Kvinner med ADHD-utfordringer?

[AnonymBruker]

Mistenker.. Selv om jeg har vært til utredning- voksen alder.  Hva er sjansen for at de tar feil? 

Meget mange punkter som treffer meg, mht utfordringer andre kvinner med adhd har... 

Hva har vært og er deres store utfordringer? Både i barndom og i voksen alder? Klarer man ikke følge med/konsentrere seg i en enkel samtale engang? Selv klarer jeg det. Men blir det flere beskjeder og mer komplekst, kan jeg falle ut.

 Barndom: Hva med sjenanse? Bli med på nye ting/aktiviteter? Mestringsfølelse? Dagdrøm/tegne på bøker? Meget sensitiv for tilsnakk/kritikk? Klarte ikke å lære stoffet/ekstra undervisning? Sosial angst/snakke høyt i forsamling? Gir opp lett..? Lav selvtillit?

Utbrent/møte veggen?

Synes jeg ble litt bedre i voksen alder mht konsentrasjon, men det har vel naturligvis med at hjernen har modnet mer?

Kjenner dere igjen utfordringene? Noen med erfaring å dele? 

 

Anonymkode: 525ee...6fd

[Lava Anne]

Er til utredning for dette. Husker ikke en dritt fra barndommen, men har hatt store problemer i ungdom- og voksenalder. Ofte kan ADHD hos kvinner utarte seg annerledes enn hos jenter. Jeg var utrolig dagdrømmende og tenkende som barn, men ikke uttagerende.

[AnonymBruker]

Jeg var et skolelys. Elsket å lære, satt stille i timene, men fiklet med noe hele tida. Drodlet ned alt av kladdebøker og bokbind. Mamma måtte skifte bokbind på bøkene mine minst en gang i måneden. Var jeg tom for papir å drodle på, så gikk jeg løs på penal og sekker. Helt håpløst, men uten drodlingen fikk jeg ikke med meg noe. Jeg hadde masse energi, høyt og lavt hele tida og har flere arr rundt på kroppen etter det. 

Begynte å kjenne veldig på det at jeg var annerledes på u-skolen. Trodde den gangen at det var pga mobbing, men har i etterkant innsett at jeg alltid har vært annerledes og utenfor. Følte meg aldri hjemme noe sted, slet med å holde på venner, ramlet av på skolen da det ikke var like gøy lenger. Skulket mye. Skulle jeg gjøre lekser, hadde jeg gjerne på både tv og musikk samtidig. Jeg valgte alltid enkleste løsning selv om jeg innerst inne visste det var dumt. Gjorde det godt i fag som interesserte meg, men ikke i andre. Endte med delkompetanse fordi jeg ramlet av enkelte av valgfagene.

Som ung voksen var jeg uvøren og tankeløs. Kjørt for fort, ble med i sekter, hoppet fra vennegjeng til vennegjeng. Møtte eksen, fulgte han landet og skandinavia rundt. Flytta 17 ganger på 10 år, samme følelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Mye rastløs, ene hobbyen etter det andre som jeg kastet meg inn i med full sjel og lommebok, for å kutte det av like fort igjen. Hadde alltid noe å holde på med. Da jeg kom i 30-årene fikk jeg en stor psykisk smell etter livet med eksen. Havnet i kjelleren og trodde det var depresjon og angst som gjorde meg så dårlig. Fikk barn nummer en da jeg var 35 og fikk en dyp fødselsdepresjon og selvbildet gikk i tusen knas. Følte at det var noe feil med meg, fortvilte over at alt som var naturlig for andre var så vanskelig for meg. 

Fikk nummer to, tre år senere. Kjente fødselsdepresjonen snike seg på igjen, og ba om hjelp. Kom til en psykolog som kjapt skjønte lunta, ble sendt til utredning og fikk diagnosen adhd få måneder senere. Jeg kan fint henge med i samtaler, jeg leser bøker, ser filmer og serier. Så lenge ting interesserer meg, så henger jeg med. Hvis ikke, så ramler jeg fort av. Har aldri følt noe som helst mestringsfølelse på noe. Føler meg mislykket og ubrukelig til en hver tid. 

Anonymkode: 13795...6af

[AnonymBruker]

Det kan væra alt frå brainfog, ADHD til dissosiativ lidelse. Sjølvdiagnostisering er ikkje gunstig. Kan di ta feil? Det er mulig ja.

