Gå til innhold

Til medisinstudenter og sykepleiestudenter


Fremhevede innlegg

Skrevet
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Meg igjen. Jobber du full turnus med spesialisering innen f eks operasjon er du oppe i 600 000 i lønn. Jeg synes det er meget bra, men mange har ekstremt høye forventninger for tiden. 

Anonymkode: 53b6c...e2f

600k er ekstremt bra! Jeg er ikke ute etter å bli rik, men heller å trives og føle at jeg gjør noe viktig for omverden. Selsagt synes jeg det er viktig å tjene bra, men det er ikke det som tar mest plass i hodet mitt!

hvor lenge må man jobbe som «vanlig» sykepleier før man kan bli operasjonssykepleier? 

Av en eller annen grunn lander jeg alltid tilbake på lege...prøvd å ville bli noe annet pga studielengde..

Anonymkode: e63b8...ef1

Videoannonse
Annonse
Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye jeg må jobbe vet jeg ikke, men tanken er 50% så skal vi prøve å kutte på noen utgifter osv. Jeg er klar over at det blir noen tøffe år, men håper at det er verdt det!

Anonymkode: e63b8...ef1

Jeg har tre barn selv, og jeg må helt ærlig si at medisinstudier + 50% jobb ved siden av hadde betydd at jeg ikke hadde sett ungene. Det er mye obligatorisk oppmøte på studiet, det vil si at all jobbing må foregå på kveldstid og i helgene. Holde på sånn i seks år? Det tror jeg er lite realistisk. Det er ikke sammenlignbart med å ta buss til barnehagen og vgs med to barn... ikke på noen måte. 

Du vil få det samme problemet med sykepleien også mtp mye obligatorisk oppmøte, men studiet krever sannsynligvis noe mindre lesing, og det er bare tre år med beinhard jobbing og ingen penger. Lettere å få jobb etterpå uten å flytte er det også. 

Spesialitetene du nevner er begge tunge med mange og travle vakter. 

Uansett tror jeg det er bedre å spare opp penger et par år før du begynner å studere, slik at du kan jobbe mindre enn 50%.

Anonymkode: 34b8b...9ff

  • Liker 6
Skrevet
47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

600k er ekstremt bra! Jeg er ikke ute etter å bli rik, men heller å trives og føle at jeg gjør noe viktig for omverden. Selsagt synes jeg det er viktig å tjene bra, men det er ikke det som tar mest plass i hodet mitt!

hvor lenge må man jobbe som «vanlig» sykepleier før man kan bli operasjonssykepleier? 

Av en eller annen grunn lander jeg alltid tilbake på lege...prøvd å ville bli noe annet pga studielengde..

Anonymkode: e63b8...ef1

Du må ha jobbet i to år som sykepleier før du kan ta videreutdanning i operasjon eller anestesi. Mange steder så får man dekket 80% av lønnen under videreutdanningen mote at man binder seg et par år. Gjelder særlig operasjon, da det trengs sårt. 

Anonymkode: b94aa...09a

  • Liker 1
Skrevet

Jeg studerer medisin, 2. året. Jobber to ganger i uka på kveldstid, og merker at det blir alt for mye - enda har vi det relativt rolig på skolen akkurat nå sammenlignet med i fjor.

De fleste forelesninger er ikke obligatoriske, men det er mye obligatorisk i form av lab, casegrupper, seminarer og basismøter. Regner med det bare blir enda mer obligatorisk med tiden. Og selv om det ikke er obligatorisk, skal du enda lære deg alt som gås gjennom på forelesning. Om du skal lese det på egenhånd, vil det fort bli mye mer omfattende og tidskrevende fremfor og bare dra på forelesning.

Å jobbe 50% er rett og slett urealistisk. De fleste på studiet jobber kun i helger nå og da. 3. året er kjent for å være utrolig (!) tøft, det samme med 6. året. Om jeg sliter med å jobbe to vakter i uka nå - på 2. året, kommer det ikke til å være mulig å jobbe 50% de årene ihvertfall. Særlig ikke i eksamensperioden, da tok jeg meg fri i 7 uker.

Høres ut som du undervurderer studiet og hvor hardt det faktisk er. Det krever masse (!) jobb, også etter kl. 16, da man drar hjem fra universitetet. Om du jobber på kveldstid i tillegg, som meg, vil dagene dine bestå av skole -> rett til jobb, ofte uten middag -> hjem for å sove i 4-5 timer -> opp, og gjenta samme prosess på nytt.

