Hva er det verste et menneske kan gjennomgå?

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kommer med sammenligninger her som ikke er helt på samme nivå.

Jeg aner ikke når voldtektene av meg begynte: den første jeg kan huske, skjedde en tid før jeg fylte fire år. Far pluss hans kamerat. Det ble mange flere voldtekter, og andre menn som var med på det. Jeg ble utsatt for hard fysisk vold også, gjerne mens de voldtok meg. Lærte meg å besvime selv, hvis jeg ikke besvimte spontant av smerter og sjokk.

Mor og oss barna kom oss bort fra far, og flyttet langt unna. Det ble likevel en barndom uten kjærlighet eller trygghet, der jeg ble utsatt for voldsbruk i mange år, var på nippet til å dø av sykdom ved et par tilfeller. I mors familie var det også andre menn som misbrukte meg og søstre på diverse måter. Dette varte hele oppveksten, i tillegg til nabomenn som blottet seg for jentene, skolegutter som klådde så snart man sto med ryggen til. Som 16-åring ble jeg voldtatt av en jevnaldrende gutt, sønn av en øvrighetsperson på hjemstedet. Hele oppveksten var jeg også vitne til kioskers og bensinstasjoners utvalg av "mannfolkblad", med nakne og skrevende pornomodeller på forsiden. Osv,osv,osv.

Som voksen og mor, holdt jeg datteren min unna den skadelige familien min: også ble hun misbrukt av noen andre istedet. Hun har opplevd mobbing og voldsbruk fra jevnaldrende. Og blitt voldtatt.

I alle år har jeg og andre blitt tvangsforet med mannlig seksuell utagering, alt fra trakasserende tilrop som "øyh! hora!" til vold og overgrep, tutet ørene fulle med at det er jenters og kvinners eget ansvar å unngå overgrep, og at trakasserende oppførsel fra menn bare er noe vi må finne oss i, et kompliment, tilogmed!  Igjen og igjen og igjen har vi blitt fnyst av, skjøvet vekk og avvist når vi har prøvd å finne hjelp eller støtte, litt forståelse. Vi har blitt avvist på legevakt, hos politi, på krisesenter.

Vil vi ta opp problemer knyttet til hvordan vi blir behandlet og mishandlet av menn, blir vi beskyldt for å være hysteriske mannehatere med ønske om å utrydde menn, eller enda verre: kastrere dem. Igjen og igjen forsøker menn å få oss til å holde kjeften og ikke si noe om hvoran de verste av dem er. Fy faen, jeg er så LEI!!!

Aldri har jeg eller noen jeg kjenner, fornektet det faktum at også gutter og menn voldtas, og at det er et enormt tabu rundt dette. Det er ikke kvinner som har pålagt dette tabuet, tvertom er det kvinners innsats for å hjelpe voldtektsofre, som har gjort det mulig for menn å oppsøke hjelp. Med tiden har det blitt mer fokus på mannlige overgrepsofre, og det er kjempebra!

Samtidig opplever jeg at flere gjør som deg, AB, og hevder at vi ikke bryr oss, og enda verre: Dere framstiller kllåing som det verste vi kan bli utsatt for, bare fordi vi også tar opp det problemet som det er. Dere framstiller voldtekt av en gutt som verre enn voldtekt av jenter, fordi det "ikke ligger i mannlig kjønnsrolle å bli voldtatt".

Ligger det liksom i kvinners kjønnsrolle, da? I såfall - hvem har bestemt det, og på hvilken måte er dette greit?

Spør du meg, er det nemlig helt jævlig å bli f.eks. seksuelt verbaltrakassert og klapset her og der, på toppen av alt det andre jeg har opplevd, og siden alt dette tydeligvis er en del av en kjønnsrolle jeg aldri har vært med å skape men som har blitt påtvunget i alle år, så er det sånn sett et helvete å være kvinne. Men den offisielle versjonen av å være kvinne i Norge, er gjerne at kvinner i dag har alt de trenger for å klare seg, så hjelpebehovet er ikke der. kvinner har egne penger, kvinner har familie og venner, kvinner har folk som tar vare på henne. Nei, ikke alle har det.

Dette var noe av det jeg har opplevd. Selvfølgelig finnes det langt verre skjebner enn min, jeg har møtt mange, de aller fleste er av hunkjønn.

