Machosist, mulig borderline(?)..droppet mannen jeg elsker.

[AnonymBruker]

Jeg turte aldri å tro på at han faktisk likte meg. Har så masse negative tanker om meg selv. Jeg vàr sikkert en midlertidig fitte, jeg lignet hun han liker, jeg blir dumpet likevel, ekte kjærlighet eksisterer ikke, dette er for godt til å være sant. Osv. 

Livet er egentlig bre kjedelig. Det man mest vil ha, er ikke det man får, men noe man synes er ok eller kjedelig. 

Jeg har ikke glemt han, selv om det er 1 år siden vi hadde ordentlig kontakt. Mens perioden min var litt lys. Men jeg falt ned igjen, venter nå desperat på hjelp. Ble uten jobb. Tiden står stille, jeg tenker på han, jeg lurer på om vi treffes igjen, jeg lurer på om jeg boen gang blir noe, om jeg er en stor feil. Familien betyr ikke så mye. Min verden er der ute. Jeg leter etter min kjæreste, mitt hjem og et sted å høre til. Likevel stagnerer ALT, pga noe inni meg. Ser at livet bare går forbi. Har bursdag om ca en mnd, og det gjør meg stresset. Det kommer ikke til å være en gledesdag for meg. Bare masse overfladiske gratulerer hilsner på face, mest sannsynlig ikke fra han jeg vil mest fra (er ikke livet typisk?) , jeg kommer bare til å vite at jeg er et år eldre, og har oppnådd så skuffende lite. mimikkrynkene er tydeligere og jeg synes jeg har et stygt smil.   Hva er dette? Jeg er ikke nornal, og å slå meg til ro med den tanken er det eneste som beroliger meg. Hadde jeg vært normal hadde jeg vært kjedelig, jeg hadde gått videre med alt, jeg hadde tatt litt studier og stiftet familie. I Norge, vært fornuftig. Men alt blir kjedelig for meg. Jeg er bare sint på meg selv, jeg synes jeg bare blir eldre og elsre og har ikke klart noe. Har prøvd å være fornuftig i andres øyne også, men gikk bare glipp av eget liv pga alt det plagsomme folket som "hadde erfaring og visste å gi råd". Fulgte deres kjedelige råd, og angrer. 

Anonymkode: 49af8...765

[AnonymBruker]

Dette høres ut som god gammeldags depresjon.

Tunge tanker, vansker for å ta beslutninger, skylde problemene sine på andre eller "livet"(som er et abstrakt begrep), håpløshet, umotivert, tiltaksløs.

Er så masse håp for deg at du aner ikke. Er vanskelig å forstå når man sitter i møkka. Du kunne trengt en slags rådgiver som kan hjelpe deg på en bedre vei, så du får kjenne mestringsfølelse og la hjernen få jobbe på en god måte i stedet for i depresjonens sirkler.

Anonymkode: 54904...f0c

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ut som god gammeldags depresjon.

Tunge tanker, vansker for å ta beslutninger, skylde problemene sine på andre eller "livet"(som er et abstrakt begrep), håpløshet, umotivert, tiltaksløs.

Er så masse håp for deg at du aner ikke. Er vanskelig å forstå når man sitter i møkka. Du kunne trengt en slags rådgiver som kan hjelpe deg på en bedre vei, så du får kjenne mestringsfølelse og la hjernen få jobbe på en god måte i stedet for i depresjonens sirkler.

Anonymkode: 54904...f0c

Jeg skal jo til psykolog. Skal finne ut om det er en diagnose, og bare det å få noen å snakke med. Men det vil jo ikke løse alt. 
Jeg har ikke ønsket kontakt med mannen jeg liker, for eksempel. Det var egentlig pga en tredjepart (ikke et trekantdrama atså) , men jeg var ikke selvstendig nok til å "bestemme" over meg selv og det gnager på meg noe veldig. Alle menn som viser interesse nå irriterer meg, for eksempel. Jeg kan snakke normalt med menn uten at det trenger å være noe mer der, men når noen vil date meg blir jeg bare irritert, fordi de ikke er han jeg egentlig liker. Jeg vet heller ikke hva som vil skje dersom jeg tar kontakt med ham, men det var liksom skikkelig slik "der er han". Uansett har jeg for mye helvete med meg selv til at det kan komme så mye bra ut av det nå. Men jeg føler liksom at alt bare går forbi. Har hatt det tungt før også, vel, mesteparten av ungdomstiden har bestått av å være nedstemt. Og "din dag kommer" er jo ting som ble sagt, men det er ikke sikkert. Jeg synes det er noe irriterende med mennesker som sier slik, det er like dumt som de som driver å garanterer kjærligheten, for jeg kjenner flere som har slitt som aldri møter noen. Selv om de er godt voksne. 
Jeg forlanger egentlig ikke å forelske meg på nytt, det hadde egentlig vært beroligende om jeg visste at det var han her. Men at jeg lot sjansen gå. 
Karrieren blir også rævva.. jeg vet ikke om den er noen fremtid, selv om den er den eneste som føles riktig. Jeg er fremeles der jeg har lovet meg selv i mange år være borte fra, jeg blir og blir. Hva er det som gjør det egentlig? jeg tenker at det er taperne som forblir et sted. 

Anonymkode: 49af8...765