AnonymBruker Skrevet 10. september 2018 #1 Skrevet 10. september 2018 Men hvor lenge klarer man å stå der å vanne alene? Og hva kan man gjødsle med? Ensom i tosomheten... Anonymkode: 30ac9...027 1
Gjest CamillaCollett Skrevet 10. september 2018 #2 Skrevet 10. september 2018 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Men hvor lenge klarer man å stå der å vanne alene? Og hva kan man gjødsle med? Ensom i tosomheten... Anonymkode: 30ac9...027 Det går ikke. Sett hardt mot hardt eller gi opp før du kaster bort masse tid.
AnonymBruker Skrevet 10. september 2018 #3 Skrevet 10. september 2018 Har klart det i 25 år jeg 😊😊 Gode venner og en haug med trivelige hobbyer. Jeg er Happy jeg 😊😊 Anonymkode: bb537...109
AnonymBruker Skrevet 10. september 2018 #4 Skrevet 10. september 2018 Spørs jo hva man mener med å vanne og gjødsle. Man må ikke bringe det samme til torgs i forholdet. Men det er viktig at begge bryr seg og gjør en innsats. Anonymkode: 78c1d...4ec 1
AnonymBruker Skrevet 10. september 2018 #5 Skrevet 10. september 2018 Forstår litt av det du mener her.. Kommunikasjon, er et velkjent svikt i parforhold. Prøvet alt her? Ikke angrip.. jeg føler at du ikke vil gjøre noe sammen med meg, føler meg ensom.. etc. Prøv å få partner til å skjønne alvoret, på et vis. Noen ganger trengs drastiske tiltak- be om en pause, (med forbehold om å ha andre partnere selvsagt) Kanskje partner innser noe da.. Anonymkode: 98219...5fb
AnonymBruker Skrevet 10. september 2018 #6 Skrevet 10. september 2018 Deler et lite vers jeg selv skrev før jeg forlot det jeg lenge trodde var min store kjærlighet. Han sa: Kjærlighet er som en roseknopp, med makt kan den ikke brytes opp. Den trenger ro, og må vokse i fred. Det er det ingenting å gjøre med! Jeg lyttet til ham, og tenkte som så, at sant var det sagt, men jeg vet og; Skal en knopp det kunststykket greie, å bli en rose, trenger den omsorg og daglig pleie. Ikke i rykk og napp, nå og da, men jevn tilførsel av det den må ha. Å gi den mye en stund har lite å si, om du så stadig glemmer å gi. Da står du en dag med en vissen knopp, en spire som aldri vil blomstre opp. Da er det for sent, og jeg vet, slik er det også med kjærlighet. Vår kjærlighet visnet, fordi det kun var en av oss som vannet. Han tok oss som en selvfølge, til det ikke var noe "oss" lenger. Ironisk nok ble han da bitter over å bli forlatt. 🙄 Anonymkode: 0e511...8a3
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå