Jeg prøver bare å være..

[Gjest Chrizzy]

Heia

Håper du har det fint

[lanfear]

Noen ganger føles det som jeg mister meg selv. Som om det jeg tror jeg er, på en måte forsvinner. Og jeg ikke merker at det er noe som er forandret før det er borte. Og så blir jeg fortvilet og redd, og desperat prøver jeg å være det jeg trodde jeg var, men kanskje ikke er lenger. Noen ganger føles det som at jeg forandrer meg så fort at jeg ikke greier å følge med selv. Som om jeg våkner en dag, og har helt andre meninger enn jeg hadde i går. Noen ganger føler jeg meg skadet, skadeskutt. Som en sommerfugl, som noen har tatt på. Den har mistet drømmestøvet sitt, og kan ikke fly lenger. Sakte visner den bare bort, gråtende. Fordi den lengter etter å kunne fly igjen. Jeg tror sommerfuglene gråter, de også. For de virker så levende.

Men istedenfor later jeg som jeg kan fly. Jeg tenker for meg selv at; "Ja, jeg ER like flink til å fly som jeg alltid har vært.. Jeg MÅ være det.. MÅ..! " Og så biter jeg sammen tennene og er med på enda en runde. Og mens alle de andre sommerfuglene flakser rundt meg, på vinger i alle regnbuens farger. Så svøper jeg vingene rundt meg, setter meg på en blomst, og later som jeg har tatt en pause. Later som blomsten jeg sitter på er den finste i hele verden, og at jeg ikke vil dele den med noen. Later som jeg venter på noen, eller som jeg ikke er interressert i å snakke med noen av de andre. Jeg skifter fargene mine til sort og hvitt, slik at det skal virke som jeg er mer arrogant enn jeg egentlig er. Og så sitter jeg der, på blomsten min, og ser opptatt ut, i sort/hvitt. Mens inni meg gråter jeg, for jeg skulle egentlig ønske at noen ville komme og se på vingene mine, gi meg litt av drømmestøvet deres. Men jeg tør ikke spørre, tør aldri å spørre. Så jeg gråter istedenfor, inni meg. Alltid inni meg. For sommerfugler kan også gråte.

Jeg sårer dem jeg er glad i. Fordi jeg ikke helt greier å forestille meg at de er like glade i meg som jeg er i dem. Så jeg biter dem isteden, fordi jeg er redd for å miste dem, og når jeg blir redd.. skikkelig, skikkelig redd, blir jeg heller sint. Fordi det er mye enklere å vise. Og når jeg er sint, så biter jeg. Jeg skulle ønske jeg kunne slutte med det. Jeg er lei av å være meg for tiden. Lei av at alle rundt meg har forestillinger, forventinger om hvem jeg er. Sint, vill, sprø, frekk, slem.. Det er meg, i andres øyne. I de øynene som ser meg ute på byen. Jeg lurer på hva de hadde sagt hvis de samme øynene hadde sett meg når jeg tar meg en dusj bare for å krype inn i hjørnet. Sitte med vannet rennende over meg, føttene dratt opp under meg, hendene som holder rundt meg selv. Hardt. Hulkende, bitteliten. Reddest i hele verden.

Jeg er stolt av at jeg aldri har vært en av de jentene som griner i fylla. Som sitter med mascara langt nedover kinnene, og hulker over at xtypen har funnet seg ny dame. Møkka dritings. Og henger seg på alle en ser for å få sympati. Sannheten er vel at de som greier det er tøffere enn jeg noensinne kommer til å bli. For meg er det å greie å gjøre noe sånt helt umulig. For noe sånt, å greie å vise følelsene sine så åpenlyst, gjør at jeg kjenner at magen min vrir seg. Skumlest.

[lanfear]

Det er så vanskelig å være seg selv når alle andre tror de vet mye bedre hvem du er.. Er det mulig å leve slik alle andre vil at du skal?

Eller låser jeg meg fast igjen? Er jeg på vei ned, tilbake til der jeg var? Begynner himmelfargen å bli mørkesvart? Hvis den er, ser jeg ikke. For alt jeg ser er magiske stjerner. Det er dem jeg titter opp for å se. Det er de som gjør kvelden, natten, ER natten. Stjernene.

Jeg har det bra, Chrizzy, fint at du titter innom. Jeg er litt tenkende igjen, det er bare det..

[lanfear]

Jeg er tenkende.. Tankene mine er levende, som små drømmer.. Drømmer jeg kan flykte inn i, svøpe rundt meg, som en ugjennomtrengelig skinnende rustning..

Og i dem forsvinner jeg, mister meg selv.. Min verden har bestått av håp og drømmer så lenge, så lenge at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre, nå som mange av dem har gått i oppfyllelse.. For hva kan verden bestå av, om ikke drømmer? På en måte savner jeg meg selv, selv om jeg lenge har håpet på å bli den jeg er i dag. Jeg greier ikke bli i øyeblikket, søker meg hele tiden videre, som en nattsvermer mot lyset. Jaget, av tanker.. Redsler, på at min virkelighet ikke er ekte, at den er noe som bare kan forsvinne, smelte bort i hendene mine.

Jeg synes livet er vanskelig.. Jeg ser mennesker rundt meg, som smiler.. Og jeg tar meg i å undre på om de ikke er ekte, at de bare er illusjoner.. For hvordan kan ting som er så vanskelig for meg, være så lett for andre? Bare det enkleste som å greie å tro på seg selv, tro at man greier å fullføre noe, bli til noe.. At man greier å forbli det man er.. At man greier å holde seg samlet, fattet, rede..

At man greier å holde på det som er kjært, at man greier å la det leve videre..

[Bustetroll]

Jeg skjønner så godt hva du mener, men det er kanskje ikke overraskende. Jeg følte også at jeg mistet meg selv da jeg fant glede. Ble lykkelig.

Kanskje fordi lykke er vanskeligere å leve i enn tristesse er?

Jeg håper du kan finne ut at det er i orden å ikke helt vite hvem du er. For vi vet allikevel.

Jeg mistet masse av meg selv, men jeg ser det allikevel. Flytende foran meg. Egentlig er det nok.

Jeg savner deg. Alltid.

[lanfear]

Lykken min er selvdestruerende.. Den dukker opp, men med tidsbegrensning.. Iallefall virker det sånn.. Nesten slik som selvdestruerende sms meldinger som har blitt så populært blandt utro mannesvin.. Fine ting skulle kommet med bruksanvisning, og tid for detonasjon.. "Den 23 januar destrueres lykken din, ha en fortsatt lykkelig dag!" Da ville det vært mye enklere å forholde seg til.. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, livet ville blitt mye enklere med manus.. Jeg hadde betalt mye for at noen kunne regissert livet mitt..

Ja, Busta mi.. Lykke er vanskeligere å leve i en tristesse.. Men det er fordi man vet at lykke tar slutt, og fordi at man ikke vil at den skal ta slutt.. Og med å vite det, blir man så altfor klar over at alt annet tar slutt også.. Jeg tror det kunne vært fint å stått fast i ett øyeblikk, et fint øyeblikk, resten av livet.. Lykke er så usikkert, så vaklende, pleietrengende.. Tristessen er bare der, og man vet at den kommer til å være der i morgen også, om man ikke blir overrasket.. Overraskelser er fint.. Men skummelt..

Alltid

[lanfear]

Jeg mistet masse av meg selv, men jeg ser det allikevel. Flytende foran meg.

←

Som en sjø av silke..