Ung stemor - erfaringer?

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forholdet kommer neppe til å vare, så mitt beste råd er å ligge lavt.

Anonymkode: b2f25...e0f

?????? 

Anonymkode: e08fe...c30

[bubblefun]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forholdet kommer neppe til å vare, så mitt beste råd er å ligge lavt.

Anonymkode: b2f25...e0f

Du må gjerne synse og mene hva du vil, men det er rimelig ubetydelig da du ikke aner noe om min situasjon og mitt forhold annet enn hva som står skrevet i denne tråden

[bubblefun]

7 timer siden, Sirinna skrev:

Er i lignende situasjon for tiden, bare at jeg i tillegg venter eget barn med annen barnefar. Jada, kaos. Mitt råd er å la barna komme til deg, vær en venn og støttespiller først og fremst, forhold deg så udramatisk som mulig til barnemor, og forstå at det er vanskelig for alle parter at du plutselig er i bildet. Vær snill, oppriktig og raus mot barna. Lykke til ♡

 

3 timer siden, Atea skrev:

Men man forstår når man leser mer enn overskriften. 

Bare vær deg selv. Så små barn trenger kjærlighet og grenser og kan være tidkrevende. Godt å høre at du har et greit forhold til barnas mor. 

Jeg har ikke vært i samme rollen, bare til tenåringer. Men jeg fikk samboer når jeg hadde småbarn. Han ble ikke med på foreldremøter og slikt og det forventet jeg heller ikke, men tok del av hverdagen ellers. Han var kunstner og var en flink lærer i både innen tegning og musikk - på barnets nivå. Men alle er ikke det. Vær deg selv, er du f.eks. glad i å lage mat, la barna delta, det gjelder alt omtrent, driver du med orientering, la barna bli med når de er store nok. 

Jeg hadde også en ung stemor fra jeg var tolv år. Hun ble mer som en venninne, lærte meg å sminke meg, lånte og ga meg klær, men hun forlot oss. Det var et savn som varte i mange år. Jeg tenker på henne når jeg skriver nå. Noen steforeldre mener at den dagen de gjør det slutt med den andre voksne, er barna ute av livet. Den kjøper jeg ikke. Men det var ikke bare hennes feil, det så jeg selv om jeg var ung. Ikke noe vold men hun ble mer som en alenemor til tenåringer uten å ha barn selv. Det kommer selvsagt an på bruddet og grunnene også, men jeg synes at det er kynisk å ikke holde kontakt med barna etter et brudd, samme hvem som har gjort det slutt. 

 

 

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta del i hverdagen til barna som en venn, ikke sett regler, men ha normale krav. Håper du har en ordentlig mor å forholde deg til å ikke ei som vil ødelegge. Håper far er flink til å oppdra egne barn uten å legge ansvar på deg.

Var selv kjæreste med en som hadde sønn på 6 år da jeg selv var 22. 

Anonymkode: f1970...46d

Tusen takk for fine svar! 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har barna dine nylig fått stemor, siden du er så på hugget?? 

Anonymkode: e08fe...c30

Ikke som jeg vet om. Må spørre mannen når han kommer hjem.

Anonymkode: 48ede...32e

[AnonymBruker]

Ja, løp så langt vekk du kan, fort!

jeg var stemor, nå har vi to felles barn og, så jeg sitter fast for alltid, det er dårlig samarbeid mellom mor og far.

du er 23, mange unge menn som ikke har barn som du heller kan satse på, bare de er forbi å drikke og pule stadiet sitt med masse sykdommer😂

Anonymkode: adff2...c7c

[AnonymBruker]

På 4.8.2018 den 9.21, AnonymBruker skrev:

Spiller ingen rolle. For tidlig og for lite involvert i barnas liv til å kunne kalle seg mamma av noe slag. 

Anonymkode: 48ede...32e

Så er det nettopp sånne som du som bygger oppunder alle fordommer. Alt taler for at dine barn selv har en stemor, og du sitter alene og blir mer og mer bitter. Du er kanskje ikke så fornøyd med situasjonen du har havnet i når du ser på hvor lykkelige dine barn er rundt sin stemor og ender opp med å slenge dritt på kvinneguiden

Anonymkode: 55e06...f53

[AnonymBruker]

15 timer siden, bubblefun skrev:

Du må gjerne synse og mene hva du vil, men det er rimelig ubetydelig da du ikke aner noe om min situasjon og mitt forhold annet enn hva som står skrevet i denne tråden

Det er riktig det, men jeg vet følgende:

1. Du er veldig ung, og de færreste etablerer seg "endelig" i en så ung alder.

2. Andre ekteskap/samboerforhold (som det jo blir for kjæresten din) har enda dårligere odds enn første.

3. Når den første forelskelsen har gitt seg og det å "leke familie" ikke er så spennende lenger, så kommer ofte smellen i dobbelt forstand. Da kan barna fort bli oppfattet som en byrde (bare les alle stemor-trådene her inne). Da vil du måtte håndtere det å komme i andre rekke. Samme hvor hyggelig barnas mor er, så vil ferier, helgeturer osv. måtte tilpasses barn og ex-kone. 

Så statistikken er ikke på din side. Legger også merke til at mange av de rådene du har fått som du takker så hjertelig for, kommer fra kvinner som ikke lenger er sammen med barnas far. Så da burde de kanskje selv ha gitt deg rådet om å "ligge lavt", altså ikke involvere deg mer enn du må. For barnas skyld. 

