Voksne selvskadere

[AnonymBruker]

Hvordan takler dere det? Det er jo så uforståelig for andre, jeg synes det er flaut. Nå har jeg stort sett holdt meg til beina å det er sjelden noen ser arrene, men alikevel. Tror "alle" forbinder det med oppmerksomhetssyke tenåringer. Å dra på legevakta sitter iallefall langt inne, selv om de har vært profesjonelle når jeg har vært der. Har hatt lange perioder (årsvis) der jeg har greid å la vær. Så skjer det masse dritt i livet så "sprekker" jeg. Fordi når jeg ser blodet så blir smerten fysisk og mye lettere å håndtere enn den smerten som sitter i hodet. Det tar toppen av angsten. Jeg kan også gjøre det for å straffe meg selv, når jeg føler jeg ikke mestrer det jeg burde. Så angrer jeg etterpå og er like langt. Må jo gå an å takle livet uten barberblad? Hadde dere sett meg er jeg sikker på at det siste noen vil tro er at jeg holder på sånn, uten at det hjelper en dritt. Noen som har noen gode strategier for å kutte ut, for godt?

Anonymkode: 98de3...fec

[Elán]

Har dessverre ikke noen gode strategier. Har hørt om de som slipper strikk på håndleddet (har et strikk på armen, drar til og slipper) når de vil gjøre seg selv noe vondt. Andre tegner der de ønsker å skade seg.

Hvordan jeg takler det? Jeg gjør vel ikke det. Gir som oftest etter for lystene. Nå skjuler jeg det og gjør det ikke på veldig synlige områder, så ingen kommenterer noe fordi de ikke vet det.

[AnonymBruker]

Får ingen kommentarer jeg heller, for ingen vet. Sånn umiddelbart så tenker jeg at det ikke fungerer å tegne der jeg vil skade, får vel bare behov for å kjøre tusjen gjennom foten. Har du lyst til å slutte @Elán? Eller tenker du at det ikke er andre ting som kan ha samme funksjon? 

Anonymkode: 98de3...fec

[AnonymBruker]

Jeg tror en av de få strategiene som funker er behandling. 
Jeg driver ikke med selvskading i form av kutt, men mange andre måter som ikke gir langvarige fysiske "bevis". 
For meg ble det bedre og skjer mindre hyppig med god behandling fra DPS. 

Anonymkode: 988b3...4df

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg takler det. Det er litt min dirty little secret. Ingen i familien vet om det. Jeg tror psykologen mistenker det, uten at jeg har sagt det rett ut. Fordi jeg skammer meg, jeg er for voksen til å holde på sånn. 
Prøver å slutte nå da... men husker ikke når min siste dag var. Så har en trang til å gjøre det en siste gang, slik at jeg vet eksakt når min siste gang er. Men jeg vet det bare er trangen som snakker, fordi ting er litt tungt akkurat nå. 

Anonymkode: 200d2...ce2

[minister-mio]

Den skammen du beskriver med at det forbindes med oppmerksomhetssøkende tenåringer er den største motivasjonen min for å la være.

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️ første skrittet er å ville bryte dette mønsteret. Lykke til ❤️

Anonymkode: b0949...186

[Elán]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Får ingen kommentarer jeg heller, for ingen vet. Sånn umiddelbart så tenker jeg at det ikke fungerer å tegne der jeg vil skade, får vel bare behov for å kjøre tusjen gjennom foten. Har du lyst til å slutte @Elán? Eller tenker du at det ikke er andre ting som kan ha samme funksjon? 

Anonymkode: 98de3...fec

Det å tegne funker ikke for meg heller, har bare hørt andre som har nevnt at det fungerer. Kanskje fordi det drar litt fokus vekk fra å tenke at de ønsker å skade seg til heller å få vekk tankekaoset med å fokusere på linjene/krusedullene de tegner. Har jo lyst å slutte. Er ikke stolt over å skade meg selv, men jeg trenger å dra fokus vekk på at "jeg har det jævlig" for den følelsen eskalerer til at jeg mangler impulskontroll og det kan føre til at verre ting skjer.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, minister-mio skrev:

Den skammen du beskriver med at det forbindes med oppmerksomhetssøkende tenåringer er den største motivasjonen min for å la være.

Godt poeng, den skal jeg ta med videre. 

Anonymkode: 98de3...fec

[minister-mio]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Godt poeng, den skal jeg ta med videre. 

