Jeg prøver bare å være..

[Gjest gjesta]

Har du truffet x'en ?

Er sommerfuglene der ennå?.....

God helg!

[Gjest Gjesta]

På tide å bompe denne dagboka opp litt :o

Håper du får ei fin helg Lanfear :dagensrose:

[Gjest Chrizzy]

Heia

Håper alt går bra med deg, ny leilighet og eks

God helg :blomst_opp:

[lanfear]

Jeg er redd, igjen.. Noen ganger blir man bare det, uten helt å vite hvorfor. Jeg har lyst til å sove igjen, drømme meg gjennom verden. Sveve høyt der oppe mellom skyene og la meg flyte avsted. I det siste har jeg vært redd for å leve. Jeg ser det på alt som er rundt meg, alle blir disige og tåkete, betyr ingenting lenger.

Jeg greier ikke å slappe av, jeg har vondt. Drømmene mine er harde og tunge, de dømmer meg for den jeg er.

Det er vel det det egentlig handler om, jeg er lei av at alle dømmer meg for den jeg er, det jeg har gjort og den jeg har brukt å være. Av og til tror jeg at det ikke er noen som egentlig kjenner meg, vet hva jeg er. Kanskje jeg ikke lar noen bli kjent med meg? Jeg er redd for å skremme, redd for å drive dem lenger unna istedenfor nærmere.

La meg være den jeg er, for jeg kan ikke være noen andre.

Elsk meg for den jeg har blitt, og ikke for den jeg har vært.

Elsk meg, elsk meg, elsk meg.

Jeg drømmer, om spøkelsene, spøkelsene som aldri vil la meg være i fred.

[Bustetroll]

Jeg skylder deg en unnskyldning. Om ikke mange.

Jeg trekker meg unna deg,har gjort det en tid nå. Ikke fordi jeg er lei av deg,eller fordi at jeg ikke liker deg mer,det må du aldri tro,men jeg får det bare ikke til.

Jeg har kuttet ut alle de nærmeste. Deg. Bestisa. Bestekompisen. Lillesøster i stor grad. Tilogmed Bestehomoen er godt utestengt i forhold til vanlig.

Dere er de som kjenner meg best,som står meg nærmest. Og spesielt du,som ser meg så godt.

Jeg takler det ikke,jeg orker ikke.

Igjen er jeg inne i en periode der jeg vil forsvinne,være inni mengden. Få være i fred. Usnakkende.

Det er umulig her,men det blir enklere å være litt i fred om jeg trekker meg unna de nærmeste.

Men jeg blir lei meg da og,for jeg vil aldeles ikke såre deg,og jeg vil ikke at du skal tro at jeg har glemt deg.

Jeg reiser bort på onsdag. En måned blir jeg vel borte. Kansje har du flyttet når jeg kommer hjem? Kansje har du flyttet allerede og? Jeg får tårer i øynene,bare ved tanken.

Unnskyld vennen,jeg har ikke glemt deg. Skulle ønske jeg klarte å stille opp mer for deg,men jeg vetikke hvordan jeg skal gjøre det.

[lanfear]

En liten kjapp oppdatering:

Xen kom hjem, vi ble sammen igjen, det ble slutt, vi ble sammen igjen, det ble slutt.. Kort sagt, mye styr, men det kan hende jeg trengte det. Egentlig har jeg vel godt av å være singel en liten stund. Når jeg ser tilbake på dagboka mi, ser jeg at den handler mye om menn. Det var vel egentlig ikke det jeg tenkte å bruke denne boka på, så det er kanskje derfor alt ble feil. Jeg måtte trekke meg tilbake, greide ikke å skrive lenger.

Disse siste månedene har vært så masse, så masse tårer, ikke like mye latter. Masse frustrasjon og fortvilelse. Masse sårhet, og masse ensomhet. Ikke fordi jeg har vært ensom, men fordi jeg har følt meg ensom. Den mest alene personen i hele verden, inni meg. Nå har jeg begynt på medisiner igjen, og jeg håper på at det skal bli bedre.

Jeg fikser ingenting, jeg er lei av det. Hvorfor skal det som virker så enkelt for alle andre, være så vanskelig for meg? Jeg blir sliten av meg selv..

