Helt ærlig, er det flere her som ikke har venner?

[AnonymBruker]

Helt ærlig, er det flere her som vil si at de ikke har noen venner? Dere som ikke har venner, hvorfor tror du livet ble slikt?

Jeg er en 27år gammel venneløs kvinne. Hvorfor det ble slik er vanskelig å si. På hjemplassen var jeg mobbeofferet. De få vennene jeg hadde forsvant etterhvert som de kom nærmere mobberne, i frykt for å bli mobbet igjen for å vise seg med meg.

Tidlig 20 årene ble brukt på å gjøre noe med venneløs situasjon. Jeg flyttet for å studere. Var med i fadderuken, meldte meg i røde kors, frivilling på studenthuset. Inviterte klassen hjem til meg på vors, pizza, filmkveld. De kom og vi hadde det hyggelig, men jeg fikk aldri innovasjon tilbake. Det ble med bekjente. Alle hadde nok med sine kan man si.

Jeg hadde i 6-7 måneder to venninner. Vi hadde det kjempe koselig sammen og jeg følge meg inkludert. Men alt stoppet da en kompis av hun ene falt for meg (jeg var ikke forelska i han), og la meg for hat. Hun andre tok parti med henne. Så da stoppet de relasjonene. 

 

Nå er jeg ferdig utdannet og har flyttet til enda et nytt sted og vært her i 3 år. Har fast jobb, samboer og en baby. Men forsatt bare bekjente ellers. Ingen som spør meg hvordan jeg har det, ingen å ta jentetur med.  Ingen nære relasjoner.

Min erfaring er at det ikke er vondt ment av menneskene rundt, men at de har nok med seg og sine. Å få venner når man ikke har grunnvenner fra barndommen er vanskelig 😕 

 

er der flere i samme kjedelige båt som meg uten venner?

 

Anonymkode: a0498...017

[Grandiosaergreit]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Jeg hadde i 6-7 måneder to venninner. Vi hadde det kjempe koselig sammen og jeg følge meg inkludert. Men alt stoppet da en kompis av hun ene falt for meg (jeg var ikke forelska i han), og la meg for hat. Hun andre tok parti med henne. Så da stoppet de relasjonene. 

Anonymkode: a0498...017

Da har du jo hatt venner, ingen grunn til at  du ikke skal få nye venner.  

Synes du bør fortsette å ta initiativ til å få nye venninner. Det kreves litt innsats, men det er sånn man får venninner. 

Det er mange som er i samme situasjon som deg. Søsteren min var som deg for ett år siden. Hun hadde var ferdig studert, flyttet til ny by, hadde nettopp fått unge. Søsteren min var ensom i starten, men så tok hun mye initiativ og endte med å få en del venninner. Hennes nye bestevenninne  er en av hennes naboer som har unge født omtrent på samme tid som min søsters unge. 

Er en del nettsider også hvor man kan sette ut venneannonser.

Forstår det er vondt å være ensom. 

Endret 17. august 2018 av Grandiosaergreit

[AnonymBruker]

Har ikke venner, men det er fordi jeg ikke vil ha det. Jeg er en 100% person, har ikke ork til å stille opp for flere enn egne barn, søsken og foreldre.

 

Anonymkode: 9a5a5...a52

[HeleneHarepuz]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig, er det flere her som vil si at de ikke har noen venner? Dere som ikke har venner, hvorfor tror du livet ble slikt?

Jeg er en 27år gammel venneløs kvinne. Hvorfor det ble slik er vanskelig å si. På hjemplassen var jeg mobbeofferet. De få vennene jeg hadde forsvant etterhvert som de kom nærmere mobberne, i frykt for å bli mobbet igjen for å vise seg med meg.

Tidlig 20 årene ble brukt på å gjøre noe med venneløs situasjon. Jeg flyttet for å studere. Var med i fadderuken, meldte meg i røde kors, frivilling på studenthuset. Inviterte klassen hjem til meg på vors, pizza, filmkveld. De kom og vi hadde det hyggelig, men jeg fikk aldri innovasjon tilbake. Det ble med bekjente. Alle hadde nok med sine kan man si.

Jeg hadde i 6-7 måneder to venninner. Vi hadde det kjempe koselig sammen og jeg følge meg inkludert. Men alt stoppet da en kompis av hun ene falt for meg (jeg var ikke forelska i han), og la meg for hat. Hun andre tok parti med henne. Så da stoppet de relasjonene. 

