Flytte fra eget barn

[AnonymBruker]

Dette må du jo bestemme selv. Jeg hadde dog aldri flyttet fra barnet mitt, hadde søkt alt av jobber og heller tatt en vaskejobb en å reise fra barnet mitt. Karrieren hadde jeg bare lagt på hylla.

Anonymkode: 1bcd6...9eb

[AnonymBruker]

Jobber du i en så håpløs bransje, får du ta en ny utdanning. Dette virker ofte som en "manne-dilemma". Kanskje litt generaliserende, men jeg skjønner ikke hvordan man i alle dager i det hele tatt kan vurdere det. Spesielt ikke når barnet er så ungt. Du klarer sikkert å få deg jobb i barnehage eller sykehjem som assistent.

Anonymkode: 52a4a...f5e

[Tiurleik]

Jeg har selv vokst opp med skilte foreldre, og mener absolutt ikke at foreldre bør ta lett på det å flytte langt bort fra barnet, men det er vanskelig å være kategorisk her. Hvert tilfelle er unikt, og man må bruke skjønn. Hadde TS ønsket å flytte til en kjæreste langt borte, hadde jeg ment det var en dårlig idé. Men jobb, inntekt og økonomisk trygghet er ganske essensielt i livet. Får man ikke jobb der man bor, så må man søke andre steder. Sånn har det vært så lenge mennesker har jobbet. Mange har måttet dra bort fra barn i løpet av historien, enten periodevis eller permanent.

Ser mange her påstår at de heller ville jobbet på Burger King enn å flytte. Vel, det tror jeg er lett å si, og ekstremt vanskelig når man står der i praksis. Har man mangeårig universitetsutdannelse, så er det ikke bare å jobbe på Burger King eller på Rema i årevis. Det er sjeledrepende for noen som er såpass overkvalifisert, og for meg hadde det vært oppskriften på en skikkelig depresjon. Det å ha noe meningsfylt å fylle hverdagen med, utover barna, er temmelig viktig for trivsel og helse.

Det viktigste er at den gjenværende forelderen er solid og kan tilby masse kjærlighet og omsorg. Og at den forelderen som må flytte, gjør alt i sin makt for å ha så mye kontakt som mulig. Ringer hver dag, reiser på besøk så ofte man har fri, og etterhvert forsøker å søke jobb i barnets nærområde (det kan jo dukke opp muligheter seinere). 

For et barn tror jeg det er lettere å slå seg til ro med at pappa må være borte pga. jobb og penger, enn f.eks. at pappa flytter for å starte ny familie. Sistnevnte hadde jeg som sagt vært ekstremt skeptisk til.

Endret 30. august 2018 av Tiurleik

[AnonymBruker]

Jeg hadde ALDRI flyttet bort fra barna. Hadde før tatt en drittjobb og flyttet på hybel!

Anonymkode: b1e0a...0e6

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg hadde flyttet. Hadde mistet livsgleden og livslysten om jeg måttet ha en jobb jeg ikke brant for, noe også barnet ville lidd under. Dette selvfølgelig forutsett at barnet har det godt, og trygge omgivelser og bra mennesker rundt seg. 

Men jeg hadde ukependlet, og funnet løsninger med deltid og hjemmekontor, slik at jeg kunnet opprettholdt tett samvær. 

Anonymkode: e13e7...201

#firstworldproblems altså, "har ikke en jobb jeg brenner for "

Anonymkode: 50e01...5e6

[AnonymBruker]

6 timer siden, Tiurleik skrev:

Jeg har selv vokst opp med skilte foreldre, og mener absolutt ikke at foreldre bør ta lett på det å flytte langt bort fra barnet, men det er vanskelig å være kategorisk her. Hvert tilfelle er unikt, og man må bruke skjønn. Hadde TS ønsket å flytte til en kjæreste langt borte, hadde jeg ment det var en dårlig idé. Men jobb, inntekt og økonomisk trygghet er ganske essensielt i livet. Får man ikke jobb der man bor, så må man søke andre steder. Sånn har det vært så lenge mennesker har jobbet. Mange har måttet dra bort fra barn i løpet av historien, enten periodevis eller permanent.