Anonymkode: 78d7a...210

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mistenker.. Selv om jeg har vært til utredning- voksen alder.  Hva er sjansen for at de tar feil? 

Meget mange punkter som treffer meg, mht utfordringer andre kvinner med adhd har... 

Hva har vært og er deres store utfordringer? Både i barndom og i voksen alder? Klarer man ikke følge med/konsentrere seg i en enkel samtale engang? Selv klarer jeg det. Men blir det flere beskjeder og mer komplekst, kan jeg falle ut.

 Barndom: Hva med sjenanse? Bli med på nye ting/aktiviteter? Mestringsfølelse? Dagdrøm/tegne på bøker? Meget sensitiv for tilsnakk/kritikk? Klarte ikke å lære stoffet/ekstra undervisning? Sosial angst/snakke høyt i forsamling? Gir opp lett..? Lav selvtillit?

Utbrent/møte veggen?

Synes jeg ble litt bedre i voksen alder mht konsentrasjon, men det har vel naturligvis med at hjernen har modnet mer?

Kjenner dere igjen utfordringene? Noen med erfaring å dele? 

 

Anonymkode: 525ee...6fd

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var et skolelys. Elsket å lære, satt stille i timene, men fiklet med noe hele tida. Drodlet ned alt av kladdebøker og bokbind. Mamma måtte skifte bokbind på bøkene mine minst en gang i måneden. Var jeg tom for papir å drodle på, så gikk jeg løs på penal og sekker. Helt håpløst, men uten drodlingen fikk jeg ikke med meg noe. Jeg hadde masse energi, høyt og lavt hele tida og har flere arr rundt på kroppen etter det. 

Begynte å kjenne veldig på det at jeg var annerledes på u-skolen. Trodde den gangen at det var pga mobbing, men har i etterkant innsett at jeg alltid har vært annerledes og utenfor. Følte meg aldri hjemme noe sted, slet med å holde på venner, ramlet av på skolen da det ikke var like gøy lenger. Skulket mye. Skulle jeg gjøre lekser, hadde jeg gjerne på både tv og musikk samtidig. Jeg valgte alltid enkleste løsning selv om jeg innerst inne visste det var dumt. Gjorde det godt i fag som interesserte meg, men ikke i andre. Endte med delkompetanse fordi jeg ramlet av enkelte av valgfagene.

Som ung voksen var jeg uvøren og tankeløs. Kjørt for fort, ble med i sekter, hoppet fra vennegjeng til vennegjeng. Møtte eksen, fulgte han landet og skandinavia rundt. Flytta 17 ganger på 10 år, samme følelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Mye rastløs, ene hobbyen etter det andre som jeg kastet meg inn i med full sjel og lommebok, for å kutte det av like fort igjen. Hadde alltid noe å holde på med. Da jeg kom i 30-årene fikk jeg en stor psykisk smell etter livet med eksen. Havnet i kjelleren og trodde det var depresjon og angst som gjorde meg så dårlig. Fikk barn nummer en da jeg var 35 og fikk en dyp fødselsdepresjon og selvbildet gikk i tusen knas. Følte at det var noe feil med meg, fortvilte over at alt som var naturlig for andre var så vanskelig for meg. 

Fikk nummer to, tre år senere. Kjente fødselsdepresjonen snike seg på igjen, og ba om hjelp. Kom til en psykolog som kjapt skjønte lunta, ble sendt til utredning og fikk diagnosen adhd få måneder senere. Jeg kan fint henge med i samtaler, jeg leser bøker, ser filmer og serier. Så lenge ting interesserer meg, så henger jeg med. Hvis ikke, så ramler jeg fort av. Har aldri følt noe som helst mestringsfølelse på noe. Føler meg mislykket og ubrukelig til en hver tid. 

Anonymkode: 13795...6af

Jeg har ikke en diagnose, men jeg kjenner meg veldig godt igjen. 

Anonymkode: aaef6...dd4

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var et skolelys. Elsket å lære, satt stille i timene, men fiklet med noe hele tida. Drodlet ned alt av kladdebøker og bokbind. Mamma måtte skifte bokbind på bøkene mine minst en gang i måneden. Var jeg tom for papir å drodle på, så gikk jeg løs på penal og sekker. Helt håpløst, men uten drodlingen fikk jeg ikke med meg noe. Jeg hadde masse energi, høyt og lavt hele tida og har flere arr rundt på kroppen etter det. 