Anonymkode: 76d45...53e

Er du seriøs? Grunnen til at jeg spør er fordi det var en annen tråd en stund tilbake hvor en mann fortalte om voldtekt og da var det også en annen som måtte overgå hans historie i tillegg til å presentere en virkelighet veldig få kjenner seg igjen i. Hvis både du og datteren din har blitt voldtatt har dere hatt max uflaks, eller så lyver du så det renner av deg. 

 

Anonymkode: bed86...297

[AnonymBruker]

Noe man opplever over tid, men allikevel med lang nok til i mellom til at man tror at det ikke skjer igjen. Dødsfall på dødsfall for eksempel.

Anonymkode: d84d6...5af

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kommer med sammenligninger her som ikke er helt på samme nivå.

Jeg aner ikke når voldtektene av meg begynte: den første jeg kan huske, skjedde en tid før jeg fylte fire år. Far pluss hans kamerat. Det ble mange flere voldtekter, og andre menn som var med på det. Jeg ble utsatt for hard fysisk vold også, gjerne mens de voldtok meg. Lærte meg å besvime selv, hvis jeg ikke besvimte spontant av smerter og sjokk.

Mor og oss barna kom oss bort fra far, og flyttet langt unna. Det ble likevel en barndom uten kjærlighet eller trygghet, der jeg ble utsatt for voldsbruk i mange år, var på nippet til å dø av sykdom ved et par tilfeller. I mors familie var det også andre menn som misbrukte meg og søstre på diverse måter. Dette varte hele oppveksten, i tillegg til nabomenn som blottet seg for jentene, skolegutter som klådde så snart man sto med ryggen til. Som 16-åring ble jeg voldtatt av en jevnaldrende gutt, sønn av en øvrighetsperson på hjemstedet. Hele oppveksten var jeg også vitne til kioskers og bensinstasjoners utvalg av "mannfolkblad", med nakne og skrevende pornomodeller på forsiden. Osv,osv,osv.

Som voksen og mor, holdt jeg datteren min unna den skadelige familien min: også ble hun misbrukt av noen andre istedet. Hun har opplevd mobbing og voldsbruk fra jevnaldrende. Og blitt voldtatt.

I alle år har jeg og andre blitt tvangsforet med mannlig seksuell utagering, alt fra trakasserende tilrop som "øyh! hora!" til vold og overgrep, tutet ørene fulle med at det er jenters og kvinners eget ansvar å unngå overgrep, og at trakasserende oppførsel fra menn bare er noe vi må finne oss i, et kompliment, tilogmed!  Igjen og igjen og igjen har vi blitt fnyst av, skjøvet vekk og avvist når vi har prøvd å finne hjelp eller støtte, litt forståelse. Vi har blitt avvist på legevakt, hos politi, på krisesenter.

Vil vi ta opp problemer knyttet til hvordan vi blir behandlet og mishandlet av menn, blir vi beskyldt for å være hysteriske mannehatere med ønske om å utrydde menn, eller enda verre: kastrere dem. Igjen og igjen forsøker menn å få oss til å holde kjeften og ikke si noe om hvoran de verste av dem er. Fy faen, jeg er så LEI!!!

Aldri har jeg eller noen jeg kjenner, fornektet det faktum at også gutter og menn voldtas, og at det er et enormt tabu rundt dette. Det er ikke kvinner som har pålagt dette tabuet, tvertom er det kvinners innsats for å hjelpe voldtektsofre, som har gjort det mulig for menn å oppsøke hjelp. Med tiden har det blitt mer fokus på mannlige overgrepsofre, og det er kjempebra!

Samtidig opplever jeg at flere gjør som deg, AB, og hevder at vi ikke bryr oss, og enda verre: Dere framstiller kllåing som det verste vi kan bli utsatt for, bare fordi vi også tar opp det problemet som det er. Dere framstiller voldtekt av en gutt som verre enn voldtekt av jenter, fordi det "ikke ligger i mannlig kjønnsrolle å bli voldtatt".

Ligger det liksom i kvinners kjønnsrolle, da? I såfall - hvem har bestemt det, og på hvilken måte er dette greit?

