Ekstremt krevende liten gutt

[AnonymBruker]

Vi har en gutt på 4 år som driver oss til vanvidd. I utgangspunktet er vel ikke dette helt unormalt for 4-åringer, men dette begynner å gå på både forholdet og familien løs. Han har vært en utfordring siden fødselen, men generelt sett har han vært en meget aktiv men også meget glad gutt som er koselig å være sammen med. Vi har nå hatt store utfordringer siden august, og jeg gruer meg oppriktig til hver helg.

Kort fortalt er han ekstremt aktiv, sitter aldri stille og snakker konstant. Han er en veldig oppegående, smart og sosial gutt. Jeg og mannen får aldri snakket sammen, ei eller sittet stille sammen. Dette er i utgangspunktet greit i perioder, vi vil jo gjerne være sammen med gutten vår også, men nå for tiden er det et rent h*lvete.

Det er spesielt én ting jeg reagerer på, og det er måten han reagerer på når vi prøver å sette grenser, be han om noe eller bare foreslå noe som ikke er i tråd med hans ønsker eller synspunkter.  Jeg sier for eksempel at han skal kle på seg, skru av tv-en, ikke leke med lysbryteren eller andre ting. Han reagerer med å fortsette å gjøre det han gjør, samtidig som han ler. Jeg blir streng i stemmen og ber han igjen. Han ler enda mer, en slags syk latter, og fortsetter. Deretter prøver jeg å forklare han, sikkert når jeg er litt for skarp i stemmen, at det ikke er greit og at hvis han ikke slutter så skjer x. Dette kan også gjelde når han slår meg eller kaster ting på meg. Blir jeg streng begynner han å le, nekter å se på meg og later som ingenting. Han slår seg helt vrang og gardinen går på en måte ned samtidig som han ligger og ler. For meg er det en helt absurd reaksjonsmåte, men jeg forstår at det er en slags forsvarsmekanisme. På toppen av det hele er mannen og jeg uenige om hvordan man skal takle han i slike situasjoner. Jeg mener at han trenger å roe seg ned, mannen mener at han må ut og nærmest løpe maraton for å få ut all energien sin. I det siste har det dessverre alt for ofte endt med at en av oss krangler med 4-åringen og at vi deretter krangler med hverandre, og 4-åringen blir selvfølgelig redd og lei seg (men viser dette i form av sin forsvarsmekanisme - han sitter på rommet og ler og later som ingenting). Vi har per i dag litt for liten plass, men leter etter nytt hus, og det er liksom ingen steder å gå og diskutere med mannen i sånne situasjoner. Derfor hører 4-åringen alt. Vi prøver selvfølgelig å ta oss sammen og ikke krangle foran han, men noen ganger går det så langt at man ikke klarer å "holde" seg. Etterpå føles alt helt forferdelig, og jeg får vondt av gutten min som har hørt foreldrene krangle.

Jeg er ikke en veldig streng mamma, og gutten får enormt mye kjærlighet og oppmerksomhet av både mannen og meg. Jeg kan imidlertid bli ganske sint hvis gutten vår ikke hører etter 1000 ganger, eller hvis han slår, kaster ting eller gjør andre ting som jeg mener ikke er greit. Av og til blir jeg redd for måten han reagerer på, den virker ikke sunn overhodet - de fleste barn ville kanskje grått eller vist redsel, men han har åpenbart en slags forsvarsmekanisme. Da begynner jeg å tenke - var det den gangen jeg skrek til han som 2-åring? Den gangen han nektet å legge seg, og jeg løftet han litt for hardt og la han i sengen? Jeg blir helt gal, og skjønner ingenting av reaksjonsmønsteret hans.

Vi har nylig opplevd en senabort som var rimelig traumatisk, og det forsterker garantert mine følelser og reaksjoner. Samtidig har han vært sånn siden august, og det har vært uavhengig av vårt humør. Jeg mener også at selv om man skal legge til rette for barn, så er det naturlig at barn ser at også voksne ikke er i perlehumør hele tiden, eller kan være triste og lei seg til tider (selvfølgelig i en viss grad). Jeg er av den som mener man i utgangspunktet ikke skal skjule følelser, igjen til en viss grad. Gutten vår er så krevende, og jeg vet kanskje egentlig at det er pedagogisk riktig å være stille, rolig og snill, å se barnet, legge til rette for han eller henne osv osv osv, men jeg orker ikke å være spesialpedagog hver eneste dag. Barn skal selvfølgelig ha kjærlighet og omsorg, men hvis det som kreves er å være pedaogisk korrekt i hver eneste situasjon får gutten vår på sikt en helt elendig og utslitt mamma.