Personlig vet jeg at jeg ikke hadde klart tre barn, medisinstudiet, og 50% jobb samtidig. Hva med å jobbe masse om sommeren, så kan du jobbe 1-2 vakter i uka resten av året?

Anonymkode: 0b1fb...795

  • Liker 8
Skrevet

Har du nok poeng til å komme inn på medisin da, ts? Eller må du ta opp fag i tillegg? Tipper du må ha 67 eller 68 poeng for å komme inn i Oslo, det er drøyt mye.. :(

Anonymkode: 5c80a...20b

  • Liker 1
Skrevet
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg studerer medisin, 2. året. Jobber to ganger i uka på kveldstid, og merker at det blir alt for mye - enda har vi det relativt rolig på skolen akkurat nå sammenlignet med i fjor.

De fleste forelesninger er ikke obligatoriske, men det er mye obligatorisk i form av lab, casegrupper, seminarer og basismøter. Regner med det bare blir enda mer obligatorisk med tiden. Og selv om det ikke er obligatorisk, skal du enda lære deg alt som gås gjennom på forelesning. Om du skal lese det på egenhånd, vil det fort bli mye mer omfattende og tidskrevende fremfor og bare dra på forelesning.

Å jobbe 50% er rett og slett urealistisk. De fleste på studiet jobber kun i helger nå og da. 3. året er kjent for å være utrolig (!) tøft, det samme med 6. året. Om jeg sliter med å jobbe to vakter i uka nå - på 2. året, kommer det ikke til å være mulig å jobbe 50% de årene ihvertfall. Særlig ikke i eksamensperioden, da tok jeg meg fri i 7 uker.

Høres ut som du undervurderer studiet og hvor hardt det faktisk er. Det krever masse (!) jobb, også etter kl. 16, da man drar hjem fra universitetet. Om du jobber på kveldstid i tillegg, som meg, vil dagene dine bestå av skole -> rett til jobb, ofte uten middag -> hjem for å sove i 4-5 timer -> opp, og gjenta samme prosess på nytt.

Personlig vet jeg at jeg ikke hadde klart tre barn, medisinstudiet, og 50% jobb samtidig. Hva med å jobbe masse om sommeren, så kan du jobbe 1-2 vakter i uka resten av året?

Anonymkode: 0b1fb...795

Forslaget ditt MÅ vurderes. Høres veldig smart ut, kan selvfølgelig jobbe mye på sommeren og andre ferier, og jobbe lite ellers. Huff... 

hørte om ei som gikk på med.studiet på 2 (3?) året og jobbet hver helg, pluss noen kvelder og det funka fint...men det er noen som kjenner noen jeg kjenner, så kan være overdrevet.. 

kanskje det ikke er realistisk å jobbe 50% ved siden av..trodde bare de fleste studenter gjorde det

Anonymkode: e63b8...ef1

Skrevet
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du nok poeng til å komme inn på medisin da, ts? Eller må du ta opp fag i tillegg? Tipper du må ha 67 eller 68 poeng for å komme inn i Oslo, det er drøyt mye.. :(

Anonymkode: 5c80a...20b

Har gode karakterer ja, pluss alderspoeng. Er jo ikke garantert plass for det..er sikkert mange som har bedre karakterer enn meg

Anonymkode: e63b8...ef1

Skrevet
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har gode karakterer ja, pluss alderspoeng. Er jo ikke garantert plass for det..er sikkert mange som har bedre karakterer enn meg

Anonymkode: e63b8...ef1

Gode karakterer som i at du har all realfagen som trengs, i tillegg 5 og 6 i alle fag? Du må ha Matematikk R1 eller matematikk S1-S2 og disse: fysikk 1 og kjemi 1 og kjemi 2. Det er dette som kalles spesiell studiekompetanse. 

