Egoistisk med bare ett barn?

[AnonymBruker]

Her tok det 12 år før nr 2 så dagens lys. Nå venter vi nr 3 og dette var riktig for oss. Førstemann kom under veldig uplanlagte omstendigheter.  

Men uansett barnet mitt var enebarn i 12 år og det var et valg vi tok. Ikke ha dårlig samvittighet. Vi hadde "åpent hus" alle disse årene. Vi tok med venner av hun på ferie osv. Man må bare være litt mer kreativ og involvert på det sosiale hjemme og på ferie når man har enebarn. 

Anonymkode: 22a65...16a

[Vera Vinge]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har ett barn og føler jeg har i pose og sekk! Han har blitt en fantastisk blid fyr som tør å snakke med alle, mye flinkere med voksne enn de fleste kompisene hans, minus en annen som også er enebarn, faktisk! Det kan være tilfeldig, men jeg tror det er fordi han er vant til å være en av oss og ikke en av "barna". Vi har hatt masse tid til å snakke med han, uten å bli avbrutt av en lillebror, vi har sluppet bråk og krangling og har det veldig harmonisk hjemme. Jeg elsker å bare ha ett barn, jeg har tid til å nyte han, liksom. Han er tenåring nå og har masse fine sunne holdninger, nettopp fordi vi har hatt tid til å være sammen med han.

😄

Anonymkode: f9d8b...9ff

For å svare på ts sitt spørsmål først, så syns jeg ikke det er egoistisk å få ett barn, eller fire, for den saks skyld. Man gjør sine egne valg om antall barn (hvis man i det hele tatt kan velge), og hver familie er forskjellige.

Men, jeg forstår ikke hvorfor du har behov for å si det du sier til slutt der. Mulig jeg tolker det feil, men det høres ut som du mener barnet ditt har masse sunne holdninger fordi dere ikke har hatt andre barn som har "stjålet" oppmerksomheten, og at det er noe som vil gjelde for mange enebarn, siden du nevner det i en slik diskusjon.

Jeg tror altså ikke man absolutt må ha fullt fokus på et barn for at det skal utvikle seg til å bli et bra menneske. Altså, jeg ser noen fordeler ved det å være enebarn, på samme måte som det er noen fordeler å ha ett søsken, to søsken osv. Jeg tenker at det er så mange ting som former et menneskets liv, at det blir vel enkelt å tenke at fasiten på en positiv utvikling er at barnet får sine foreldres fulle oppmerksomhet. Du har jo så klart de som forsvinner i en søskenflokk, hvor foreldrene ikke evner å følge opp alle tilstrekkelig, samtidig som du har enebarn som fyller den klassiske fordommen mot enebarn (altså at de blir selvsentrerte). Men veien til lykke for et barn tror jeg ikke man kan gi svaret på basert på antall søsken eller antall timer dedikert alenetid med foreldrene. 

 

[AnonymBruker]

Takk for denne tråden! Jeg har det nøyaktig som deg TS, med samme erfaringer. 

Anonymkode: e0708...3f4

[Ulrikke]

Jeg er enebarn. Klarer meg fint, savnet aldri søsken! 

Datteren min har (halv)søsken hun ikke bor med på fulltid og som er en del eldre. Hun er altså delvis enebarn i praksis. Straks 13 år og lider ingen nød! 

Det eneste kjipe er at familien på min side er liten... Men å være enebarn har ikke flere ulemper enn å ha søsken. Det er fordeler og ulemper ved alt! 

[AnonymBruker]

Ett barn her også. Jeg opplever langt flere øyeblikk der jeg er supergald for å ha ett barn, og langt langt færre øyeblikk der jeg tenker at vi skulle hatt flere. Jeg synes ikke det er egositisk å få ett barn. Og jeg har også hørt flere si når de venter nr 2 at ja det er for at Kari/Ola skal få ett søsken. Og det har jeg ofte stusset over. At det høres ut som om det er for det andre barnets skyld, ikke for egen skyld.
Ei jeg kjente en gang fikk to barn. Hun fortalte at før hun ble gravid så ønsket hun seg 5 barn. Så fikk hun nr 1, da øsnket hun seg 3 barn. Så fikk hun nr 2, og da sa hun stopp!
Man vet aldri hvordan man vil reagere på det å få barn. Noen har mer enn nok med det ene, mens andre stortrives med 5. Man må få så mange barn som blir det beste for seg selv og egen situasjon.