Jeg er på rare-plassen der jeg kommer fra. Jeg har ferie, endelig. Det føles greit, enda et kapittel i livet mitt som er avsluttet. Jeg liker å avslutte ting. Liker å lukke igjen døren bak meg, låse den og kaste nøkkelen. Ferdig, endelig.

Fortid gjør meg kvalm, fremtid gjør meg redd, og nåtid gjør meg så liten som den minste tingen i hele verden.

"Du? Du er jo så sterk, dette takler jo du!"

Godt å høre, men det er vel heller slik jeg er utenpå, ikke innvendig. Innvendig er alt kaos, mer kaos enn det var for et halvt år siden. Da virket alt så greit, verden smilte og ruslet litt ved siden av meg. Vi sparket småstein og kjente nærværet til hverandre.

Nå har verden liksom løpt litt fra meg, jeg prøver desperat å ta den igjen, men den løper alt for fort.

Alt for, alt for fort..

Kjære, søte, snille, vidundelige Busta mi. Du er du, jeg er jeg. Vi ER vi, uansett. Jeg forstår, så alt for godt. Du er ikke alene om å trekke deg tilbake. Jeg tror det var riktig, på en måte. Du skremte meg, jeg skremte deg. Kanskje når vi er litt tøffere igjen, begge to. Døren min er alltid åpen for deg, det vet du. Jeg flytter i morgen, det vet du nå, jeg snakket med deg på tlf for litt siden. Men jeg gleder meg til å få besøk av deg, for det vet jeg at jeg får. Det er godt, jeg VET at du kommer til å komme til meg. Etterhvert. For vi ER, begge to, sammen. Og vi prøver bare å være..

[lanfear]

Dagen er blitt gammel. Jeg er rastløs, luften er full av krystaller. Jeg er redd for at hvis jeg strekker meg ut etter dem, knuses de i milliarder av ørsmå fragmenter. Det føles som om verden har stoppet opp litt i dag, jeg vet ikke helt om jeg liker det heller. Har på en måte blitt vant til å løpe etter den i det siste.

Hvem er jeg egentlig? Hvorfor er jeg her? Og hvorfor er jeg slik jeg er? Hvorfor er jeg slik som jeg bruker å være?

Flere dører lukkes bak meg, jeg låser dem med faste, rutinerte bevegelser. Før jeg går videre til neste. Jeg håper jeg greier å låse dem alle en dag, jeg vil ikke huske. Jeg vil ikke se dem, være sammen med dem. Jeg vil glemme meg selv litt, bare for en liten stund. Å, hvor godt hadde ikke det vært, bare noen timer. Litt ro..

[lanfear]

Ordene fra Audioslave triller inn i øret mitt. "Be yourself is all that you can be..." I dag høres det bare forferdelig trist ut. Jeg vet ikke om jeg er fornøyd med å være bare meg selv, jeg tror jeg kunne tenkt meg å være litt som alle andre, innimellom.

I dag tittet solen inn i livet mitt, akkurat som meterologene sa den skulle gjøre. Det var befriende, lokket av regn og skyer ble borte. Det er mye enklere å drømme i solen. Jeg leste horoskopet mitt også, en sommer fylt med nye ting, og kjærlighet. Forhåpentligvis har astrologene like rett som meterologene.

Jeg skulle ønske livet mitt var som en roman, med ferdigskrevet manus. Side opp og side ned med replikker, sceneskifter og akter. Tredje akt slutt. Tenk om det kunne vært så enkelt. Da kunne jeg satt meg ned hver morgen, og lest hva som kom til å skje, hva jeg skulle si, hvem jeg kom til å møte. Livet mitt.

[lanfear]

Jeg ser at dette blir den riktige måten å bruke dagboka mi på. Jeg må bare skrive når jeg føler for det, så jeg håper ingen tar det ille opp at jeg ikke bruker dette forumet slik som det burde brukes.. :oops:

[Lythande]

Det er din dagbok - så bruk den akkurat slik som du føler for.

[lanfear]

Takk, Lythande..

Nå skjønner jeg hvorfor jeg flyttet herfra. Stemmer i ørene mine, stemmer hele tiden. Spør, og graver. "Hvor bor du, hvordan går det, hva driver du med, har du det bra nå, du ser mye bedre ut..."

