver å innfri ønskene hans for å hindre at han slår seg vrang. Da må du huske at han ikke slår seg vrang fordi dere gjør noe galt, men fordi det er en del av utviklinga hans å teste grenser og sjekke hva som skjer hvis han gjør x og y. Og kanskje fordi han får viljen sin i veldig stor grad nå som dere er slitne. Husk også at dere gir barnet deres for mye makt over dere, og det kan han bli veldig usikker av (kanskje er det derfor han ler?). Dere må ta mer ansvar og ledelse.

Først og fremst bør dere slutte med time-out og annen straff som ikke har noe med saken å gjøre. Deretter bør dere prøve å se på hvert «anfall» som en mulighet til å lære noe. Barnet ditt kan lære noe om dere (for eksempel at når mamma og pappa har bestemt noe, så blir det sånn), og noe om seg selv (f.eks. denne følelsen jeg fikk nå heter «sinne», og denne heter «lei seg»).

Gi tydelige beskjeder, og forbered ham gjerne en liten stund før. «Om to minutter skal vi gå ut», «nå vil jeg at du skal kle på deg dressen» osv. Ofte funker det å si at du vil at han skal, heller enn «nå skal du».

Gi én beskjed, og hold dere til den. Hvis dere har sagt at dere skal ut, må du ikke plutselig endre beskjeden til «gå på rommet ditt». Gjennomfør, uansett. Hvis han kaster ting eller blir fysisk, hold ham på fanget og forklar hvorfor. «Jeg ser at du blir sint, du vil ikke kle på deg, men nå har jeg bestemt at vi skal ut. Jeg vil at du skal kle på deg.» 

Det er ikke enkelt, men jeg tror at barn blir mye tryggere av at voksne tør å bestemme, uansett reaksjon. 

Og så er det selvfølgelig helt naturlig at også voksne blir sinte og lei seg av at barn slår seg vrange. Det kan man også forklare hvis man sprekker og begynner å kjefte i stedet for å være rolig og bestemt...

Skjønner hva du mener, og generelt føler jeg på balansen mellom å gi han oppmerksomhet og tilrettelegge og det å være fast og bestemt. Har hatt mange perioder med litt utagerende oppførsel før, og har alltid vært klar på at det har med utvikling å gjøre, og at gutten bare er inne i en fase. Da har jeg lett klart å se på situasjonene som en mulighet til å lære han noe, og det har vært enkelt å bruke teknikker fordi vi så at det fungerte. Det var blant annet helt avgjørende å forberede han på ting, så vi begynte med å varsle han på forhånd om at det var 5 minutter, 2 minutter osv. til noe skulle skje - og det hjalp veldig! Det var også lettere å være bestemt med han da han var yngre, jeg kunne feks kle på han selv om han ikke ville. Alt dette er helt uten effekt nå - jeg kan rett og slett ikke sloss med en 4-åring som sparker meg i ansiktet når jeg prøver å kle på han (hvis han nekter å kle på selv). Sliter derfor med å forstå hvordan jeg kan gjennomføre uansett - jeg kan jo ikke bruke makt. Det er også litt av problemet her - jeg finner ingen åpenbare pedagogiske "teknikker" som fungerer - og da blir man jo enda mer frustrert og rådvill.

Tror mannen min og jeg må ha en samtale om hvordan vi skal deale med dette.. vi er ganske forskjellige som foreldre, han er mye mer overbeskyttende og gir lettere etter enn jeg gjør. Han tilpasser også etter min mening alt for mye til gutten. Resultatet er jo en gutt som nå foretrekker pappa, og at jeg føler meg som den store stygge ulven som basically ber mannen min om å være mer fast og bestemt. Det hjelper jo heller ikke på forholdet.. Nå høres jeg veldig negativ ut, men er dessverre sånn det føles nå.

