Flytte fra eget barn

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

For meg høres det ut som om du alt har bestemt deg. 

Personlig ville jeg heller tatt meg jobb i kassa på Rema enn å flytte fra barnet mitt, evt. omskolert meg til noe det er mulig å få jobb innen i nærheten. 

 

Anonymkode: 7d94b...bd3

Helt enig. Uten at jeg kan si dette med 100% sikkerhet, så regner jeg med at du enten vil finne noe som 1) er hakket mer utfordrende enn kassa på Rema, 2) finner noe innen din bransje etterhvert, om et år eller fem... eller 3) kan finne en passende jobb, som ikke er "drømmejobben", i en avstand som ikke krever fly i det minste.

19 timer siden, Kontorotta skrev:

Veldig vanskelig. 

Familie kommer fremfor alt.... men om man ikke har jobb, hvor lett er det å opprettholde det livet som datteren din er vant til. Du kan jo risikere å havne på NAV; hvor de ber deg flytte til en annen kant av landet.

Hallo folk som kommenterer dette - NAV tvinger deg ikke til å ta en jobb på en annen kant av landet enn der barnet ditt bor. Selvsagt ikke. Å ta en jobb man er overkvalifisert for, kanskje... Men da står man fritt til å holde øynene oppe etter bedre muligheter etterhvert.

3 timer siden, veggteppe skrev:

Altså, for noe tull! Tror du virkelig foreldre i U-land velger skitjobber «nære hjemmet» fremfor å reise bort, om det gir deres barn en tryggere økonomisk fremtid? 

Synes det er mange bullshit svar her. «Ville heller jobbe på burger king»..?? Virkelig ?! Du vil jobbe skift som mest sannsynlig innebærer mye kveld og helgearbeid, helligdager for luselønn? 

Det er VIRKELIG «white privilige» å sitte med slike rosa fantasier.

Å være fattig i I- land er verre enn å være fattig I U-land. Dette er det forska på. Om TS sin datter faller utenfor, kan ikke delta på fritidsaktiviteter, har ikke penger til gave når det er bursdag for noen i klassen, far mister muligheten til å beholde bil, kan ikke transportere datteren til ulike aktiviteter osv, hvordan er livet da?! 

Det er høyst reelt at foreldre i både I land og U land reiser bort fra barna nettopp for å brødfø dem. Vi har hatt en økonomisk stagnering/knekk i arbeidsmarkedet i Norge, som har gitt problemer for flere sektorer. Å sitte å fantasere om en romantisk forstilling om at man er en bedre foreldre via å jobbe på Burger King for å være nær sitt barn, enn å reise. Er at-best: NAIVT!

Hvordan tror dere egentlig at det var i «gamle dager»? Sjømenn reiste bort i månedsvis. Enkelte var bare hjemme noen uker tilsammen iløpet av ett år. 

Å være foreldre innebærer å ta tøffe og harde valg. Jeg får inntrykk av at det sitter langt inne for TS å skulle reise. Det er ikke lystbetont eller med lett hjerte. Som noen andre sier: det hadde vært noe annet om han dro for å starte en ny familie. Det gjør han ikke. Det er for å sikre at dattera skal henge med økonomisk og ha mulighet til å leve et greit liv.

Og jo: penger ER viktig! Det er VIRKELIG «white privilige» å påstå noe annet. Prøv å vær fattig med barn i Norge, å se selv. De som ikke har økonomiske problemer og aldri har hatt det, er de eneste som kan innbille seg at penger ikke er så veldig viktig.

Jeg kjenner flere som hadde fedre som var sjømenn da de var små. Fedre som kom hjem til jul og reiste ut med båten igjen like etter nyttår. Barn og mor som ikke visste helt med sikkerhet når de fikk se far igjen. Kanskje to måneder, kanskje tre. Og vet dere hva: dette var GODE FEDRE. De var glad i barna sine og barna følte seg både elsket og verdsatt.

Heller en pappa som ringer/skyper hver dag, som kommer til høst,påske, og vinterferie, som kommer til langhelg, som hører på alle små og store bekymringer, som alltid er tilgjengelig mentalt, selv om han ikke er der fysisk.

