Om Gud finnes, er han bare god? Hva er han?

[Gjest Chrizzy]

Jeg mener, om Gud finnes, er han god, bare god? Hva mener vi med Gud, når vi tror, eller tenker på at det finnes en Gud. Er han god?

Hva er Gud? Kjærlighet, eksistensen, det som skapte oss?

Hvorfor skal Gud (om vi mener at Gud er det som skapte oss) bare være god? Kan han være både god og ond, svart hvit, lys og mørke, Yin og Jang? Selve skapelsen, vi fødes, vi dør, det finnes liv og død, lys og mørke. Hva er Gud?

Bare god, bare lys? Begge deler?

[Crazee]

Eg skal prøva å gi eit godt svar på dette, utan at det blir for langt.

Som du veit, så trur eg Gud finst - og eg trur Gud er god. Berre god, ikkje spor av vondskap i han. Gud er kjærleik.

Det betyr ikkje at Han ikkje kan vera streng, eller at Han ikkje kan straffa. Det blir som dei fleste foreldre: Dei er glade i borna sine, og vil at alt det beste skal skje dei, og vil gjera det dei kan for dei. Men foreldre set òg grenser for borna, let dei få lov til noko, og nektar dei andre ting. Det har jo vore ulike flosofiar om det å straffe borna opp gjennom, men foreldre vil nok helst læra borna sine at det dei gjer får konsekvensar, og at dei må ta følgjene av det. (Sjølv om dei nok vil gjera det dei kan for å hindra borna i å bli skada; dei let ikkje ungane springa ut i vegen for å læra den harde måten at det er farleg - men dei kan nok la poden sitja framfor barne-TV utan laurdagsgodt mens søstera kosar seg, dersom han åt opp alt sitt i butikken.)

Men om Gud er utelukkande god, korleis kan då ondskapen eksistere? Skapte han ein djevel? Nei. Han skapte englane, som var perfekte, sjølvstendige vesen med fri vilje. Høgast av englane var Lucifer, lysberaren, lysets engel. Han var perfekt, og god. Men så vart han misunneleg, og ville ha meir. Lucifer ville sjølv vera Gud, og sette seg opp mot Gud, i lag med dei av englane som støtta han. Ein kamp me jo veit dei tapte, og vart kasta ut av himmelen. Sidan han sette set opp mot Gud, og vart ein motstandar av Gud, så vart han gitt namnet Motstandar, Satan.

Men, om djevelen ein gong var ein perfekt skapning, korleis kunne det skje? Kunne ikkje Gud skapt englane (og seinare menneska) slik at dei ikkje sette seg opp mot Gud? Jo - men då ville dei ikkje hatt fri vilje; då ville dei vore programmerte, som viljelause robotar. Ein viljelaus robot, den kan nok vera eit perfekt mesterverk, men ikkje nokon perfekt skapning, eller?

Så då Lucifer vart ond, så var det av eigen fri vilje, ikkje fordi Gud skapte han ond eller ville han skulle bli ond. Det er berre eit resultat av fri vilje: Muligheten til å velga.

Så var det alt det vonde som skjer på jorda. At vaksne burde kunna ha lært og gjera andre valg, ok - men kva med uskuldige offer? Kanskje spesielt uskuldige born, som kanskje døyr på grunn av andre menneske eller naturkatastrofar?

Det er ikkje noko Gud vil skal skje. Enten det er uskuldige offer for menneskelege handlingar eller for naturkatastrofer og ulukker, så er det ikkje noko Gud vil. Menneskelege handlingar er det menneske som er ansvarlege for, ulukker og katastrofer er berre slikt som skjer, utan at nokon kan klandrast. Det er sjølvsagt fullt muleg å bli sinna på Gud for at Han let det skje, klandra Han og krangla med Han (ikkje akkurat ukjent frå Bibelen heller, det der) men likevel, det er ikkje noko Gud vil skal skje.