Er det noen som har vært i samme situasjon eller som har noen kloke råd? Jeg er helt på felgen og orker snart ikke mer. Satt på spissen har mest lyst til å bare stikke av, og det får meg til å føle meg som verdens verste mor. Mannen har også mer tålmodighet enn meg, og jeg føler meg bare enda verre. Forholdet vårt blir også dårlig av dette. Besteforeldrene, som vanligvis elsker å være sammen med gutten vår så mye som mulig, blir utslitt av han etter én dag. Det er også sårende å se.

Anonymkode: d2df5...222

[Gjest BearMama]

Helt vanlig at barn ler når de får tilsnakk. De får oppmerksomheten de ønsker. At han ler når du snakker strengt til han er også vanlig. Små barn vet ikke hvordan de skal reagere og blir nervøs, derav latter.

Prøv dette.

Ungen slår på lysbryter. Si nei én gang. Stopper han ikke må det øyeblikkelig konsekvens til uten et eneste ord. Fjern han øyeblikkelig fra lysbryteren. Avled med noe annet. Ros han opp i skyene hvor flink han var som gjorde noe annet enn uønsket atferd.

Gi det en uke, så tror jeg dere vil merke forskjell på at han responderer raskere når dere gir beskjed. Null oppmerksomhet på uønsket atferd kontra masse ros for ønsker atferd pleier å funke som gull. 

Kjedelig å ikke få respons og oppmerksomhet=gjør mindre av det.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med BearMama (igjen) 

Jeg tror det er dumt å la han få sjanse på sjanse på sjanse. Du bør ikke si ting 1000 ganger (og i hvert fall ikke si at "nå har jeg sagt det til deg 1000 ganger, nå må du høre), det holder med en eneste sjanse etter at du har sagt i fra første gangen. Og så må konsekvenser til. Han må føle det på kroppen hver eneste gang at det blir tatt tak i hvis han gjør noe han ikke skal - og som han i utgangspunktet vet veldig godt at han ikke får lov til.

Han tester grenser, og det er noe alle barn gjør. Han er kanskje litt ekstrem. Kanskje. 

Du sier dette eskalerte i august? Barnehagestart? Kan hende han føler seg utenfor eller føler at han ikke får nok oppmerksomhet?

Jeg er litt enig med mannen din i at å løpe en tur hadde vært en god idé for å få utløp for energien. Det er en sunnere måte å få ut noe av den voldsomme energien han har framfor å irritere dere med ting. 

Og også som BM sier over her: Ikke gi det unødig oppmerksomhet, bare ta han bort fra situasjonen. Igjen og igjen. Til det blir kjedelig fordi han ikke får noen annen oppmerksomhet enn å bli tatt bort fra situasjonen. Han er 4 år så han er fortsatt liten, men han trenger ikke noen lange leksjoner, det holder at du sier nei og så bort fra det han driver med som han ikke får lov til. 

Anonymkode: 34ca2...3cd

[AnonymBruker]

Du må HANDLE, ikke prate. Kle på ham. Slå av TV'en. Si hva du skal gjøre, og gjør det med en gang. Så  distraherer ham med å prate om noe annet..

Anonymkode: f6121...8fc

[AnonymBruker]

Her har du over tenkt og over analysert situasjonen kraftig! Det barnet gjør er helt vanlig i en overgangsperiode i den alderen. 