Anonymkode: 98de3...fec

Jeg syntes ikke det er bra, hva andre syntes burde ikke være så viktig, men når det fører til fravær sv selvskading er jo det bra

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Elán skrev:

Det å tegne funker ikke for meg heller, har bare hørt andre som har nevnt at det fungerer. Kanskje fordi det drar litt fokus vekk fra å tenke at de ønsker å skade seg til heller å få vekk tankekaoset med å fokusere på linjene/krusedullene de tegner. Har jo lyst å slutte. Er ikke stolt over å skade meg selv, men jeg trenger å dra fokus vekk på at "jeg har det jævlig" for den følelsen eskalerer til at jeg mangler impulskontroll og det kan føre til at verre ting skjer.

Når jeg kutter meg er det faktisk det minst værste jeg kan gjøre mot meg selv i den situasjonen. Altså kuttingen er minst destruktivt. Så derfor er det fortsatt ett alternativ for å håndtere de vonde følelsene. Føler meg så dum som holder på sånn, vil ikke gjøre det men har ikke noen bedre reelle alternativer. 

Anonymkode: 98de3...fec

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror en av de få strategiene som funker er behandling. 
Jeg driver ikke med selvskading i form av kutt, men mange andre måter som ikke gir langvarige fysiske "bevis". 
For meg ble det bedre og skjer mindre hyppig med god behandling fra DPS. 

Anonymkode: 988b3...4df

Hva gjør du isteden for da? Eller har behandlingen gjort så behovet ikke er der like ofte? 

Anonymkode: 98de3...fec

[Elán]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg kutter meg er det faktisk det minst værste jeg kan gjøre mot meg selv i den situasjonen. Altså kuttingen er minst destruktivt. Så derfor er det fortsatt ett alternativ for å håndtere de vonde følelsene. Føler meg så dum som holder på sånn, vil ikke gjøre det men har ikke noen bedre reelle alternativer. 

Anonymkode: 98de3...fec

Du er ikke dum som holder på sånn. Du er bare rådløs. 

[AnonymBruker]

Du må finne noe som kan erstatte selvskadingen når ting er vondt. En bedre måte å håndtere det vonde på. Det beste er å faktisk få hjelp av noen som kan dette. Det som funka for meg, trenger ikke funke for deg. Men du må sammen med en profesjonell, finne ut hvorfor du velger den måten å håndtere ting på, og hva som kan endre handlingsmønsteret. Men det aller aller viktigste, er at du oppriktig må ønske det. For hvis du innerst inne ikke vil bryte ut av det, så vil heller ikke behandling hjelpe.

For meg så var det en ting jeg drev med da jeg levde i et forferdelig forhold og i årene etter. Jeg skjulte det, ingen så noe noen gang. Min nåværende mann, oppdaget hva jeg drev med og ble sint fordi han ble redd. Noe som egentlig bare førte til at jeg hadde enda mer behov for å gjøre det. Samtidig var jeg smått i gang med bearbeiding av vonde ting, og jeg tok opp dette med psykologen. Vi snakket mye om alt som var vondt, alt som plaget meg osv, og jeg begynte å distrahere meg selv når trangen kom. Satte på høy musikk, gikk en tur, begynte med husarbeid osv. Og etter hvert så gikk det lengre og lengre tid mellom hver gang, før det til slutt var over. 

Det hender jeg enda får trangen når ting er som vondest. Men nå visualiserer jeg at jeg gjør det. Jeg ser for meg at jeg gjør det, kjenner på følelsen jeg vet det gir. Og på en måte så gjør det at behovet forsvinner eller reduseres kraftig. Akkurat som det er nok å minne meg på følelsen.

Anonymkode: 54e53...20b

[AnonymBruker]

Jeg har arr på armene, men jeg har aldri fått kommentarer på det. Det som av og til hjelper for meg er å prøve å la tanken om at jeg ønsker å skade meg bare være en tanke, fordi man tenker noe betyr det ikke nødvendigvis at det må skje. Det å ha et strikk rundt håndleddet eller holde hardt rundt en isbit hjelper også for meg. Noen ganger hjelper deg også å snakke om andre ting med folk som jeg stoler på. 

Anonymkode: b099b...567

[AnonymBruker]

Følger med på Else' program på tv2, det med selvmord. Og ser at flere har skadet seg selv, og da får jeg en følelse av at jeg ikke skader meg selv nok. 
Skulle aldri ha begynt å se på det programmet. Jeg burde jo være glad for mangel på arr, men sitter nå igjen med en følelse av å mislykkes. 

Anonymkode: 200d2...ce2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Følger med på Else' program på tv2, det med selvmord. Og ser at flere har skadet seg selv, og da får jeg en følelse av at jeg ikke skader meg selv nok. 
Skulle aldri ha begynt å se på det programmet. Jeg burde jo være glad for mangel på arr, men sitter nå igjen med en følelse av å mislykkes. 

