Jump to content
Sign in to follow this  
Drakan

Den mørke ferden

Recommended Posts

Drakan

Om ferden igjennom mitt depressive liv.

Dag 1, 04 august 2018

Det er her jeg starter, hvor jeg vil prøve å dokumentere min ferd forhåpentligvis til bedring.
Om jeg vil ha suksess vet jeg ikke, men jeg har bestemt jeg ikke vil leve med denne byrden uten kamp.

I dag har jeg fått til ekstremt mye.
I det siste har jeg gått 20 000 meter hver dag, i et forsøk på å komme meg i form.
Det er ekstremt vanskelig da jeg skadet foten under hardtreningen min i vår, og foten gjør enda vondt. Gjorde vondt helt til klokken 10 før medisinene mot smerten endelig kicket inn igjen. Tatt mer smertelindrende muskel medisin. Men er redd i morgen blir dagen jeg ikke klarer 20 000 meter målet. Har ikke turt å gå tur, da det gjør så vondt etterpå, men medisinene ser ut til å ha effekt i alle fall. Var bare så ufattelig vondt etterpå i dag. Jeg håper jeg kan trene normalt snart, jeg hadde lyst å gjøre det fast fra i år. Jeg vurderer svømming, men så klart jeg er redd for kramper utløst av smertene på en eller annen måte, så jeg har ikke tort å røre vann. Selv om jeg vet at svømming er en av de mest avlastende øvelsene man kan gjøre. 

Tåpelig redsel. 
Jeg tror også deler av årsaken er frykten for alle menneskene. Har ikke vært i svømmehallen siden en fyr svømte inn i rompa mi uten hensyn. Kan ikke si det hjalp mot sosial angsten min. Og i tillegg, nå som jeg går ned i vekt opplever jeg at fyrer plystrer. Og jeg er et jævla angst monster inni som ikke ønsker øyne rettet mot meg. Hva faen er galt med deg? Ser du ikke at jeg ikke ønsker din oppmerksomhet? Jeg kler meg for min egen del og ser gravid og stygg ut, kan du ikke holde din plystre i vrangstrupen eller noe? Nei jeg vil ikke ha en jævla kaffe! Jeg vil gå i fred uten at et menneske skal si noe bare fordi jeg starter å se slankere ut. Jeg gjør dette for meg selv og ville satt pris på at du ikke gjorde dette mer ukomfortabelt en det er for meg. Er så jeg føler at jeg vil være feit så jeg slipper at noen skaper unødig styr. Men jeg vil ned i vekt. 
For min egen del. 
Jeg savner det å trene hver morgen.
Et savn etter det normale liv. Faen heler, jeg vil bare gå ned i vekt og føle meg okay. Sånn at jeg kan tørre å ta mer kontakt med andre. Bygge min egen tåpelige selvtillit så jeg skal våge å se andre folk i øynene og kunne si "Jeg lever". 

Har lyst å være en suksess historie. 
En historie om en som kom seg ut av den mørke grumsete avgrunnen hvor ting ikke burde kunne leve. 
Hvordan i all verden har jeg overlevd til nå? Det er umulig å si. 

Jeg vil komme meg forbi dette som holder meg tilbake fra å være meg selv. 
Som holder meg fra mine drømmer. 

Jeg har klart mye i dag, men armene mine føles tunge. 
Fatene fra frokost og middag står der og roper "Hei, gå å sov. Du trenger søvn. Du har ikke energi til oss" og så transformeres de saktens til et monster. Et stort monster. Skygger av ting jeg ikke har energi til. Før det får fotfeste gjør jeg det jeg ikke har energi til. 
Jeg tar en tallerken og saktens vasker jeg de få tallerkenene. De skal ikke ende opp som det var for 1 uke siden. 
Stuen er ryddig nok, det samme gjelder badet. Hvor ufattelig at jeg klarte det. 

Er helt tom for energi.
Men klarer likevel å få inn litt klesvask og litt tegning. Jeg ignorerer det negative, men jeg føler tyngden. 
Det er så tungt. Jeg skal pusse tennene straks. Og fluor piller skal jeg suge på. 