Begynte å kjenne veldig på det at jeg var annerledes på u-skolen. Trodde den gangen at det var pga mobbing, men har i etterkant innsett at jeg alltid har vært annerledes og utenfor. Følte meg aldri hjemme noe sted, slet med å holde på venner, ramlet av på skolen da det ikke var like gøy lenger. Skulket mye. Skulle jeg gjøre lekser, hadde jeg gjerne på både tv og musikk samtidig. Jeg valgte alltid enkleste løsning selv om jeg innerst inne visste det var dumt. Gjorde det godt i fag som interesserte meg, men ikke i andre. Endte med delkompetanse fordi jeg ramlet av enkelte av valgfagene.

Som ung voksen var jeg uvøren og tankeløs. Kjørt for fort, ble med i sekter, hoppet fra vennegjeng til vennegjeng. Møtte eksen, fulgte han landet og skandinavia rundt. Flytta 17 ganger på 10 år, samme følelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Mye rastløs, ene hobbyen etter det andre som jeg kastet meg inn i med full sjel og lommebok, for å kutte det av like fort igjen. Hadde alltid noe å holde på med. Da jeg kom i 30-årene fikk jeg en stor psykisk smell etter livet med eksen. Havnet i kjelleren og trodde det var depresjon og angst som gjorde meg så dårlig. Fikk barn nummer en da jeg var 35 og fikk en dyp fødselsdepresjon og selvbildet gikk i tusen knas. Følte at det var noe feil med meg, fortvilte over at alt som var naturlig for andre var så vanskelig for meg. 

Fikk nummer to, tre år senere. Kjente fødselsdepresjonen snike seg på igjen, og ba om hjelp. Kom til en psykolog som kjapt skjønte lunta, ble sendt til utredning og fikk diagnosen adhd få måneder senere. Jeg kan fint henge med i samtaler, jeg leser bøker, ser filmer og serier. Så lenge ting interesserer meg, så henger jeg med. Hvis ikke, så ramler jeg fort av. Har aldri følt noe som helst mestringsfølelse på noe. Føler meg mislykket og ubrukelig til en hver tid. 

Anonymkode: 13795...6af

Dette høres ut som adHd ja. Jeg har add. Kjenenr meg igjen i punktene til ts. 

Anonymkode: cfe63...f14

[AnonymBruker]

Har alltid vært veldig sensitiv for kritikk/avvisning og har alltid slitt med sterke følelser og humørsvingninger. Som barn gråt jeg mye. Har også alltid hatt sinneproblemer til en viss grad. 

På skolen hadde jeg problemer med å følge med, snakket mye med medelever i timene, stirret mye ut av vinduet og dagdrømte ekstremt mye. Sluttet å gjøre mye av leksene på slutten av barneskolen, da jeg fikk mindre oppfølgning av foreldre ifbm med lekser. Hvis jeg gjorde leksene gråt og skrek jeg, rev i stykker ark og knakk blyanter i frustrasjon. Har alltid hatt en indre uro som gjør meg frustrert av det jeg synes er kjedelig. Likevel fikk jeg gode karakterer og gikk ut av ungdomsskolen med ca. 5 i snitt. Til tross for at jeg ikke klarte å følge med i timen eller jobbe med skolearbeid hjemme. Min høye IQ er grunnen til at jeg klarte dette, i følge min psykiater. Hvis man er intelligent så kan man ofte kompensere med intelligens slik at man likevel får gode karakterer osv. På videregående fikk jeg et "sammenbrudd", fikk 3 i snitt og ble alvorlig deprimert. Dette grunnet ubehandlet adhd. Jeg taklet ikke adhd-symptomene lenger. Fikk diagnosen og behandling etter dette.

Ellers har jeg en tendens til å gi opp fort, da jeg ikke holder ut kjedsomhet grunnet indre uro. Er også veldig distrè og husker lite. Impulsiv er jeg også. 

Anonymkode: b11a8...f1e

[AnonymBruker]

På 7.9.2018 den 14.32, AnonymBruker skrev:

Mistenker.. Selv om jeg har vært til utredning- voksen alder.  Hva er sjansen for at de tar feil? 

Meget mange punkter som treffer meg, mht utfordringer andre kvinner med adhd har... 