Trøysta er at Gud har makt over døden. Ei fattig trøyst, sjølv om me trur, men det er no betre enn rein meiningsløyse utan trøyst.

Så langt er det ingenting som seier i mot at Gud er god. Trass i at han kunne gripa inn og hindra alt det onde og triste.

Men kvifor tillet Gud så mykje ondskap då? Han er jo allmektig, korleis kan Han vera god om Han let slikt skje? Mitt svar: Han vil gjera noko med det. Kvifor Han ikkje har gjort noko enno, kjem eg tilbake til litt seinare.

Det som står att då, etter det eg kan sjå, er der uskuldige liv gjekk tapt på grunn av Guds vilje: Syndfloden og øydeleggjinga av alt liv som følgje av den, Sodoma og Gomorra og øydeleggjinga av dei - borna var jo i alle fall uskuldige. Korleis kunne Han drepa dei, og likevel vera fullstendig god? Vanskeleg å svara på - men me må sjå det ut frå Gud sitt synspunkt: Døden er ikkje endeleg!

Igjen, om det går mot det me personleg trur eller ikkje, lat oss sjå på dei handlingane som reelle handlingar på grunn av fullstendig korruperande synd - det er ikkje noko godt i nokre av (dei vaksne) menneska. Kva valg har Gud? Om Han ikkje gjer noko av omsyn til borna, så vil borna bli lært opp av foreldra sine og bli like syndige og korrupte, med døden som resultat. Ville det vera å visa godhet mot borna?

Han kunne øydelagt alt liv, men spart alle borna. Ville det vera noko betre? To folkerike byar, der kun borna overlevde, korleis ville dei greia seg? For ikkje snakka om heile jordkloden, full av kun småborn. (Vel, og Noa, sønene hans og konene deira.) Ville det vera ein god Gud?

Eller Han kunne gjera som han gjorde: Øydeleggja alt liv. Døden er jo ikkje endeleg, så når Gud reiser dei opp frå døden, så vil desse småborna ikkje ha blitt korrupte av synd, dei vart heller ikkje overletne til seg sjølve. Ved oppreisinga, så vil dei vera i ei perfekt verd, der alle vert teke godt vare på.

Dette er mine tankar om korleis Gud kunne utrydda alt liv, og likevel vera god.

Så, heilt til slutt. Det var dette med kvifor eg trur Gud ikkje stoppar all ondskap sånn tvert, men let det få pågå slik det gjer. Då må me igjen til livet etter døden (for dei fleste) etter at Antikrist har regjert sine 7 år på jorda og Guds rike er oppretta. Dei som lever er dei som tok i mot Gud. Dei er no perfete skapningar, utan synd. Men - det var jo Lucifor òg, ikkje sant? Så kan ikkje det skje igjen? Vel, jo - men no har me jo nokre generasjonars erfaring i kva synd medfører, ikkje sant? For ikkje å snakka om erfaringane som i følge profetiane/openberringa menneska vil få seinare - å velgja å synda vil kanskje ikkje vera like tiltalande?

At Gud tillet så mykje vondt å henda, kan altså vera for at me verkeleg skal forstå kva synd medfører, slik at me aldri vil ha lyst til å velgja det. Ville me forstå det om me ikkje hadde fått ein skikkeleg kraftig lærepenge? Mange småbarnsforeldre har nok ulike erfaringar om kor kraftige lærepengar borna deira treng av og til - Gud vil nok vera på den sikre sida, slik at alle har lært. Det kan vera unødvendig strengt for mange, akkurat det som trengst for andre. Til sjuande og sist så er det til vårt eige beste, sjølv om me personleg kunne føretrekka ein litt mindre streng "Far i himmelen" (men kva born gjer ikkje det? ) Ja, så eg trur altså at trass i at Gud les så mykje vondt skje, så er Han god - Han let det skje fordi Han elskar oss, og vil vårt beste. Og Gud kjenner oss, Han veit nok betre enn oss kva som er best for oss.