Anonymkode: 5c80a...20b

  • Liker 1
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forslaget ditt MÅ vurderes. Høres veldig smart ut, kan selvfølgelig jobbe mye på sommeren og andre ferier, og jobbe lite ellers. Huff... 

hørte om ei som gikk på med.studiet på 2 (3?) året og jobbet hver helg, pluss noen kvelder og det funka fint...men det er noen som kjenner noen jeg kjenner, så kan være overdrevet.. 

kanskje det ikke er realistisk å jobbe 50% ved siden av..trodde bare de fleste studenter gjorde det

Anonymkode: e63b8...ef1

Er du seriøs? Det er nesten som jeg tror dette er en trolletråd. Studere medisin med 3 barn og tro man kan jobbe 50 %? Sette i gang med 8-årig utdanning som resulterer i en jobb med umenneskelige arbeidstider og usikkerhet hvorvidt man får en LIS1-stilling (og enda mer usikkert hvor). Kan dette være reelt?

Jeg har ingen kjennskap til studiet og yrket ut over det man leser i media og generelt vet som vanlig person men dette her virker helt crazy. 

Anonymkode: effd2...05d

  • Liker 10
Skrevet

Jeg jobba 50% ved siden av studiet 2-3. året, hadde da bare 1 barn. Måtte redusere på jobben da jeg strøk til eksamen. Og jeg som alltid har hatt lett for å lære! 😉 Men det gikk bare ikke opp. Var alltid helt zombie når jeg først var hjemme. Jobbet i stedet alle somre, påske og jul alle de 6 åra, hadde 1 uke sommerferie... Pappan og mormor stilte maks opp! Men med 3 barn og uten stipend...? Veldig usikker. 

Anonymkode: dbdae...a97

  • Liker 1
Skrevet

Jeg som svarte over, jeg har tatt sykepleien også, og det er en latterlig enkel walk in the park i forhold til medisin. Da kan du ha 3 barn, jobbe 50% og overleve helt fint. Og dyktige operasjons-og anestesisykepleiere er gull verdt!!

Anonymkode: dbdae...a97

Skrevet (endret)

Jeg har vært der du er TS, hadde også en drøm en gang.. Dessverre er det helt urealistisk hvis ikke du har 5 og 6 i alle fag fra videregående i tillegg til alle de ekstra realfagene du må ha - som du også må ha 5/6 i. 

Hvis du tenker at du bare kan forbedre karakterene dine, så stemmer jo for så vidt det, men det koster! For hvert fag/eksamen du skal forbedre koster det 2000 kr. Det vil si at hvis du skal øke samfunnsfagkarakteren fra 5 til 6 så koster det deg 2000 kr bare i eksamensavgift... I tillegg kommer utgiftene til privatundervisning hvis du må ha det.

Hvis du bare skal ta realfagene med undervisning koster det minimum 50.0000 kr på Sonans... For ikke å glemme eksamensavgiften på de fagene også da, minimum 4000 kr. Dette er fag du må ha undervisning i fordi det er lab-øvelser du skal kunne på eksamen. Det blir vanvittig dyrt og tidkrevende bare å komme inn på studiet, særlig når du ikke har mulighet til å bare være student, men må jobbe ved siden av også her.

Ikke meningen å dra deg ned, men når du sier at det finnes sikkert noen som har bedre karakterer enn deg, så kommer du faktisk ikke inn. Du må være blant de få i Norge med toppkarakterer i absolutt alle fag. Medisin er det studiet i landet som er vanskeligst å komme INN på, det er det som er den virkelige jobben for mange. For deg blir det i tillegg umenneskelig med tre barn, jeg kan ikke se for meg at det går. Støtter innlegget under her, barna mister mammaen din, er det verdt det?

Endret av Unika
  • Liker 3
Skrevet

Dette høres altfor ambisiøst ut og vil sannsynligvis heller ikke være verdt alt du må ofre. Faren for å bli utbrent er også der, og jeg vil si at sannsynligheten for at det skjer er rimelig høy. Å studere medisin eller sykepleie er noe helt annet enn påbygg på VGS, det kan ikke sammenlignes. Du virker litt vel naiv når du skriver om det på den måten, men så har du jo ikke rukket å gjøre deg noen erfaringer om disse forskjellene enda, så det er gjerne ikke så rart. Det er snakk om seks-syv lange år (minimum, regn med permisjoner eller sykdom underveis med den planen du prøver å legge nå) hvor barna dine «mister» mammaen sin. Disse årene får dere aldri tilbake.

 

Du kommer til å være gjennomsliten og kjempe deg igjennom dagene i en slags overlevelsesmodus, med dårlig samvittighet overfor alt og alle du må velge bort for å klare jobb og studier. Sannsynligvis dårlig samvittighet overfor jobben også, fordi du nesten garantert ikke kommer til å klare å stå i 50 % jobb (ihvertfall ikke i helsevesenet) under hele studieløpet. Er du en «flink pike» og stiller høye krav til deg selv om gode karakterer i tillegg, så er det et rent suicide mission å sette i gang med dette prosjektet.