Anonymkode: 73387...5de

[moroklompen]

Jeg tror du duller for mye med han. Alle barn trenger klare grenser, noen mer enn andre. Du må rett og slett sette deg skikkelig i respekt og være litt tøff mot han, en 4-åring er for stor til å oppføre seg slik og jeg tror han er blitt vant til å få mange sjanser. Det er jo helt poengløst å krangle med han og i det hele tatt si nei hvis det ikke får konsekvenser, da kunne du like godt bare latt han gjøre hva han vil fra begynnelsen av. Ta han rett ut av situasjoner og gi umiddelbare konsekvenser på en bestemt måte før du blir sint. At dere krangler foran han er dere nødt til å stoppe med da det hverken er bra for barnet men også at han skjønner at det er uenighet mellom dere og han kan lære seg å spille på dette fremover. Hva er viktig for han av ting/aktiviteter osv? Bruk disse tingene som konsekvenser om han ikke hører. 

[AnonymBruker]

TS her, takk for alle svar! Og takk til deg som skrev at jeg overanalyserer og overvurderer, det var egentlig veldig godt å høre!! Innser at det sikkert er en rekke faktorer som spiller inn her, jeg har vært gravid siden juli med alt det innebærer, det var noen personalendringer i BHG og nå kommer altså det at vi nylig mistet babyen på toppen av det hele.. jeg er mildt sagt utslitt og drit lei meg. Synes det er vanskelig å være flink mamma midt oppe i det hele.. men som dere sier, må bli flinkere til å ta han ut av situasjonen og avlede. Merker bare at tålmodigheten ikke er på topp- men det må jeg bare jobbe med.

Anonymkode: d2df5...222

[Gjest BearMama]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

TS her, takk for alle svar! Og takk til deg som skrev at jeg overanalyserer og overvurderer, det var egentlig veldig godt å høre!! Innser at det sikkert er en rekke faktorer som spiller inn her, jeg har vært gravid siden juli med alt det innebærer, det var noen personalendringer i BHG og nå kommer altså det at vi nylig mistet babyen på toppen av det hele.. jeg er mildt sagt utslitt og drit lei meg. Synes det er vanskelig å være flink mamma midt oppe i det hele.. men som dere sier, må bli flinkere til å ta han ut av situasjonen og avlede. Merker bare at tålmodigheten ikke er på topp- men det må jeg bare jobbe med.

Anonymkode: d2df5...222

Har du vurdert COS kurs? De kursene er veldig fine til å veilede om mer grensesetting og gir verktøy man trenger for utfordrende situasjoner.

Det er veldig trist å høre at du mistet babyen din. Men husk at barnet du har fanger opp alt du føler og gjør. Om du er trist så ikke prøv å skjule det for han. Forklar han hvorfor du er trist og at alle kan være trist iblandt. Prat med han og inkluder han uten å selvsagt lempe over emosjonelle problemer. 

Jeg husker ting fra 3 års alderen og hvordan voksne pratet over hodet mitt og trodde jeg ikke forsto. Jeg plukket opp følelsene, krangling, diskusjoner....forsto engelsk også fordi jeg så amerikans barne TV, så der bæsjet mange på leggen når de trodde jeg ikke forsto 😅😅

Husk at han ikke bare er et lite barn, men et lite menneske med akkurat samme følelsesspekter som deg. Han må bare lære seg å håndtere de følelsene og det er der dere som foreldre skal steppe inn og veilede. 

[AnonymBruker]

Er forsåvidt enig i det de andre sier men vil legge til at jeg tror mannen din har et poeng, han har tross alt vært en liten gutt og vet de trenger å få ut energien. Så jeg ville latt barnet få seg en løpetur når det er som verst.

Anonymkode: 42718...636

[AnonymBruker]

Vil du vite grunnen til at han ler? Det er egentlig ikke pga oppmerksomheten han får (ihvertfall ikke direkte) men fordi han opplever en enorm mestring siden du reagerer på den måten han har forespeilet. Du blir sint og det regnet han med. Det er kjempegøy for en 4 åring å kunne forutse din reaksjon og alltid få rett 10/10. Prøv å le en gang og du skal se at han blir rasende. Test og se.

Anonymkode: a0c24...41e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Vi har en gutt på 4 år som driver oss til vanvidd. I utgangspunktet er vel ikke dette helt unormalt for 4-åringer, men dette begynner å gå på både forholdet og familien løs. Han har vært en utfordring siden fødselen, men generelt sett har han vært en meget aktiv men også meget glad gutt som er koselig å være sammen med. Vi har nå hatt store utfordringer siden august, og jeg gruer meg oppriktig til hver helg.