[Crazee]

Hmmm - det vart visst litt langt likevel. Håpar de finn det verd å lesa då, i alle fall

[sixx]

Hmmm - det vart visst litt langt likevel. Håpar de finn det verd å lesa då' date=' i alle fall [/quote']

Ja, jeg syntes i allefall det var interessant.

[Gjest Eva-Kari]

Hmm.. noe av det jeg også har tenkt på, Crazee.

Elsker du noen, så setter du opp noen retninglinjer for rett og gale (jamfr det å oppdra barna sine)

Elsker du noen, setter du dem fri (jamfr fri vilje)

Men jeg tenker ikke på døden som et onde. Hadde alt vært til for evig, hva hadde skjedd med jorden da? Snakk om å bli overfullt. Et alternativ måtte vært å aldri oppleve noe nytt. Aldri se en blomster spire, aldri oppleve gleden av å få et barn. Og så tenker jeg på at uten all motgang og sorg, så hadde vi vært uten uendelig mye kunnskap. Uten sorg og motgang hva hadde vi lært? Hva skulle vi vokse av? Ikke minst: hadde vi kunne opplevd gleden på samme måte uten sorgen?

Jeg tenker som Tolkien: Gud gav oss døden som gave.

[Gjest TomKrus]

Finnes det en gud, så vil nok den i våre narsissistiske øyne tolkes som allmektig, ond eller god utfra hvordan vi opplever den. Personlig finner jeg det naivt og egoistisk av oss å tro at vi vil kunne forstå dens hensikt og storhet, eller se på den som god eller ond ut fra hva som skjer oss.

Finnes det en gud som har skapt hele universet og tiden, så er vi nok ubetydelige brikker i den store planen. I høyden er vi heldige parasitter som har klart å tilpasse oss på en av nærmest uendelige mange steinklumper i rommet den har skapt. Tilpasset oss, og ikke skapt, da vi på langt nær er så perfekte som noe som er designet for en spesiell hensikt (hvis ikke denne hensikten er selvdestruksjon, da). Parasitter hvis synder og godhet ikke betyr noe i den store planen, og som det dermed heller ikke er verdt for den å bry seg om.

Om denne gudens hensikter (hvis den har noen) er gode, rettferdige eller onde, tror jeg ikke vi på vårt abstraksjonsnivå kan si noe om. Nei, jeg har fortsatt størst tro på Men in Blacks "univers i klinkekule"-teori.

[Gjest Anonymous]

Jeg mener, om Gud finnes, er han god, bare god? Hva mener vi med Gud, når vi tror, eller tenker på at det finnes en Gud. Er han god?

Hva er Gud? Kjærlighet, eksistensen, det som skapte oss?

Hvorfor skal Gud (om vi mener at Gud er det som skapte oss) bare være god? Kan han være både god og ond, svart hvit, lys og mørke, Yin og Jang? Selve skapelsen, vi fødes, vi dør, det finnes liv og død, lys og mørke. Hva er Gud?

Bare god, bare lys? Begge deler?

Jeg har ingen aning om 'Gud' faktisk finnes, som et faktum. Jeg vet i det hele, svært lite om hva jeg ikke vet. Alt annet blir forestillinger, ønsker og drømmer om hvordan noe kan være, ha vært eller komme til å bli.

Skulle det vise seg, at Gud nå faktisk finnes - som et faktum, så håper jeg dog, at han vil kunne forstå min tvivel og vansker med å velge standpunkt som sådann. Jeg håper på uendelige doser med tilgivelse, for Gud vet, jeg/vi kunne trenge nettopp det. Jeg håper slike ting som Gud, tilgivelse, godhet, himmelrike og nåde finnes - for hvordan skulle man kunne unngå å håpe på ting som det? Man er ikke noe unikum dersom man håper og/eller velger å tro på noe slikt. Det er ikke noe spesiellt ved en person som sier de tror på noe godt. Jeg mener det er lett, det å velge å tro på noe godt.