Anonymkode: d2df5...222

[Sushi]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Skjønner hva du mener, og generelt føler jeg på balansen mellom å gi han oppmerksomhet og tilrettelegge og det å være fast og bestemt. Har hatt mange perioder med litt utagerende oppførsel før, og har alltid vært klar på at det har med utvikling å gjøre, og at gutten bare er inne i en fase. Da har jeg lett klart å se på situasjonene som en mulighet til å lære han noe, og det har vært enkelt å bruke teknikker fordi vi så at det fungerte. Det var blant annet helt avgjørende å forberede han på ting, så vi begynte med å varsle han på forhånd om at det var 5 minutter, 2 minutter osv. til noe skulle skje - og det hjalp veldig! Det var også lettere å være bestemt med han da han var yngre, jeg kunne feks kle på han selv om han ikke ville. Alt dette er helt uten effekt nå - jeg kan rett og slett ikke sloss med en 4-åring som sparker meg i ansiktet når jeg prøver å kle på han (hvis han nekter å kle på selv). Sliter derfor med å forstå hvordan jeg kan gjennomføre uansett - jeg kan jo ikke bruke makt. Det er også litt av problemet her - jeg finner ingen åpenbare pedagogiske "teknikker" som fungerer - og da blir man jo enda mer frustrert og rådvill.

Tror mannen min og jeg må ha en samtale om hvordan vi skal deale med dette.. vi er ganske forskjellige som foreldre, han er mye mer overbeskyttende og gir lettere etter enn jeg gjør. Han tilpasser også etter min mening alt for mye til gutten. Resultatet er jo en gutt som nå foretrekker pappa, og at jeg føler meg som den store stygge ulven som basically ber mannen min om å være mer fast og bestemt. Det hjelper jo heller ikke på forholdet.. Nå høres jeg veldig negativ ut, men er dessverre sånn det føles nå.

Anonymkode: d2df5...222

Jo, du kan bruke makt. Hold ham fast på fanget, si at du slipper å holde så stramt hvis han sitter rolig. Så sier du at han kan gå ned fra fanget når han vil kle på seg (hvis vi fortsetter eksempelet med at dere skal ut). Gjenta hvis han ikke kler på seg, helt til han gjør det. Det er fryktelig kjedelig å sitte på fanget i lang tid. (Husk å forklare at han ikke kan stikke av/kaste ting etc., fordi du har bestemt at dere skal gå ut, og du vil at han skal kle på seg nå.)

Jeg tror dere må være ekstremt konsekvente en lang stund, når det først har sklidd så mye ut. Og jeg skjønner at dette blir veldig vanskelig hvis mannen din er ettergivende når du prøver å være bestemt. Jeg tror så store barn til en viss grad skjønner at mamma og pappa kan ha ulike metoder, men reglene bør være de samme uansett.

Håper det ordner seg.

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått ut av KG og kontaktet BUP/helsestasjon for utredning. Det kan være så «enkelt» som at dere får utbytte av kurs.

Jeg hadde selv synes dette var vanskelig og frustrerende - spesielt når en er i sorg over senabort. 

Stor klem til dere! 

Anonymkode: 8bec1...a1f

[AnonymBruker]

Vet dere at han er frisk? Er han sliten, hvordan er appetitten, blek, magevondt, hodepine? Vårt umulige barn hadde cøliaki. Andre har bare slitt med forstoppelse, trenger briller ol. 

Anonymkode: 9e5d2...f2c

[Fiskegrateng]

On 11/3/2018 at 12:28 PM, AnonymBruker said:

 

Vil du vite grunnen til at han ler? Det er egentlig ikke pga oppmerksomheten han får (ihvertfall ikke direkte) men fordi han opplever en enorm mestring siden du reagerer på den måten han har forespeilet. Du blir sint og det regnet han med. Det er kjempegøy for en 4 åring å kunne forutse din reaksjon og alltid få rett 10/10. Prøv å le en gang og du skal se at han blir rasende. Test og se.

Anonymkode: a0c24...41e

Barn er rasshøl

[AnonymBruker]

3 timer siden, Fiskegrateng skrev:

 

Barn er rasshøl

Haha ja, av og til er det en passende beskrivelse..