Kort fortalt er han ekstremt aktiv, sitter aldri stille og snakker konstant. Han er en veldig oppegående, smart og sosial gutt. Jeg og mannen får aldri snakket sammen, ei eller sittet stille sammen. Dette er i utgangspunktet greit i perioder, vi vil jo gjerne være sammen med gutten vår også, men nå for tiden er det et rent h*lvete.

Det er spesielt én ting jeg reagerer på, og det er måten han reagerer på når vi prøver å sette grenser, be han om noe eller bare foreslå noe som ikke er i tråd med hans ønsker eller synspunkter.  Jeg sier for eksempel at han skal kle på seg, skru av tv-en, ikke leke med lysbryteren eller andre ting. Han reagerer med å fortsette å gjøre det han gjør, samtidig som han ler. Jeg blir streng i stemmen og ber han igjen. Han ler enda mer, en slags syk latter, og fortsetter. Deretter prøver jeg å forklare han, sikkert når jeg er litt for skarp i stemmen, at det ikke er greit og at hvis han ikke slutter så skjer x. Dette kan også gjelde når han slår meg eller kaster ting på meg. Blir jeg streng begynner han å le, nekter å se på meg og later som ingenting. Han slår seg helt vrang og gardinen går på en måte ned samtidig som han ligger og ler. For meg er det en helt absurd reaksjonsmåte, men jeg forstår at det er en slags forsvarsmekanisme. På toppen av det hele er mannen og jeg uenige om hvordan man skal takle han i slike situasjoner. Jeg mener at han trenger å roe seg ned, mannen mener at han må ut og nærmest løpe maraton for å få ut all energien sin. I det siste har det dessverre alt for ofte endt med at en av oss krangler med 4-åringen og at vi deretter krangler med hverandre, og 4-åringen blir selvfølgelig redd og lei seg (men viser dette i form av sin forsvarsmekanisme - han sitter på rommet og ler og later som ingenting). Vi har per i dag litt for liten plass, men leter etter nytt hus, og det er liksom ingen steder å gå og diskutere med mannen i sånne situasjoner. Derfor hører 4-åringen alt. Vi prøver selvfølgelig å ta oss sammen og ikke krangle foran han, men noen ganger går det så langt at man ikke klarer å "holde" seg. Etterpå føles alt helt forferdelig, og jeg får vondt av gutten min som har hørt foreldrene krangle.

Jeg er ikke en veldig streng mamma, og gutten får enormt mye kjærlighet og oppmerksomhet av både mannen og meg. Jeg kan imidlertid bli ganske sint hvis gutten vår ikke hører etter 1000 ganger, eller hvis han slår, kaster ting eller gjør andre ting som jeg mener ikke er greit. Av og til blir jeg redd for måten han reagerer på, den virker ikke sunn overhodet - de fleste barn ville kanskje grått eller vist redsel, men han har åpenbart en slags forsvarsmekanisme. Da begynner jeg å tenke - var det den gangen jeg skrek til han som 2-åring? Den gangen han nektet å legge seg, og jeg løftet han litt for hardt og la han i sengen? Jeg blir helt gal, og skjønner ingenting av reaksjonsmønsteret hans.

Vi har nylig opplevd en senabort som var rimelig traumatisk, og det forsterker garantert mine følelser og reaksjoner. Samtidig har han vært sånn siden august, og det har vært uavhengig av vårt humør. Jeg mener også at selv om man skal legge til rette for barn, så er det naturlig at barn ser at også voksne ikke er i perlehumør hele tiden, eller kan være triste og lei seg til tider (selvfølgelig i en viss grad). Jeg er av den som mener man i utgangspunktet ikke skal skjule følelser, igjen til en viss grad. Gutten vår er så krevende, og jeg vet kanskje egentlig at det er pedagogisk riktig å være stille, rolig og snill, å se barnet, legge til rette for han eller henne osv osv osv, men jeg orker ikke å være spesialpedagog hver eneste dag. Barn skal selvfølgelig ha kjærlighet og omsorg, men hvis det som kreves er å være pedaogisk korrekt i hver eneste situasjon får gutten vår på sikt en helt elendig og utslitt mamma.