Spør du meg, er det nemlig helt jævlig å bli f.eks. seksuelt verbaltrakassert og klapset her og der, på toppen av alt det andre jeg har opplevd, og siden alt dette tydeligvis er en del av en kjønnsrolle jeg aldri har vært med å skape men som har blitt påtvunget i alle år, så er det sånn sett et helvete å være kvinne. Men den offisielle versjonen av å være kvinne i Norge, er gjerne at kvinner i dag har alt de trenger for å klare seg, så hjelpebehovet er ikke der. kvinner har egne penger, kvinner har familie og venner, kvinner har folk som tar vare på henne. Nei, ikke alle har det.

Dette var noe av det jeg har opplevd. Selvfølgelig finnes det langt verre skjebner enn min, jeg har møtt mange, de aller fleste er av hunkjønn.

Anonymkode: 76d45...53e

Dette var hjerteskjærende💔💔

Har du fått bearbeidet traumene dine? Håper du er omringet med gode mennesker nå. 

Ts

Anonymkode: 15366...cc4

[AnonymBruker]

En krisepsykolog pleide si at den verste enkelthendelse et menneske kan oppleve, er å bli vitne til at far dreper mor. 

Anonymkode: 0b26d...2e5

[AnonymBruker]

Dem som opplever forsvinninger av sitt barn, der dem aldri funnet.. Tenk deg å leve i den uvissheten om barnet er i livet, om det er innestengt en plass, død osv. Det må være helt jævlig 😢 

Eller saker som feks hun dattera til Josef Fritzl, som visste at ingen leta etter henne og ble gjentatte ganger voldtatt av sin egen far, ble gravid med han, så leve med frykten at noe skulle skje dem. 😩

Anonymkode: c1175...e40

[AnonymBruker]

Sykdom/smerter, ulykker, ikke få hjelp i helsevesenet, miste et/flere barn, dødfødsel, miste ektefelle, miste foreldre i ung alder, psykisk/fysisk vold, tortur, kidnappet/holdt fanget over lang tid, vokse opp i krigssoner, drap i nære relasjoner, incest/pedofili, overgrep/voldtekt, miste noen som står deg nær i selvmord, være så syk at du begår selvmord, de groveste formene for mobbing +++

Selv er det verste så langt å være alvorlig syk og ha helt hinsides smerter og bli nektet smertestillende fordi noen har skrevet feil i journalen. I tillegg har jeg vokst opp med en veldig syk mor, som preget meg en del. Hun har også fått veldig mangelfull helsehjelp, og det er også veldig belastende for de rundt.

Anonymkode: 7ac68...1bd

[AnonymBruker]

Og som en over sa: Forsvinninger, der man ikke aner noe om hva som skjedde.

Anonymkode: 7ac68...1bd

[SnoopyBoy]

Turpin-barna. Det værste jeg har hørt om...https://eu.desertsun.com/story/news/crime_courts/2018/06/22/turpin-children-were-choked-caged-thrown-down-stairs-prosecutor-says/726304002/

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe man opplever over tid, men allikevel med lang nok til i mellom til at man tror at det ikke skjer igjen. Dødsfall på dødsfall for eksempel.

Anonymkode: d84d6...5af

Ja, det skaper konstant utrygghet og mange ubearbeidet sorger 😰💔

ts

Anonymkode: 15366...cc4

[DominantHr]

Det er klart at det er mye vondt som kan skje mennesker, men for den lille gutten som får forhuden inn i glidelåsen, er nok det det verste som kan inntreffe.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, DominantHr skrev:

Det er klart at det er mye vondt som kan skje mennesker, men for den lille gutten som får forhuden inn i glidelåsen, er nok det det verste som kan inntreffe.

Det kan min mann skrive under på;)

Anonymkode: 7ac68...1bd

[caline]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kommer med sammenligninger her som ikke er helt på samme nivå.

Jeg aner ikke når voldtektene av meg begynte: den første jeg kan huske, skjedde en tid før jeg fylte fire år. Far pluss hans kamerat. Det ble mange flere voldtekter, og andre menn som var med på det. Jeg ble utsatt for hard fysisk vold også, gjerne mens de voldtok meg. Lærte meg å besvime selv, hvis jeg ikke besvimte spontant av smerter og sjokk.