Som støtter oppunder muligheten for å få driver med fritidsordninger/sport/hobby, gir barnet anledning til å reise. En far som legger grunnlaget for at man kan ta høyere utdanning når man blir eldre, som kan hjelpe til økonomisk med førerkort, og kanskje egenkapital til bolig.  

- enn en deprimert, mentalt fraværende men fysisk tilstedet, blakk, utslitt og utilpass pappa, som jobber på Burger King. 

 

 

Herregud, vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Først om fremst har ungen to foreldre som kan brødfø hen. TS gjør virkelig ikke en nobel greie, flytter vekk for (til "drømmejobben" en flytur unna) for at ungen skal ha mat på bordet og delta på aktiviteter. Det får man til med butikkarbeiderlønn. Det får man til som alenemamma med butikkarbeiderlønn. Hilsen en som har vokst opp med alenemor i lavtlønnet yrke, som aldri har manglet noe som helst. Som er "fattig" (relativt) med barn i Norge selv, fordi jeg er studerer, og fordi jeg bor et (for meg unødvendig) dritdyrt område for å bo i nærheten av barnefar. Som er en selvfølge!

Synes synd på de som har et så dritdårlig forhold til foreldrene sine at de heller vil reise på ferie til syden og ha hjelp til lappen enn jevnlig (fysisk) samvær.

Å forsøke å fremstille det som ungens beste, eller sidestille det med foreldre som flytter på seg i U-land (for å reelt kunne gi ungene sine mat, ikke for en føkkings sydentur) er helt sprøtt. Seriøst.

Prøv å spørre ungen om hun helst har lyst til å se pappaen sin annenhver uke, eller at han skal ha drømmejobben da. For noe annet enn drømmejobben kan nesten sidestilles med tortur, liksom, selv i en begrenset periode.

(høres kanskje i overkant streng ut med TS, ikke helt meningen - er noe mer provosert over enkelte svar i tråden enn hovedinnlegget)

2 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

At man aldri ville flyttet fra barna sine er da vel så mye en first world måte å tenke på. Veldig mange foreldre i mindre heldige land enn Norge som må gjøre det.

Som regel av helt, helt andre årsaker enn at de absolutt må ha "drømmejobben". Ikke en grei jobb, ikke grei lønn, ikke kan man vente noen år heller - man skal leve ut drømmen her og nå, og ungen passer dessverre ikke helt inn.

Én ting er om man ikke har et så tett forhold fra før av, men det er faktisk en enorm overgang å gå fra å bo med pappa så mye som annenhver uke, til å se han i ferier og en langhelg i ny og ne.

Anonymkode: a8096...ec9

[Gjest Anonymus Notarius]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig. Uten at jeg kan si dette med 100% sikkerhet, så regner jeg med at du enten vil finne noe som 1) er hakket mer utfordrende enn kassa på Rema, 2) finner noe innen din bransje etterhvert, om et år eller fem... eller 3) kan finne en passende jobb, som ikke er "drømmejobben", i en avstand som ikke krever fly i det minste.

Hallo folk som kommenterer dette - NAV tvinger deg ikke til å ta en jobb på en annen kant av landet enn der barnet ditt bor. Selvsagt ikke. Å ta en jobb man er overkvalifisert for, kanskje... Men da står man fritt til å holde øynene oppe etter bedre muligheter etterhvert.

Herregud, vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Først om fremst har ungen to foreldre som kan brødfø hen. TS gjør virkelig ikke en nobel greie, flytter vekk for (til "drømmejobben" en flytur unna) for at ungen skal ha mat på bordet og delta på aktiviteter. Det får man til med butikkarbeiderlønn. Det får man til som alenemamma med butikkarbeiderlønn. Hilsen en som har vokst opp med alenemor i lavtlønnet yrke, som aldri har manglet noe som helst. Som er "fattig" (relativt) med barn i Norge selv, fordi jeg er studerer, og fordi jeg bor et (for meg unødvendig) dritdyrt område for å bo i nærheten av barnefar. Som er en selvfølge!

Synes synd på de som har et så dritdårlig forhold til foreldrene sine at de heller vil reise på ferie til syden og ha hjelp til lappen enn jevnlig (fysisk) samvær.

Å forsøke å fremstille det som ungens beste, eller sidestille det med foreldre som flytter på seg i U-land (for å reelt kunne gi ungene sine mat, ikke for en føkkings sydentur) er helt sprøtt. Seriøst.