 

Beklager om innlegget mitt virker i overkant negativt, men jeg satte i gang med et lignende løp en gang i tiden og skulle ønske at noen hadde klart å snakke meg fra det. Jeg sitter igjen med mange dyrkjøpte erfaringer. Dessverre var jeg for sta, og jeg tenkte at alt skulle ordne seg, bare motivasjonen var tilstede. Og motivasjon hadde jeg mer enn nok av, selv om den ble vanskeligere og vanskeligere få tak i etterhvert som årene gikk. Resultatet ble fullført studie med gode karakterer (for jeg er definitivt en flink pike og ofret ALT for å komme dit). Jippi!!! Så flink jeg var!!! *ironisk applaus* 

 

På veien mistet jeg et godt ekteskap, helsen min (ble alvorlig syk, kroppen tålte ikke belastningen), barnas oppvekst (de fikk i tillegg problemer med psyken og sliter enda), og det eneste jeg egentlig sitter igjen med er vitnemålet som forteller meg hvor god jeg er til å presse meg maks, og hvor elendig jeg er til å prioritere det som faktisk er, og var, viktigst for meg og min familie. 

 

Jeg gråter fremdeles når jeg ser på tegningene barna mine tegnet i perioden jeg studerte. Det skinner så tydelig igjennom hvor mye de savnet meg, og hvor stolte de var av meg, og hvor mye de så frem til at jeg skulle bli ferdig. Men det lille barnet som gledet seg så veldig måtte vente hele 8 år før hun fikk mammaen sin tilbake. 😢 Nå er hun tenåring, og mammaen hun fikk tilbake er i tillegg for syk til å være den mammaen hun egentlig trenger. Det samme gjelder for søsknene hennes. Tenk deg om. Vær så snill. Det er ikke verdt det.

*********

Når det gjelder medisinstudiet er presset høyt på alle måter. Mange føler seg ensomme i prosessen og kjenner på at ansvar og forventninger blir veldig tyngende. Man må tåle mye, både fysisk og psykisk, og det er forferdelig krevende med (umenneskelig) lange sykehusvakter og flytting og reising og kamp om de beste plassene og ordningene. Selve yrket er også ganske tøft for en mamma, da det kan være vanskelig å tilpasse arbeidstider og arbeidshverdagen på en barne- og familievennlig måte. Deltidsstillinger er det også vanskelig å få, dersom man trenger å jobbe redusert en periode. 

 

Sykepleierstudiet kan være relativt gjennomførbart, eller ganske tøft. Dette avhenger blant annet av hvilken skole du studerer ved, og hvor høye krav du stiller til egen kompetanse. Praksisene er lange og kan være tunge, ofte med krevende turnusordninger. Man har i tillegg mange arbeidskrav og skriftlige oppgaver samtidig som man jobber i turnus. Praksis kan være mer mentalt slitsomt enn en vanlig jobb, og man blir kontinuerlig vurdert og grillet og observert. Dette skaper stress og tapper en for energi. Det er lite sannsynlig at du vil kunne jobbe 50 % ved siden av, og ha tre barn hjemme, mens du er i praksis. Ikke uten å slite deg helt ut ihvertfall. Studenter uten barn synes det var utrolig tøft å komme seg igjennom praksisperiodene, og i følge mine sykepleiervenninner måtte de fleste kutte ekstrajobben underveis i studiet. Ingen av de jobbet så mye som 50 %. Omtrent halve studiet er praksis. 

 

Det er mentalt og fysisk krevende, både det å være student i praksis, og det å jobbe som sykepleier/pleieassistent/lege. Jeg har jobbet både i private kontorjobber, og flere steder i helsevesenet, og det kan ikke sammenlignes overhodet. Jeg må fremdeles flire litt iblant over hvor mye jeg klaget over «stressende» og «krevende» arbeidsdager i det private kontorlandskapet. Man forstår ikke forskjellen før man har forsøkt. Jeg vet hva jeg ville valgt idag. Samtidig er medisinfag og sykepleiefag veldig spennende, og det vil jo kanskje være mulig på sikt å finne retninger innen sykepleie som gir deg en god arbeidshverdag med det faglige innholdet du søker. Ikke undervurder hvor faglig krevende sykepleierjobber kan være, det er en vanlig misoppfatning at legene har det spennende faglig, mens sykepleierne bare duller med pasientene.