Mor og oss barna kom oss bort fra far, og flyttet langt unna. Det ble likevel en barndom uten kjærlighet eller trygghet, der jeg ble utsatt for voldsbruk i mange år, var på nippet til å dø av sykdom ved et par tilfeller. I mors familie var det også andre menn som misbrukte meg og søstre på diverse måter. Dette varte hele oppveksten, i tillegg til nabomenn som blottet seg for jentene, skolegutter som klådde så snart man sto med ryggen til. Som 16-åring ble jeg voldtatt av en jevnaldrende gutt, sønn av en øvrighetsperson på hjemstedet. Hele oppveksten var jeg også vitne til kioskers og bensinstasjoners utvalg av "mannfolkblad", med nakne og skrevende pornomodeller på forsiden. Osv,osv,osv.

Som voksen og mor, holdt jeg datteren min unna den skadelige familien min: også ble hun misbrukt av noen andre istedet. Hun har opplevd mobbing og voldsbruk fra jevnaldrende. Og blitt voldtatt.

I alle år har jeg og andre blitt tvangsforet med mannlig seksuell utagering, alt fra trakasserende tilrop som "øyh! hora!" til vold og overgrep, tutet ørene fulle med at det er jenters og kvinners eget ansvar å unngå overgrep, og at trakasserende oppførsel fra menn bare er noe vi må finne oss i, et kompliment, tilogmed!  Igjen og igjen og igjen har vi blitt fnyst av, skjøvet vekk og avvist når vi har prøvd å finne hjelp eller støtte, litt forståelse. Vi har blitt avvist på legevakt, hos politi, på krisesenter.

Vil vi ta opp problemer knyttet til hvordan vi blir behandlet og mishandlet av menn, blir vi beskyldt for å være hysteriske mannehatere med ønske om å utrydde menn, eller enda verre: kastrere dem. Igjen og igjen forsøker menn å få oss til å holde kjeften og ikke si noe om hvoran de verste av dem er. Fy faen, jeg er så LEI!!!

Aldri har jeg eller noen jeg kjenner, fornektet det faktum at også gutter og menn voldtas, og at det er et enormt tabu rundt dette. Det er ikke kvinner som har pålagt dette tabuet, tvertom er det kvinners innsats for å hjelpe voldtektsofre, som har gjort det mulig for menn å oppsøke hjelp. Med tiden har det blitt mer fokus på mannlige overgrepsofre, og det er kjempebra!

Samtidig opplever jeg at flere gjør som deg, AB, og hevder at vi ikke bryr oss, og enda verre: Dere framstiller kllåing som det verste vi kan bli utsatt for, bare fordi vi også tar opp det problemet som det er. Dere framstiller voldtekt av en gutt som verre enn voldtekt av jenter, fordi det "ikke ligger i mannlig kjønnsrolle å bli voldtatt".

Ligger det liksom i kvinners kjønnsrolle, da? I såfall - hvem har bestemt det, og på hvilken måte er dette greit?

Spør du meg, er det nemlig helt jævlig å bli f.eks. seksuelt verbaltrakassert og klapset her og der, på toppen av alt det andre jeg har opplevd, og siden alt dette tydeligvis er en del av en kjønnsrolle jeg aldri har vært med å skape men som har blitt påtvunget i alle år, så er det sånn sett et helvete å være kvinne. Men den offisielle versjonen av å være kvinne i Norge, er gjerne at kvinner i dag har alt de trenger for å klare seg, så hjelpebehovet er ikke der. kvinner har egne penger, kvinner har familie og venner, kvinner har folk som tar vare på henne. Nei, ikke alle har det.

Dette var noe av det jeg har opplevd. Selvfølgelig finnes det langt verre skjebner enn min, jeg har møtt mange, de aller fleste er av hunkjønn.

Anonymkode: 76d45...53e

Alt jeg vil er å gi deg en kjempe stor klem! Jeg er helt tom for ord og føler ingenting blir riktig å si, for det finnes faktisk ikke ord som kan beskrive hvor jævllg det var å lese dette. Alt jeg håper er at du har det bedre nå og at du har folk rundt deg❤️

[AnonymBruker]

Les bøkene rundt alvdalsaken, så blir de fleste trivialtiteter små. Opplevde også missbruk, men ikke i nærheten av så grusomt som de barna måtte tåle. For meg personlig så er jo det å miste mine barn den store skrekken. 