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg hadde gått ut av KG og kontaktet BUP/helsestasjon for utredning. Det kan være så «enkelt» som at dere får utbytte av kurs.

Jeg hadde selv synes dette var vanskelig og frustrerende - spesielt når en er i sorg over senabort. 

Stor klem til dere! 

Anonymkode: 8bec1...a1f

Takk for tips og hyggelige ord tror egentlig ikke BUP etc. er rette instans, om vi går på kurs får vi se. Prøver det flere har beskrevet her og ser det an - kanskje er det bare en litt mer ekstrem periode. Løfter jeg blikket litt er han "bare" en ekstremt intens og smart liten gutt med et enormt temperament som ikke har behov for noen utredning, men hvor det er viktig for oss å finne den rette måten å håndtere han på - både for han og for oss

Han er for øvrig frisk og i utgangspunktet ingen allergier jeg kan tenke meg, men blir det ikke bedre er jo dette absolutt noe man kan sjekke ut.

Anonymkode: d2df5...222

[Handful]

Anbefaler også Cos kurs. Det er gratis og arrangeres jevnlig på helsestasjonen. Det anbefales å gå sammen med den andre forelderen til barnet, da blir man kanskje mer samkjørte. Og du lærer mye om deg selv og hva som påvirker hvordan du klarer å være i situasjoner med barnet. 

[tingeling]

Har dere snakket med barnehagen? Er han på samme måte der eller har det skjedd store endringer der som kan påvirke? Og visste han om babyen i magen? Kan det være hans måte å vise sin frustrasjon over situasjonen? 

[AnonymBruker]

Enig med Sushis metode. Ikke enig med brukeren om at du kan bruke makt og tvinge gutten til å sitte på fanget. Å tvinge folk er å be om opprør, uansett alder.

Anonymkode: 79794...203

[AnonymBruker]

Hadde gitt han bort til høystbydende. Makan til drittunge.

Anonymkode: 63b2d...940

[AnonymBruker]

Uff... For et år siden hadde jeg klappet meg selv på skulderen og takket meg selv for å velge å ikke få barn, men den gang ei! Hilsen høygravid som har blitt litt ekstra skeptisk til tanken! Men må bare håndtere det... 

Dette høres ekstemt krevende ut! ❤️ Lykke til og håper det løser seg ❤️

Anonymkode: 59d61...537

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Uff... For et år siden hadde jeg klappet meg selv på skulderen og takket meg selv for å velge å ikke få barn, men den gang ei! Hilsen høygravid som har blitt litt ekstra skeptisk til tanken! Men må bare håndtere det... 

Dette høres ekstemt krevende ut! ❤️ Lykke til og håper det løser seg ❤️

Anonymkode: 59d61...537

Du kan trøste deg med at flesteparten ikke er sånn. Vi har fokusert på å være beinhade mtp det å være konkret og konsekvent ovenfor ungen, og han kan å oppføre seg selv om vi såklart har opplevd vår fair share med utagering og trass.

 

Ikke at jeg ikke har forståelse for at det er vanskelig når man har forskjellig syn på oppdragelse, er sliten og trist. Skjønner at det er vanskelig å være konsekvent og «streng» da.

 

Barna blir som man oppdrar de.. Uansett om grunnen er trist mor og far.

 

Jeg ville forresten tatt kontakt med helsestasjonen og innse at dere kanskje kunne ha godt av litt veiledning. Om så bare for å få samkjørt oppdragelsen. Dere trenger ikke sende ungen på utredning selv om helsetasjon og/eller BUP er i bildet.

Anonymkode: 63b2d...940

[Sushi]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Enig med Sushis metode. Ikke enig med brukeren om at du kan bruke makt og tvinge gutten til å sitte på fanget. Å tvinge folk er å be om opprør, uansett alder.

Anonymkode: 79794...203

Det er jo tvang enten man tvinger barnet til å være på rommet sitt eller til å sitte i fanget. Min erfaring er at det er bedre å holde fast barnet hvis alternativet er at han/hun skader seg selv eller andre, ødelegger ting osv.

