For ung for barn?

[Gjest BearMama]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg har en stund nå hatt veldig lyst på barn. Jeg og samboeren min har nettop kjøpt oss et stort hus, og vi begge har faste jobber. Men problemet er at jeg kun er 19. Føler liksom at det er litt for ungt å få barn i så ung alder. 

Jeg og samboeren har vært sammen i snart 4 år. Bodd sammen i 2. Så jeg liker å tro at vi er klare. Men hva tenker omverdenen? 

Anonymkode: 48c00...975

Noen er bare født for å bli mor. Og jeg tror at en som er ung kan bli en flott mor. Det ser man på mange som har blitt unge mødre.

Men, for det er et stort men her.

Veldig mange som er så unge går glipp av en viktig fase av livet sitt. Det å kunne bare være bekymringsløs, være egoistiske og spontan, sove så lenge en vil i helgene, reise på eksotiske ikke barnevennlige ferier osv. Ungen skal være i seng innen 19 på sikt. Da er dere husbunden.

Det blir mange kvelder foran TV og hver for dere da en må bytte på å finne på ting på kveldene fordi en må være hjemme med ungen. Fest er heller ikke like enkelt for en må være i fin form på lørdag og søndag morgen fordi en må ta vare på et barn som gjerne våkner 05/06 uansett om det er hverdag eller helg.

Det er heller ingen garantier for at et forhold vil vare med eller uten barn uansett alder, men det er også ganske vanlig at mange som blir sammen i ung alder, som dere, vokser fra hverandre. Det er mye som skjer med utviklingen av både hjernen og deg som person fra en er 16 år til en en kommer opp i 20 årene. Hva jeg hva tilfreds med da jeg var i tenårene kontra da jeg kom i 20 årene var helt forskjellig. Og samme da jeg kom i 30 årene. 

Største faren er at dere om 5 år fra nå ikke er rett for hverandre lenger av naturlige grunner. Kun fordi dere ser verden på helt annen måte enn da dere ble sammen. 

Så er det dette med oppdragelsen verdier, moraler. Er dere helt på bølgelengde der? Har dere klart for dere hva det innebærer å få et barn? At han deltar på lik linje som deg? At han gir opp mye av friheten sin til å henge med gutta, dra på guttetur, reise på impulsferier? Hverdagen vil bli veldig A4. Det blir strikte rutiner, søvnløse nettet, trass, utviklngssprang, sleep regression, masse sykdom første årene i barnehagen osv. 

Det er veldig koselig og givende å få barn, men det er også enormt mye ansvar og jobb. Det er dager, selv om en elsker barna sine til døde, at man bare vil skrike som en crazy person fordi det til tider er enormt slitsomt og krevende. 

Du er bare ung og fri en gang. Jeg, for min del, ville utnyttet det til det fulle. Man blir fort nok voksen og får nok ansvar tidsnok og da er det for resten av livet.

Endret 8. august 2018 av BearMama

[AnonymBruker]

Jeg var 19 når jeg ble planlagt gravid. Er i dag 23, med et barn på snart 3 år. Gått supert det. 

Anonymkode: 37ba7...73c

[AnonymBruker]

10 timer siden, solmåneogstjerner skrev:

Vent litt. Lev livet litt først. Du trenger ikke å vente i ti år, men noen år vil jeg anbefale. Fikk selv barn i begynnelsen av 20-årene og jeg angrer forsåvidt ikke på barna, men jeg føler at jeg fikk dem for tidlig. Og forholdet gikk i vasken... 

Forhold kan gå i vasken uansett alder, ærlig talt. 

Anonymkode: 37ba7...73c

[AnonymBruker]

Jeg syns du er for ung. Hvorfor har dere ikke giftet dere? Fordi du er for ung? Det er en for stor forpliktelse? Man vet aldri om det første seriøse forholdet er det rette? Har ikke råd? For tidlig i forholdet? Uansett grunn, er den samme grunnen til at det ikke er ideelt med barn nå. Du føler du bare «surrer». Hva med å bo et annet sted, en storby? (Regner med dere bor på landet siden en 19-åring uten utdanning har stort hus). Nye venner? Ny jobb? Nye impulser? Du er 19(!) år, og vurderer å få barn fordi du føler livet ditt er litt stille og står på stedet hvil og trenger en utvikling.... Du har liksom ingen planer fremover... Er ikke dagens situasjon noe å nyte, pur kjærestetid? 

