Hvorfor sette diagnose på alt?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Og du syns ikke det er betenkelig, når det egentlig tar år å bli egentlig kjent med mennesker? 

Anonymkode: 480b0...9be

Man trenger da ikke å kjenne et menneske ut inn for å se at symptomene de har samsvarer med en diagnose?!! 

Anonymkode: ac152...13b

[WCKD]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er vi egentlig så opptatt av å sette diagnose på alt hele tiden?

Fordi folk i dag liker å ha en unnskyldning for alt de har mislyktes med i livet.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Basert på egne opplevelser eller har du kilder på dette? 

Anonymkode: ac152...13b

https://www.bbc.co.uk/news/health-10787342

Dette var i 2010. Det er blitt myye verre etter det, nye diagnoser har kommet til i hopetall og de som allerede var, er inndelt i flere.

 

Anonymkode: 2290f...c14

[AnonymBruker]

Tja, jeg har aldri møtt noen som sier at de er glad for at ingen oppdaget at de hadde en diagnose før de ble voksen. Jeg fikk min første diagnose når jeg var tretten år, og jeg skulle fått den mye tidligere for å få tilrettelegging i skolen. Heller for tidlig enn for sent. Viser det seg at det ikke er noen diagnose, javel, men da har man i hvert fall sjekket. Man gjør det jo for å hjelpe vedkommende. 

Man må oppfylle visse kriterier for å få en diagnose, og symptomene må ha vært der en stund. Man får ikke en diagnose på bakgrunn av at man er litt sjenert eller hyper, det ligger mer bak som kanskje ikke synes (enda). 

Anonymkode: b02ca...203

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, jeg har aldri møtt noen som sier at de er glad for at ingen oppdaget at de hadde en diagnose før de ble voksen. Jeg fikk min første diagnose når jeg var tretten år, og jeg skulle fått den mye tidligere for å få tilrettelegging i skolen. Heller for tidlig enn for sent. Viser det seg at det ikke er noen diagnose, javel, men da har man i hvert fall sjekket. Man gjør det jo for å hjelpe vedkommende. 

Man må oppfylle visse kriterier for å få en diagnose, og symptomene må ha vært der en stund. Man får ikke en diagnose på bakgrunn av at man er litt sjenert eller hyper, det ligger mer bak som kanskje ikke synes (enda). 

Anonymkode: b02ca...203

Vel, altfor mange bruker diagnoser som unnskyldning for at de ikke går på skole, jobber osv...

Anonymkode: a1659...91f

[Luckiness]

Jeg arbeider i helsevesenet. Jeg er ikke alltid enig i at det skal settes diagnoser. For hva er normalt? Og er det slik at en behandlingsform er like god for alle som har lik diagnose? De fleste diagnoser medfører individuelle symptomer og behov for behandling også. Samtidig så opplever jeg at personer som trenger hjelp ikke får likt tilbud som dem som har en diagnose dersom diagnosen ikke er fastsatt/det vurderes at det ikke behov for utredning av ulike grunner. Det er som om samfunnet krever en diagnose for at man skal komme seg videre i "systemet" ellers stopper ting lett opp. Når det er slik at "alle" skal ha diagnoser så tror jeg også en del blir "lettet" når de endelig får en diagnose framfor å gå rundt å føle seg "unormal", da har man noe å støtte seg bak. Samtidig så blir mange ofte stemplet både av samfunnet og av enkeltpersoner.  

[KvinneMannen]

Det er vanskelig å behandle noe uten å sette en diagnose først.

[AnonymBruker]

 

Se denne.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: eed6a...467

[AnonymBruker]

På 16.9.2018 den 14.31, AnonymBruker skrev:

Men alle har de. Bare man utredes nok, vil absolutt alle mennesker få en diagnose uansett hvem de er.

Anonymkode: 2290f...c14

Nei, dette er ikke riktig. For å få en diagnose må man være syk, gjerne over lenger tid. Ikke alle mennesker er psykisk syke. 