Anonymkode: 2c864...1a6

[Gjest hind]

19 hours ago, lille humla said:

https://en.wikipedia.org/wiki/Murder_of_Sylvia_Likens

Forferdelig.

Denne er også helt grusom. Stakkars, stakkars fullstendig hjelpeløse lille ungen. 

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kommer med sammenligninger her som ikke er helt på samme nivå.

Jeg aner ikke når voldtektene av meg begynte: den første jeg kan huske, skjedde en tid før jeg fylte fire år. Far pluss hans kamerat. Det ble mange flere voldtekter, og andre menn som var med på det. Jeg ble utsatt for hard fysisk vold også, gjerne mens de voldtok meg. Lærte meg å besvime selv, hvis jeg ikke besvimte spontant av smerter og sjokk.

Mor og oss barna kom oss bort fra far, og flyttet langt unna. Det ble likevel en barndom uten kjærlighet eller trygghet, der jeg ble utsatt for voldsbruk i mange år, var på nippet til å dø av sykdom ved et par tilfeller. I mors familie var det også andre menn som misbrukte meg og søstre på diverse måter. Dette varte hele oppveksten, i tillegg til nabomenn som blottet seg for jentene, skolegutter som klådde så snart man sto med ryggen til. Som 16-åring ble jeg voldtatt av en jevnaldrende gutt, sønn av en øvrighetsperson på hjemstedet. Hele oppveksten var jeg også vitne til kioskers og bensinstasjoners utvalg av "mannfolkblad", med nakne og skrevende pornomodeller på forsiden. Osv,osv,osv.

Som voksen og mor, holdt jeg datteren min unna den skadelige familien min: også ble hun misbrukt av noen andre istedet. Hun har opplevd mobbing og voldsbruk fra jevnaldrende. Og blitt voldtatt.

Jeg forstår ikke hvorfor du siterer meg for å komme med din egen historie. Er det fordi du prøver å overgå min? Ser du på dette som en konkurranse? Hvorfor sammenligner ikke du din historie med de andre som har fortalt om erfaringene sine? Eller er mine erfaringer irrelevant på grunn av at jeg er gutt og du vil "vise" at jenter som blir voldtatt har det verre enn gutter?

Jeg har opplevd mye av det samme som deg men jeg lot detaljene ligge i det første innlegget mitt fordi jeg synes det er ubehagelige, men hvis du vil ha detaljer så har du de her. Jeg vet jeg har blitt seksuelt misbrukt fra så og si fødselen av. Når jeg var 5 år ble jeg for første gang voldtatt (ved penetrering) og det er det jævligste jeg har opplevd. Og det sluttet ikke etter den ene gangen. Mamma visste om voldtektene og tillot han å utføre de. Hun var ikke vitne til voldtektene men hu ga faen og røykte hasj hver dag. Jeg gjorde som deg, fikk meg selv til å besvime. Holdt mye pusten eller begravde ansiktet inni sofaen for å besvime. Ble tisset på over hele kroppen og bundet fast. Lot være å spise mat, delvis på grunn av at jeg fikk en naturlig rusfølelse av å gå uten mat og var derfor "mindre tilstede" når jeg ble voldtatt, men også fordi det var så vondt å gå på do. Jeg har varige skader der nede. 

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

I alle år har jeg og andre blitt tvangsforet med mannlig seksuell utagering, alt fra trakasserende tilrop som "øyh! hora!" til vold og overgrep, tutet ørene fulle med at det er jenters og kvinners eget ansvar å unngå overgrep, og at trakasserende oppførsel fra menn bare er noe vi må finne oss i, et kompliment, tilogmed!  Igjen og igjen og igjen har vi blitt fnyst av, skjøvet vekk og avvist når vi har prøvd å finne hjelp eller støtte, litt forståelse. Vi har blitt avvist på legevakt, hos politi, på krisesenter.