Hva har vært og er deres store utfordringer? Både i barndom og i voksen alder? Klarer man ikke følge med/konsentrere seg i en enkel samtale engang? Selv klarer jeg det. Men blir det flere beskjeder og mer komplekst, kan jeg falle ut.

 Barndom: Hva med sjenanse? Bli med på nye ting/aktiviteter? Mestringsfølelse? Dagdrøm/tegne på bøker? Meget sensitiv for tilsnakk/kritikk? Klarte ikke å lære stoffet/ekstra undervisning? Sosial angst/snakke høyt i forsamling? Gir opp lett..? Lav selvtillit?

Utbrent/møte veggen?

Synes jeg ble litt bedre i voksen alder mht konsentrasjon, men det har vel naturligvis med at hjernen har modnet mer?

Kjenner dere igjen utfordringene? Noen med erfaring å dele? 

 

Anonymkode: 525ee...6fd

 

Jeg er 18 år gammel og har ADHD, ingen mistenkte det fordi jeg hadde toppkarakterer gjennom hele ungdomsskolen og vg1 , før jeg var utmattet og så utkjørt av å balansere venner, skole, trening ++ at jeg har vært utbrent egentlig helt frem til nå. Så fikk diagnosen i starten av vg2, når jeg var 16 år.

Jeg har alltid komt for sent, og prøver virkelig å la være, men da må jeg virkelig gå inn for det noe som tar en del energi. Jeg kan ikke se på TV (selv favorittseriene mine) i mer enn 10 min før jeg tar pause og er på internett, eller gjør noe annet, før jeg ser på serien igjen. 

Jeg trenger alltid spenning, og hvis jeg ikke får det så har jeg en veldig stor trang til å spise søtt (for å få opp dopamin-nivåene). Jeg hadde a-typisk anoreksi for mange år siden (med a-typisk så menes det at jeg hadde tvangstanker, mer enn et ønske om å være tynn) Spiseforstyrrelse er vanlig hos folk med adhd... Nå har jeg nok oppbygget en toleranse for medisinene, for i starten dempet de veldig sulten. Så nå strever jeg med trangen til å overspise.

Jeg har fallskjermlappen, driver på med ekstremsport og elsker friluftsliv.. Tiltrekker meg mange folk fordi jeg er veldig energisk, morsom og aktiv men skyver de samtidig vekk når jeg ikke klarer å følge de opp, glemmer avtaler og ikke er så flink til å lytte... Dette har bedret seg veeldig etter jeg begynte på medisiner, men siden de har mindre virkning nå så kjenner jeg meg veldig sliten... 

Anonymkode: 46210...727

[Trolltunge]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var et skolelys. Elsket å lære, satt stille i timene, men fiklet med noe hele tida. Drodlet ned alt av kladdebøker og bokbind. Mamma måtte skifte bokbind på bøkene mine minst en gang i måneden. Var jeg tom for papir å drodle på, så gikk jeg løs på penal og sekker. Helt håpløst, men uten drodlingen fikk jeg ikke med meg noe. Jeg hadde masse energi, høyt og lavt hele tida og har flere arr rundt på kroppen etter det. 

Begynte å kjenne veldig på det at jeg var annerledes på u-skolen. Trodde den gangen at det var pga mobbing, men har i etterkant innsett at jeg alltid har vært annerledes og utenfor. Følte meg aldri hjemme noe sted, slet med å holde på venner, ramlet av på skolen da det ikke var like gøy lenger. Skulket mye. Skulle jeg gjøre lekser, hadde jeg gjerne på både tv og musikk samtidig. Jeg valgte alltid enkleste løsning selv om jeg innerst inne visste det var dumt. Gjorde det godt i fag som interesserte meg, men ikke i andre. Endte med delkompetanse fordi jeg ramlet av enkelte av valgfagene.

Som ung voksen var jeg uvøren og tankeløs. Kjørt for fort, ble med i sekter, hoppet fra vennegjeng til vennegjeng. Møtte eksen, fulgte han landet og skandinavia rundt. Flytta 17 ganger på 10 år, samme følelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Mye rastløs, ene hobbyen etter det andre som jeg kastet meg inn i med full sjel og lommebok, for å kutte det av like fort igjen. Hadde alltid noe å holde på med. Da jeg kom i 30-årene fikk jeg en stor psykisk smell etter livet med eksen. Havnet i kjelleren og trodde det var depresjon og angst som gjorde meg så dårlig. Fikk barn nummer en da jeg var 35 og fikk en dyp fødselsdepresjon og selvbildet gikk i tusen knas. Følte at det var noe feil med meg, fortvilte over at alt som var naturlig for andre var så vanskelig for meg. 