Prøv å spørre ungen om hun helst har lyst til å se pappaen sin annenhver uke, eller at han skal ha drømmejobben da. For noe annet enn drømmejobben kan nesten sidestilles med tortur, liksom, selv i en begrenset periode.

(høres kanskje i overkant streng ut med TS, ikke helt meningen - er noe mer provosert over enkelte svar i tråden enn hovedinnlegget)

Som regel av helt, helt andre årsaker enn at de absolutt må ha "drømmejobben". Ikke en grei jobb, ikke grei lønn, ikke kan man vente noen år heller - man skal leve ut drømmen her og nå, og ungen passer dessverre ikke helt inn.

Én ting er om man ikke har et så tett forhold fra før av, men det er faktisk en enorm overgang å gå fra å bo med pappa så mye som annenhver uke, til å se han i ferier og en langhelg i ny og ne.

Anonymkode: a8096...ec9

De fleste som kommer til Norden fra Sør-Europa kommer for å få jobber de er utdannet til. 

[AnonymBruker]

Det er mye å ta hensyn til og tenke på her. Mye av dette er allerede nevnt..

Men noe mer... hvis du flytter..og kan se barnet i ferier..skal da barnet aldri få fridager og ferier med mor? Kun hverdager, og så kommer partypappa og har fri og er uthvilt og har tid og ork til å finne på ting...

Anonymkode: 14748...0a7

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke flyttet, men nå har jeg en rimelig fleksibel/trygg jobb også, så det er usannsynlig at jeg noen gang kommer i dette dilemmaet. Så jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å sette meg inn i din situasjon. Men samtidig er jo også dette en del av hvorfor jeg valgte yrket i første omgang, det er ikke den best betalte jobben, eller den mest spennende. Men den sikrer meg mot denne typen problemer. Så det er jo et valg du har tatt som gjør at du er her i første omgang.

Men det må da være noe du kan gjøre. Kan du se etter jobber i en radius på 1-2 timer unna i stedet kanskje? Og du har hatt midlertidig ansettelse, går det an å fornye denne eller mister du jobben? Du kan jo prøve dette først i det minste. Er det muligheter for å ukespendle? Enten dit eller til et annet sted du kanskje får en god nok jobb men ikke drømmejobben?

Det er lett å tenke "det er nå eller aldri" siden du nå har fått dette tilbudet. Men det er faktisk gode sjanser at det kommer andre muligheter senere også. Kanskje ikke like gode, kanskje du går glipp av denne super fantastiske muligheten for godt, det er en risiko. Men det er også en risiko at å flytte mange timer unna vil skade relasjonen med barnet ditt.

Hvis alternativet er flytt nå ellers mister du fullstendig muligheten til å forsørge deg og barnet ditt, må du selvfølgelig flytte. Men de aller fleste har andre muligheter.

Anonymkode: 3ca91...1e1

[Kontorotta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hallo folk som kommenterer dette - NAV tvinger deg ikke til å ta en jobb på en annen kant av landet enn der barnet ditt bor. Selvsagt ikke. Å ta en jobb man er overkvalifisert for, kanskje... Men da står man fritt til å holde øynene oppe etter bedre muligheter etterhvert.

 

Jo faktisk. Har selv sett brev som venninne fikk. Hun fikk beskjed om å ta jobb på en helt annen kant av landet, deltid, kassajobb. Hun var gift og bodde samme med to små barn og mann. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig. Uten at jeg kan si dette med 100% sikkerhet, så regner jeg med at du enten vil finne noe som 1) er hakket mer utfordrende enn kassa på Rema, 2) finner noe innen din bransje etterhvert, om et år eller fem... eller 3) kan finne en passende jobb, som ikke er "drømmejobben", i en avstand som ikke krever fly i det minste.

Hallo folk som kommenterer dette - NAV tvinger deg ikke til å ta en jobb på en annen kant av landet enn der barnet ditt bor. Selvsagt ikke. Å ta en jobb man er overkvalifisert for, kanskje... Men da står man fritt til å holde øynene oppe etter bedre muligheter etterhvert.