Ser mange her påstår at de heller ville jobbet på Burger King enn å flytte. Vel, det tror jeg er lett å si, og ekstremt vanskelig når man står der i praksis. Har man mangeårig universitetsutdannelse, så er det ikke bare å jobbe på Burger King eller på Rema i årevis. Det er sjeledrepende for noen som er såpass overkvalifisert, og for meg hadde det vært oppskriften på en skikkelig depresjon. Det å ha noe meningsfylt å fylle hverdagen med, utover barna, er temmelig viktig for trivsel og helse.

Det viktigste er at den gjenværende forelderen er solid og kan tilby masse kjærlighet og omsorg. Og at den forelderen som må flytte, gjør alt i sin makt for å ha så mye kontakt som mulig. Ringer hver dag, reiser på besøk så ofte man har fri, og etterhvert forsøker å søke jobb i barnets nærområde (det kan jo dukke opp muligheter seinere). 

For et barn tror jeg det er lettere å slå seg til ro med at pappa må være borte pga. jobb og penger, enn f.eks. at pappa flytter for å starte ny familie. Sistnevnte hadde jeg som sagt vært ekstremt skeptisk til.

Enig i alt dette. Ting som arbeidsløshet, usikkerhet og "fattigdom" kan ødelegge et menneske. I din situasjon så ville jeg ha flyttet, ts. Hvis du ender opp på NAV så kan det like godt hende at de ber deg flytte på deg uansett. 

Anonymkode: 6ae7e...5d7

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv her, men mamma tok oss med og flyttet langt unna da jeg var på samme alder. Pappa ble naturlig nok igjen i hjembyen sin, og jeg så han annenhver helg. Jeg har aldri tilgitt dem for dette og har aldri fått utviklet et nært forhold til pappa. Egoistisk handling.. 

Anonymkode: 1a495...408

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan bare snakke for meg selv her, men mamma tok oss med og flyttet langt unna da jeg var på samme alder. Pappa ble naturlig nok igjen i hjembyen sin, og jeg så han annenhver helg. Jeg har aldri tilgitt dem for dette og har aldri fått utviklet et nært forhold til pappa. Egoistisk handling.. 

Anonymkode: 1a495...408

Men hva var grunnen til flyttingen da? Jeg hadde en far som måtte flytte på grunn av jobb, og det var helt greit. Så man trenger absolutt ikke bli traumatisert av det, dersom det er en god grunn til at den ene forelderen flytter. Fast jobb og en stabil økonomi er absolutt en god grunn. 

Anonymkode: 6ae7e...5d7

[AnonymBruker]

Min far flyttet, la oss bare si at forholdet vårt ble aldri det samme igjen, og han ble mer en bekjent enn en far. Om jobben betyr mer enn ditt forhold til ditt barn, så er det vel bare å kjøre på.

Anonymkode: 452c5...a9d

[Raven.Writingdesk]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

#firstworldproblems altså, "har ikke en jobb jeg brenner for "

Anonymkode: 50e01...5e6

Altså, for noe tull! Tror du virkelig foreldre i U-land velger skitjobber «nære hjemmet» fremfor å reise bort, om det gir deres barn en tryggere økonomisk fremtid? 

Synes det er mange bullshit svar her. «Ville heller jobbe på burger king»..?? Virkelig ?! Du vil jobbe skift som mest sannsynlig innebærer mye kveld og helgearbeid, helligdager for luselønn? 

Det er VIRKELIG «white privilige» å sitte med slike rosa fantasier.

Å være fattig i I- land er verre enn å være fattig I U-land. Dette er det forska på. Om TS sin datter faller utenfor, kan ikke delta på fritidsaktiviteter, har ikke penger til gave når det er bursdag for noen i klassen, far mister muligheten til å beholde bil, kan ikke transportere datteren til ulike aktiviteter osv, hvordan er livet da?! 