Likevel... jeg er så ufattelig sliten.
Jeg vet ikke om jeg klarer i morgen.
Kanskje jeg kaster kampen i morgen og sover i senga.
Jeg har gjort så mye i det siste, så en dag vil kanskje ikke gjøre noe? 


Skal tvinge meg ut i morgen også.
Uansett hvor langsomt det går, så vil jeg gjøre det for meg selv.
Og om jeg har noe til overs, skal jeg tegne og rydde soverommet.
Akkurat som jeg har klart i dag. 
Jeg er for sta til å gi opp.

Jeg vil tvinge min egen kropp ut i morgen, om enn det ikke blir like langt som tidligere. 

Det er ingen garanti for seier.


-Drakan-

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Drakan

Dag 2
05 august 2018

Det er sen kveld, jeg har lyst å gnage foten av meg, og lurer på om jeg vil bli bedre i det hele tatt av medisinen. 
Legen sa det var fint om jeg klarte å gå mens jeg gikk på den korte medisin kuren, men foten er varm og vond. 
Mulig jeg bare er støl, men hvorfor er det i så fall bare den foten jeg skadet? 

Irritasjon har sunket i sinnet mitt i hele dag. 
Tilfeldige tanker som "la meg dø", hvor jeg atter en gang svarer "Greit nok, men da vil jeg dø etter et godt liv". 
Tanken stilner, men det er flere tanker. Hvor mange av dem må man sloss med hver dag? Hvor ofte vil disse ordene fra mitt eget sin affektere meg til de grader? Det irriterer meg. 

Tidligere på dagen svimte jeg omtrent av, svimmel av migrene, og føltes som om noen hadde sparket meg i hodet. 
Hvorfor i faen blir jeg så svimmel av migrene? Jeg foretrekker når det bare gjør vondt. Men det biter i hodet mitt. 
Knar noe i helvete. 
Enda en irritasjon i dag. 

Før jeg går ut døra ser jeg luen min henge der. 
Siden jeg ikke finner de jævla solbrillene tar jeg de på turen, og det hindrer migrenen å utvikle seg. Jeg vurderte hatten dagen før, men det så ut som det ble overskyet. Og så klart kom ondskapens sol tilbake. Så klart den ikke vil la meg kjenne regn og avkjøling. 

Igjen irritasjon, men i alle fall har jeg en lue. 

Det verste er faktumet at jeg har jobbet så hard, og nå ser jeg på baderomsvekta. 
Så klart jeg har gått opp i vekt. Hvorfor i helvete skulle jeg gå ned når jeg går 20 000 meter hver dag og spiser mat med lite kalorier? Angst muligens? Klarer så klart ikke gå på do. Er enda for nervøs om jeg møter noen creep på turene mine. 
Kanskje det bare er faktumet at det er så mange mennesker over alt? Pulsen min nåde 100 i dag på turen. Når jeg kom hjem roet den seg.  Men tanken på folk får pulsen min til å stige ut over kvelden. Vil det bli insomnia i kveld? 

Føler meg falme. 
Tallerkenene står i vasken. Jeg orker ikke. Er bare et fatt. Men jeg er lei. 

Føler meg utslitt.
Fyrer ber om nr mitt online, på trening apper hvor jeg hadde håpet å kunne dele fremgang. Men menn presser på om å være seksuell, om nr, hva faen er galt i skolten deres? Det gjør meg deprimert. Jeg har ikke lyst å gå tur. 
Hvorfor føles det ekkelt å bli "sjekket" ut? Jeg vil bare trene. Ville bare ha fokus på det.

Har lyst å krype under teppet. 
Jeg skal i alle fall pusse tennene. 
Jeg må sove før midnatt, ellers får jeg insomnia. 

Sliten...  lei... men i morgen er en ny dag. 
Det var en seier i dag, om en jeg ikke tar det ene fattet før i morgen tidlig. 
Jeg er så sliten. Prøver så hardt, og ser ikke resultat. Kanskje jeg skal øke til 30 000 meter? Kanskje jeg kan forbrenne mer sånn? Sliten..

Søvn burde hjelpe. 
Håper det er bedre i morgen. Prøver hardt, men energien synker. 