Jeg blir lei, drittlei. Ingen kjenner meg her lenger likevel, ingen vet hvem jeg er lenger. De trenger ikke spørre om så mye, hvorfor late som de bryr seg, egentlig. Bare nysgjerrige, bare vil vite, så de har noe å hviske om i krokene. Det er en av grunnene til at jeg flyttet herfra, liten plass, mye hvisking.

Jeg liker å snakke høyt, vises, bli sett. Ingen misforståelser, ærlighet. Ikke hvisking, vær så snill, ikke hvisk til meg. Og la vær å spør, jeg er lei, drittlei.

Jeg går sjelden overens med så mange jenter, fordi jeg baksnakker ikke, baksnakker aldri. Det er jeg stolt av. Hvis jeg lurer på noe, spør jeg, hvis ikke er det deres buissness. Ikke min. Jeg liker ikke hvisking.

Sssshh.. vær stille, nå vil jeg sove.

Synke inn i drømmene, danse rundt blandt skyene. Flyte avsted, glemme, fortrenge, få fred.

[lanfear]

april, 2002

"Øynene er sjelens speil.."

Skygger, skygger rundt meg hele tiden. Blikket mitt flakker, fra den ene mørke skyggen til den andre. De blir bare flere og flere, jeg tror jeg blir gal. Jeg drar dyna rundt meg, og kryper inn til veggen. Håret mitt er flokete, jeg har ikke vært oppe på snart 3 dager nå. Jeg er redd. Og det eneste jeg vet som hjelper er å sove, i drømmene mine får jeg fred. Av og til stikker et bekymret hode inn døra, og spør om jeg skal ha noe å spise. Jeg svarer nei, som regel alltid nei. Jeg hører at de blir mer og mer bekymret. Men jeg greier ikke å bry meg, jeg greier ikke å spise, jeg vil bare sove. I går gjorde jeg ting jeg ikke husker igjen.

Jeg føler meg som en idiot.

Stemmer utenfor døren glir inn i drømmene mine: "La henne bare sove, hun trenger det."

[lanfear]

R.I.P

There's no one in town I know

You gave us some place to go.

I never said thank you for that.

I thought I might get one more chance.

What would you think of me now,

so lucky, so strong, so proud?

I never said thank you for that,

now I'll never have a chance.

May angels lead you in.

Hear you me my friends.

On sleepless roads the sleepless go.

May angels lead you in.

So what would you think of me now,

so lucky, so strong, so proud?

I never said thank you for that,

now I'll never have a chance.

May angels lead you in.

Hear you me my friends.

On sleepless roads the sleepless go.

May angels lead you in.

May angels lead you in.

May angels lead you in.

And if you were with me tonight,

I'd sing to you just one more time.

A song for a heart so big,

god wouldn't let it live.

May angels lead you in.

Hear you me my friends.

On sleepless roads the sleepless go.

May angels lead you in.

May angels lead you in.

Hear you me my friends.

On sleepless roads the sleepless go.

May angels lead you in.

May angels lead you in.

Når nyheten kom til meg i morres, greide jeg ikke engang å gråte. Enda en, tenkte jeg bare, og følte meg egoistisk. Enda en..

Jeg håper du får freden du har lengtet etter, min venn..

R.I.P

[Gjest Moonshadow]

Når jeg leser det du har skrevet føler jeg nesten at det kunne vært jeg som skrev akkurat det samme. Jeg kjente meg så veldig igjen at det nesten ble litt skummelt

[Gjest #Spidergirl#]

Måtte berre lesa litt. Håpe det går bra med deg?

[Gjest Chrizzy]

God Sommer

[lanfear]

Solen er her igjen. Både i virkeligheten på himmelen, og inni meg. Jeg er forelsket. Jeg har så lyst til å bare slippe taket, og synke inn i en sødmefylt tilstand der alt er rosenrødt og jeg er lykkelig forelsket og uvitende vimsete, og svimer rundt og smiler til alle jeg ikke kjenner, fordi jeg er så varm inni meg.

