Bare være alene?

[AnonymBruker]

Noen kvinner som rett og slett har bestemt seg for å være alene ? Gjorde dere noen endringer i framtidsplanene osv?

Jeg er veldig skuffet over menn og forhold.  Har skjønt at de ofte bare ser etter en dame å fylle en tomhet med. Har datet mye og er lei.

Jeg er i tillegg en person som må ha veldig mye alenetid. Jeg har nok tenkt at jeg ønsker en familie, men tror det var fordi det er forventer av meg. Jeg har ikke så veldig lyst på barn, hvis jeg skal være ærlig. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ha veldig god økonomi og burde nok ha tenkt mer på dette tidligere i livet. Jeg tjener sikkert litt over snittet i dag. Det er den eneste store bekymringen min, altså å ikke ha 2 inntekter i hustanden.

Er det noen der ute som har vært alene og er godt over 40? Hvordan tenker dere på fremtiden og det å innse at dere ikke får barn? Er det en lettelse å ikke måtte finne en mann fordi klokka tikker? Gjorde dere endringer karrieremessig?

Anonymkode: da61a...361

[Nyttig]

Ikke fokuser livet ditt på å få en partner, tenk så mye annet du kan gjøre i livet. Dyrk deg selv, du vet aldri når en partner kan dukke opp i livet ditt. Ikke bestem deg for å aldri ha et forhold.

Endret 6. oktober 2018 av Nyttig

[AnonymBruker]

Jeg er i samme båt. Jeg innser at menn og forhold ikke klarer å tilby meg det jeg trenger og at jeg heller burde være alene. Jeg tenker en del på hva jeg skal fylle tiden med og hvordan jeg skal møte livskriser og utfordringer alene. Syns det er vanskelig men likevel lettere enn å finne en mann som genuint bryr seg om meg. 

Hadde gjerne hørt fra dere andre i samme båt hva dere tenker. 

Anonymkode: 16df6...757

[Aragorn ll Elessar]

Jeg vil anbefalle alle å bli single, er mye bedre det enn å kaste bort tiden på forhold.

[AnonymBruker]

Jeg er i ferd med å gå fra en mann jeg har vært i et langvarig forhold med, som sier rett ut at det bare er deilig å bli kvitt meg  har genuint bestemt meg for et liv alene, jeg har riktignok et barn, jeg elsker høyere enn livet. Skal leve for barnet og meg selv, og hente mestringsfølelse og selvtillit fra jobben og dyrke gode vennskap med mine nærmeste. Hvorfor utsette seg for smerte og dritt, helt frivillig, når man kan leve godt med vakre sjeler som bare vil deg vel? 

 

Anonymkode: 1f7d0...d94

[AnonymBruker]

Det er klart man kan ha et fullverdig liv uten partner og barn. Men da tror jeg mange av de andre tingene bør være på plass. At man har en karriere man virkelig brenner for, et godt sosialt liv med mange relasjoner. Om ikke god økonomi, så i hvert fall god nok til at man har frihet til å gjøre tingene man virkelig vil gjøre. Uten andre positive faktorer, tror jeg det blir trist.

De jeg kjenner som har valgt "alternativt" og er fornøyd med det (enten et slags bofellesskap, åpent forhold, eller singelliv) har gjort det fordi de som personer har så nok med seg selv og det de driver med (karrieremennesker) at det ikke er plass til en partner. Dvs. de har ikke valgt å være alene fordi det ikke fungerer med det motsatte kjønn, men fordi de føler de ikke har nok å gi tilbake. 

Så jeg tror det er verdt det å tenke over om dette er et aktivt valg eller noe man er tvunget ut i. Er det sistnevnte, er det kanskje lurt å 'rydde' opp i det først?