Anonymkode: 200d2...ce2

tvnorge*

Anonymkode: 200d2...ce2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må finne noe som kan erstatte selvskadingen når ting er vondt. En bedre måte å håndtere det vonde på. Det beste er å faktisk få hjelp av noen som kan dette. Det som funka for meg, trenger ikke funke for deg. Men du må sammen med en profesjonell, finne ut hvorfor du velger den måten å håndtere ting på, og hva som kan endre handlingsmønsteret. Men det aller aller viktigste, er at du oppriktig må ønske det. For hvis du innerst inne ikke vil bryte ut av det, så vil heller ikke behandling hjelpe.

For meg så var det en ting jeg drev med da jeg levde i et forferdelig forhold og i årene etter. Jeg skjulte det, ingen så noe noen gang. Min nåværende mann, oppdaget hva jeg drev med og ble sint fordi han ble redd. Noe som egentlig bare førte til at jeg hadde enda mer behov for å gjøre det. Samtidig var jeg smått i gang med bearbeiding av vonde ting, og jeg tok opp dette med psykologen. Vi snakket mye om alt som var vondt, alt som plaget meg osv, og jeg begynte å distrahere meg selv når trangen kom. Satte på høy musikk, gikk en tur, begynte med husarbeid osv. Og etter hvert så gikk det lengre og lengre tid mellom hver gang, før det til slutt var over. 

Det hender jeg enda får trangen når ting er som vondest. Men nå visualiserer jeg at jeg gjør det. Jeg ser for meg at jeg gjør det, kjenner på følelsen jeg vet det gir. Og på en måte så gjør det at behovet forsvinner eller reduseres kraftig. Akkurat som det er nok å minne meg på følelsen.

Anonymkode: 54e53...20b

Har vært masse i terapi, selvskading har i liten grad vært noe tema selv om psykologen vet om det. Synes det hjelper å distrahere meg selv, bruker også musikk tur husarbeid osv. Er når det topper seg for meg å "angsten" kommer over ett vist nivå så greier jeg ikke la være å skade meg. Når jeg greier å roe ned før det har gått så langt så klarer jeg å ikke kutte. Så hadde jeg bare greid å roe meg selv før det topper seg så tror jeg at det er mulig å la være å kutte seg for godt om det gav noe mening. 

Anonymkode: 98de3...fec

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva gjør du isteden for da? Eller har behandlingen gjort så behovet ikke er der like ofte? 

Anonymkode: 98de3...fec

Hva jeg gjør føler jeg ikke er noe som skal deles. 
Men må si meg enig med noen over her, om at "Den skammen du beskriver med at det forbindes med oppmerksomhetssøkende tenåringer er den største motivasjonen min for å la være." 
Jeg fikk en kommentar på det i ungdomsårene, om at jeg bare var oppmerksomhetssyk. Dermed gikk jeg inn for å finne andre måter istedet, for sånn oppmerksomhet var det siste jeg ville ha... 
Behanlingen gjør at jeg lettere kan sette ord og tanker på følelsene, og sortere dem på en annen måte enn jeg kunne før. Behandlingen har gjort meg mer kjent med mine egne følelser, og da også sortere dem i mindre kategorier, ikke bare "sint" "trist" "glad, men heller "ok, jeg føler meg sint, men hva er det, er jeg kanskje såret? eller redd, eller noe annet, som bare kommer fram som sinne" 
Det var helt insane tøft å begynne kjenne bedre etter på følelsene, og sortere dem, men etterhvert begynte jeg også akseptere dem. 

Anonymkode: 988b3...4df

[AnonymBruker]

Jeg setter meg i dusjen, slukker lyset, kikker opp på dusj strålen og prøver å studere den i nuet for å unngå å gråte. Har blitt flink på å klare det føler jeg, mens noen ganger hyler jeg alt jeg greier i dusjen og gråter og gråter. Det gir en release. Det er over et år siden jeg kuttet meg nå, og før der igjen var det også et års tid, så en periode med selvskading og flere år siden sist før det. 

Når jeg får trangen må jeg fjerne meg fra situasjonen og tankene og stenge meg inne,  derav dusjen med lyset av som føles tryggest og mest beroligende pga det varme vannet. 

Når jeg sitter i dusjen og holder på å gi etter for kuttingen tenker jeg på hvor mye arrene opprørte min ex , og at jeg ikke vil gi fremtidige svigerforeldre nettopp det inntrykk av å være "en sånn en" (selvskadende ustabil tenåring/voksen).

 

Anonymkode: a73ff...34a