Hvorfor er det så vanskelig? Jeg hater å leve. Men det skal jeg faen endre. 
Første steg er å komme i form. Derfra må jeg jobbe hardt med min mentalitet. Når jeg når 85 kg, så burde jeg ikke føle meg forjævlig konstant. 
 

 

Er tungt.
Orker ikke tenke. I morgen. 
I morgen kan jeg jobbe mer og satse på enda en seier om å komme meg ut på tur.

 

 

 

 

God natt verden, jeg er der i morgen og.

Drakan

Share this post


Link to post
Share on other sites
Drakan

07 august 2018

Har fullført minst 20 000 meter hver dag i en uke i dag. 
Mentalt følte jeg meg langt bedre i dag, så fikk inn litt mer rydding. Kan enda rydde litt til, men tenker å få en god natt søvn så jeg kan gå ut tidligere i morgen. 

Er fint at jeg klarer å gå turer, og skal prøve å holde det oppe. 
Er ikke så sliten mentalt som i går eller dagen før. Det var stille fra min negative indre side. 
I går vekte jeg min indre drage, så klarte å gå over 30 000 skritt 😄 
Prøvde å pumpe ut litt indre aggresjon i dag også. 

Den indre dragen min er så sløv, liker ikke å være våken. 
Men jeg tvang meg ut, den siden av meg. Noen ganger kan jeg se for meg hvordan jeg snakker til mitt eget sin, å prøve å få det negative til å bli en mer positiv ting. Det er ikke så lett. 
Jeg er bare en person, men noen ganger hjelper det å prøve å dele opp sitt eget sin, sånn at man kan motivere seg selv. 
Litt sånn at man diskuterer med seg selv. 
Den sovende indre dragen min fortalte meg at den ikke trenger å trene, fordi den er sterk fra før av. 
Den fortalte meg at min svakhet er mitt fysiske plan. 
Høres kanskje merkelig ut.

Når man ser seg selv i perspektiv er det jo slik at jeg mentalt er sterk. 
Hvordan ellers skulle jeg overlevd til nå? Problemet er sannsynligvis i min relasjon til min egen kropp, til virkeligheten, til livet jeg lever. Er det nok å eksistere når man ikke engang er "våken". Den sovende dragen er delen av meg som ikke ønsker å være en del av verden. Som tenker at jeg kunne dratt videre. 
Livet er en drøm for min indre drage. 
Likevel. Jeg forsto. 
Jeg er bare et menneske. Jeg må få et bedre bånd til livet, til min egen kropp. 

Ut over turen min vekte jeg dragen i meg selv, og fikk mer energi til en lengre tur. 
For tross alt, dragen i meg selv var enig, den er like mye en del av denne kroppen. 

Kroppen er templet for sjelen som man sier.
Jeg må få en kropp som er verdig den sovende dragen i meg.  En kropp som gjør dragen villig til å være våken. 
Hva slags hemmeligheter er i dypet av min egen sjel? 

En vishet i meg gjør at jeg vet jeg kan veke dragen, men om den vil være villig til å dele minene som ble hvisket ut av sinnet mitt for noen år siden, gjenstår å se. Til tider føler jeg meg sørgelig når jeg ser på dragen, ser på meg selv. 

Kampene jeg har vært igjennom. 
Er det rart jeg ønsker å sove? Glemme? Forsvinne? 
Jeg lurer på om jeg kan finne det som driver min indre drage. Gnistet som får meg til å drømme i våken tilstand. 
En drømmer som kun sover har ingen mulighet til å endre eller hjelpe andre. 

Det er tungt.
Jeg er den delen som aldri helt kan bindes til verden. Jeg er ikke helt som andre.
Det er tungt å være annerledes. Å ikke føle seg hjemme. Å ikke savne noe. En sovende drage som drømmer om å være en del av verden, uten at folk skal hate den. En sørgelig drøm som føles uvirkelig. 

Jeg lurer på om folk tar dette figurativt.
Om de forstår følelsene jeg skriver? Jeg vet jeg ikke er alene om å føle meg "alene", men det er likevel kun jeg som kjenner min egen vei. Jeg savner noe. Noe jeg ikke vet hva er. 


-Drakan-

Share this post


Link to post
Share on other sites
BlackCloud

Hvordan går det med deg?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...