Hva synes deres mennesker som tar livet sitt på grunn av angst ?

[Nera]

Mener du at sosial angst er så farlig at man kan ta livet sitt av det?

[AnonymBruker]

Det heter for psykiatrisk LIDELDse for en grunn så de som aldri blir friske forstår godt at de velger selvmord. + at man får nok dårlig dømmekraft av psykiatrisk lidelser.

Trist at det er sånn. Skulle ønske de ble friske istedet.

Anonymkode: 44ff2...623

[AnonymBruker]

Angst og depresjon kommer oftest hand i hand, noe som kan føre til det verst tenkelige ja.. 

Vær så snill å ta kontakt med noen å få hjelp hvis du sliter ❤️ Eller strekk ut en hand til en du ser sliter.

Anonymkode: ee4a3...381

[AnonymBruker]

Det kan forekomme det ja når man tror alle syntes en er rar og egentlig ikke vil møte en og blir såpass hindret at man ikke tør å snakke med familie eller gå til postkassen engang

Anonymkode: 9bdcc...9e8

[AnonymBruker]

"Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv". Denne kan overføres til så mangt. MEN, det betyr ikke at det er riktig å ta livet sitt, men man skal aldri stille spørsmål ved hva en person tenker og føler. Vær et menneske og kommuniser istedet.

 

Sosial angst er i bunn og grunn en utfordring/skavank/lidelse/problem/-you call it, I'll name it. Det er gode forutsetninger for at personer med sosial angst skal komme seg til et fungerende nivå eller bli helt friske. De med sosial angst kan ofte klare seg bra med rett hjelp.

Anonymkode: 96878...6ca

[Duff]

Og mens de venter på hjelp og venter på at hjelpen skal virke kunne de fått en støttekontakt. 

[Tigresse]

Nå er det antakelig ikke angsten i seg selv som gjør at folk tar livet sitt. Men som nevnt tidligere her, henger angst og depresjon sammen. Hva som kommer først og sist varierer. 

 

Mennesker som har uttalt at å ta livet sitt er en egoistisk handling, kan selv møte seg selv i døra den dagen de «plutselig» er deprimert, og ser hvilke enorme krefter en depresjon har. Med fortvilelse, maktesløshet over å ikke lenger klare å gjøre selv de enkleste ting, grubletanker som river og sliter en sønder og sammen, selvdevaluerende tanker om at en ikke er verd noe, at ingen bryr seg om en er borte, at det beste for familien er om «jeg og problemene mine» forsvinner... 

 

De fleste ønsker nok egentlig ikke å dø, men klarer heller ikke å leve lenger med den smerten og helvete de lever i. 

[AnonymBruker]

På ‎04‎.‎09‎.‎2018 den 3.01, AnonymBruker skrev:

Det kan forekomme det ja når man tror alle syntes en er rar og egentlig ikke vil møte en og blir såpass hindret at man ikke tør å snakke med familie eller gå til postkassen engang

Anonymkode: 9bdcc...9e8

Jeg er helt enig. Har du lest tråden min`? Jeg har oppretta et par tråder her inne, og det var om at jeg føler at folk stirrer på meg og synes jeg er rar, at alle prater om meg, er nok veldig paranoid men dette er et stort problem jeg har. Jeg er veldig isolert, jeg går til jobben, er på jobben og går direkte hjem, er innom matvarebutikken noen ganger i uken, når jeg må, det er det eneste. Forstår det du sier om at man kan klikke litt, bli veldig deprimert av å være for mye hjemme, jeg stresser hele tiden blant folk. Kan kun slappe av når jeg er hjemme, og da er jeg alene.

Anonymkode: 5531c...fb9

[AnonymBruker]

Ingen mening whatsoever. Folk får styre på som de vil.

Anonymkode: b1e98...b14

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Tigresse skrev:

Nå er det antakelig ikke angsten i seg selv som gjør at folk tar livet sitt. Men som nevnt tidligere her, henger angst og depresjon sammen. Hva som kommer først og sist varierer. 