Uansett tenker jeg at det er viktig å være bestemt og rolig når man bruker makt på denne måten, ikke sint eller truende. Man skal jo være der for barnet, i motsetning til time-out der man forlater barnet alene med følelsene sine.

[AnonymBruker]

Hei, jeg har ikke lest alle svarene her, men min situasjon var veldig lik deres.

Selv om vi var veldig konsekvente/avledet osv, så endte det med at gutten til slutt med at barnet ikke lo, men utagerte. Og ja, vi gå også masse kjærlighet, men barnet «forsvant» gradvis fra oss.

Vi fikk lenge beskjed om at dette var normal oppførsel og det tok tre år før ting gikk så ut av kontroll at vi som foreldre brøt sammen og fikk hjelp. Barnet har blitt dårligere og dårligere. Suicidale handlinger, tvangstanker og episoder der barnet virket til å være i psykose. 

Det er ikke normalt å bli helt utslitt selv om kan har barn. Til tider, ja, men ikke i lengden. 

Anonymkode: 7e9be...68d

[Gjest Margo]

Du har fått mange gode råd Ts, så der skal jeg ikke blande meg, men, en generell ting som jeg alltid har reagert på;

Jeg ser det er flere som bruker «Time-out» som metode, og det er i og for seg greit nok, men i disse tilfellene blir det brukt som en slags straff for uønsket adferd. Hvorfor bruker dere da barnets rom for time-out? Er det ikke ønskelig at barnet skal forbinde rommet sitt med trygghet og lek? En friplass for barnet rett og slett. Er dere ikke redde for at barnet får negative assosiasjoner til rommet sitt dersom dette også blir brukt til et rom for straff? Jeg har aldri brukt time-out på mine barn, fordi jeg ikke har noen tro på metoden, men jeg respekterer de som bruker metoden og får den til å fungere. Jeg har også hørt at mange bare setter frem en stol som barnet skal sitte på under «time-outen» sin, for å skape litt avstand til barnet, samtidig som barnet ser at det ikke er ekskludert selv under «straff». Jeg vet ikke hva som blir mest riktig, men jeg ville i hvert fall ha ønsket at barnet så på rommet sitt som noe positivt. 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri brukt time-out, men derimot har jeg alltid gjennomført. Med EN gang. Sier jeg at vi skal kle på oss, ja så GJØR vi det. Om jeg så må "hjelpe til". Selvsagt kan man tvinge barn, herregud. Grunnen til at han holder på sånn er selvsagt fordi han har fått altfor mye makt i familien, og det gjør ham usikker. TS, tenk hvis du hadde hatt en søskenflokk på 5, tror du du hadde orket å "dille" så mye mye med ett av dem da? Min venninne har fire gutter, og jeg kan si at der i gården er det uaktuelt med spesialbehandling av noe slag. Du er sulten, sier du? Det er middag om en time. Supre gutter alle fire.

Anonymkode: f6121...8fc

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hei, jeg har ikke lest alle svarene her, men min situasjon var veldig lik deres.

Selv om vi var veldig konsekvente/avledet osv, så endte det med at gutten til slutt med at barnet ikke lo, men utagerte. Og ja, vi gå også masse kjærlighet, men barnet «forsvant» gradvis fra oss.

Vi fikk lenge beskjed om at dette var normal oppførsel og det tok tre år før ting gikk så ut av kontroll at vi som foreldre brøt sammen og fikk hjelp. Barnet har blitt dårligere og dårligere. Suicidale handlinger, tvangstanker og episoder der barnet virket til å være i psykose. 

Det er ikke normalt å bli helt utslitt selv om kan har barn. Til tider, ja, men ikke i lengden. 

Anonymkode: 7e9be...68d

Må innrømme at dette høres ekstremt skremmende ut... fungerte gutten deres sosialt?  Hvilke andre tegn så dere?? 

Anonymkode: d2df5...222