Det du sier her kjenner jeg meg ikke igjen i. Kanskje du er en del eldre enn meg? Jeg vet at ting var slik før og menn så ofte ned på kvinner, men slik er det virkelig ikke lengre nå i Norge. Vi lærer om dette på skolen. Jeg er 20, og har ved få tilfeller sett at kvinner blir ropt på eller «catcalled» som det også heter, men da er det alltid noen som forsvarer(jeg har gjort det). Var på en uteplass i kø for å kjøpe en drink og ei jente ble klasket på rumpa. ALLE i køen reagerte og mannen ble kastet ut av utestedet. Du skriver som om bare kvinner kan oppleve seksuell trakassering. Jeg har selv blitt seksuelt trakassert av kvinner flere ganger. Damer som kommer bort og skal «ri» på låret mitt. Damer som plutselig tar på penisen min under en helt vanlig samtale. Har opplevd at ei dame dro av meg buksa mens jeg sto på dansegulvet og folk fniste eller lo. Hun ble ikke kastet ut heller. Samfunnet vil bare at menn skal finne seg i slike ting. At vi skal være tøffe.

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vil vi ta opp problemer knyttet til hvordan vi blir behandlet og mishandlet av menn, blir vi beskyldt for å være hysteriske mannehatere med ønske om å utrydde menn, eller enda verre: kastrere dem. Igjen og igjen forsøker menn å få oss til å holde kjeften og ikke si noe om hvoran de verste av dem er. Fy faen, jeg er så LEI!!!

 

Helt enig. Og i innlegget du siterte så tok jeg opp problemene det er å være gutt og bli utsatt for voldtekt der samfunnet ikke bryr seg. Kanskje innlegget mitt var litt "slemt" skrevet men jeg ble likevel kalt bitter og troll. Du fikk mange trøstende svar på innlegget ditt og det synes jeg er bra, men samtidig blir jeg trist for jeg har aldri fått slike kommentarer hverken online eller i det virkelige liv. Synes det er fryktelig urettferdig. Må jeg virkelig holde følelsene min inni meg resten av livet? Fy faen, jeg er så lei.

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samtidig opplever jeg at flere gjør som deg, AB, og hevder at vi ikke bryr oss, og enda verre: Dere framstiller kllåing som det verste vi kan bli utsatt for, bare fordi vi også tar opp det problemet som det er. Dere framstiller voldtekt av en gutt som verre enn voldtekt av jenter, fordi det "ikke ligger i mannlig kjønnsrolle å bli voldtatt".

Ligger det liksom i kvinners kjønnsrolle, da? I såfall - hvem har bestemt det, og på hvilken måte er dette greit?

Hvor skriver jeg at klåing er det verste? Jeg blir bare provosert når damer kaller klåing for voldtekt. For ja, det ER kvinner som kaller slike ting voldtekt og derfor mener jeg ordet blir vannet ut. Det hadde også vært en fordel om kvinner som er imot voldtekt av BEGGE kjønn kunne snakket ut. Jeg har aldri møtt en sånn kvinne. Tror helt ærlig ikke de finnes.

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spør du meg, er det nemlig helt jævlig å bli f.eks. seksuelt verbaltrakassert og klapset her og der, på toppen av alt det andre jeg har opplevd, og siden alt dette tydeligvis er en del av en kjønnsrolle jeg aldri har vært med å skape men som har blitt påtvunget i alle år, så er det sånn sett et helvete å være kvinne. Men den offisielle versjonen av å være kvinne i Norge, er gjerne at kvinner i dag har alt de trenger for å klare seg, så hjelpebehovet er ikke der. kvinner har egne penger, kvinner har familie og venner, kvinner har folk som tar vare på henne. Nei, ikke alle har det.

 Dette var noe av det jeg har opplevd. Selvfølgelig finnes det langt verre skjebner enn min, jeg har møtt mange, de aller fleste er av hunkjønn.

Tro meg, det er ikke  gøy å være gutt heller. Det er faktisk helt JÆVLIG. Jeg tror ikke det er verre å være kvinne enn gutt i norge i 2018. Under fadderuken for et år siden drakk jeg meg veldig full sammen med en jente, og hun ville bli med meg hjem. Jeg var så full at jeg fikk blackout i senga. Det eneste jeg husker er at hun sugde meg. Dagen etterpå ble jeg stemplet som en overgriper fordi jeg hadde med meg ei full jente hjem og hun var ikke istand til å samtykke. Venninnene hennes sa at jeg var "heldig" at jeg ikke ble anmeldt og at må passe meg neste gang.

Ikke bare må jeg som gutt gå rundt i frykt for å bli slått/voldtatt men også gå i frykt for å komme borti ei kvinne med uhell for da er jeg tydeligvis en overgriper.