Herregud, vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Først om fremst har ungen to foreldre som kan brødfø hen. TS gjør virkelig ikke en nobel greie, flytter vekk for (til "drømmejobben" en flytur unna) for at ungen skal ha mat på bordet og delta på aktiviteter. Det får man til med butikkarbeiderlønn. Det får man til som alenemamma med butikkarbeiderlønn. Hilsen en som har vokst opp med alenemor i lavtlønnet yrke, som aldri har manglet noe som helst. Som er "fattig" (relativt) med barn i Norge selv, fordi jeg er studerer, og fordi jeg bor et (for meg unødvendig) dritdyrt område for å bo i nærheten av barnefar. Som er en selvfølge!

Synes synd på de som har et så dritdårlig forhold til foreldrene sine at de heller vil reise på ferie til syden og ha hjelp til lappen enn jevnlig (fysisk) samvær.

Å forsøke å fremstille det som ungens beste, eller sidestille det med foreldre som flytter på seg i U-land (for å reelt kunne gi ungene sine mat, ikke for en føkkings sydentur) er helt sprøtt. Seriøst.

Prøv å spørre ungen om hun helst har lyst til å se pappaen sin annenhver uke, eller at han skal ha drømmejobben da. For noe annet enn drømmejobben kan nesten sidestilles med tortur, liksom, selv i en begrenset periode.

(høres kanskje i overkant streng ut med TS, ikke helt meningen - er noe mer provosert over enkelte svar i tråden enn hovedinnlegget)

Som regel av helt, helt andre årsaker enn at de absolutt må ha "drømmejobben". Ikke en grei jobb, ikke grei lønn, ikke kan man vente noen år heller - man skal leve ut drømmen her og nå, og ungen passer dessverre ikke helt inn.

Én ting er om man ikke har et så tett forhold fra før av, men det er faktisk en enorm overgang å gå fra å bo med pappa så mye som annenhver uke, til å se han i ferier og en langhelg i ny og ne.

Anonymkode: a8096...ec9

Men nå er det jo ikke sånn at TS flytter fra en allerede trivelig jobb til drømmejobben heller, da. 

Slik han beskriver det så flytter han fra arbeidsledighet og manglende utsikter til fast jobb. Det er to veldig ulike ting.

Det ER faktisk mange som sliter med å finne jobb i dag. Ting er ikke som på 70-tallet. TS skriver ikke noe om hvor han bor i landet, men om det er et grisgrendt strøk, så har jeg full forståelse for at markedet er nærmest ikke-eksisterende.

Jeg jobbet selv noen år i en grisgrendt kommune langt fra de store byene. Plutselig ble kommunens kulturseksjon lagt ned grunnet innsparinger, og dermed forsvant min stilling også. Nå hadde jeg ikke barn, og kunne flytte uten problem, men hva skulle jeg ha gjort hvis jeg var i TS' situasjon? Det var i realiteten ingen lignende jobber jeg kunne søke på, når kommunen var i nedskjæringsmodus, ingen nye prosjekter eller stillinger ble laget. Og nærmeste større by var 3,5 timer unna, altså ikke pendleravstand.

Jeg kunne kanskje ha begynt som nattevakt på det lokale sykehjemmet, det er alternativet jeg ser for meg, men hvordan er det for trivselen, psyken og økonomien når man har mastergrad, talent, høyt studielån og helt andre evner? I årevis?

Jeg tror ikke nødvendigvis det er godt for barn at mor eller far går rundt i usikkerhet, økonomiske vansker og mistrivsel. Det er ikke bortskjemt selvrealisering å ønske en jobb som passer sånn noenlunde overens med utdanning og kunnskaper. Alle mennesker har behov for det, og de som har erfaring med en langvarig nedbrytende arbeidssituasjon er gjerne mer ydmyke når det gjelder å dømme andre. Som andre har påpekt, kan det fort bli en minst like negativ belastning for barnet hvis pappa går rundt og visner bort. 

Anonymkode: aa092...8a1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hallo folk som kommenterer dette - NAV tvinger deg ikke til å ta en jobb på en annen kant av landet enn der barnet ditt bor. Selvsagt ikke. Å ta en jobb man er overkvalifisert for, kanskje... Men da står man fritt til å holde øynene oppe etter bedre muligheter etterhvert.

https://www.nrk.no/hordaland/nav-skal-bli-flinkere-til-a-straffe-folk-som-ikke-vil-flytte-for-a-jobbe-1.13340496

https://www.dinside.no/okonomi/det-kan-bli-strengere-for-arbeidsledige-som-ikke-vil-flytte/67593225

Anonymkode: 9851b...a72

[AnonymBruker]

5 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Veldig typisk holdning som mange har.. Når man er forelder skal man kun leve og ånde for barna sine og ikke ha et eget liv... 