Det er høyst reelt at foreldre i både I land og U land reiser bort fra barna nettopp for å brødfø dem. Vi har hatt en økonomisk stagnering/knekk i arbeidsmarkedet i Norge, som har gitt problemer for flere sektorer. Å sitte å fantasere om en romantisk forstilling om at man er en bedre foreldre via å jobbe på Burger King for å være nær sitt barn, enn å reise. Er at-best: NAIVT!

Hvordan tror dere egentlig at det var i «gamle dager»? Sjømenn reiste bort i månedsvis. Enkelte var bare hjemme noen uker tilsammen iløpet av ett år. 

Å være foreldre innebærer å ta tøffe og harde valg. Jeg får inntrykk av at det sitter langt inne for TS å skulle reise. Det er ikke lystbetont eller med lett hjerte. Som noen andre sier: det hadde vært noe annet om han dro for å starte en ny familie. Det gjør han ikke. Det er for å sikre at dattera skal henge med økonomisk og ha mulighet til å leve et greit liv.

Og jo: penger ER viktig! Det er VIRKELIG «white privilige» å påstå noe annet. Prøv å vær fattig med barn i Norge, å se selv. De som ikke har økonomiske problemer og aldri har hatt det, er de eneste som kan innbille seg at penger ikke er så veldig viktig.

Jeg kjenner flere som hadde fedre som var sjømenn da de var små. Fedre som kom hjem til jul og reiste ut med båten igjen like etter nyttår. Barn og mor som ikke visste helt med sikkerhet når de fikk se far igjen. Kanskje to måneder, kanskje tre. Og vet dere hva: dette var GODE FEDRE. De var glad i barna sine og barna følte seg både elsket og verdsatt.

Heller en pappa som ringer/skyper hver dag, som kommer til høst,påske, og vinterferie, som kommer til langhelg, som hører på alle små og store bekymringer, som alltid er tilgjengelig mentalt, selv om han ikke er der fysisk.

Som støtter oppunder muligheten for å få driver med fritidsordninger/sport/hobby, gir barnet anledning til å reise. En far som legger grunnlaget for at man kan ta høyere utdanning når man blir eldre, som kan hjelpe til økonomisk med førerkort, og kanskje egenkapital til bolig.  

- enn en deprimert, mentalt fraværende men fysisk tilstedet, blakk, utslitt og utilpass pappa, som jobber på Burger King. 

 

 

Endret 31. august 2018 av veggteppe

[Raven.Writingdesk]

.

Endret 31. august 2018 av veggteppe
Dobbelpost

[AnonymBruker]

Kjære TS: flytt med “god” samvittighet. Høres ut som du og mor samarbeider godt, og at barnet ditt har det bra der. Barnet jan komme til deg i helger, ferier, og det finnes Skype. 

 

Anonymkode: 1c5ba...3bb

[AnonymBruker]

Til sammenligning:. Mamma og pappa var gift, men det var ikke jobb på hjemstedet vært.  Pappa måtte derfor skaffe seg jobb et annet sted for å forsørge familien, og kom hjem når han hadde lengre friperioder.  (5-6 ganger i året).

Slik hadde vi det i 4 år.

Hva skiller ts sin situasjon fra vår, annet enn at foreldrene mine ikke var skilt?

Anonymkode: 55014...63f

[Gjest Anonymus Notarius]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge dette innebærer at du blir borte i mange år så finner du deg en annen jobb, vaskehjelp, butikkmedarbeider, hjemmehjelp, assistent i barnehage, skole, BPA, miljøarbeider, hva som helst! Drømmer som innebærer flytting langt vekk kan du leve ut om ti år, når datteren din er blitt myndig!!!

Anonymkode: 16456...658

Veldig typisk holdning som mange har.. Når man er forelder skal man kun leve og ånde for barna sine og ikke ha et eget liv... 