 

Man står mer fritt som sykepleier enn som lege når det gjelder videreutdanningsmuligheter, valg og skifte av fagfelt, fleksibilitet i forhold til deltidsjobb ved behov og den slags. Ulempen er at turnusjobbing med mye sen-tidlig, og gjerne med nattarbeid også, er beintøft. Det kan også være vanskelig å få, og å klare å stå i, full 100 % stilling. Noen videreutdanninger er sponset av arbeidsgiver, så da kan du ihvertfall slippe å jobbe ved siden av. Du får også en pause fra studier i et par år mens du jobber og tjener penger, før du eventuelt videreutdanner deg. Men tøft blir det nok uansett om du studerer medisin eller sykepleie. 

 

Det er plusser og minuser med både medisin og sykepleie. Du får veie for og imot hvis du faktisk velger å sette i gang med dette prosjektet. Jeg forstår godt at det kribler i deg etter å gjennomføre denne drømmen. Og at det virker veldig spennende. For min del vil jeg gjerne våkne opp igjen fra det som endte i et mareritt til slutt. Kanskje jeg en gang vil få bruk for det jeg lærte. Kanskje jeg også får et godt liv på sikt. Men jeg vil aldri få tilbake de «tapte» årene. Og jeg ville ikke valgt den samme veien på nytt. Du må ta ditt eget valg. Uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til, og håper du får det livet du ønsker deg.

Anonymkode: 30cf6...43d

  • Liker 15
Skrevet
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, ok. Takk for svar.. trodde man kunne få jobbe på sykehuset fra første år jeg.. godt å vite. 

Hva med sykepleiere? Kan de jobbe fra 1.stud.år?

Anonymkode: e63b8...ef1

ja, sykepleierstudenter kan jobbe som assistenter på sykehus. jeg gjorde det selv da jeg gikk på sykepleierskolen. jobbet på en medisinsk overvåkningspost og tok meg av forefallende oppgaver og ordnet opp slik  at alle pasientrom var klare før bruk.

Skrevet

Det er vanlig på sykehus å kreve erfaring fra medisinerstudenter som ønsker å jobbe i pleien, 400 timer er der kravet pleier å lligge. Dvs at du må ha jobbet f.eks ett på sykehjem i helger og ferier før du er aktuell for sykehus. For sykepleiestudenter er det vanlig å kunne få jobb fra 2. året på studiet, men mindre de har erfaring fra tidligere som tilsier at de har kompetanse i grunleggende stell.  Jeg har jobbet med flere medisinerstudenter, tredje hver helg og kanskje en og annen ekstravakt er relativt vanlig, det tilsvarer ca 14% stilling. Så mye mer er det faktisk ikke tid til om du skal få tid til studer og familie. 

Så litt kommentarer til noe av det du har skrevet. Det holder ikke å ha gode karakterer, du må ha 6 i majoriteten samt alle realfagene. Du hører sykepleiere klage over lønn, men legejobber er faktisk ikke så veldig godt betalt ifht utdanningslende, arbeidstidsmengde og ansvar. Medisinstudiet er ikke en utdanning der du kan lese og fikse det meste på egenhånd. Du trenger å møte opp på forelsninger, og ikke minst er det flere obligatoriske opplegg som labøvelser, gruppearbeid, seminarer og praksisdeltakelse. Dropper du å møte her består du ikke, at barnehagen streiket eller ungene var syke er ingen unnskyldning, du må oppnå deltakelse og arbeidskrav for å få bestått. Det kreves også mye lesing og jobbing med stoffet for å forstå alt, det er ikke som i mange samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag der du kan ressonere deg frem til et vettugt svar eller en passende tolkning. Det er flere medisinerstudenter som har barn, men å jobbe 50% ved siden av er urealistisk dersom du skal opprettholde kontakt med venner og familie. Medisin er ikke et deltidsstudium, enkelt og greit. 