Jeg skjønner godt at TS vurderer dette. Alle som skriver at de heller ville jobba på McDonalds enn å flytta fra barna sine har garantert aldri vært i TS' situasjon, så det er lett for dem å si (blir på samme måte som alle som hyler om at en TS må dumpe kjæresten i alle tråder som handler om problemer i forholdet). 

Hvis jobben er fleksibel (mulighet for hjemmekontor osv) og det er muligheter for jobb i nærheten av hjemstedet ditt senere, er det noe å vurdere. Brød før kjærlighet...

Ha sitt eget liv? Jo, det skal man, men får en barn så kommer de først. Alltid. Ikke si at ingen har vært i Ts sin situasjon. Jeg har grei utdannelse, fikk ikke jobb relatert til den før etter tre år på hjemstedet vårt. I mellomtiden vasket jeg på tre forskjellige steder, pluss jobbet i kiosk nå og da. Det var slitsomt og veldig frustrerende, men jeg tok ihvertfall vare på barna mine. 

Anonymkode: d964b...fa7

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

https://www.nrk.no/hordaland/nav-skal-bli-flinkere-til-a-straffe-folk-som-ikke-vil-flytte-for-a-jobbe-1.13340496

https://www.dinside.no/okonomi/det-kan-bli-strengere-for-arbeidsledige-som-ikke-vil-flytte/67593225

Anonymkode: 9851b...a72

Men nå er ikke dette noe som gjelder for TS her og nå. At noe "kan bli strengere" i nær fremtid og at noen kanskje blir tvunget til å flytte langt unna (som jeg for øvrig synes er kjempedumt), betyr ikke at det må forstås at TS helt frivillig velger å flytte langt unna barnet sitt for drømmejobben. For de aller fleste står det ikke mellom å flytte 8 timer unna eller bo på gata.

Anonymkode: 3ca91...1e1

[Gjest Anonymus Notarius]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ha sitt eget liv? Jo, det skal man, men får en barn så kommer de først. Alltid. Ikke si at ingen har vært i Ts sin situasjon. Jeg har grei utdannelse, fikk ikke jobb relatert til den før etter tre år på hjemstedet vårt. I mellomtiden vasket jeg på tre forskjellige steder, pluss jobbet i kiosk nå og da. Det var slitsomt og veldig frustrerende, men jeg tok ihvertfall vare på barna mine. 

Anonymkode: d964b...fa7

Har da ikke skrevet at ingen har vært i TS' situasjon før, det er absolutt ikke noe unikt tilfelle, jeg mente at de som kategorisk avviste idéen og mente de heller hadde jobbet på Burger King eller tatt en vaskejobb neppe hadde vært i TS' situasjon.

[Millemåne]

Jeg som mamma hadde aldri klart å flytte fra barna mine.. Når det er sagt er jeg selv vokst opp med en pappa på andre siden av landet, og det gikk helt fint det. Vi har og har fortsatt et godt og nært forhold😊 

[AnonymBruker]

Det kommer vel til syvende og sist til hvems velbefinnende du setter høyest, ditt eller din datters.

At du i det hele tatt vurderer å flytte fra barnet ditt forteller vel at hun ikke er så viktig for deg.

Anonymkode: caf88...12c

[AnonymBruker]

Du flytter ikke FRA eget barn, men TIL en jobb. Dessuten er det bra for barnet å ha ett hjem, ikke flytte hver uke. Så kommer barnet til deg enkelte helger og i feriene. Du kan snakke med barnet ditt hver dag på skjerm og til å med spille sammen på playstation. Det er ikke ideelt, men det fungerer. Det er langt fra ideelt å skifte mellom to hjem i ett sett heller. Nå får du en jobb du trives med og du følger fremdeles opp barnet ditt. 