Jeg er faktisk ikke kvinnehater hvis det er det du tror. Føler hele innlegget ditt handler om å forsvare kvinner. Tro det eller ei, jeg er faktisk mer komfortabel rundt kvinner enn menn, selv om jeg har problemer å stole på noen av de. 

Anonymkode: 5c38c...9e6

[duplexx]

På 26.8.2018 den 0.12, AnonymBruker skrev:

Det skjer masse grusomt i verden. Jeg tror personlig at det verste en person kan gjennomgå er misbruk/voldtekt, tortur, vokse opp fullstendig avvist og uten kjærlighet, være vitne til at de nærmeste blir drept eller skadet, miste foreldre/egne barn, leve i konstant frykt/utrygghet, alvorlig sykdom (fysisk og psykisk) osv. 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 15366...cc4

Det er vel helt individuelt? Jeg tenker tre mennesker kan oppleve det samme, men reagere forskjellig.

Jeg hadde en far som drakk, slo og solgte meg til vennene sine, men det verste var faktisk at mamma satt meg på trappen til denne mannen, og dro fra meg mens jeg hylte og skrek fordi jeg var livredd. Helgesamvær skulle pappaen få!

Følelsen av forlatthet føltes nok litt som å dø en sakte død, jeg har ofte trodd jeg aldri ville se mamma igjen, eller at pappa aldri kom til å kjøre meg hjem igjen...

Smerte er helt marginalt sammenlignet med frykt, i min verden. 

[AnonymBruker]

Hva som er det verste et menneske kan oppleve er helt opp til det mennesket. Det er det ingen fasit for. 

Anonymkode: b84e5...542

[Gjest Anonymus Notarius]

På 26.8.2018 den 0.12, AnonymBruker skrev:

Det skjer masse grusomt i verden. Jeg tror personlig at det verste en person kan gjennomgå er misbruk/voldtekt, tortur, vokse opp fullstendig avvist og uten kjærlighet, være vitne til at de nærmeste blir drept eller skadet, miste foreldre/egne barn, leve i konstant frykt/utrygghet, alvorlig sykdom (fysisk og psykisk) osv. 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 15366...cc4

Å miste foreldrene sine er trist, men det er veldig langt fra det verste man kan oppleve. Det er noe de aller fleste må gjennom før eller siden, det er naturens gang. Å miste barna sine derimot, er "unaturlig", og kan være blant det verste mennesker kan oppleve. Tortur og fangenskap (type konsentrasjonsleir), å vokse opp og bo i krigssoner der folk dør rundt deg hele tiden eller å ha en veldig alvorlig sykdom som fører til mye smerte og tap av kroppsfunksjoner er også eksempler på ting jeg tror er blant det verste man kan oppleve.

[AnonymBruker]

Jeg vil si at svaret på spørsmålet  i trådtittelen er: Det er individuelt.

Anonymkode: fddd8...974

[AnonymBruker]

Har opplevd at min x prøvde å ta livet sitt på en særdeles brutal måte hele to ganger, og jeg ble skadet i det ene forsøket.. Takk gud for at han ikke er i livet mitt noe mer (ikke død) 

Har opplevd utroskap gjentatte ganger, samt psykisk mishandling av min x. 

De to tingene er veldig høyt oppe for meg av grusomme ting man kan oppleve. Når man ikke en gang kan føle seg trygg rundt de nærmeste.. 

Men jeg tror også at seksuelt misbruk og vold som barn er forferdelig. Selvmord av foreldre/partner. Ulykke eller død hos partner eller barn. Alvorlig sykdom, som fører til død hos en selv. Miste hus og hjem, miste omsorgen til barn, bli kidnappet og voldtatt/drept, solgt i sexindustri, osv osv. 

Jeg tror det er vanskelig å sette fingeren på en ting, å si at det er det vanskeligste et menneske kan oppleve, punktum. For noen er det å miste dyra sine, for andre er det barn, for noen partnere, mens andre er mest redd for voldtekt og død. Men at det er flere ting som kan knuse håper og livsønsket til en person, det er sikkert og visst. 

PS, jeg har en fantastisk kjæreste i dag og har det veldig bra, så skrev ikke dette for å sanke noe sympati, eller for å si at dette er det verste man kan oppleve.

Anonymkode: b67c8...31a