Fikk nummer to, tre år senere. Kjente fødselsdepresjonen snike seg på igjen, og ba om hjelp. Kom til en psykolog som kjapt skjønte lunta, ble sendt til utredning og fikk diagnosen adhd få måneder senere. Jeg kan fint henge med i samtaler, jeg leser bøker, ser filmer og serier. Så lenge ting interesserer meg, så henger jeg med. Hvis ikke, så ramler jeg fort av. Har aldri følt noe som helst mestringsfølelse på noe. Føler meg mislykket og ubrukelig til en hver tid. 

Anonymkode: 13795...6af

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette, bortsett fra at det først var på gymnaset at jeg begynte å skulke og ikke klare å motivere meg for skole. På barne - og ungdomsskole var jeg ofte helt borte i tanker, men jeg var såpass lettlært at jeg skled gjennom likevel. På gymnaset derimot, der ble det satt mer krav til egenmotivasjon, og jeg hadde ikke lenger mine venner som jeg på barneskolen og ungdomsskole på en måte konkurrerte litt mot, så jeg begynte å blåse i det. Det var andre ting som opptok meg. 

Jeg klarte likevel å ta høyere utdanning med gode resultater, etter å først ha hoppet av på gymnaset, og jobbet noen år. Jeg måtte bare få et slags konkurranse - element inn i det igjen. 

Jeg har alltid hatt mange baller i luften, og er for impulsiv. Veldig følelsesstyrt. Lyst til å gjøre og ikke lyst til å gjøre har styrt mye i mitt liv. Forhold har vært utfordrende for meg. Jeg føler så sterkt når jeg føler, positivt eller negativt, at det fort har blitt mye opp og ned. 

Jeg er flink til mye, det våger jeg å innrømme selv, så jeg har også god mestringsfølelse på mye, men mister fort interessen. Har også hatt mange hobbyer og interesser, men når jeg mestrer noe gidder jeg ikke lenger. Da er det ikke spennende lenger, og jeg hopper til neste. 

Har tendens til å brenne lyset i begge ender, og gjerne på midten også, og har gått på noen smell av den grunn. Både fysisk og psykisk. Jeg lytter ikke til kroppens signaler om at jeg bør ta det mer med ro. 

Jeg er avhengig av kontrollsystemer for meg selv for å ikke miste oversikt. Ironisk nok er jeg kjent på både jobb og delvis privat for å ha stålkontroll på ting. Det er på grunn av kontrollsystemene jeg tvinger meg selv til å ha. Jeg både sjekker og dobbeltsjekker ting for å være sikker på at ting ikke har falt ut av hodet, fordi jeg plutselig ble opptatt med eller engasjert i annet. 

Jeg blir også fullstendig rotete i hodet av rot og kaos, så jeg kan ikke sitte ned før det ser ok ut rundt meg. Derfor tror folk at jeg er veldig ordentlig, men det er egentlig bare at det er så kaos i hodet mitt allerede at jeg på en måte kompenserer med tilsynelatende ytre orden. Iallefall forhindre at det tar mitt fokus. Jeg kan for eksempel ikke klare å konsentrere meg om en samtale dersom det står brukte fat på bordet, bilder henger skjevt, en skapdør står åpen eller ledninger henger i virvar. Høres sikkert like mye ut som tvangstanker, men det blir bare for mye kaos for meg dersom jeg skal forsøke å holde det indre kaos under kontroll, samtidig som det er ytre kaos. 

Ingen forsto at jeg har ADHD før jeg fikk to barn med diagnosen. Ikke jeg heller. 

Jeg kan fint konsentrere meg om en bok eller en film, om det engasjerer. Lever meg så voldsomt inn i gode bøker at det oppleves som at jeg ser en film. Jeg har en utrolig fantasi. Fortalte vanvittige skrøner da jeg var barn, og trodde nesten på det selv, slik som jeg levde meg inn i det. 