 

På 16.9.2018 den 15.12, AnonymBruker skrev:

Og du syns ikke det er betenkelig, når det egentlig tar år å bli egentlig kjent med mennesker? 

Anonymkode: 480b0...9be

For min egen del, så har egt behandleren bare fått bekreftet diagnosen jo mer han har snakket med meg. Han har fått et mer nyansert bilde på det, og ser at vurderingen han gjorde for noen år siden er riktig. 

Anonymkode: 271f5...a28

[AnonymBruker]

Problemet er ikke de menneskene som -faktisk- blir utredet og får en diagnose, og som får behandlig og medisiner. Joda, det virker som antallet folk med diagnoser øker, men det er nok mye pga. fremgangen i psykologien. At det er blitt mer åpenhet, og at flere tør å fortelle at de mottar hjelp.

I mine øyne er problemet vanlige folk, som kaster diagnoser rundt seg. De som diagnostiserer seg selv, og de som setter lapper på andre mennesker. Er man ikke lege/psykolog/psykiater, bør man rett og slett holde kjeft. Når jeg hører at folk sier de er "deprimert" bare fordi, blir jeg provosert. Det er ikke rart man får inntrykket av at halve befolkningen har en diagnose.

Anonymkode: a4823...227

[AnonymBruker]

I Norge settes det ikke diagnoser i hytt og pine... Det er profesjonelle som setter diagnosene og pasientene som får diagnosene fyller kriteriene i aller høyeste grad. Det er klare kriterier for diagnosesetting. 

Med en diagnose er det lettere å finne riktig behandling og oppfølging for pasienten slik at han/hun kan leve et tilnærmet normalt liv/et liv verdt å leve. 

Anonymkode: f81c2...659

[mammamora90]

På 16.9.2018 den 14.02, AnonymBruker skrev:

Det er en ting jeg har fundert litt over. Hvorfor er vi egentlig så opptatt av å sette diagnose på alt hele tiden? Kan man virkelig ikke være litt utenfor den typiske «A4-modellen» uten å ha en diagnose? 

Ta en energisk gutt på barneskolen f.eks. hvorfor får han en ADHD-diagnose så fort han ikke klarer å sitte stille å konsentrere seg over lengre tid, og være energisk. Er det ikke sånn at mennesker er forskjellige? Er ikke noen ukonsentrert og energisk av natur? De satt jo ikke diagnose på sånt før i tiden, da var det derimot verdsatt å ha masse energi, jobbe hardt og bruke kroppen. 

Eller så fort man er lei seg over en viss tid, hvorfor blir man stemplet som deprimert, bipolar og gud vet hva. Alle har jo oppturer og nedturer i blant. 

Dere skjønner hvertfall poenget mitt, så kom gjerne med deres syn på dette. 

 

Kjør diskusjon! 

Anonymkode: 10379...ebc

Jeg er til dels enig med deg, men tror det er litt overdrevent at det var større rom for å skille seg ut før kontra nå bare fordi det ikke var like vanlig å sette diagnoser på noen. 

Ta f.eks ADHD, da som er ditt eksempel. Før var det kanskje enda mer vanlig å bare kalle de ungene med Adhd for "umulige", "rampete", "late", "slemme" O.l, altså stigmatisere dem ved å tilskrive dem negative karakteristika. Med Adhd diagnosen så anerkjenner man at de har noen svake sider, som kan legges til rette for slik at de får samme muligheter som alle andre til å beherske skole og jobb, eller passe inn i samfunnet generelt. 

Mange som blir diagnostisert sent sliter med elendig selvbilde og tror de er udugelige, noen får kanskje ødelagt skolegang. 