Anonymkode: c7a70...8cc

[Duftavsommerregn]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i ferd med å gå fra en mann jeg har vært i et langvarig forhold med, som sier rett ut at det bare er deilig å bli kvitt meg  har genuint bestemt meg for et liv alene, jeg har riktignok et barn, jeg elsker høyere enn livet. Skal leve for barnet og meg selv, og hente mestringsfølelse og selvtillit fra jobben og dyrke gode vennskap med mine nærmeste. Hvorfor utsette seg for smerte og dritt, helt frivillig, når man kan leve godt med vakre sjeler som bare vil deg vel? 

Dine slektninger blir kanskje ikke hos deg hele livet, barna blir voksne og flytter ut etterhvert. En partner gir deg noe helt annet en hva disse gjør. En god venn, en elsker, en samtalepartner som du kan lufte alt for, som stiller opp for deg, som elsker deg. Men det er å treffe den rette da, og det er ikke mange som passer akkurat sammen med deg. Det er å ha  den roen over livet, og finne den rette til deg! Og når den kommer kunne slå til ! Det er løsningen, vanskelig men det kan skje. Om ikke? Da er det å leve alene bedre enn å gå inn i et forhold med konflikt og svik hele tiden. Slik ser jeg på det iallefall.

[AnonymBruker]

Heller single og lykkelig enn å ha det OK i forhold.

Er så mange fordeler å være fri!! Befri deg selv mentalt, start livet. Reise ut i verden! Finn på ting du vil selv, du slipper å ta hensyn til en partner. Å være i forhold er litt gammelds i 2018. I dag trenger man ikke en partner for å overleve, slik var det før.

 

Flertallet av det som er i forhold er IKKE lykkelig!!

Anonymkode: bfb22...7e6

[AnonymBruker]

Jeg er mer opptatt av det å ha barn enn partner...

er det for sent for deg å få barn ts?

adopsjon, sæd-donasjon?

Det å ha familie synes jeg gir en ro i livet, en betydning.

Anonymkode: b7da9...883

[AnonymBruker]

Jeg er i 20 årene, men svarer likevel. Jeg har vært forelsket 3 ganger i mitt liv, og ser at den første bare var umodenhet og det føltes mer intesnt pga det var min første forelskelse. Ser i ettertid at vi ikke passet sammen i det hele tatt og han er mye eldre enn meg. 
Han andre var en ordnetlig fyr som jeg bare mistet følelsene for etter å brukt så mye tid med han at jeg fant ut at han ikke var riktig. Han liker å holde planer, jeg mer mer spontan. 
Så likte jeg en ny fyr som ikke bor i Norge og jeg elsker alt som er annerledes enn hva jeg har og så det bare som en berikelse. 

Jeg må også ha alenetid, og har ikke noe ønske om å bo med en kjæreste. Dette med å få en utdannelse tenker jeg også er noe eg kunne tenkt på før, og jeg gjorde det, men kravene er ekstreme og jeg måtte gi tapt. Er ikke bitter for jeg har funnet jobber jeg trives med. Økonomien tør jeg heller ikke ha for store forhåpninger om. men jeg er easy living person, så kanskje like greit. Jeg vet ikke hvorfor folk skal ha så mye penger i det store og hele. 

Anonymkode: 87515...6c1

[AnonymBruker]

Jeg har barn da, men jeg har også bestemt meg for å være alene. Har ikke draget på menn, ingen sjekker opp meg, og de jeg sjekker opp er ikke interessert, og i tillegg for feige til å si det, men holder meg heller på pinebenken. Så jeg orker ikke mer avvisning. Det er også svært lite sannsynlig at noen vil ha ei med fire barn. Så selv om tanken på å tilbringe livet alene uten sex, samtalepartner, nærhet og en annen voksen å dele livet mitt er uutholdelig og jeg gråter ofte på grunn av det, så tror jeg at det vil beskytte meg fra å bli såret hele tiden. Håper at det blir bedre med tiden, for nå er det helt jævlig. Jeg er bare 38, å slutte med kjærlighet og sex er liksom alt for tidlig, men nødvendig. 

Anonymkode: a4b1a...2cc