En annen ting er at det er stadig vanskeligere å få jobb etter som det er overproduksjon av leger. Å få LIS1 som man må ha for å spesialisere seg betyr å være villig til å flytte hvor som helst for å få jobb, hvordan går det med mann og tre barn på slep? I år fikk kun 36% av søkerne tilbud om stilling, jo eldre du er jo mindre er sjansen for jobb. Hvis du ikke er en av de 36%, hvordan skal du da skaffe inntekt til familien?

Jeg syns ab...43d i innlegg #33 sier mye bra. Å blir det du ønsker kan koste deg familie og venner, og ende opp med å blie en veldig dyrkjøpt utdanning på det menneskelige plan. Jeg har videreutdanning i en av retningene for sykepleie som er beskrevet her, og er snart ferdig med master i samme retning. Da er det 50% masterskriving ved siden av 100% jobb, litt omvendt men fremdeles samme prosent arbeidsmengde som du planlegger. Det var mange som meldte seg opp til et slikt forløp, men nesten alle med barn har falt av underveis da det rett og slett krevde for mye. De med barn som er igjen har enten barn i ungdomsskolealder og opp som klarer mye selv, eller de har delt omsorg for ett barn og dermed mye fri. Å bli utbrent på å ta en utdanning uten at alle forutsetninger er tilstede for å kkunne lykkes er ikke verdt det. Å bli sykepleier når man ønsker å bli lege er ikke nødvendigvis en god løsning da det er svært ulike fag, men sykepleien kan f.eks tas deltid over fire år, men god tid til å jobbe innimellom. 

Anonymkode: 68056...247

  • Liker 4
Skrevet
9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gode karakterer som i at du har all realfagen som trengs, i tillegg 5 og 6 i alle fag? Du må ha Matematikk R1 eller matematikk S1-S2 og disse: fysikk 1 og kjemi 1 og kjemi 2. Det er dette som kalles spesiell studiekompetanse. 

Anonymkode: 5c80a...20b

Jepp:) R1, KJ1-2, FYS1 

5-6 i de fleste fag...

Anonymkode: e63b8...ef1

Skrevet
9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres altfor ambisiøst ut og vil sannsynligvis heller ikke være verdt alt du må ofre. Faren for å bli utbrent er også der, og jeg vil si at sannsynligheten for at det skjer er rimelig høy. Å studere medisin eller sykepleie er noe helt annet enn påbygg på VGS, det kan ikke sammenlignes. Du virker litt vel naiv når du skriver om det på den måten, men så har du jo ikke rukket å gjøre deg noen erfaringer om disse forskjellene enda, så det er gjerne ikke så rart. Det er snakk om seks-syv lange år (minimum, regn med permisjoner eller sykdom underveis med den planen du prøver å legge nå) hvor barna dine «mister» mammaen sin. Disse årene får dere aldri tilbake.

 

Du kommer til å være gjennomsliten og kjempe deg igjennom dagene i en slags overlevelsesmodus, med dårlig samvittighet overfor alt og alle du må velge bort for å klare jobb og studier. Sannsynligvis dårlig samvittighet overfor jobben også, fordi du nesten garantert ikke kommer til å klare å stå i 50 % jobb (ihvertfall ikke i helsevesenet) under hele studieløpet. Er du en «flink pike» og stiller høye krav til deg selv om gode karakterer i tillegg, så er det et rent suicide mission å sette i gang med dette prosjektet.

 

Beklager om innlegget mitt virker i overkant negativt, men jeg satte i gang med et lignende løp en gang i tiden og skulle ønske at noen hadde klart å snakke meg fra det. Jeg sitter igjen med mange dyrkjøpte erfaringer. Dessverre var jeg for sta, og jeg tenkte at alt skulle ordne seg, bare motivasjonen var tilstede. Og motivasjon hadde jeg mer enn nok av, selv om den ble vanskeligere og vanskeligere få tak i etterhvert som årene gikk. Resultatet ble fullført studie med gode karakterer (for jeg er definitivt en flink pike og ofret ALT for å komme dit). Jippi!!! Så flink jeg var!!! *ironisk applaus* 

 

På veien mistet jeg et godt ekteskap, helsen min (ble alvorlig syk, kroppen tålte ikke belastningen), barnas oppvekst (de fikk i tillegg problemer med psyken og sliter enda), og det eneste jeg egentlig sitter igjen med er vitnemålet som forteller meg hvor god jeg er til å presse meg maks, og hvor elendig jeg er til å prioritere det som faktisk er, og var, viktigst for meg og min familie. 