Men det er skummelt, det er så skummelt. Jeg er så redd, redd for å bli glad i, redd for å miste. Så jeg legger helt sikkert en demper på meg selv og mine følelser, igjen. Hvorfor er det så skummelt å bli glad i noen? Så skummelt å stole på at de er glade i deg også. Å bli glad i er en ting, men at andre er glade i meg, er noe annet. Det tror jeg sjelden på, for jeg ser ingen logisk grunn til at de skal være det. Så jeg bare smiler, og inni meg tenker jeg: "nyt det mens det varer, for det kommer til å ta slutt.."

(Seether feat. Amy Lee - Broken)

Mange ganger har jeg hørt at jeg er kald, uoppnåelig, is. Jeg har aldri vært det, kanskje utenpå, men aldri, aldri innvendig. Lokket som ligger over meg er det eneste jeg har for å holde meg sammen. Holde bitene på plass slik at de ikke ramler fra hverandre. Aldri, aldri kald. Jeg er alltid en stor klump med forvirrede følelser. Så mange tanker på en gang. Så lei av å tenke. Så sliten av meg selv. Is.

Det er derfor jeg er så glad i å sove, slippe unna meg selv og virkeligheten litt. Min verden, min fantastiske verden som åpenbarer seg for meg i drømmene mine. Der kan jeg le, le fra dypt ned i magen og ut, der kan jeg fly, sveve avsted og være fri. Jeg drømmer ofte at jeg står oppe på en klippe, og ser utover havet. Jeg vet at det ikke er den verdenen jeg kjenner fra før, det er ingen rundt meg, og ingen sivilisasjon. Jeg er helt alene, og ingen, ingen vil noensinne finne meg. Aldri. Og da kan jeg gråte, da gråter jeg, av lykke. Jeg gråter over alt som er vondt, som har vært vondt. Da tør jeg. Vinden rusker i håret mitt, og jeg kan føle naturen, som om det var en del av meg. Jeg vet at aldri noensinne vil noen forvente noe av meg igjen, og jeg smiler, og strekker hendene opp i luften. Jeg kaster meg utfor, jeg vet at det er det eneste riktige, nå er jeg fri. Nå er jeg endelig fri..

Hva er egentlig livet godt for, systemet som er her? Jeg skulle ønske mennesket hadde vært mindre intelligente, da tror jeg vi hadde hatt det bedre, og de vi deler denne verdenen sammen med kunne levd i fred. Slik det er meningen at vi skulle leve, sammen. Likeverdige. Jeg tror ikke på noen gud, han har aldri vært der for meg, uansett om jeg bønnfalt om hjelp. Hvilken gud ville ikke vært barmhjertig nok til å gi noen fred? Ikke min gud, tydeligvis. Men hva annet kan man forvente. Jeg er vant til å sloss, og jeg kan sloss enda litt til. Jeg kan sloss til verden blir riktig igjen, til jeg kan se andre i øynene og be dem se inn i sjelen min.

En stund var jeg redd for at jeg ikke har noen sjel, at jeg har mistet den. Hvordan kan man vite om man har en? Man vet bare. Jeg har en sjel, enda.

Takk Moonshadow, Spidergirl og Chrizzy. Jeg har det vel bra, likevel. Men det som er trist med å greie seg, er at man vet at man kan ha det så mye bedre. Så jeg suger til meg alle øyeblikkene i livet mitt for tiden, og tviholder på dem, vrir hver eneste rest av fine ting for å spare på dem. Og så krysser jeg fingrene, biter tennene sammen og håper på at det er nok. Håper at det holder til neste øyeblikk. For jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke, dette ned i den svarte smørja. For jeg vet hvor mye jeg må kave for å komme meg opp igjen. Så jeg smiler, og når noen spør meg, smiler jeg og sier "jeg har det bra.." Utenpå, men det sier jeg ikke. Aldri.

[lanfear]

Nå reiser jeg, til kritthvite strender. Til lange varme netter med latter, spennende steder som jeg aldri har sett før. Til blått vann og god mat, med morsomme språk og mennesker. Jeg gleder meg.

[Gjest gjesta]

Ååååå, som jeg misunner deg!! :-D

Ha en kjempefin ferie!

[Gjest Gjesta]

Heisann vesla. Håper du har det fint der du er