Er det noen som har vært i samme situasjon eller som har noen kloke råd? Jeg er helt på felgen og orker snart ikke mer. Satt på spissen har mest lyst til å bare stikke av, og det får meg til å føle meg som verdens verste mor. Mannen har også mer tålmodighet enn meg, og jeg føler meg bare enda verre. Forholdet vårt blir også dårlig av dette. Besteforeldrene, som vanligvis elsker å være sammen med gutten vår så mye som mulig, blir utslitt av han etter én dag. Det er også sårende å se.

Anonymkode: d2df5...222

Tror jeg bare hadde gått bort til ham og tatt vekk hendene fra lysbryteren (eller det han gjør som han ikke får lov til) og feks tatt han med på kjøkkenet for å vise hva du lager til middag (bare et eksempel, hva som helst for å avlede). Ikke gi ham noe oppmerksomhet på det du vil han skal slutte med.

Prøv det iallfall en stund, det blir under minste mindre konflikter forhåpentligvis. 

Dette med å reagere med å le ved tilsnakk tror jeg også er en forsvarsmekanisme. Las noe om det en plass, husker ikke hva eller hvor.. beklager..

Kan det være han ikke helt vet hvordan han skal komme seg ut av situasjonen? Han gjør en ting han syns var litt rart eller spennende, får beskjed om å slutte, fortsetter likevel og reagerer med å le og ser situasjonen eskalerer og så vet han ikke helt hvordan han skal komme seg ut. Vet ikke.. kan iallfall være verdt et forsøk det med å gi null oppmerksomhet en stund og avlede. 

Anonymkode: 16247...0cb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Vil du vite grunnen til at han ler? Det er egentlig ikke pga oppmerksomheten han får (ihvertfall ikke direkte) men fordi han opplever en enorm mestring siden du reagerer på den måten han har forespeilet. Du blir sint og det regnet han med. Det er kjempegøy for en 4 åring å kunne forutse din reaksjon og alltid få rett 10/10. Prøv å le en gang og du skal se at han blir rasende. Test og se.

Anonymkode: a0c24...41e

Tror du? Høres mest ut som han tvinger frem en latter på måten ts beskriver den på. Men jeg vet ikke altså! Men du kan jo teste hva som skjer hvis du gjør noe han ikke forventer i det hele tatt noen ganger, Ts!

Anonymkode: 16247...0cb

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Har innsett at her handler det både om meg og han; jeg må ta meg litt sammen og prøve å være mer tålmodig, selv om jeg for tiden er veldig lei meg. Samtidig skal jeg ta han ut av situasjoner som oppstår, ignorere negativ «oppførsel» og avlede oppmerksomheten på noe annet. Håper det blir bedre

Anonymkode: d2df5...222

[Gjest BearMama]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for alle svar. Har innsett at her handler det både om meg og han; jeg må ta meg litt sammen og prøve å være mer tålmodig, selv om jeg for tiden er veldig lei meg. Samtidig skal jeg ta han ut av situasjoner som oppstår, ignorere negativ «oppførsel» og avlede oppmerksomheten på noe annet. Håper det blir bedre

Anonymkode: d2df5...222

🙌

[AnonymBruker]

Når det gjelder å ignorere dårlig oppførsel: hva gjør dere når barnet kaster alt det får tak i veggimellom, og f.eks tømmer såpekoppen, hiver rundt seg med vann, svarer frekt tilbake samme hva du sier. Et barn på fire, fem år? Om du sier det skal roe seg ned på rommet, så går det bare rett ut igjen. Eller raserer rommet.

Anonymkode: 4bdfb...da6

[atropos]

Dere bør snakke med helsestasjonen. Dra på cos kurs og familie/parterapi. Da kommer nok barnet til å bli bedre også.

[AnonymBruker]

Dette har vi erfaring med og er som om du prater om gutten våres. 

I forhold til det at han ler fungerte det for oss med timeout. Det var et spetakkel i starten og brukte lang tid på å lære han det. Hver gang han gikk fra timeouten startet vi på nytt. Tilslutt satt han der, til og med gikk dit selv noen ganger når han skjønte at han gjorde noe galt. Han stoppet å le når vi snakket til han. 

Etterhvert kunne vi bare spørre om ham ønsket timeou, så sluttet han med dårlig oppførsel.

Samtidig gav vi han masse ros og kjærlighet.

