Han er redd han ikke fortjener meg

[AnonymBruker]

Jeg har blitt sammen med en mann jeg helt ærlig kan si at jeg kan tenke meg å bli sammen med resten av livet mitt. Men pga diverse opplevelser og sykdommen hans er han redd for at jeg skal innse at han ikke er bra nok for meg. Han hadde virkelig ikke noe bra mannlig forbilde før moren hans fant seg en annen mann, faren hans prøvde så godt han kunne å skjule demonene sine men når han drakk så kom de ut. Og faren drakk seg ihjel bokstavelig talt for han, når han var 20 skulle han bo hos faren et år for å slippe utgifter i ny by mens han gikk på skolen, og måtte ta mye etter faren fordi han gjorde aldri noe vanlig husarbeid. Så et halvt år inn hadde faren hatt et skremmende sykehus besøk og fått beskjed om at han måtte slutte å drikke, men han fortalte ingen om at han var så skaddet at han ville mest sannsynligvis dø om han drakk igjen. Han la seg inn på klinikk men sprakk når firmaet han jobbet for måtte gi slipp på en del folk og han var en av dem. Kjæresten kom hjem og fant han drikkende, 1 time senere begynte faren hans å hyle i smerter, spydde opp først spriten og så blod, og kjæresten kunne bare holde faren mens han døde i armene hans og ventet på ambulansen. 

Bare det i seg selv ville vært mye for mange, men kjæresten min har hatt problemer fra han var født. Han var heldig og unngikk å måtte operere anklene, men når han var 19 var han så ferdig utvokst at de kunne og måtte ta hofte operasjon på begge sider. Og selv om han nå for det meste klarer å gå for (selv om det gjør vondt), iblant er det nok med stokk, iblant krykker, men når smertene er som verst må han bruke rullestol. 

Han måtte ta enda en operasjon når han var 22, men den var ikke helt vellykket så han utviklet kroniske smerter og ble derfor vanskelig for han å jobbe noe særlig. Jeg har helt ærlig veldig lite peiling på hva det nøyaktig det er han gjør for jeg kan så lite om data men han er utdannet programmør så siden han kan sitte å gjøre mye arbeid fra hjemmekontoret sitt klarer han å være i nok jobb til å tjene maks grensa på det man kan tjene som ufør. Men så har han også en avtale hvor han kan jobbe mer om han klarer det uten å miste uførheten slik at han bare får mindre utbetalt om han jobber mer enn maksgrensa, og årene han klarer å jobbe mindre får han da fult utbetalt. 

Jeg ble ærlig talt imponert over hvilket liv han har klart å bygge seg til tross for de utfordringene han har. Men pga de utfordringene har han ikke datet noe særlig, delvis fordi han har måttet fokusere på skape seg et så tolererbart liv som mulig, delvis fordi han bodde hjemme da han trenger hjelp til en del ting tils han flyttet ut for litt over et år siden og når får hjelp av pleier isteden. Og delvis fordi han ikke hadde selvtillit til å tro på at han fortjente kvinners oppmerksomhet, at han bare ville være et tungt anker for de som var i livet hans.

Jeg har en sønn fra et tidligere forhold med feil fyr for å si det sånn, moren min var litt bekymret i starten for utseende messig er han faktisk veldig lik exen min for å si det sånn. Men de kunne ikke vært mer forskjellige personlighetsmessig, han tar aldri noe for gitt, klager ikke selv  når han har god grunn til det og presser seg stadig, selv om jeg vet at han har det vondt. Jeg ville ikke introdusere han de første 2 månedene da det var så nytt og jeg føler jeg må være forsiktig å ikke bare dra inn kjærester i livet til sønnen min også. Men han har vært utrolig flink med sønnen min, han klarer dessverre ikke å være så aktiv som han skulle ønsket, men de har bondet over å lære han å spille piano, bordtennis og vi har vært regelmessig på bassenget sammen. Han tar sønnen min med både på kino, spiller spill eller ser serier sammen med han. 

For å være ærlig foretrekker jeg faktisk de gangene kjæresten min har sovet over for å passe på sønnen min når jeg har måttet ta nattskift enn at han her hos faren sin. Men jeg vil samtidig ikke at sønnen min skal vite om det så jeg snakker aldri ned om faren i hans nærver, nevner han ikke om sønnen min er hjemme i tilfelle han skulle overhøre noe. Faren er heldigvis mye "opptatt" så han er der bare på fredag til lør-søndag 2 ganger i måneden. 