Jeg skjønner godt at TS vurderer dette. Alle som skriver at de heller ville jobba på McDonalds enn å flytta fra barna sine har garantert aldri vært i TS' situasjon, så det er lett for dem å si (blir på samme måte som alle som hyler om at en TS må dumpe kjæresten i alle tråder som handler om problemer i forholdet). 

Hvis jobben er fleksibel (mulighet for hjemmekontor osv) og det er muligheter for jobb i nærheten av hjemstedet ditt senere, er det noe å vurdere. Brød før kjærlighet...

[Gjest Anonymus Notarius]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

#firstworldproblems altså, "har ikke en jobb jeg brenner for "

Anonymkode: 50e01...5e6

At man aldri ville flyttet fra barna sine er da vel så mye en first world måte å tenke på. Veldig mange foreldre i mindre heldige land enn Norge som må gjøre det.

[AnonymBruker]

14 timer siden, Tiurleik skrev:

Jeg har selv vokst opp med skilte foreldre, og mener absolutt ikke at foreldre bør ta lett på det å flytte langt bort fra barnet, men det er vanskelig å være kategorisk her. Hvert tilfelle er unikt, og man må bruke skjønn. Hadde TS ønsket å flytte til en kjæreste langt borte, hadde jeg ment det var en dårlig idé. Men jobb, inntekt og økonomisk trygghet er ganske essensielt i livet. Får man ikke jobb der man bor, så må man søke andre steder. Sånn har det vært så lenge mennesker har jobbet. Mange har måttet dra bort fra barn i løpet av historien, enten periodevis eller permanent.

Ser mange her påstår at de heller ville jobbet på Burger King enn å flytte. Vel, det tror jeg er lett å si, og ekstremt vanskelig når man står der i praksis. Har man mangeårig universitetsutdannelse, så er det ikke bare å jobbe på Burger King eller på Rema i årevis. Det er sjeledrepende for noen som er såpass overkvalifisert, og for meg hadde det vært oppskriften på en skikkelig depresjon. Det å ha noe meningsfylt å fylle hverdagen med, utover barna, er temmelig viktig for trivsel og helse.

Det viktigste er at den gjenværende forelderen er solid og kan tilby masse kjærlighet og omsorg. Og at den forelderen som må flytte, gjør alt i sin makt for å ha så mye kontakt som mulig. Ringer hver dag, reiser på besøk så ofte man har fri, og etterhvert forsøker å søke jobb i barnets nærområde (det kan jo dukke opp muligheter seinere). 

For et barn tror jeg det er lettere å slå seg til ro med at pappa må være borte pga. jobb og penger, enn f.eks. at pappa flytter for å starte ny familie. Sistnevnte hadde jeg som sagt vært ekstremt skeptisk til.

Enig! Man trenger ikke å ringes hver dag da, om man ikke pleier å gjøre det. Men at man fokuserer på at man er tilstede så langt det er mulig og gjør avtaler med barnet er viktig. Problemet kan oppstå når barnet blir eldre og vennene blir det viktigste. Så sosialisering slik at hun får venner der du ev. skal flytte er viktig, ellers vil hun etterhvert nedprioritere å dra til deg for å være med vennene sine og da kan kontakten skli ut ev. bli «tvangs preget». Dette kan skje allerede fra 10-11 års alderen. 

Anonymkode: 3b179...501

[Tiurleik]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

#firstworldproblems altså, "har ikke en jobb jeg brenner for "

Anonymkode: 50e01...5e6

"First world problems" kan man si om hva som helst vi nordmenn går igjennom. Man kan også kalle det first world problems å ikke ville flytte fra barn på grunn av arbeidsløshet. Det er tross alt ekstremt vanlig på verdensbasis å flytte dit man har gode økonomiske utsikter og dermed sikre barnas levevilkår. Det blir meningsløst å skulle sammenligne seg med de som har det verst i verden.