 

Nå er jeg ferdig utdannet og har flyttet til enda et nytt sted og vært her i 3 år. Har fast jobb, samboer og en baby. Men forsatt bare bekjente ellers. Ingen som spør meg hvordan jeg har det, ingen å ta jentetur med.  Ingen nære relasjoner.

Min erfaring er at det ikke er vondt ment av menneskene rundt, men at de har nok med seg og sine. Å få venner når man ikke har grunnvenner fra barndommen er vanskelig 😕 

 

er der flere i samme kjedelige båt som meg uten venner?

 

Anonymkode: a0498...017

Å det hørtes trist ut. Du får finne en eller annen hobby. Men du har barn og etter hvert blir du kjent med noen. Jeg har venner, men føler meg litt alene noen ganger fordi vi liker forskjellig ting og jeg er akkurat skilt meg. 

[AnonymBruker]

Hei!

Jente/dame på 34 år her.

Jeg synes det er veldig ubehagelig å innrømme det ( det er det igrunn første gang jeg har gjort). Men jeg har igrunn få venner og ingen nære venner lengre. Jeg skjemmes av det, for slik samfunnet er bygget opp SKAL liksom alle ha en stor vennegjeng og være utadvendt. Men det er jo ikke alle som har behov for det (deriblant meg). For noen holder det med en til to venner.

Hva er egentlig venner? For jeg har mange bekjente. Har mange flotte kolleger som jeg deler både personlige ting og har det gøy med. Jeg har en nabo på min egen alder, og vi treffes ofte med barna, er på ferie med familien min og hennes, spise middag sammen og drikker vin med ektefellene våre. Aldri at vi utvider det og gjør noe sammen bare vi. På en måte kan vi vel kalles venner, men kanskje ikke?

Jeg har et par venniner fra studiene og videregående som jeg holdt kontakt med lenge, men d har liksom dabbet av de siste årene. Flere av de er også i tidsklemma de også, noen i en helt annen livssituasjon uten barn, og noen har tatt lite initiativ tilbake når jeg har foreslått masse. Med sistnevnte kategori orker jeg ikke etter en stund, d må være begge veier. 

Så er det jo samboere og ektefeller til kompisene til mannen. Der er det jo mange potensielle venniner, men får det liksom ikke til. Vi møtes som regel til middag og fest med mannfolkene. Sårt når jeg ikke får det til. 

Jeg tror nok jeg er ekstremt dårlig til å holde på venner. Og sånn som livet mitt er nå med tre barn, krevende jobb og mye reising i jobben, har jeg ikke overskudd. Har få venner som bare stikker innom, ingen igrunn. 

Kjenner jeg blir veldig lei meg når jeg ser på andre som har ekstremt mange venner og er flink til å opprettholde gamle vennskap. SoMe er jo den kanalen der slike ting blir ekstra synlig synes jeg, 

Når jeg tenker meg om så har jeg mange rundt meg, men det jeg savner innimellom er en skikkelig nær vennine som jeg kan dele alt med. 

Klem til deg. Jeg krysser fingrene for at du finner deg venner, men man må ha tid, overskudd og det tar noen ganger tid...

Anonymkode: 5d9c5...1ba

[origin]

Ja jeg er ensom og uten venner men prøver fortsatt... holdt på å falle for en gutt men han skulle selvfølgelig ut å reise kort tid etter på....

Vanskelig å bygge nye relasjoner i voksen alder etter å ha møtt veggen

Endret 17. august 2018 av origin

[AnonymBruker]

Mine venner forsvant da jeg flyttet, giftet meg og fikk barn. Det er ca 15 år siden. 

Anonymkode: 2a1d5...830

[AnonymBruker]

Ja, men jeg er 29 og har ikke samboer eller barn. 

Anonymkode: 50c2f...c1c

[AnonymBruker]

Jeg er 36 og har heller ingen venner:( Vennskap varer bare en kort stund. Vet ikke hva det er galt med meg....

Anonymkode: d2527...23c

[AnonymBruker]

Ja, har flere bekjente, men ingen veldig nære venninner. Jeg tror det er fordi jeg er rask å trekke meg unna, blitt skuffet så mange ganger, når jeg har lagt mer i vennskapet enn jeg får tilbake🙁 

Anonymkode: 6e80f...a4f

[Elán]

Har ikke noen ordentlige venner. Har en jeg drar på fest til maks to ganger i året og ei som jeg rett og slett har vokst fra. Hadde også ei som nå bor i hovedstaden. Hun lever "rockelivet". Sex, drugs and rock 'n' roll. Vi hadde det til felles, men så ble jeg gravid og ble voksen og ansvarlig hvor hun ennå holder på med det samme gamle. 