[Gjest BearMama]

På 16.9.2018 den 14.13, Duckie skrev:

En diagnose er til stor hjelp, da man kan få tilrettelegging, medisinering og/eller støtte for de utfordringene man har. Det virker som du har lite peiling på hva som skal til for å få en diagnose og hva psykisk sykdom faktisk går ut på om du tror man får en bipolar diagnose av vanlige opp- og nedturer.

Mener du diagnose av lege eller at folk spekulerer i diagnose utifra egne observasjoner TS?

Endret 1. mars 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest annet enn HI, men jeg tenker det handler om fungering.

I hvor stor grad unormalheten og utfordringene hindrer deg i dagliglivet, og hvilke ressurser man har for å kompensere for dette, og i hvor stor grad det fungerer.

Det er ikke noe problem å være eksentrisk, hvis man er rik, eller hvis man kan bli enten berømt eller rik på eksentriseteten sin.

Bare se på Trump, liksom...

Anonymkode: ea507...2bf

[Sillyline]

Jeg regnet med at nettopp ADHD ble nevnt i en slik tråd, fordi folk har generelt så lite peiling på ADHD... Som flere nevner, så er det ikke en diagnose hvem som helst får. Utredningen tar lang tid. Siden ADHD er en nevrologisk lidelse, er det ofte slik at man er på EEG for å sjekke aktiviteten i hjernen. Men hvordan ADHD virker på den enkelte, er så utrolig individuelt. Jeg fikk diagnosen da jeg var 30. Hadde jeg fått den før, og faktisk fått hjelp, hadde jeg mest sannsynligvis klart meg mye bedre enn i dag. Jeg tar nå kampen for å få utredet barna mine. Man regner med at en utredning kan ta opptil 5 år. Det er absolutt ingen lett diagnose å få.

Å gå med en ADHD udiagnostisert, fører ofte til angst, depresjon, diverse personlighetsforstyrrelser, og ikke minst overvekt. Et direkte resultat av lavt dopaminnivå. Så dersom et barn får diagnosen, betyr det langt mer enn at barnet er «bare er» energisk og mangler fokus.

Endret 3. mars 2019 av Sillyline
Typo

[AnonymBruker]

Jeg for min del er grådig glad for mine diagnoser! Den fysiske diagnosen har utløst masse rettigheter, blant annet gratis tannlege, tilbud om hjelpemidler og at jeg har krav på å få «ung ufør» tillegget til tross for at jeg er over aldersgrensen på 26år! Og i tillegg blir jeg ikke oppfattet som lat lengre, slik jeg ble før jeg fikk diagnosen!

Anonymkode: 3efb6...371

[AnonymBruker]

Vel, diagnoser kan kanskje kritiseres på noen plan men de kan søren meg gjøre mye bra også. Pga diagnoser har vi kunnskap om forekomst, forløp og behandling av alle mulige slags plager og sykdommer. Pga diagnoser kan vi ha rett til bistand og behandling. Pga diagnoser kan vi få muligheten til å møte mennesker som sliter med det samme som oss selv, og dra nytte av hverandres erfaringer. Pga diagnoser kan vi søke støtte og sosialt samvær i lag og foreninger. Pga diagnoser kan det forskes, og finnes nye måter å behandle tilstander på. Pga diagnoser kan vi få medisiner som gjør at vi fungerer i det daglige. Det handler jo ikke om at du BLIR diagnosen din. Det handler om å kunne leve med den. 