Anonymkode: 96178...00d

[AnonymBruker]

Det går jo an å adoptere et barn hvis man har dårlige erfaringer med graviditet og fødsel. En venninne av meg gjorde dette etter å ha hatt en forferdelig opplevelse med førstemann (komplikasjoner, påfølgende fødselsdepresjon mm) og var lykkelig over å kunne bli mamma igjen uten å gå gjennom det samme en gang til. Men hun ønsket seg veldig to barn, gjør du ikke det er det ikke noe galt i å stoppe på ett barn. Enebarn blir godt sosialisert i barnehage og skole, og nå til dags er venner ofte minst like viktig som familie. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ta et valg som passer deg og din familie!

Anonymkode: dd9c8...736

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enebarn, har aldri savnet søsken.

Anonymkode: 70a91...108

Samme her, syns faktisk at tilværelsen som enebarn har vært helt topp. Selv nå når jeg er godt voksen og har eneansvar for gamle og syke foreldre, sitter jeg ikke med noe savn etter søsken.

Anonymkode: d5797...5a1

[AnonymBruker]

Lytt til kroppen din, magefølelsen og samboeren, du. Ikke ta beslutninger basert på andres forventninger eller valg. Hvis du tror barnet ditt vil lide av å være enebarn kan du bare google og finne fersk forskning som forteller at det ikke går dårligere med enebarn enn barn som har søsken. En lykkelig oppvekst handler først og fremst omsorg og det å bli sett, ikke hvor mange søsken man har.  

 

Anonymkode: 32072...5ec

[AnonymBruker]

Mitt ønske om 2 barn er jo egoistisk i seg selv.

Nå er jeg/vi ufrivillig sekundært barnløse, så vi får jo se om det blir slik vi ønsker. 

Men alle jeg kjenner som har 1 barn har ofte begrunnelser som ikke er så «enkle».

Det kan dreie seg om ekstrem hypermesis i svangerskap kombinert med usedvanlig stor porsjon motgang i barseltid (enkelte så ille at de er sykemeldt på PSTD - livet raste sammen, og de tør ikke få flere).

Noen har vanskelig erfaring med ekstrem prematur, og tør ikke ta sjansen på reprise.

Andre igjen har fått kreftdiagnose/alvorlige sykdommer og ønsket om flere barn utgår- det er å overleve som må prioriteres. 

Det er kun i ett tilfelle hvor det kan virke som selvvalgt, men det er sikkert mye bak 4 vegger jeg ikke har innsikt i. 

Jeg ønsker meg jo 2 barn, men er usikker på om jeg faktisk har kapasitet. 

 

Anonymkode: ebede...56a

[AnonymBruker]

Prøver ikke å være slem men Ja det er det synes jeg. Hilsen et enebarn. 

Anonymkode: 0bb01...c2c

[Maleficenta]

På 10.9.2018 den 15.54, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg har alltid ønsket meg 2 barn, men etter å ha gått gravid og komplikasjoner ved fødsel vet jeg ikke om jeg tør flere. 

Jeg har et barn nå, det første året har vært så tøft! Både pga fødsel, fødselsdeprisjon og skranglet forhold med samboer.

Samboer og jeg har fikset forholdet, men vi er ganske enige på at vi ikke tørr flere barn, men så er det samvittigheten min - det er då mange som mener det er egoistisk å ha enebarn! 

Jeg har så mange positive sider ved å kun ha dette barnet, men så mange negative også! 

Jeg vet bar ikke .. hva mener dere om enebarn?

Anonymkode: 97358...23e

Drit i hva andre mener. De har ikke noe med det. Jeg tenker om forholdet til barnefaren hanglet under babyperioden så hjelper det ikke å få ett til. Og er vel bedre å være enebarn med foreldre som fungerer sammen enn å væte søsken med skilte foreldre

[AnonymBruker]

Det er jo opp til hver enkelt hva de vil. Men siden du spør, så ja det synes jeg. 

Jeg er kjempe glad for at jeg ikke er ene barn. Jeg mistet foreldrene mine tidlig (i bilulykke) satt kun igjen med lillebroren min. Jeg er så glad for at vi har hverandre, eller så hadde jeg faktisk vært familieløs. Vi har støttet hverandre i tykt og tynt, og vi hadde så mye glede av hverandre når vi vokste opp. Når jeg får barn, skal jeg hvertfall ha 3 barn.