Når det er sagt, så er vi alle nærsynte og kjenner bare oss selv. For meg hadde det vært altfor, altfor ungt, men noe samboerskap i 17-års alderen hadde også vært helt utenkelig. Du kjenner deg, og du lever ditt liv.  

Anonymkode: 714af...b0e

[AnonymBruker]

Du la jo nettopp fra deg barnelekene og fjortisfaktene.... Jeg vil anbefale deg å vente fire år. Nyt friheten! 

Det at du bare går og surrer, ikke vet hva du skal finne på og har en lavtlønnsjobb som det høres ut som om du ikke akkurat brenner for, er et argument MOT å få barn. Skal du jobbe hos den bakeren resten av livet? Jeg skjønner at du enten er skolelei eller ikke skoleflink, men du kan ha mange muligheter her i livet. Du har for lite livserfaring og for liten horisont, og akkurat nå ser valgene dine ut til å være enten å kjede seg på jobb og stulle rundt i huset (se på serier, kanskje?) eller å få barn.

MEN du kan dra backpacking i Asia, bli lærling i noe, være au pair, bli reiseleder i Hellas et par år, skrive en bok, trene deg opp og delta i konkurranser i noe. Du kan ende opp som bareier i Detroit, frisør i Drangedal, korist i Skal vi danse. Altså...livet ditt er så åpent! Du vet ikke hva du liker og har nesten ikke prøvd noe når du er 19.

På det mer realistiske plan kan det hende at du finner ut at utdannelse er lurt. Selv om du får 4 barn og har perm, er det ca 40 arbeidsår fram til du blir pensjonist - da er det greit å like jobben sin!

Anonymkode: 2947c...0b3

[AnonymBruker]

Jeg synes dere skal gjøre det som føles rett for dere. Det er ingen fasit på når man burde få barn, og hvordan livet bør leves først. Jeg personlig, ville uansett ha ventet et par år til. I hvert fall til 21-22 års alderen. Dere vil ikke gifte dere først da? Sette det som et mål, at innen du er 21/22, så skal dere gifte dere, og deretter få barn? Og er forholdet sterkt og dere ønsker at det skal være langvarig, så klarer dere å vente de årene. Nyt tiden til å være kjærester og samboere. Finn dere en hobby hver for dere og/eller sammen, som kan drives på med når tiden står litt stille for dere og det ikke er noe å "gjøre".

Mens dere venter de årene, så kan dere pusse opp fremtidig barnerom? Pusse opp huset, og det som trengs i mellomtiden? Da har dere en plan, ikke sant? Og noe å gjøre..

En liten oversikt, sånn som jeg ville ha gjort det;
1. Pusse opp huset,planlegge og pusse opp fremtidig barnerom
2. Finne hver deres hobby som kan drives med på kveldene for eks..
3. Forlove dere, og gifte dere innen du er 22
4. Få barn

Sånn ville jeg gjort det. Hadde ikke mannen klart å vente, så tror jeg ikke jeg hadde satset noe videre heller.. et sterkt forhold kan vare livet ut, men ikke stress med ting. Du er bare 19..veldig ung enda..
 

Anonymkode: 17a37...bda

[Lycka]

Finnes ingen fasitsvar. Folk er forskjellige og noen blir tidligere voksne og ansvarsfulle enn andre. Til syvende og sist er det kun du og din samboer som vet hva som er riktig for akkurat dere.

Så lenge dere er har diskutert det nøye, er enige og har et realistisk syn på hvordan småbarnslivet blir, kan jeg ikke se at alderen din i seg selv taler i mot det.

Lykke til!

[Måbarefåsiat...]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Du la jo nettopp fra deg barnelekene og fjortisfaktene.... Jeg vil anbefale deg å vente fire år. Nyt friheten! 