Etter min mening burde alle mennesker få ha en jobb de brenner for, i hvert fall et arbeid som innebærer noe mer enn å bare holde ut hver dag av livet i 7,5 timer til man er pensjonist. Ikke alle brenner for å bli kunstner eller sivilingeniør, det kan være hva som helst. Noen liker å jobbe med barn, andre med dyr eller matproduksjon, noen har gode evner som håndverkere. Poenget er at det å få bruke kunnskapene og evnene sine til noe, og ikke bare være en bit i et fremmedgjørende maskineri, er viktig for psykisk helse og livsgnist.

Jeg har som sagt skilte foreldre og vet hvor viktig både mamma og pappa er. Men om jeg visste at faren min, som var utdannet lingvist og hadde et stort intellekt, satt i kassa på nærbutikken hele oppveksten min for min skyld, så hadde jeg neppe likt det. Det hadde bare vært trist, og en veldig stor bør på et barns skuldre. Bedre å flytte, finne noe som i hvert fall er litt relevant, og så holde kontakten så ofte man kan. Samlivsbrudd er noe herk uansett, det finnes sjelden perfekte løsninger for barnet.

Endret 31. august 2018 av Tiurleik

[AnonymBruker]

Jeg reagerer på at enkelte her mener det er «selvrealisering» og egoistisk å flytte til et sted der man får en jobb som er relevant for utdannelsen man har. Som enkelte andre påpeker, vil man også måtte flytte dersom man blir arbeidsledig og NAV krever det. Skal en med en høyskole-/universitetsutdannelse som attpåtil har kostet mye penger for samfunnet, ta en jobb h*n er overkvalifisert for, og dermed «stjele» en arbeidsplass fra dem som kun er kvalifiserte for denne typen arbeid? 

Anonymkode: 9851b...a72

[AnonymBruker]

Synes det er mange som plasserer seg på sin høye hest og kommer med rimelig kategoriske og fordømmende utsagn. Det var en slik tråd som en mor opprettet her for en tid tilbake, og noe av det samme kom der, bare enda mer fordømmende siden en MAMMA kunne vurdere å flytte fra barnet sitt. 

Jeg mener at man som forelder må klare å forsørge seg selv og sine barn. Hvis situasjonen er slik at dette ikke er mulig der barnet bor, så er det en kjempevanskelig vurdering, men med god samarbeid med den andre forelderen og at man strekker seg langt mtp. langhelger og ferier og bruker det sammen med barnet sitt, så må det være en bedre løsning enn å gå arbeidsledig og kanskje mentalt til grunne ved å ikke ha noe givende å fylle dagene med. Det krever selvfølgelig at man strekker seg langt for å få til bra samvær i helger og ferier, men jeg mener at det i enkelte tilfeller kan forsvares å flytte fra barnet sitt. 

Anonymkode: 6ecbb...5e2

[Gjest Blondie65]

Jeg ville gjort alt som stod i min makt for å slippe å flytte. Dersom det ikke var mulig, ville jeg gjort alt som stod i min makt for å gjøre flyttingen så lite vanskelig for barnet som mulig.

Det er ikke bare barnet dette går utover. Du lemper også en stor byrde i fanget på barnets mor. Det er derfor tvingende nødvendig at du faktisk får mor med på laget her - for reiseutgifter for samvær skal deles. Hun mister sin støttespiller for mye av tiden, og blir i praksis alene med barnet i hverdagen.

Så dette er ikke en avgjørelse jeg mener du kan ta helt alene. Men jeg har full forståelse for at du vurderer det og at det er nødvendig med en viss økonomisk sikkerhet. Jeg synes imidlertid det er stor forskjell på midlertidig flytting og permanent flytting. Det virker på meg som du planlegger permanent flytting bort fra barnet ditt, og det synes jeg er trist. Så nøkkelen her er fortsatt samarbeid med og avklaring med mor om hvordan dette kan løses til beste for barnet.