 

Jeg gråter fremdeles når jeg ser på tegningene barna mine tegnet i perioden jeg studerte. Det skinner så tydelig igjennom hvor mye de savnet meg, og hvor stolte de var av meg, og hvor mye de så frem til at jeg skulle bli ferdig. Men det lille barnet som gledet seg så veldig måtte vente hele 8 år før hun fikk mammaen sin tilbake. 😢 Nå er hun tenåring, og mammaen hun fikk tilbake er i tillegg for syk til å være den mammaen hun egentlig trenger. Det samme gjelder for søsknene hennes. Tenk deg om. Vær så snill. Det er ikke verdt det.

*********

Når det gjelder medisinstudiet er presset høyt på alle måter. Mange føler seg ensomme i prosessen og kjenner på at ansvar og forventninger blir veldig tyngende. Man må tåle mye, både fysisk og psykisk, og det er forferdelig krevende med (umenneskelig) lange sykehusvakter og flytting og reising og kamp om de beste plassene og ordningene. Selve yrket er også ganske tøft for en mamma, da det kan være vanskelig å tilpasse arbeidstider og arbeidshverdagen på en barne- og familievennlig måte. Deltidsstillinger er det også vanskelig å få, dersom man trenger å jobbe redusert en periode. 

 

Sykepleierstudiet kan være relativt gjennomførbart, eller ganske tøft. Dette avhenger blant annet av hvilken skole du studerer ved, og hvor høye krav du stiller til egen kompetanse. Praksisene er lange og kan være tunge, ofte med krevende turnusordninger. Man har i tillegg mange arbeidskrav og skriftlige oppgaver samtidig som man jobber i turnus. Praksis kan være mer mentalt slitsomt enn en vanlig jobb, og man blir kontinuerlig vurdert og grillet og observert. Dette skaper stress og tapper en for energi. Det er lite sannsynlig at du vil kunne jobbe 50 % ved siden av, og ha tre barn hjemme, mens du er i praksis. Ikke uten å slite deg helt ut ihvertfall. Studenter uten barn synes det var utrolig tøft å komme seg igjennom praksisperiodene, og i følge mine sykepleiervenninner måtte de fleste kutte ekstrajobben underveis i studiet. Ingen av de jobbet så mye som 50 %. Omtrent halve studiet er praksis. 

 

Det er mentalt og fysisk krevende, både det å være student i praksis, og det å jobbe som sykepleier/pleieassistent/lege. Jeg har jobbet både i private kontorjobber, og flere steder i helsevesenet, og det kan ikke sammenlignes overhodet. Jeg må fremdeles flire litt iblant over hvor mye jeg klaget over «stressende» og «krevende» arbeidsdager i det private kontorlandskapet. Man forstår ikke forskjellen før man har forsøkt. Jeg vet hva jeg ville valgt idag. Samtidig er medisinfag og sykepleiefag veldig spennende, og det vil jo kanskje være mulig på sikt å finne retninger innen sykepleie som gir deg en god arbeidshverdag med det faglige innholdet du søker. Ikke undervurder hvor faglig krevende sykepleierjobber kan være, det er en vanlig misoppfatning at legene har det spennende faglig, mens sykepleierne bare duller med pasientene.

 

Man står mer fritt som sykepleier enn som lege når det gjelder videreutdanningsmuligheter, valg og skifte av fagfelt, fleksibilitet i forhold til deltidsjobb ved behov og den slags. Ulempen er at turnusjobbing med mye sen-tidlig, og gjerne med nattarbeid også, er beintøft. Det kan også være vanskelig å få, og å klare å stå i, full 100 % stilling. Noen videreutdanninger er sponset av arbeidsgiver, så da kan du ihvertfall slippe å jobbe ved siden av. Du får også en pause fra studier i et par år mens du jobber og tjener penger, før du eventuelt videreutdanner deg. Men tøft blir det nok uansett om du studerer medisin eller sykepleie. 

 

Det er plusser og minuser med både medisin og sykepleie. Du får veie for og imot hvis du faktisk velger å sette i gang med dette prosjektet. Jeg forstår godt at det kribler i deg etter å gjennomføre denne drømmen. Og at det virker veldig spennende. For min del vil jeg gjerne våkne opp igjen fra det som endte i et mareritt til slutt. Kanskje jeg en gang vil få bruk for det jeg lærte. Kanskje jeg også får et godt liv på sikt. Men jeg vil aldri få tilbake de «tapte» årene. Og jeg ville ikke valgt den samme veien på nytt. Du må ta ditt eget valg. Uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til, og håper du får det livet du ønsker deg.