Anonymkode: fa7e1...bcd

[AnonymBruker]

Jeg er mor til to små barn på 4 og 6 år. Jeg har nå bodd 6 måneder i en helt annen by, helt annen kant av landet. Da jeg sa ja til jobben gjorde jeg avtale med arb.giver om fleksibilitet slik at jeg kunne reise hjem annenhver helg og da ha fri to ekstra dager. Ingen av oss (eks, jeg eller barna) syntes det var noen glitrende idé akkurat, men det var springbrettet jeg trengte for å få jobb i hjembyen igjen. Nå skal jeg på intervju i hjembyen, til "drømmestillingen". Det hadde jeg brukt 4 år på å få til mens jeg bodde her uten hell. Noen ganger er ikke livet svart eller hvitt, men man må ta noen tøffe valg. Det kommer til å gå bra. Det finnes skype, facetime, ferier og fleksible arbeidsgivere. Man må det man må. Hun slutter ikke å være datteren din selv om du må flytte. 

Anonymkode: 4a623...16a

[AnonymBruker]

På 31.8.2018 den 22.13, AnonymBruker skrev:

Du flytter ikke FRA eget barn, men TIL en jobb. Dessuten er det bra for barnet å ha ett hjem, ikke flytte hver uke. Så kommer barnet til deg enkelte helger og i feriene. Du kan snakke med barnet ditt hver dag på skjerm og til å med spille sammen på playstation. Det er ikke ideelt, men det fungerer. Det er langt fra ideelt å skifte mellom to hjem i ett sett heller. Nå får du en jobb du trives med og du følger fremdeles opp barnet ditt. 

Anonymkode: fa7e1...bcd

Jada, la heller barnet slite seg ut på flyreiser for å være med faren en helg (!) Er ikke det naturlig at far heller flyr til barnet og har samvær på barnets bosted? 

Anonymkode: c068b...cd0

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet hvis jeg var deg. Helt uaktuelt å få seg jobb på burger king (?!!?). 

Du trenger jo ikke å jobbe der for alltid og kan flytte hjem igjen hvis det ikke fungerer.. Hadde prøvd å fått en avtale slik at du kunne tatt 1-2 langhelgen i måneden og flydd hjem til dattera di.

Anonymkode: bfa63...9e9

[Trikken]

På 30.8.2018 den 15.38, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri flyttet fra mitt eget barn. Hadde søkt alt av jobber uavhengig av utdannelse. En flytter ikke fra barna sine.

Anonymkode: d964b...fa7

Om barnet er trygt med moren og de kan opprettholde en god tone og samarbeid, hvorfor ikke. Flytte er ikke det samme som forlate.

[AnonymBruker]

Nei, jeg hadde ikke klart å flytte fra barnet mitt. 

Ts, vil du virkelig at barnet ditt skal måtte ta fly for å besøke deg? En 8 åring?
Du snakker ikke om å flytte noen mil unna, men i en helt annen landsdel. 

Tror du virkelig datteren din vil få det så mye bedre og tryggere med en pappa hun knapt kommer til å kjenne etter en stund. 
Det vil bli mindre og mindre samvær, til slutt vil hun slutte helt å komme. 
 

Anonymkode: b74cb...36b

[KG deltager]

Jeg ville grepet jobbtilbudet. 

[AnonymBruker]

På 31.8.2018 den 1.27, AnonymBruker skrev:

Jeg kan bare snakke for meg selv her, men mamma tok oss med og flyttet langt unna da jeg var på samme alder. Pappa ble naturlig nok igjen i hjembyen sin, og jeg så han annenhver helg. Jeg har aldri tilgitt dem for dette og har aldri fått utviklet et nært forhold til pappa. Egoistisk handling.. 

Anonymkode: 1a495...408

Støtter deg 101% på denne! Som å høre en nær slektning av meg. Prikk likt. Hun ER bare litt sånn, - men er ellers en god mor. Er selv merket her...

Håper virkelig endel alenemødre/fedre tar denne til seg!! Ok, jeg skjønner at barna ikke alltid forstår dybden av (eller ser) vold o.l, men noen mangler bare objektivitet, samarbeidsevne og hjerterom!! Ja det er egoisme.

Til slutt kommer det til et punkt hvor man "Ikke orker for mye av det lenger", og selv må ta tak i det,  -  og bruke/vise (og ta vare på) det hjerterommet man selv aldri fikk...

😥❤️

 

Anonymkode: b2405...f25