Personlig har jeg alltid hatt større vansker med å forstå de som velger å tro på noe 'vondt'. Slik jeg ser det, kan det umulig være gjennomtenkt. Et menneske som velger å tro på noe 'vondt', kan da umulig ha opplevd noe annet enn 'godt'?

Jeg klarer ikke se hvordan vi som mennesker skulle kunne unngå utrykk som Gud og Himmelrike. Det å undres, og det å føle det godt, ved det å ha det godt - ligger i vår natur. På samme måte som det å ha det vondt, ønskes vekk. Djevler og helvete selvsagt ligeså.

Vi vil stadig ut, og videre og vår evne til å fantasere, og det å kunne drømme er ubetvilsommt en av våre mektigste evner. Om ikke Den mektigste evnen vi har. Det er denne evnen som bringer oss videre, og som har ført oss hit. Her.

En tanke jeg alltid har vært fascinert av, når man prater om Gud og himmelrike som sådann - er at alt hva vi prater om her, (som vi merkelig nok) kontinuerlig setter i et fremtidsperspektiv, faktisk skjer og er akkurat nå. Altså, 'Nå' dersom så faktisk skulle kunne være. Sagt med andre ord;

Tror man på Gud og himmelen, så tror man jo gjerne at man vil komme til himmelen og møte Gud når man dør. Siden jeg startet å skrive dette innlegget har det dødd tusner, på tusner, på tusner av mennesker rundt omkring i verden - noe som da igjen altså betyr at svært mange mennesker møter Gud, akkurat Nå.

Kansje Gud i skrivende stund avslører menneskets oppgave. Selve meningen med det hele? Hvorfor så mange lider, og hvorfor verden på mange måter er så jævelig som den faktisk er. Jeg ser for meg, i skrivende stund, uendelige køer av mennesker som står fremfor perleporten, ventende på deres tur. Kommer jeg inn? Vil Gud slippe meg inn? Skal jeg møte alle mine synder ansikt til ansikt nå? Så er det kansje slik at noen kommer innenfor denne porten til himmelriket, mens andre faller og faller, ned i et brennende helvete, da etter å ha blitt møtt med alle sine verdslige onder hvems forklaring ikke var god nok.

Det jeg altså finner svært interessant, er at dersom Gud og himmelriket nå faktisk finnes, så skjer alt dette - Akkurat Nå. Ikke etterpå og siden, men nå. Om ikke, så må det jo bety at milliarder på milliarder av døde mennesker ligger på vent, i påvente av en dag hvor alle samlet skal møte sin frelser - samtidig. Det vil kunne drøye noen milliarder år, men jeg ser ikke bort ifra at det er slik. Det interessante er dog at dette ikke normalt er slik man ser det. Er man kristen, tror man at man skal få møte Gud og komme til himmelen 'når' man dør. Ikke før, ikke siden - men 'når'. Det betyr igjen altså, at alle disse goder, all denne tilgivelse og all denne herlighet skjer akkurat nå. All onskap også selvsagt, for de som måtte komme til helvete. Det må derfor kunne sies å være 2 dimensjoner av 'tid' som sådann. Som eksisterer ovenpå hverandre. På mange måter står jo en slik 'tid' stille også. 'Stille' da det ikke vil kunne eksistere en fremtid, ei heller fortid dersom det eksisterer uendelighet. Dersom 'uendelighet' finnes, så står alt og alle andre 'stille'. Tid opphører ikke, for den har aldri funnets. Vi bare 'er'.

Jeg har også tenkt som sådann, at Gud selv må ha en overvelmende plan bak det hele. En historie å fortelle, som får deg og meg (dersom vi nå vil kunne få møte ham) til å forstå momentant 'hva' og 'hvorfor'. Det må han jo ha? Selvsagt har han det. Hadde han ikke hatt det, så måtte han vel ha bukket under for alle desperate rop om hjelp for en verden som står i brann, hvor onskap rulerer og hvor våre barn slites ihjel - innen nå skulle jeg tro? Det er nok mange som ville kunne falle til bakken og bønnfalle ham i det uendelige om å være så snill å stoppe det hele, om å hente alle og ende all ondskap. Dersom han kunne.