Anonymkode: 0a8e2...291

[AnonymBruker]

Jeg er selv enebarn, og har ikke lyst på mer enn maks et barn selv. Har hatt en kjempefin oppvekst og aldri tenkt at jeg hadde vært noe mer lykkelig med søsken. Har faktisk i mange tilfeller følt meg veldig heldig, da jeg bl.a har fått mulighet til å få en god del hjelp gjennom studiene.

Det er jo ikke gitt at man som søsken går så godt sammen heller, så synes ikke man skal få flere barn bare fordi man vil gi barnet sitt søsken.

Anonymkode: 465a8...0e0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv enebarn, og har ikke lyst på mer enn maks et barn selv. Har hatt en kjempefin oppvekst og aldri tenkt at jeg hadde vært noe mer lykkelig med søsken. Har faktisk i mange tilfeller følt meg veldig heldig, da jeg bl.a har fått mulighet til å få en god del hjelp gjennom studiene.

Det er jo ikke gitt at man som søsken går så godt sammen heller, så synes ikke man skal få flere barn bare fordi man vil gi barnet sitt søsken.

Anonymkode: 465a8...0e0

Ditto!

Anonymkode: 4d836...0a7

[Gjest BearMama]

På 10.9.2018 den 15.54, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg har alltid ønsket meg 2 barn, men etter å ha gått gravid og komplikasjoner ved fødsel vet jeg ikke om jeg tør flere. 

Jeg har et barn nå, det første året har vært så tøft! Både pga fødsel, fødselsdeprisjon og skranglet forhold med samboer.

Samboer og jeg har fikset forholdet, men vi er ganske enige på at vi ikke tørr flere barn, men så er det samvittigheten min - det er då mange som mener det er egoistisk å ha enebarn! 

Jeg har så mange positive sider ved å kun ha dette barnet, men så mange negative også! 

Jeg vet bar ikke .. hva mener dere om enebarn?

Anonymkode: 97358...23e

Jeg er spent på hvorfor det er mer egoistisk å sette ett barn på jorden og ikke to? Hvordan er det ego?

 

[Maleficenta]

Dere søskenforkjempere. Hva om man nå får en til unge og den lider av alvorlig autisme. Da blir jo ikke det en berikelse for den første ungen. Da blir jo det mer en belastning når foreldrene blir gamle og ansvar for både syke foreldre og det syke søskenet faller på den første ungen.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Maleficenta said:

Dere søskenforkjempere. Hva om man nå får en til unge og den lider av alvorlig autisme. Da blir jo ikke det en berikelse for den første ungen. Da blir jo det mer en belastning når foreldrene blir gamle og ansvar for både syke foreldre og det syke søskenet faller på den første ungen.

Jeg har en søster med autisme, og hun er absolutt en berikelse for meg! For en ufyselig ting å si.

Anonymkode: 811d8...d71

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn. Mannen er enebarn. Vi endte opp med tre barn

Da jeg var liten så synes jeg det var så artig å være på besøk hos venner med søsken. Jeg så lengselsfullt på båndet de hadde seg i mellom. De kunne krangle som bare det, men de hjalp hverandre mot andre skumle barn i nabolaget og de hadde alltid en felles front mot foreldrene. 

Søskenbarna mine var viktige for meg, ferier med dem var alltid lek og moro.

I voksen alder så synes jeg at det er forferdelig trist at jeg aldri blir tante, og jeg synes det er enda verre at barna mine ikke opplever gleden ved søskenbarn.

Jeg var aldri i tvil om at hvis jeg først skulle ha barn, så skulle jeg minst ha to.

Anonymkode: eab07...7a9

[AnonymBruker]

Skal man først krisemaksimere er det mange scenarioer man kan se for seg. Hva om man har bare ett barn og dette barnet dør, da har man ingen? Hva om man har bare ett barn og dette barnet har sykdom som umuliggjør selvstendighet selv i voksen alder og man alltid må leve med bekymringene om hvem som skal ta vare på barnet når foreldrene dør? Man kan ikke leve livet sitt ut fra de verst mulige tenkelige utfall.

 

Anonymkode: 97d52...705

[AnonymBruker]

Jeg hadde tøff fødsel og fødselsdepresjon med første. Valgte likevel å få nr2, og fikk da en myyye sterkere og mer langvarig depresjon. Det har vært en tøff tid, og jeg hadde ikke gjort det igjen dersom jeg visste hvordan det skulle bli. Men ser jo også gleden barna har av hverandre. Og det ser ikke ut til at det blir noen søskenbarn for dem, og da er jeg glad for at de har hverandre. Men det er absolutt ikke egoistisk å stoppe på et barn Ts.

Anonymkode: c7398...c7b