Det at du bare går og surrer, ikke vet hva du skal finne på og har en lavtlønnsjobb som det høres ut som om du ikke akkurat brenner for, er et argument MOT å få barn. Skal du jobbe hos den bakeren resten av livet? Jeg skjønner at du enten er skolelei eller ikke skoleflink, men du kan ha mange muligheter her i livet. Du har for lite livserfaring og for liten horisont, og akkurat nå ser valgene dine ut til å være enten å kjede seg på jobb og stulle rundt i huset (se på serier, kanskje?) eller å få barn.

MEN du kan dra backpacking i Asia, bli lærling i noe, være au pair, bli reiseleder i Hellas et par år, skrive en bok, trene deg opp og delta i konkurranser i noe. Du kan ende opp som bareier i Detroit, frisør i Drangedal, korist i Skal vi danse. Altså...livet ditt er så åpent! Du vet ikke hva du liker og har nesten ikke prøvd noe når du er 19.

På det mer realistiske plan kan det hende at du finner ut at utdannelse er lurt. Selv om du får 4 barn og har perm, er det ca 40 arbeidsår fram til du blir pensjonist - da er det greit å like jobben sin!

Anonymkode: 2947c...0b3

Dette! 

Ellers kan ikke jeg eller noen andre si hva dere skal gjøre. Men disse årene uten bekymringer kommer du til på lengte tilbake til. 

Og min mening er at man ikke bør få barn bare fordi man ikke har noe holde på med. 

[AnonymBruker]

Det å få barn er en stor ting i livet som andres meninger ikke burde ha noe å si for valget.

Jeg var selv 20 da jeg fikk første og 22 da jeg fikk andre. Og det er ikke måte på hva andre skal mene om det.

Argumenter som utdannelse, til tross for at jeg var ferdig med utdannelsen før barnet kom. Har fagbrev som kokk, men det er ikke godt nok for mange. Men det var det jeg ville bli, det var det jeg ble og JEG er fornøyd.

Du kan ikke reise nå som du har fått barn. Jo da jeg kan det og jeg har tilbragt siste året av VGS i utlandet og reist masse. Ungene mine er reisevante og ikke noe problem å dra med seg ut på noen som helst tur man ønsker.

Du går glipp av en bekymringsfri hverdag. Min hverdag har aldri vært bekymringsfri pga oppveksten min. 

Du går glipp av festing. Nei da. Jeg har bare endelig en godtatt grunn for å ikke dra på fest.

Dere er så unge så forholdet kommer til å ryke. Man har aldri noen garanti for et forhold uansett når man får barn og hvor lenge man har vært sammen før barnet kommer til verden. Har sett forhold som har vart i 12 år før barnet kom gå rett vest. Og jeg har opplevd ar mitt eget forhold er sterkere nå enn da vi ble sammen for 20 år siden.

Jeg ser mange som ber Ts ta seg en utdannelse. Hun er 19 og det er fullt mulig at hun har fagbrev som konditor. 

Vi har alle forskjellige drømmer og ønsker for livet.

For noen er det lang utdannelse, backpacking i Asia og familieliv etter 40+.

For andre kan familieliv fra 20 år være alt man ønsker.

Ikke la andres meninger enn din og din partner være av betydning for valget om barn. Det er dere som er i deres situasjon og vet hva dere ønsker/ikke ønsker.

Anonymkode: 52b78...457

[AnonymBruker]

Mange gode argumenter i tråden. Men, jeg tenker; folk er forskjellige og har forskjellige prioriteringer og ønsker i livet. Noen har aldri ønsket å reise verden rundt, hoppe i fallskjerm og leve bekymringsfritt på en strand i Thailand. Noen har ikke ønske om mastergrad og spennende jobb med høy lønn. De elsker bygda de kommer fra og kan aldri tenke seg å bo noe annet sted. Enkelte er mer voksne enn andre når de er 19. Og noen finner mannen i sitt liv når de er 15.

Jeg har en sånn venninne, og hun lever det livet hun alltid har ønsket. Hun har aldri misunnet de som raser rundt rastløst i livet, forfinne seg selv. 