Man skulle måtte ha en evne til å beholde et svært kaldt hode, for å ikke bukke under for milliarder av menneskers gråtkvalte bønn som sådann. For den finnes nok. Der (himmelriket) som her.

Det er ikke lett å forestille seg hva en slik 'master plan' skulle kunne være. Det måtte i det minste være noe som oppveide for alt det vonde som kontinuerlig skjer her på jorden. Jeg håper Gud synes det er greit at jeg stiller slike spørsmål, for det er svært vanskelig å la være.

[Crazee]

Eg får meir og meir sansen for dei tankane dine eg, Kafka. Og eg trur Gud set pris på at du brukar tid på å tenka - eg håpar du finn svar

Ei bok eg kan anbefala deg å lesa er ei av Stefan Gustavsson: "Kristen med god grunn (om sannhet i en tid fylt av tvil)"

Kva forfattaren meinar kjem jo klart fram av tittelen, men han gjer ein god jobb i å forklare ein god del ting som mange her inne har spurt etter og lurt på. Slik sett er det ei nyttig bok å lesa for svært mange, uansett syn - om dei ikkje er einige i det som står, så har dei kanskje lettare for å forstå kristendomen?

[Gjest Chrizzy]

Finnes det en gud som har skapt hele universet og tiden, så er vi nok ubetydelige brikker i den store planen. I høyden er vi heldige parasitter som har klart å tilpasse oss på en av nærmest uendelige mange steinklumper i rommet den har skapt. Tilpasset oss, og ikke skapt, da vi på langt nær er så perfekte som noe som er designet for en spesiell hensikt (hvis ikke denne hensikten er selvdestruksjon, da). Parasitter hvis synder og godhet ikke betyr noe i den store planen, og som det dermed heller ikke er verdt for den å bry seg om.

Hm. Om vi utvikler oss nok til å komme oss unna jorden før sola dør, eller før vi blir truffet av et eller annet merkelig være seg sort hull, komet, asteroide etc. Så er det jo ikke sikkert de da? Dessuten så vet vi jo ikke, det er vel det som er hele spørsmålet, altså hva vi er, eller hvorfor vi er?

[Gjest Anonymous]

Crazee

Ei bok eg kan anbefala deg å lesa er ei av Stefan Gustavsson: "Kristen med god grunn (om sannhet i en tid fylt av tvil)"

Helt sikkert en like god bok som den neste :-) Åpen lesing/lytting er bra saker :-)

[Gjest Chrizzy]

Hmmm - det vart visst litt langt likevel. Håpar de finn det verd å lesa då' date=' i alle fall [/quote']

Ja jeg leste alt, forstår godt hva du skriver, men jeg Ja altså :klø:

Jeg tror, at slik du tror så er Gud en god Gud

[Gjest Chrizzy]

Kafka skrev

Det betyr igjen altså, at alle disse goder, all denne tilgivelse og all denne herlighet skjer akkurat nå. All onskap også selvsagt, for de som måtte komme til helvete. Det må derfor kunne sies å være 2 dimensjoner av 'tid' som sådann. Som eksisterer ovenpå hverandre. På mange måter står jo en slik 'tid' stille også. 'Stille' da det ikke vil kunne eksistere en fremtid, ei heller fortid dersom det eksisterer uendelighet. Dersom 'uendelighet' finnes, så står alt og alle andre 'stille'. Tid opphører ikke, for den har aldri funnets. Vi bare 'er'.

Veldi inspirerende, ble helt svimmel her

[Gjest Anonymous]

Kafka skrev

Veldi inspirerende, ble helt svimmel her

Ja, for det måtte jo nesten være slik at tid er irrelevant i så måte, og at flere dimensjoner av tid ligger 'ovenpå' hverandre, samtidig.