Anonymkode: 30cf6...43d

Der er mye i det du sier, og det er akkuratt det at jeg mister tidem med barna som har stoppet meg hittil...sykepleien kan absolutt vurderes..

takk for gode råd, skal ta det til meg:)

Anonymkode: e63b8...ef1

  • Liker 1
Skrevet
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du seriøs? Det er nesten som jeg tror dette er en trolletråd. Studere medisin med 3 barn og tro man kan jobbe 50 %? Sette i gang med 8-årig utdanning som resulterer i en jobb med umenneskelige arbeidstider og usikkerhet hvorvidt man får en LIS1-stilling (og enda mer usikkert hvor). Kan dette være reelt?

Jeg har ingen kjennskap til studiet og yrket ut over det man leser i media og generelt vet som vanlig person men dette her virker helt crazy. 

Anonymkode: effd2...05d

Hva er det som gjør at dette er et trolletråd? Jeg spurte om ting jeg lurte på og diskuterte nettop fordi jeg trenger erfaringer og råd fra andre...å være fra utenlandsk familie og ikke kunne prate med foreldre om slikt er ikke lett. Jeg har vokst opp i Norge og den dagen mine barn trenger råd er jeg mye mer rustet til det enn det mine foreldre er idag...0

Anonymkode: e63b8...ef1

  • Liker 1
Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jepp:) R1, KJ1-2, FYS1 

5-6 i de fleste fag...

Anonymkode: e63b8...ef1

«De fleste fag» er for ullent. Hva mener du med «de fleste?» Det trenger ikke være mer enn >50%. Og hva har du i resten av fagene? Du må starte med å regne ut poengsummen din, da vet du om du har en sjanse til å komme inn. Hvis ikke må du enten bruke tid og penger på å ta opp fag, eller du må legge drømmen på hylla. 

Og SÅ må du tenke over:

1) Er det mulig å overleve med en så enorm arbeidsbelastning i seks år. Ikke bare for deg, men for partner og barn også. Hva synes de om dette? De blir også påvirket av dine valg.

2) Livet etter medisinstudiene. Du vil ikke stå fremst i køen for LIS1, det er du for gammel til. Du må regne med at dere er nødt til å flytte, sannsynligvis flere ganger, i løpet av spesialiseringen. De fleste suser ikke rett inn i en stilling på Riksen etter studiene og blir der til de er grenspesialister. Og spesialiseringene du tenker på er krevende med mange, tunge og lange vakter. Vet du hva det egentlig innebærer? 

Det er nesten slik at jeg er enig med en over her, om dette kan være et trolleinnlegg... 

Anonymkode: 34b8b...9ff

  • Liker 2
Skrevet
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

«De fleste fag» er for ullent. Hva mener du med «de fleste?» Det trenger ikke være mer enn >50%. Og hva har du i resten av fagene? Du må starte med å regne ut poengsummen din, da vet du om du har en sjanse til å komme inn. Hvis ikke må du enten bruke tid og penger på å ta opp fag, eller du må legge drømmen på hylla. 

Og SÅ må du tenke over:

1) Er det mulig å overleve med en så enorm arbeidsbelastning i seks år. Ikke bare for deg, men for partner og barn også. Hva synes de om dette? De blir også påvirket av dine valg.

2) Livet etter medisinstudiene. Du vil ikke stå fremst i køen for LIS1, det er du for gammel til. Du må regne med at dere er nødt til å flytte, sannsynligvis flere ganger, i løpet av spesialiseringen. De fleste suser ikke rett inn i en stilling på Riksen etter studiene og blir der til de er grenspesialister. Og spesialiseringene du tenker på er krevende med mange, tunge og lange vakter. Vet du hva det egentlig innebærer? 

Det er nesten slik at jeg er enig med en over her, om dette kan være et trolleinnlegg... 

Anonymkode: 34b8b...9ff

Ingen grunn til å skrive her dersom det ligner trolleinnlegg...6-5 i de fleste fag, 4 norsk skriftlig og 4 i norsk muntlig. Resten er 6 og 5 i engelsk og historie... vet at det kan bli bedre...

Anonymkode: e63b8...ef1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...