[AnonymBruker]

Jeg har venner, men vil bare si at du må ikke ha barndomsvenner. Alle vennene jeg har nå fikk jeg etter at jeg fylte 20, gjennom jobb, skole eller barn på samme alder.

Anonymkode: 0636e...dcb

[dillyduzit]

Det er så enkelt for folk å si; jammen skaff deg venner, gjør ditt, gjør datt når du likevel sitter igjen med bekjente. Jeg hadde mange venner på VGS som nå er bekjente, mange vil nok ikke en gang si hei dersom vi tilfeldig møtes på gaten. Jeg husker sårt fra ungdomskolen hvor tvillingsøster hadde massevis av gode venner, og enda har et par bestevenninner, vi skulle begynne på forskjellige skoler og nå skulle jeg endelig få min sjanse (som jeg fikk), vips er vi på 3.året og igjen er de alle mer interessert i henne, fordi dette er jo tvillingsøsteren vi har hørt så mye om! Dere kan tenke dere hva som skjedde. Mine venner ble hennes, jeg ble glemt. 

Og jeg har godtatt det. Hun hadde det veldig enkelt for å skaffe seg venner, jeg var litt mer tilbakeholden, litt mer sjenert kanskje? Deprimerende helt klart, men igjen, dette er noe jeg har forsonet meg med. Hvem skal man be når man gifter seg? Hvem skal være forlovere? Det er slike tanker som skremmer meg. 

Det skal som nevnt ikke sies at jeg ikke har hatt venner, for jeg har hatt noen gode bestevenninner jeg også i løpet av årene, men alderen kommer på, noen bor i utlandet, noen på andre siden av landet, noen reiser og det blir ikke særlig lett å møtes slik som det var. 

 Jeg skal si meg så heldig at jeg har mannen som både partner og bestevenn, og han er mer enn hva jeg kunne ha drømt om. Tenker så lenge vi har hverandre så kommer alt til å gå helt fint. 

 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, har flere bekjente, men ingen veldig nære venninner. Jeg tror det er fordi jeg er rask å trekke meg unna, blitt skuffet så mange ganger, når jeg har lagt mer i vennskapet enn jeg får tilbake🙁 

Anonymkode: 6e80f...a4f

43 år og samme erfaring. Har tatt meg i nakken mange ganger og presset meg selv til å holde kontakt men det blir aldri noe mere ut av det. På spørsmål om noen vil komme på besøk eller finne på noe er alltid svaret «kan ikke du heller komme til meg» med argumenter som «er alene med barna denne uken» osv. Vel etter 20 besøk eller mere hvor det er jeg som besøker (var alene med tre barn i ti år) og det fortsatt er vanskelig å komme en liten tur innom meg gir jeg opp. Jeg har det rent og pent hjemme, er ingen annen grunn til at folk ikke kommer enn at det e enklere for meg å gå ut enn for andre. Det blir rett og slett sårende i lengden. 

Anonymkode: 7b912...2ae

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke venner. Jeg har prøvd, men må innrømme at jeg gir litt opp etter negative opplevelser. Blir alltid en god nummer to samme hva. Jeg er kun grei å være sammen med når folk ikke har andre som kan.

Ble kjent med ei tidligere i år og vi hadde det koselig en stund, men hun pratet mye om alle vennene hun ønsket seg og at ingen ville være venn med henne. Så med en gang noen andre ønsket å være venn med henne så ble jeg ignorert, men med engang hun møtte motstand fra dem eller de ikke kunne så kom hun til meg. Ble også kjent med en annen etter det, men når hun begynte å snakke om at hun hadde spurt så mange før meg om de kunne og kun tok kontakt i fylla så trakk jeg meg litt. Mulig mine dårlige erfaringer forsterket det, men jeg orker ikke folk som bare "ja, hun er nå grei nok siden jeg ikke har noen andre".

Skulle ønske jeg kunne truffet noen som faktisk ønsket å være venn med meg og ikke bare noen som kan fylle tomrommet der og da.

Anonymkode: 62c46...897

[Grandiosaergreit]

26 minutter siden, dillyduzit said:

Det er så enkelt for folk å si; jammen skaff deg venner, gjør ditt, gjør datt når du likevel sitter igjen med bekjente.

Selvsagt er det lettere sagt enn gjort. sånn er det jo med det meste. Men det betyr jo ikke at rådene er gale. Skal man få seg jobb så må man søke på jobber. Det betyr jo ikke at alt kommer til å ordne seg etter første søknad man sender.  Men man må sende søknader og man må fortsette selv om man får avslag på de første om man skal få jobb. 