[Gjest Anonymous]

Ja, for det måtte jo nesten være slik at tid er irrelevant i så måte, og at flere dimensjoner av tid ligger 'ovenpå' hverandre, samtidig.

ja.. meg ovenfor.

[Gjest Ninakanin]

Hvis Gud finnes sover han på jobb for tiden..

[Gjest Formosiss]

Jeg tror ikke på noen god Gud, eller Gud for den del. Om jeg noen gang har gjort det, så ble det blåst vekk den dagen min mor møtte min halvbrors far - eller den dagen hun fortalte meg om min far.

Min halvbrors far er hva man kan kalle en ekte psykopat. Den ene dagen kunne han være snill og grei, mens den neste dagen fikk man bank, kvelertak - man ble slengt rundt i rom og kastet hit og dit - uten å ha gjort noe spesielt for det. Husker at jeg en gang som 11-åring stadig hadde en kniv inne på rommet mitt, slik at jeg kunne drepe ham dersom han begynte igjen - jeg klarte å rispe ham om; det endte med at han løftet meg opp fra gulvet etter halsen.

Denne mannen raserte hele leiligheten vår når mamma endelig hadde tatt mot til seg og kastet ham på dør; han var bare inne for å diskutere når han skulle ha broren min.

Mamma klarte, etter å ha blitt truet med drap, fått knukket et par ribbein og blitt slengt med hodet først inn i stentrappen - å rømme over til naboen. Leiligheten ble totalskadet. Jeg var heldigvis ikke hjemme.

Min far var heller ikke særlig likere, men dog ikke så jævlig - han ble "bare" ekkel i fylla.

Om det hadde eksistert en god Gud, hadde ikke dette skjedd. Min mor har aldri gjort noe for å fortjene dette - og jeg liker å innbille meg at jeg heller aldri har gjort noe for å fortjene de 6 årene av oppveksten min.

Så nei, jeg tror ikke at det finnes en Gud. Hadde det eksistert en, så hadde han grepet inn der - og hos alle andre som opplever det samme.

[Gjest Anonymous]

Så nei' date=' jeg tror ikke at det finnes en Gud. Hadde det eksistert en, så hadde han grepet inn der - og hos alle andre som opplever det samme.[/quote']

Kanskje "han" gjorde det, og at det er derfor dere overlevde.

Ønsker deg alt godt.

[Gjest TomKrus]

Dessuten så vet vi jo ikke' date=' det er vel det som er hele spørsmålet, altså hva vi er, eller hvorfor vi er?[/quote']

Nei, vi vet ikke, men det er fortsatt narsisstiske grunner til at vi blander oss selv inn i den store planen. Vi filosoferer over gudommer og større hensikter ved det hele, og gir oss selv en stor rolle i disse fabuleringene. Jeg tror ikke mennesket er noe viktig for andre enn mennesket (først og fremst) og til dels for økosystemet vi er en del av.

Eller mener du vi bidrar med noe stort for andre enn oss selv og vår planet?

[Gjest Formosiss]

Vel, om "han" gjorde det, så hadde han det ikke direkte travelt - da kunne "han" gjort det noen år tidligere. :->

[Gjest SumoBryter]

Jeg har tenkt mitt hode tomt på dette her million dollar spørsmålet.

Er det mulig at Gud er god?

Den bibelske Gud har jeg problemer med å tro at kan være God, i hvertfall ikke slik vi mennesker forstår Godhet.

Men på en annen side ligger det hele i tolkningen av Bibelen og hvorvidt man mener hele Bibelen er sann eller bare deler av den (kanskje, til og med, bare det DU selv liker å lese er sant for deg?).

Jeg kan ikke tro på en tradisjonell Bibelsk menneske aktig Gud.

Gud for meg er heller noe som ikke er menneske aktig.

Gud er i alt som er Godt heller enn God.

Gud er noe evig og mystisk.

Gud er vitenskapelig .

Gud er alt det vi ikke vet men har potensialet til å vite.

Universets største mysterium som alikevel ligger rett under nesa vår.