Egoistisk med bare ett barn?

[Arkana]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

I voksen alder så synes jeg at det er forferdelig trist at jeg aldri blir tante, og jeg synes det er enda verre at barna mine ikke opplever gleden ved søskenbarn.

 

Anonymkode: eab07...7a9

Dette kjenner jeg meg igjen i. Det å ha enebarn er ikke bare noe som angår en selv, det får også konsekvenser for resten av familien og ikke minst videre generasjoner. Pappa var enebarn og vi har derfor ingen tanter, onkler eller søskenbarn fra hans side. Det har vært ganske ensomt og jeg har alltid kjent på at den siden av familien er så liten. Så få som deltar på familiesammenkomster, så få som kan ta vare på familiehistorien og minnene. 

Jeg og broren min snakker ofte om barndommen vår, vi snakker om ting vi har gjort sammen hele familien, ler av morsomme episoder og holder minnene i live. Og når Mamma en gang dør har vi dette sammen fremdeles. Hadde jeg vært enebarn hadde jeg ikke hatt noen å dele dette med, ingen andre som hadde husket alt det fine vi gjorde sammen hele familien vår, ingen andre som hadde husket foreldrene våre på samme måte, jeg måtte båret på alt alene. Det hadde definitivt gjort livet mitt fattigere. 

[AnonymBruker]

Det er umulig å vite på forhånd hvor mye glede barnet vil ha av evt. søsken, eller å være enebarn. Når man har det bra med ett barn, så tenker jeg at det er bra for barnet også.

Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til broren min, vi er så ulike. Mens mannen min har et godt forhold til sin søster. Mitt ønske om flere barn, er i bunn og grunn egoistisk. Jeg syns det var fantastisk å få ett, og vil så gjerne oppleve det igjen.

Anonymkode: b8532...51f

[AnonymBruker]

1 time siden, Arkana skrev:

Dette kjenner jeg meg igjen i. Det å ha enebarn er ikke bare noe som angår en selv, det får også konsekvenser for resten av familien og ikke minst videre generasjoner. Pappa var enebarn og vi har derfor ingen tanter, onkler eller søskenbarn fra hans side. Det har vært ganske ensomt og jeg har alltid kjent på at den siden av familien er så liten. Så få som deltar på familiesammenkomster, så få som kan ta vare på familiehistorien og minnene. 

Jeg og broren min snakker ofte om barndommen vår, vi snakker om ting vi har gjort sammen hele familien, ler av morsomme episoder og holder minnene i live. Og når Mamma en gang dør har vi dette sammen fremdeles. Hadde jeg vært enebarn hadde jeg ikke hatt noen å dele dette med, ingen andre som hadde husket alt det fine vi gjorde sammen hele familien vår, ingen andre som hadde husket foreldrene våre på samme måte, jeg måtte båret på alt alene. Det hadde definitivt gjort livet mitt fattigere. 

Jeg ser den. Jeg har ingen å dele minner med på den måten. Det sies at man ikke har garantier for at barna vil like hverandre som voksne. Men ingen av mine venner har det slik med sine søsken. Ofte er deres bestevenn et søsken. Og søsken er foretrukket som barnevakt, fadder osv. Det er med søsken med familie de drar på ferier  sammen med. Jeg skulle ønske jeg og min lille familie var med i et slikt samhold. Og jeg håper mine barn vil oppleve det sammen når de er voksne.

Anonymkode: eab07...7a9

[Wonders]

Hvorfor skal man ta stilling til hva andre mener i det hele tatt? Famileplanlegging er kun mellom dere to som faktisk skal være en familie. 

 

[AnonymBruker]

Alt rundt spørsmålet om barn eller ikke barn er egoistisk. Det betyr ikke at det er negativt! Det er egoistisk å få barn, og å ikke få barn, og det er egoistisik å få 7 eller 1 barn. Alt dette er valgt utelukkende basert på hva foreldrene ønsker, og alle bør gjøre det som passer dem best  Er ikke noe galt i å bare få ett barn.

Anonymkode: 8c823...eba

[Maleficenta]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en søster med autisme, og hun er absolutt en berikelse for meg! For en ufyselig ting å si.

Anonymkode: 811d8...d71

Men hun blir jo ikke noen medhjelper sammen med deg når foreldrebe dine blur gamle og syke. Alt faller på deg alene. Jeg kommenterer bare argumentet om at et søsken vil fungere som avlastning

[AnonymBruker]

Har bare en, skal ikke ha flere, grunnn er at han har spesielle behov og jeg vil ikke utsette et nytt barn for samme diagnose.

Anonymkode: 4bbac...d53

[AnonymBruker]

På 13.9.2018 den 10.16, AnonymBruker skrev:

Jeg har en søster med autisme, og hun er absolutt en berikelse for meg! For en ufyselig ting å si.