Dette med at man skal være evig venneløs uansett hva man foretar seg tror jeg virkelig ikke på! Hvorfor skulle det være sånn at bare fordi man har mistet sine tidligere venninner så skal man ikke kunne få nye? Det gir ingen mening i mitt hode. 

Edit: Derimot så tror jeg på noe som kalles depresjon. En følelse av håpløshet  når man har det dårlig. Det er menneskelig. Men det betyr jo ikke at de depressive tankene er rasjonelle! 

Endret 17. august 2018 av Grandiosaergreit

[Rosaboble15]

14 minutter siden, dillyduzit skrev:

Det er så enkelt for folk å si; jammen skaff deg venner, gjør ditt, gjør datt når du likevel sitter igjen med bekjente. Jeg hadde mange venner på VGS som nå er bekjente, mange vil nok ikke en gang si hei dersom vi tilfeldig møtes på gaten. Jeg husker sårt fra ungdomskolen hvor tvillingsøster hadde massevis av gode venner, og enda har et par bestevenninner, vi skulle begynne på forskjellige skoler og nå skulle jeg endelig få min sjanse (som jeg fikk), vips er vi på 3.året og igjen er de alle mer interessert i henne, fordi dette er jo tvillingsøsteren vi har hørt så mye om! Dere kan tenke dere hva som skjedde. Mine venner ble hennes, jeg ble glemt. 

Og jeg har godtatt det. Hun hadde det veldig enkelt for å skaffe seg venner, jeg var litt mer tilbakeholden, litt mer sjenert kanskje? Deprimerende helt klart, men igjen, dette er noe jeg har forsonet meg med. Hvem skal man be når man gifter seg? Hvem skal være forlovere? Det er slike tanker som skremmer meg. 

Det skal som nevnt ikke sies at jeg ikke har hatt venner, for jeg har hatt noen gode bestevenninner jeg også i løpet av årene, men alderen kommer på, noen bor i utlandet, noen på andre siden av landet, noen reiser og det blir ikke særlig lett å møtes slik som det var. 

 Jeg skal si meg så heldig at jeg har mannen som både partner og bestevenn, og han er mer enn hva jeg kunne ha drømt om. Tenker så lenge vi har hverandre så kommer alt til å gå helt fint. 

 

Jeg blir litt trist av å lese innlegget ditt, samtidig er det litt godt fordi den versjonen av deg jeg ser på dette forumet virker så sterk, morsom og som en man ville hatt som venninne, så da føles det som om det er håp også. Egentlig blir jeg veldig trist av denne tråden, fordi jeg skulle ønske at jeg var den eneste som føler det sånn!

Men ja, vit at det finnes noen der ute som gjerne ville hatt en venninne som deg! 

 

[AnonymBruker]

Kommer ann på hvordan venner blir definert. Jeg blir bedt i større lag/fester så er noens ytre krets, og det et jo fint det. Og ikke bli glemt helt. 

Jeg har ikke venner jeg omgåes med av flere grunner. 

-Det faller meg ikke naturlig å bare stikke innom for en kaffe og skravlings. Pr nå har jeg ingen jeg føler for å gjøre dette med heller. Mest fordi de er så etablerte venner med hverandre at det bare blir rart. 

- Har ikke tid. Fordi jeg ikke har relasjoner med andre som er så nære så fyller jeg tiden min med annet. Jobben (9-10 timer hver dag) huset, barna, ulike styrer og verv (FAU, idrettslaget osv osv) og mannen. 

Jeg er sosial gjennom jobben og disse vervene. Så ser jo folk. Jeg slet og med klumpen i magen når jeg skulle gifte meg. Hadde ingen naturlig valg til forlover, ei heller søster. Men spurte en av de jeg hadde kjent lengst og som stilte opp for meg da jeg fikk eldstemann og de andre vennen forsvant, selvom vi ikke kunne katigoriseres som noen bestevenner akkurat. 

Anonymkode: 7b846...0c8

[Gjest Dævendøtte]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke venner, men det er fordi jeg ikke vil ha det. Jeg er en 100% person, har ikke ork til å stille opp for flere enn egne barn, søsken og foreldre.

 

Anonymkode: 9a5a5...a52

Samme her. Jeg stiller heller ikke særlig opp for mine egne om jeg kan slippe. Høres fælt ut, jeg hjelper selvsagt til om det er krise, men jeg står aldri først i køen. Blir så sliten av alle.... 

[AnonymBruker]

Nærmer meg 50 og har aldri hatt venner. Har hatt hyggelige bekjente, men det har aldri utviklet seg til vennskap.

Anonymkode: 41ba3...fa9