Kjæresten min får iblant mer smertefulle perioder enn andre, og de siste par ukene har vært veldig tunge for han. Han kan få krampe i beina, og har sett legene hans gå fra runde og fine til firkantede og steinharde. Eneste som funker litt er å da legge seg i badekar og han bruker å massere dem selv, men i forrige uke klarte han ikke å skjule helt med stemmen hvor vondt han hadde det når han sa han måtte gå på bade. Jeg bestemte meg for at nå får det være nok med skammen han går med for at han ikke klarer alt på egenhånd, jeg hadde sett hvordan pleieren hans brukte å massere beina, låret og leggens hans så viste sånn ca hva jeg skulle gjøre. Kom inn på badet hvor han lå på alle fire og grått mens han ventet på at vannet skulle fylle seg opp. Han ba meg om å gå ut men ignorerte han, fikk han på rygg og masserte beina for han og hjalp han så i badekaret og hjalp han å kna ut spenningene i beina. Han prøvde å beklage seg flere ganger, tils jeg holdt rundt hode hans så han inn i øynene og sa han må slutte å tenke på seg selv som svak og uverdig, det er ikke hannes feil. Han skjemtes også over å ikke kunne ha følelsene under kontroll foran meg, han fikk bestandig beskjed om at det er pyser som gråter når han vokste opp så jeg skjønner det er en ting som er dypt integrert i han. Jeg skulle bare ønske at jeg viste hva jeg kunne gjøre for at han ikke skal må føle seg ekstra jævlig fordi han er redd for å ikke være mann nok for meg i mitt nærvær. Den siste uka når vi har satt foran tvn på kvelden har jeg bare begynt å ta ene beine hans om gang for å prøve å forhindre slike kramper, og selv sønnen min har prøver å hjelpe til ved at han følger det jeg gjør på leggen og foten fordi han synes jo det er trist når kjæresten min har det slik. 

I overgår etter han hadde lagt sønnen min kom han ned stillere enn vanlig og fikk tårer i øynene når han begynte å snakke etter jeg spurte hva som var galt. Sønnen min hadde spurt om han kunne kalle han for pappa eller i det minste ste pappa. Og han hadde svart at han ikke hadde noe imot det og var veldig glad i han men han mente han burde snakke med meg først om det for han har en pappa og viste ærlig talt ikke om reglene for slikt. Han var skikkelig rørt over hele situasjonen, og sa han nå hadde alt han noensinne hadde drømt om men han klarer ikke å bli kvitt følelsen av at han ikke fortjener det eller meg. At jeg fortjener en frisk mann på alle områder som kan stille opp uansett når, som kan dra meg med på tur uten at det skal må plannlegges så nøyaktig og ja han synes det er flaut at jeg må ta så mye kontroll seksuelt. Ikke fordi han ikke liker det, men at han er redd for at jeg ikke føler meg tilfredstilt ved begrenset antall stillinger han klarer, og det at det tok tid og har enda noe problemer med å holde igjen iblant. Han prøver å veie opp for det med å få meg til å komme en gang under forspillet, men har skjedd at han har kommet fortere enn han hadde ønsket og er redd for at det skuffer meg.

Så er han også redd for va slags forbilde han setter for sønnen min, han trodde han bare kom til å være onkel hele livet, noe han bestandig har vært god på, men er bekymret for hva det vil gjøre med han å se han i så mye smerter over lengre tid. Han sa han er oppriktig glad i han, men vet ikke hvilke grenser han burde sette både i forhold til han og hva jeg føler meg komfortabel med. Han vil ikke trenge seg på og ta seg til rette og føle at vi blir utnyttet av han. 

Jeg sa til han at jeg gikk jo inn i forholdet med åpne øyne og at han har vært ærlig om situasjonen sin fra dag 1, og et jeg ærlig talt mente at han prøvde å skjerme meg for mye og isteden burde la meg slippe til og at han ikke behøver å skal klare å gjøre alt alene for at jeg ikke skal tro han er sterk. Han er den sterkeste personen jeg noen gang har møt og det eneste negative med sykdommen hans er hvor fanget det gjør at han føler seg. Ellers har det gjort han om tel en utrolig omtenksom og forståelsesfull mann som hele tiden prøver å sette andres behov foran sine egne uten å skjønne at man burde ta hånd om de behovene man selv har først for å klare mest mulig annet. Selv om han har blitt utrolig god på å ignorere sine egne problemer og ta på seg sine andre tror jeg han ville klart det enda bedre om han lot seg fokusere på seg selv ihvertfall 10% mer. 

Vi har hatt dype samtaler sammen, vi har ledd sammen, vi har hatt intens sex sammen, vi har grått sammen, jeg har aldri følt meg så trygg på noen i hele mitt liv. Og jeg mener han fortjener å bli kvitt den uroen han har i kroppen om at jeg bør finne meg noen "bedre", og samtalen vår hjalp. Men dette er tanker han har gått med så lenge at det kan ikke bare snus over natta og vil ha råd på hva jeg kan gjøre for å hjelpe han bli kvitt de tankene hans helt. Hadde han fridd til meg ville jeg sagt ja på sekundet og her til og med vært inne på tanken at jeg burde gjøre det for å vise hvor seriøs jeg faktisk er. Men vil ikke potensielt skremme han samtidig som jeg vet at det vil være et så enormt skritt for han at det kanskje er best å la han ta det steget først når han føler seg 100% klar. 