Anonymkode: 811d8...d71

Har man flere barn og dersom et av barna har en alvorlig diagnose så er det ikke lett å gi det "friske " barnet full oppmerksomhet.  

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er eller hvor mange år det er mellom dere men kan ikke tenke meg at dette var enkelt for dine foreldre da dere var små barn.

Anonymkode: 641d2...c44

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Har man flere barn og dersom et av barna har en alvorlig diagnose så er det ikke lett å gi det "friske " barnet full oppmerksomhet.  

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er eller hvor mange år det er mellom dere men kan ikke tenke meg at dette var enkelt for dine foreldre da dere var små barn.

Anonymkode: 641d2...c44

Enkelt har det ikke vært for noen av oss, men det er en lang vei derfra til å si at hun ikke er noen berikelse for meg. Men jeg skjønte av svaret jeg fikk fra vedkommende at det nok bare var et dårlig ordvalg...

Anonymkode: 811d8...d71

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har i utgangspunktet bare lyst på ett barn selv, så får vi se hva tiden bringer. Har i hvert fall ikke savnet søsken, og opplever ikke at venner av meg som er enebarn har gjort det heller. De aller fleste som har søsken er glade for det også, men det er da bare fint for alle at de fleste igrunn trives godt med sin situasjon, enten det er som enebarn eller med søsken.

Anonymkode: 6387c...8a1

[Maleficenta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enkelt har det ikke vært for noen av oss, men det er en lang vei derfra til å si at hun ikke er noen berikelse for meg. Men jeg skjønte av svaret jeg fikk fra vedkommende at det nok bare var et dårlig ordvalg...

Anonymkode: 811d8...d71

Ja det var litt feil ordvalg. Beklager det. Selvsagt er du glad i søsteren din

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg synes det kan være "egoistisk" å kun få ett barn, hvis grunnen er at man synes det er så slitsomt med barneårene at man ikke orker. Det er fordi jeg tenker at jeg synes man kan ofre seg de få årene det gjelder for barnet selv. Det kan være ganske tungt å skulle være eneansvarlig for foreldre når de selv blir gamle, og det varer ofte veldig mye lengre enn de korte barneårene. Jeg er klar over at det finnes mange dysfunksjonelle familier der ute, men de fleste av oss vil føle et ansvar for foreldrene våre når de blir gamle og trenger mer hjelp. I tillegg vil de fleste ha godt av å ha søsken og noen å dele barndommen med.

Det er klart det finnes mange grunner til å kun få ett barn, det er folk som ikke kan få barn, og det finnes mange vanskelig livssituasjoner og sykdommer etc. Dette er selvsagt ikke ting jeg blafrer i ansiktet til folk med ett barn som aldri har spurt.

Men i en tråd på Kvinneguiden hvor det blir spurt spesifikt etter, da svarer jeg ærlig. Jeg mener at hvis man har en mulighet innenfor rimelighetens grenser, bør man gi barnet sitt et søsken.

Anonymkode: c1267...6e4

[AnonymBruker]

Det er egoistisk å i det hele tatt få egene barn når det er så mange barn som trenger nye hjem. 

MEN jeg dømmer ikke, jeg vil også ha egene barn. Men det er fordi jeg har vokst opp med bv rundt meg og orker ikke å ha mer tilknytning til barnevernet som man må når man blir fosterhjem. 

Anonymkode: 6197f...ea2

[Maleficenta]

På 13.9.2018 den 10.36, Arkana skrev:

Dette kjenner jeg meg igjen i. Det å ha enebarn er ikke bare noe som angår en selv, det får også konsekvenser for resten av familien og ikke minst videre generasjoner. Pappa var enebarn og vi har derfor ingen tanter, onkler eller søskenbarn fra hans side. Det har vært ganske ensomt og jeg har alltid kjent på at den siden av familien er så liten. Så få som deltar på familiesammenkomster, så få som kan ta vare på familiehistorien og minnene. 

Jeg og broren min snakker ofte om barndommen vår, vi snakker om ting vi har gjort sammen hele familien, ler av morsomme episoder og holder minnene i live. Og når Mamma en gang dør har vi dette sammen fremdeles. Hadde jeg vært enebarn hadde jeg ikke hatt noen å dele dette med, ingen andre som hadde husket alt det fine vi gjorde sammen hele familien vår, ingen andre som hadde husket foreldrene våre på samme måte, jeg måtte båret på alt alene. Det hadde definitivt gjort livet mitt fattigere. 

Herregud skal man spre beina og gå igjennom en vond fødsel av hensyn til at noen syns det er drit å ikke bli tante??