 

Mennesker som har uttalt at å ta livet sitt er en egoistisk handling, kan selv møte seg selv i døra den dagen de «plutselig» er deprimert, og ser hvilke enorme krefter en depresjon har. Med fortvilelse, maktesløshet over å ikke lenger klare å gjøre selv de enkleste ting, grubletanker som river og sliter en sønder og sammen, selvdevaluerende tanker om at en ikke er verd noe, at ingen bryr seg om en er borte, at det beste for familien er om «jeg og problemene mine» forsvinner... 

 

De fleste ønsker nok egentlig ikke å dø, men klarer heller ikke å leve lenger med den smerten og helvete de lever i. 

Du sier de så utrolig bra. Det er akkurat sånn det føles. 

Jeg er så glad for at jeg kom meg ut av det helvete, men der og da så trodde jeg aldri det skulle gå. Jeg var sikker på at døden var den eneste utveien. Og har man ikke vært der så er det nok vanskelig å forstå. 

Anonymkode: fc3fb...abb

[Rosatoast]

På 3.9.2018 den 19.45, Nera skrev:

Mener du at sosial angst er så farlig at man kan ta livet sitt av det?

Det er ikke farlig å ha angst, det som er trist, er at personene som har angst ikke får den hjelpen de trenger (gjelder ikke alle så klart). Og det eneste de tenker er eneste utvei, er selvmord. Så jeg tenker ikke noe negativt om personene, heller uvitenheten rundt lidelsene og systemet som plukker opp altfor få mennesker. 

[Rosatoast]

På 4.9.2018 den 3.37, Duff skrev:

Og mens de venter på hjelp og venter på at hjelpen skal virke kunne de fått en støttekontakt. 

Sikkert mange 20-30-40 åringer som overhode får tilbud om, eller vurderer en støttekontakt. Det blir for vakt å si.

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt de som velger å avslutte livet sitt pga. alvorlig langvarig lammende angst. Da er det lett å miste håpet om en bedre og lysere framtid.

Anonymkode: 3ebdc...c5e

[AnonymBruker]

Tror sjelden det handler om èn enkelt årsak til at folk tar livet sitt.

Anonymkode: 38b0d...a7b

[AnonymBruker]

Forstår de som tar selvmord veldig godt.

Jeg er der selv. Og om noen jeg kjente vurderte selvmord, så hadde jeg ALDRI sagt at det er egoistisk å velge døden. Hadde heller prøvd å si hva de betyr for oss rundt, hvor mye glede personen gir til omgivelsene sine. Jeg kjenner omtrent bare personer som er herlige og fantastiske. Ingen av dem burde gå bort, da ville verden mistet noe verdifullt.

Jeg synes det er egoistisk å få andre motvillig til å leve et jævlig liv videre. Et liv som aldri blir bedre uansett. Alltid nye utfordringer, nye hindre, nye whatever som ikke gjør deg sterkere men svakere. Å ikke orke mer er så lett å forstå. Hva faen er vitsen uansett? Hva er vitsen med å holde ut dette her? Livet er ikke verdt en dritt... vi lever bare for å føre genene videre. Skal ikke ha barn, så da ser jeg ærlig talt ikke poenget. Men kjæresten har sagt han ikke kan leve uten meg, og han vil jo leve, så da må også jeg leve da... Synes ikke han er egoistisk, han er bare så inderlig glad i meg at jeg merker deg langt inn i hjerterota. Skjønner ikke hvorfor, tror han bare trenger "noen" egentlig og at han bare har isolert seg fra resten av verden og derfor bare tror han kan få meg. Men han er så god, han kan få hvem han vil!

Men å leve livet for å holde et annet menneske levende begynner å tære på. Er så fryktelig sliten og lei.....

Anonymkode: 14e2b...873

[Duff]

15 minutter siden, Rosatoast skrev:

Sikkert mange 20-30-40 åringer som overhode får tilbud om, eller vurderer en støttekontakt. Det blir for vakt å si.