For noen er familie og trygghet det viktigste man har i livet. Føler du at du har alt du ønsker deg, at du har et trygt og godt forhold til samboeren din, god økonomi og trygg jobb du trives i, er det ikke noe i veien for å få barn.

Det jeg ville tenkt på er om dere har god støtte rundt dere. Og på hva kan dere gi et barn når det gjelder oppdragelse. Hvor trygg og stabil har deres egen barndom vært? Hvordan takler dere konflikter, hva skjer når dere blir slitne av lite søvn og umulige unger? Barn er mye glede, men også mange utfordringer. Det er ikke lek som går over når man er lei.

Dere har mer energi når dere er unge enn de som blir foreldre senere i livet. Og som unge foreldre er det større sjanse for at man får oppleve å være spreke besteforeldre om den dagen kommer. Dere er mer fruktbare og har friskere egg/sperm. Kroppen tåler en graviditet og fødsel bedre, og man kommer lettere tilbake i form. Og dere er fremdeles unge om dere skulle ønske et annet liv senere med utdanning f.eks. Det er mange fordeler også, det er ikke til å komme ifra.

Men lytt til alle de som sier de hadde ventet litt. Det er av gode grunner. Jeg tenker at dere bør snakke med foreldrene deres også, de som kjenner dere og kan bedre vurdere om dere er modne nok. Når man først har fått barnet er det ingen angrefrist.

Et forhold kan gå åt skogen uansett hvor gammel man er. Utdanning kan man ta hele livet, det samme med spennende reiser. Noen finner ikke seg selv før de er 40 uansett.

Jeg ventet for lenge og kan ikke lenger få barn. Gjør det som er riktig for dere.

Anonymkode: b9663...5c8

[AnonymBruker]

Ser de to siste innsenderne setter det veldig på spissen, litt sånn at man enten må få barn når man er 19 eller når man er 40. Vi som råder til å vente, snakker jo om 3-4 år, kanskje... Det skjer utrolig stor utvikling på få år i den alderen.

Anonymkode: 2947c...0b3

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du er for ung. Hvorfor har dere ikke giftet dere? Fordi du er for ung? Det er en for stor forpliktelse? Man vet aldri om det første seriøse forholdet er det rette? Har ikke råd? For tidlig i forholdet? Uansett grunn, er den samme grunnen til at det ikke er ideelt med barn nå. Du føler du bare «surrer». Hva med å bo et annet sted, en storby? (Regner med dere bor på landet siden en 19-åring uten utdanning har stort hus). Nye venner? Ny jobb? Nye impulser? Du er 19(!) år, og vurderer å få barn fordi du føler livet ditt er litt stille og står på stedet hvil og trenger en utvikling.... Du har liksom ingen planer fremover... Er ikke dagens situasjon noe å nyte, pur kjærestetid? 

Når det er sagt, så er vi alle nærsynte og kjenner bare oss selv. For meg hadde det vært altfor, altfor ungt, men noe samboerskap i 17-års alderen hadde også vært helt utenkelig. Du kjenner deg, og du lever ditt liv.  

Anonymkode: 714af...b0e

Jeg vil ikke gifte meg. Ser ærlig talt ikke poenget.

Så du tenker da altså at det er samme grunn til at jeg ikke burde blitt gravid når jeg var 19? hahah. 

Anonymkode: 37ba7...73c

[AnonymBruker]

Reagerer mer på at en 20-åring blir sammen med ei på 15. Ville venta til et par 3 år til. Sjangsen er stor for at du vil vokse fra han. 

Anonymkode: dcb4f...d14

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var 19 når jeg ble planlagt gravid. Er i dag 23, med et barn på snart 3 år. Gått supert det. 

Anonymkode: 37ba7...73c

Fortsetter litt på kommentaren min.

Jeg var lærling, samboeren min hadde fast jobb og hadde fagbrev. Hadde vært sammen i 3 år, bodd sammen i 8 mnd ish. 
Babyen kom, og etter permisjonen fortsatte jeg i lære. Tok fagbrev. Ingen problem! Samboeren min fikk ny jobb, og har nå ganske mye utbetalt i mnd. Læretiden min tok slutt for litt over 1 år siden, og jeg har vært vikar siden det. Gått kjempebra. Nå er jeg snart arbeidsledig though, men stresser overhode ikke med det. Mannen har som sagt god lønn, og jeg får samme beløp i dagpenger fra nav som jeg har nå som vikar. Så det går HELT fint til jeg får meg jobb. 