Nå som jeg har forstått at jeg har ADHD tror jeg kanskje at jeg ikke ville ha valgt det bort, men det har også gitt såpass utfordringer med forhold og impulsive avgjørelser opp gjennom tidene, samt for helse, at jeg er glad for at jeg nå vet hvorfor. Da klarer jeg på en måte å holde meg selv litt bedre i tømmene. Minne meg selv på hvorfor jeg er som jeg er, og ta en liten runde før jeg impulsivt bare gjør ting. 

Endret 8. september 2018 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Er til utredning nå. Alt etter første time sa psyk at han trodde jeg hadde ADHD. Har én siste time/konsultasjon før jeg får eller ikke får diagnosen. 

Jeg har alltid vært interessert i skolefagene og gjorde det bra på skolen, men var flink til å styre timene inn på de temaene jeg syns var spennende f eks på vgs. Hvis jeg hadde en hang-up på/var veldig interessert i Romerriket og vi egentlig skulle snakke om kristendommens framvekst i Europa kunne jeg vri timen over på Romerriket mer generelt. Osv. Slik holdt jeg interessen oppe. Drøftingsoppgaver var min favoritt fordi der kunne jeg BARE skrive om det jeg syns var interessant. 
 

Jeg har alltid hatt mange venner men likevel slitt litt med sosiale koder. Har tråkket over grensa til folk mange ganger, f eks ved å fortelle personlige ting videre eller ikke forstått når jeg IKKE bør si noe jeg sier. Jeg er stort sett ærlig med alle og foretrekker at andre er det fordi jeg ikke skjønner nyansene når folk lyver. Jeg har alltid vært veldig impulsstyrt og sagt veldig mye jeg har angra på opp gjennom. Og ting som andre blir såra av selv om jeg ikke alltid har ment det sånn. Jeg klarer ikke helt tenke før jeg sier ting osv ofte. Det bare kommer ut.

Jeg blir også veldig sint og må få utløp ved å banne høyt, klore meg selv eller kaste noe eller lignende. Da jeg var liten syns folk det var gøy å hisse meg opp sånn at jeg ble sint og skrek og ropte. Jeg avlyste en middag hos foreldrene mine fordi jeg ble rasende da vi var uenige om hvem som burde vunnet en musikkonkurranse på TV. Det er jo helt irrasjonelt. Men når det står på så ser jeg det ikke sånn. Da er følelsene så sterke, og det virker helt naturlig å f eks avlyse en planlagt middag over noe så trivielt. Jeg kan også bruke hele dagen på å krangle med noen i sosiale medier, som en venn sa, «krangling er nesten en hobby for deg». (Akkurat det har neppe noe med ADHD å gjøre men personlighet). Jeg klarer da ikke legge krangelen bort og fokusere på det jeg skal, f eks jobb. Kan bruke mange timer på dette selv om jeg da ikke får gjort det jeg må. Jeg leverer alltid oppgaver i siste liten og alt flyter hvis jeg ikke har litt struktur i arbeidshverdagen. Jeg takler f eks ikke hjemmekontor i det hele tatt. 
 

Ofte foregår det mye oppe i hodet, skifter raskt mellom temaer, bytter mellom det jeg gjør hele tiden. Merker at jeg er på «høygir» og f eks kan slite med å ikke være «på jobb» hele tiden. Følger alltid med, samtidig som jeg også gjør alt annet. Syns ofte hverdagene er kjedelige og derfor må jeg ha aktiviteter - som  trening, quiz osv - om kveldene. Får alltid for meg at jeg skal prøve nye ting, som å ta båtlappen, jegerprøven eller annet bare for moro skyld.

Samtidig tror jeg definitivt at utredere kan gjøre feil - i begge retninger. Både å ikke diagnostisere noen som har ADHD og at noen som ikke har ADHD, men f eks «bare» sterkt avvikende personlighetstrekk, får diagnosen. For dem som slår ut på bare noen av kriteriene, men til gjengjeld sterkt på dem, eller andre tvilstilfeller kan nok psykologene være uenige. Men jeg tenker som så at de aller fleste / alle uansett har mer peiling enn meg. Jeg vet jo ikke hvordan andres hoder fungerer, så jeg vet ikke hva jeg tenker og gjør som IKKE er normalt før jeg får et sammenligningsgrunnlag. Psykologen har hatt hundrevis av pasienter og ser ting som går igjen der vi kanskje ser tilfeldigheter eller unike personlighetstrekk. 

Anonymkode: 82a37...bb4