Anonymkode: f82a6...af6

[AnonymBruker]

Vis han det du skriver her
Selv slitt mye med mindreverdighetskomplekser pga sykdom og må da gjerne ha det inn med te-skje for å tro på at noen kan elske meg.

Anonymkode: 9e884...ddb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vis han det du skriver her
Selv slitt mye med mindreverdighetskomplekser pga sykdom og må da gjerne ha det inn med te-skje for å tro på at noen kan elske meg.

Anonymkode: 9e884...ddb

Har du hatt noen mann eller kvinne du følte hjalp deg med de følelsene og trodde på at personen elsket deg? Jeg skjønner at noe av d kommer av at jeg er hans første kjæreste, ikke at han har komplekser med at jeg har vært med andre menn. Han klarte å slappe helt av første gang vi hadde sex for vi gjorde en hel kveld ut av d hvor han fikk utforske kroppen min samtidig som jeg tok mer kontroll slik at han kunne få nyte og bare konsentrere seg om sine følelser. Det var også første gang han sa han elsket meg, og når jeg sa jeg elsket han også så han så nydelig ut med d fineste smilet jeg har sett. Litt glassaktig blikk hadde han også og det hele føltes mye mer spesielt enn min egen første gang, han viste en så stor takknemlighet og når vi var ferdige lå jeg i armene hans i over en time og snakket bare vass og lo som to knisete tennåringer. 

Vi har hatt mye bra sex siden, men selvfølgelig har d vært begrensninger å finne ut av, og jeg har aldri faket en orgasme med han, og han setter aldri presset på meg når jeg ikke har klart å komme før eller samtidig. Han skulle bare ønske han selv var bedre for han føler jeg fortjener nytelse og orgasme hver gang fordi jeg har valgt han. Han spør bestandig om jeg vil bruke staven eller om han skal gjøre noe annet om han kommer fort, selv om han har fått meg til å komme under forspillet. Men iblant synes jeg sex er godt uten at jeg må få han til å holde for munnen min da jeg på toppene stønner ukontrollert og han vet jeg vil ikke bli hørt, så lærte han tidlig at han enten må kysse meg eller holde for munnen om vi ikke er hjemme alene når jeg kommer.

Å føle seg så elsket er noe jeg ikke trodde ville skje fordi jeg var blitt mor tidlig, men han vet virkelig hvordan man skal behandle meg slik et jeg, vet d er klisje å si men d er sant, føler meg mo i knærne. Selv nå som vi er vant med hverandre gjør han slike små gester som jeg vet krevde mye for han. Var to dager i sommer pga familie hvor vi ikke møtes og på dag 3 dukket han opp på formiddagen etter jeg hadde sent en "kjeder og savner deg". Fikk sånn tredje date nerver over hvordan jeg så ut men han sa jeg var d vakreste han hadde sett og fikk meg til å smelte når han beskrev dagen han hadde planlagt. Vi hadde vår første date på nytt men denne gang som kjæreste par. Og vi fikk komme på familie grilling på kvelden, søsteren og moren hans var utrolig hyggelige og åpnet seg for meg og sønnen min som om vi allerede var familie. At de ikke kunne takke meg nok for å ha gjort han så lykkelig. Ikke noe galt med min egen familie sånn sett, men de er ganske A4 og hadde vel helst ønsket at jeg burde blitt gift, fått barn og holdt meg med bare den personen etter skjemaet mine søsken har fulgt. At jeg ble skilt var litt fyfy i deres øyne, mens familien hans var mer avslappet og skjemte bort sønnen min som om han skulle vært deres barne/tante/onkelbarn 😛 

Dette er livet jeg vil ha og godtar d vonde fordi d gode setter jeg umåttelig pris på. Vi kan jo godt være forlovet 1-2 år men burde jeg fri for å bevise hvor alvorlig jeg tar dette forholdet? Vil han skal tro på at jeg har nå funnet rett mann og kommer ikke til å gi slipp?

Anonymkode: f82a6...af6

[AnonymBruker]

Det er sikkert sjarmende i starten, men i lengden vil du gå lei.

Det finnes utallige menn der ute uten bagasje og defekter, skjønner ikke at du gidder å kaste bort livet ditt.

Velg en ordentlig mann.

Anonymkode: 015c6...665

[AnonymBruker]

Nei du bør ikke fri etter så kort tid sammen bare for å "bevise" for han at du elsker han. Det er først etter man har bodd sammen i noen år at man virkelig kjenner hverandre og vet om man holder ut hverandre et helt liv. Du er forelsket nå, og da føles det ut som at du vil elske han for alltid, men veldig ofte så endrer det seg etter noen år.

Anonymkode: 9e884...ddb

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er sikkert sjarmende i starten, men i lengden vil du gå lei.

Det finnes utallige menn der ute uten bagasje og defekter, skjønner ikke at du gidder å kaste bort livet ditt.

Velg en ordentlig mann.

Anonymkode: 015c6...665

For et forferdelig menneskesyn. 

Anonymkode: 0847c...e57