Jeg møter mennesker med alskens diagnoser gjennom jobben min og opplever det stort sett som positivt. Og jeg har også erfaring på det personlige planet. Om noen bare hadde orket å se nærmere og ta tak hadde jeg kanskje sluppet å være redd for alt mulig. Om noen bare hadde turt å innrømme at vanskene jeg hadde skred langt utover det å være "forsiktig" og "introvert" hadde de kanskje sett at jeg var traumatisert. Men nei - jeg ble i samtlige foreldresamtaler omtalt som "bare" stille og forsiktig. Jeg gjorde ikke så mye ut av meg for det var jo bare sånn jeg var. Jeg hadde ikke så mange venner for jeg trengte de jo ikke... Helt til jeg ble voksen, alt raste rundt meg og jeg satt med et papir det sto depresjon og PTSD på. Først da fikk jeg behandling - individuell og i gruppe. Innleggelse. Oppfølging fra både her og der. Viser seg at jeg ikke egentlig er så stille og forsiktig av meg. Og jeg er så visst ikke introvert. Jævlig kjedelig å ikke finne ut av det før nå. Alt jeg har gått glipp av som jeg ville men ikke turte. Det var den barndommen. Det var den ungdomstida! 

Anonymkode: bdada...c44

[AnonymBruker]

14 timer siden, Sillyline skrev:

Jeg regnet med at nettopp ADHD ble nevnt i en slik tråd, fordi folk har generelt så lite peiling på ADHD... Som flere nevner, så er det ikke en diagnose hvem som helst får. Utredningen tar lang tid. Siden ADHD ser en nevrologisk lidelse, er det ofte slik at man er på EEG for å sjekke aktiviteten i hjernen. Men hvordan ADHD virker på den enkelte, er så utrolig individuelt. Jeg fikk diagnosen da jeg var 30. Hadde jeg fått den før, og faktisk fått hjelp, hadde jeg mest sannsynligvis klart meg mye bedre enn i dag. Jeg tar nå kampen for å få utredet barna mine. Man regner med at en utredning kan ta opptil 5 år. Det er absolutt ingen lett diagnose å få.

Å gå med en ADHD udiagnostisert, fører ofte til angst, depresjon, diverse personlighetsforstyrrelser, og ikke minst overvekt. Et direkte resultat av lavt dopaminnivå. Så dersom et barn får diagnosen, betyr det langt mer enn at barnet er «bare er» energisk og mangler fokus.

This! Det er mye klaging over at så mange får adhd-diagnose i dag. Men faktum er at foreldre som kommer med barna sine til utredning ofte kjenner seg igjen og hadde det på samme måte da de gikk på skolen. Men for 20 år siden var det ingen som tenkte på at det kunne være adhd (bare urokråke, mark i rompa, eier ikke oppdragelse, skulle hatt juling osv). Det er flott at barna deres kan få en bedre hverdag enn de selv fikk. 

Anonymkode: 1879c...730

[Sliten&kjørt52]

På 16.9.2018 den 14.18, AnonymBruker skrev:

Så tragisk å skrive noe du ikke har peiling på!!

Det er mye mer bak hver diagnose enn det man ser ofte. Som man trenger hjelp til.

 

Anonymkode: 606d3...93c

Skikkelig bra innlegg, Anonym 606d3...93c  .........

Det har vakt oppsikt at den amerikanske psykiateren Allen Frances, som ledet arbeidet med DSM-IV, har rettet kraftig kritikk mot DSM-5. Han er bekymret over en innsnevring av normalitetsbegrepet, falske epidemier drevet av psykofarmakaindustrien, den amerikanske psykiaterforeningens avhengighet av salgsinntekter fra DSM-5 ...

...  ved at både behandlingsmessig og økonomisk søkelys dreies bort fra de alvorligst syke (2).

https://tidsskriftet.no/2013/06/kronikk/pa-tide-tenke-nytt-om-psykiatriske-diagnoser

HELDIGVIS finnes det vettuge folk. Denne galskpen med nye ¨¨diagnoser¨¨ førte AFAIK til att Amerikansk komite NEKTET å føre inn nytt vås, ett år... -Ikke lenge siden.

a.

[AnonymBruker]

På 16.9.2018 den 14.31, AnonymBruker skrev:

Men alle har de. Bare man utredes nok, vil absolutt alle mennesker få en diagnose uansett hvem de er.

Anonymkode: 2290f...c14

Feil

Anonymkode: 271f5...a28