Etter jeg har fått fast jobb, så skal vi ta lån å kjøpe hus.  

Anonymkode: 37ba7...73c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Reagerer mer på at en 20-åring blir sammen med ei på 15. Ville venta til et par 3 år til. Sjangsen er stor for at du vil vokse fra han. 

Anonymkode: dcb4f...d14

Jeg var 17 og samboeren 21 når vi ble sammen. Vært sammen i snart 7 år nå. Hvorfor mener du sjansen er stor for at hun vil vokse fra han? 

Anonymkode: 37ba7...73c

[AnonymBruker]

Jeg tenker 19 er for ungt. For min del skjedde det i alle fall mye mellom 19-24, og han jeg var sammen med da jeg var 19 er jeg ikke sammen med i dag, gitt... 

Men det kan jo selvsagt gå bra. Selv om de fleste jeg kjenner som fikk barn i ung alder endte opp som alenemødre så kjenner jeg også ei som fikk barn da hun var 19 og fortsatt er sammen med barnefar. De har siden giftet seg og har fått to barn til. Så det kan selvsagt gå bra, men statistikken taler litt mot dere. 

Hvorfor ikke vente til du er 22? Tiden går raskt og du vil fortsatt være ung mor da. 

Anonymkode: c2617...42f

[solmåneogstjerner]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forhold kan gå i vasken uansett alder, ærlig talt. 

Anonymkode: 37ba7...73c

Selvsagt. Men det er større sjanse for at det går dårlig med den første ordentlige kjæresten, spesielt når man er så ung. Man utvikler seg mye i begynnelsen av 20-årene. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var 17 og samboeren 21 når vi ble sammen. Vært sammen i snart 7 år nå. Hvorfor mener du sjansen er stor for at hun vil vokse fra han? 

Anonymkode: 37ba7...73c

Da jeg vokste opp var det de umodne gutta, som ikke fikk seg ei på egen alder, som gikk etter smårips. Det er også en del forskjell på 15 og 17. 

Anonymkode: dcb4f...d14

[AnonymBruker]

Jeg hadde kjent mannen min i 7 år, vært kjærester lenge og bodd sammen i to år da jeg ble uplanlagt gravid. Jeg trodde vi hadde et bunnsolid forhold og at jeg kjente han. 

Men nå, 9 år senere.. nei, jeg kjente han ikke godt nok da. Ikke til å få barn sammen!  Vi er gift i dag og holder sammen enda, men det har vært store både opp og nedturer. Jeg har alltid vært veldig hjemme og familiekjær, men jeg skulle likevel ønske at vi hadde hatt mer tid alene som ung voksne før vi fikk barn. At jeg hadde lærte både mannen og meg selv mer å kjenne. Jeg vet ikke hva jeg vil bli enda en gang! Jeg skulle gjerne gått et år på FHS, eller studert i utlandet, bodd noen år i et annet land, og slike ting som man ikke kan gjøre eller som er vanskelig med barn. 

Anonymkode: c8fcf...b70

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke gifte meg. Ser ærlig talt ikke poenget.

Så du tenker da altså at det er samme grunn til at jeg ikke burde blitt gravid når jeg var 19? hahah. 

Anonymkode: 37ba7...73c

Greit nok, du ser ikke det juridiske poenget, ikke det symbolske, ikke det romantiske, ikke det praktiske med ekteskap. Og du mener det ikke har noen betydning for et barn. Hva er poenget med å  binde dere med barn så tidlig da? Annet enn at du føler du trenger noe å gjøre og har lyst?  

Jeg mener ikke det er helt på trynet av dere å vurdere barn og kanskje få det så tidlig, men du spør om våre tanker, og jeg vil råde deg til å vente. Kan du forsørge og oppdra og ta deg av et barn (eller flere) helt alene? Hvis mannen for eksempel døde? Kan han?

Anonymkode: 714af...b0e