Som overhode hva da? Ventetiden på hjelp er lang. Jeg ventet i flere måneder og når det var min tur ville ikke psykologen snakke om angst. I over ett år kunne jeg kun gå ut sammen med min mann og kun korte turer på butikken. Å ha en person som man kan stole på at hjelper en men prosessen pågår er viktig, ikke alle har det. Og ja, angsten holdt på å ta mitt liv. 

[Rosatoast]

1 time siden, Duff skrev:

Som overhode hva da? Ventetiden på hjelp er lang. Jeg ventet i flere måneder og når det var min tur ville ikke psykologen snakke om angst. I over ett år kunne jeg kun gå ut sammen med min mann og kun korte turer på butikken. Å ha en person som man kan stole på at hjelper en men prosessen pågår er viktig, ikke alle har det. Og ja, angsten holdt på å ta mitt liv. 

Har ikke sagt noe imot deg og din lidelse, har selv angst så forstår akkurat hva du snakker om.

Jeg kan omformulere det jeg skrev litt : Jeg tviler sterkt på at noen 20-30 eller 40 åringer får tilbud om en støttekontakt. Eller at de vurderer det selv, fordi de aner ikke at det tilbudet eksisterer. Selv har jeg aldri fått et slikt tilbud i voksen alder. 

DPS og psykiatrien i Norge er svært skeptiske til angst og tar det ikke alvorlig nok, i mine øyne. Alle mine behandlere har sagt det samme "eksponer deg selv", det er det jeg GJØR hver eneste dag. Hjelper det? Nei.  

[Duff]

2 minutter siden, Rosatoast skrev:

Har ikke sagt noe imot deg og din lidelse, har selv angst så forstår akkurat hva du snakker om.

Jeg kan omformulere det jeg skrev litt : Jeg tviler sterkt på at noen 20-30 eller 40 åringer får tilbud om en støttekontakt. Eller at de vurderer det selv, fordi de aner ikke at det tilbudet eksisterer. Selv har jeg aldri fått et slikt tilbud i voksen alder. 

DPS og psykiatrien i Norge er svært skeptiske til angst og tar det ikke alvorlig nok, i mine øyne. Alle mine behandlere har sagt det samme "eksponer deg selv", det er det jeg GJØR hver eneste dag. Hjelper det? Nei.  

For noen hjelper nok eksponering men for meg gjorde det bare alt verre. Ble ikke tatt på alvor og det som andre gir til råd er å bytte behandler, det kan man glemme det og. Så da ble det en runddans med seg selv og først når jeg kom i kontakt med kommunen begynte det å gå fremover. Jeg tror mange som aldri har opplevd angst ikke forstår hvor ille det kan være. Det er mere enn en tanke og en følelse, det er fysisk smerte også. Ønsker deg lykke til. Jeg har heldigvis blitt bedre men ikke frisk. Takket være en veldig tolmodighet fra min mann og etter hvert Frelsesarmeen faktisk. Hvem skulle tro det. 

[AnonymBruker]

Jeg kan godt forstå det ender slik, men det burde det ikke. Ingenting er verdt å ta sitt eget liv for. Skulle ønske alle fikk støtte hjelp og omsorg og klarte å elske seg selv men sånn er det jo ikke. 

Har selv isolert meg veldig etter mye traumatisk, sliter m angst og sykdom. Har dårlig forhold til familien, ingen utdannelse (har såvidt begynt nå men merker angsten ødelegger der også ).  Har en kjæreste og når vi krangler får jeg ekstreme katastrofe-tanker. 

Vil ikke ta anti-depressive for orker ikke den flate følelsen heller. 

Har jo gode dager. Men mye vonde tanker. Blir provosert av folk som sier «tenk positivt» når de overhodet ikke vet hva jeg har vært igjennom eller står i. Og de er sabla dumme som tror at jeg fortsatt lever  fordi jeg tenker negativt... eh nei det krever enorme krefter og vilje for å komme igjennom så mye så tidlig i livet som meg. 

Anonymkode: 20dcf...3be

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er fryktelig synd at de ikke fikk hjelp før det var for sent. 

Anonymkode: 8d39b...547