Når det kommer til skravling og oppmerksomhet så har vi ikke funnet noen gode strategier annet enn å være flinke med å slappe av når han har lagt seg. Vi har fått tilbud om avlastnig, men takket nei. Vi prøver å stimulere han så godt vi kan med ting han interesserer seg for. I tillegg har han masse venner han får være sammen med, men nå er sønnen vår litt eldre, dog line skravlete 😂 

Men for oss har det blitt mye bedre når han har blitt eldre og mer uavhengig. 

Anonymkode: f5438...332

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Når det gjelder å ignorere dårlig oppførsel: hva gjør dere når barnet kaster alt det får tak i veggimellom, og f.eks tømmer såpekoppen, hiver rundt seg med vann, svarer frekt tilbake samme hva du sier. Et barn på fire, fem år? Om du sier det skal roe seg ned på rommet, så går det bare rett ut igjen. Eller raserer rommet.

Anonymkode: 4bdfb...da6

Dette sliter vi med også. Det er ikke bare å gi han en beskjed om noe, han slåss i mot og blir fysisk. Kan ikke ha timeout på rommet sitt, da raserer han rommet, og så får vi enda en ny runde når vi ber han om å rydde opp og han nekter. Hvis vi skal forsøke timeout må det altså skje et annet sted hvor han kan gjøre minimalt med skade.. det er likevel vanskelig, og som anonym skriver over her så løper han bare vekk fra stedet, og jeg må selv sitte der og passe på at han ikke går, eller løpe frem og tilbake hvert 3. sekund når han forsøker å stikke av. Det er til å bli gal av..

En liten oppdatering fra vår side: I dag tidlig har vi hatt det koselig, sett barnetv og hatt "piknik" på gulvet. Jeg sier at etterpå skal vi ut og leke (ref. ut og få ut energi), kanskje en tur på biblioteket og gjøre noe koselig. Han nekter og slår seg vrang. Prøver å være bestemt, si at nå må han kle på seg fordi vi skal dra. Uaktuelt. Jeg tenker at han er mer sulten, og tilbyr mat - men vi mangler typisk noe, og jeg sier han må spise noe annet. Nekter. Setter seg på rommet og furter. Etter en stund hører jeg at han begynner å kaste ting veggimellom, og heller ut alle lekekassene sine. Han roper på meg for at jeg skal komme og se, og så ler han når jeg kommer. Husker på at jeg skal ignorere dette, så jeg sier bare at han må rydde opp og setter meg i stuen og jobber på pcen. Han skriker og roter mer, sier at jeg må rydde. Jeg sier at jeg kan hjelpe deg hvis du begynner å rydde. Nekter... pappaen har nå prøvd å sette han i gang og hjelpe litt, roser han når han er flink og rydder, men rommet er enda ikke ryddet og jeg har en sint 4-åring som sitter og pusler med lekene. Håper denne teorien med å ignorere "trass" og rose når han er flink etc. hjelper på sikt, akkurat nå føles det som at alt vi gjør er galt.

Anonymkode: d2df5...222

[absinthia]

Når det gjelder at han tømmer alle lekekassene og tømmer dem, så ville jeg rett og slett minimert antall tilgjengelige leker og hatt det andre i bokser som tas frem iblant. 

Gjør det en gang han har kastet alt rundt seg og fortell hvorfor du gjør det, men si at han kan leke med tingene om han spør og om han puttet det i kassen etterpå. 

 

[Gjest Blondie65]

Huff det er vanskelig når man har lite energi selv. All medfølelse.

Leker skal lekes med - ikke kastes i veggen. Så her må ting som kastes i veggen fjernes.

Mitt beste forslag er at det ikke lages så mye "nå skal vi gjøre ...". Da gir du rom for reaksjon. Begynn heller å ta på deg yttertøyet sammen med pappaens og sett frem barnets tøy. Og så ut for å gjøre noe. Altså: ikke gi mulighet til negativ adferd - gå i bro - osv.

Det andre jeg tenkte å foreslå er at dere voksne gir hverandre litt alene tid. Så en av dere tar barnet med ut eller hjemme mens den andre gjør det motsatte (blir igjen hjemme eller går ut) slik at dere får litt mental fritid.