 

Anonymkode: b2f25...e0f

[bubblefun]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er riktig det, men jeg vet følgende:

1. Du er veldig ung, og de færreste etablerer seg "endelig" i en så ung alder.

2. Andre ekteskap/samboerforhold (som det jo blir for kjæresten din) har enda dårligere odds enn første.

3. Når den første forelskelsen har gitt seg og det å "leke familie" ikke er så spennende lenger, så kommer ofte smellen i dobbelt forstand. Da kan barna fort bli oppfattet som en byrde (bare les alle stemor-trådene her inne). Da vil du måtte håndtere det å komme i andre rekke. Samme hvor hyggelig barnas mor er, så vil ferier, helgeturer osv. måtte tilpasses barn og ex-kone. 

Så statistikken er ikke på din side. Legger også merke til at mange av de rådene du har fått som du takker så hjertelig for, kommer fra kvinner som ikke lenger er sammen med barnas far. Så da burde de kanskje selv ha gitt deg rådet om å "ligge lavt", altså ikke involvere deg mer enn du må. For barnas skyld. 

 

Anonymkode: b2f25...e0f

Først og fremst; er ikke på utkikk etter hva statistikken sier om andre i lignende situasjoner, så det er irrelevant her

"Leke familie"? Haha, det er så åpenbart du ikke har peiling på hva du snakker om når det gjelder min situasjon, så bare gi deg. Jeg gikk ikke inn i dette forholdet for å "leke familie" eller teste ut hvordan dette var for den saks skyld. Gidder ikke engang å prøve å forklare situasjonen min for deg da du allerede står fast ved "statistikken" din og dine velmenende råd. 

Også bare en liten ting til slutt; du vet at selv om man er sammen med noen som har egne barn, for å så gå fra hverandre, er det ikke nødvendigvis barna som er "årsaken" til dette? Et brudd er som regel er kompleks situasjon, ref. det siste avsnittet ditt.

[AnonymBruker]

Det er et massivt rødt flagg at du i det hele tatt har møtt barna så tidlig, for ikke å glemme at du er frekk nok til å omtale deg selv som stemor selv til fremmede på nett.

Anonymkode: 2dd71...8fa

[bubblefun]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er et massivt rødt flagg at du i det hele tatt har møtt barna så tidlig, for ikke å glemme at du er frekk nok til å omtale deg selv som stemor selv til fremmede på nett.

Anonymkode: 2dd71...8fa

Ja, det er åpenbart verre å omtale seg selv som "stemor" i et forum for så å beklage hvordan man ordla seg, enn å bruke tid og energi på å hakke ned på andre som anonymbruker på kg:) 

[Tibbie]

Jeg ble bonusmamma da jeg var 22  Kiddoen var vel sju år da.

I begynnelsen må du ikke ta noen "sjefsrolle". Det husker jeg at mange av mine stemødre gjorde mot meg altfor tidlig, og det gjorde bare at jeg hatet dem. Du er en venn og en voksen omsorgsperson det første året. Alvorsprat og strenge beskjeder må du la far ta.

Også råder jeg deg til å få et ok forhold til barnas mor. Ikke gå inn for å hate hverandre bare fordi dere er eks og nydame. Det er bare undøvendig slitsomt for alle fem.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg ble stemor når jeg var 21-22 år. De to første årene var noe av det vanskeligste følelsesmessig jeg har gått igjennom. Her hadde vi en mor som hatet at jeg var inn i bildet og prøvde alt for å bryte forholdet til min og min ektemann. Mtp på barnet gikk alt på skinner fra dag en, han viste kjapt tillit til meg og slapp meg fort inn. Det gikk veldig naturlig og det var barnet som på meg flytte inn til dem. Jeg fikk veldig fort omsorgsfølelse og nå er det meg han spørr om lov fremfor pappaen sin, har bare falt veldig naturlig hos oss, han omtaler meg som stemoren sin, så skjønner ikke hvorfor folk skal lade det ordet så negativt.

 

det eneste problemet hos oss var moren til barnet men etter ca to år (føles som ti) så bestemt hun seg for at jeg var kommet for å bli og inkluderte meg i alt og var hyggelig og imøtekommende , i årene etter det har ting gått på skinner hele veien

Anonymkode: 7a979...dd6

[AnonymBruker]

Har ikke erfaring selv som stemor/bonusmamma (fyyy, så fælt at du brukte de orda da gitt!  ), men har erfaring som mamma til to barn som har fått en ung stemor/bonusmamma. 

De ble raskt introdusert til kjæresten til pappaen, av naturlige årsaker. Etter kort tid (6 mnd) ble de samboere. Det har gått veldig fint. Barna liker henne kjempegodt og hun er ei bra dame. 

Det var viktig for meg at jeg og hun hadde et godt forhold og at barna fikk se at vi hadde en fin tone. Vi tok en kaffe sammen når jeg leverte, spilte litt kort med barna osv. 

Det mest positive med henne og hennes rolle; 

- hun prøver på ingen måte å bli deres nye mamma og skjønner hva som er hennes «rolle»   Hun tok det gradvis, ble kjent med de på deres premisser.

- hun bryr seg oppriktig om barna, er omtenksom og finner på kjekke ting med de

- hun passer mye bedre sammen med X-en min enn det jeg gjorde

- utfra ting barna forteller, så snakker hun (positivt) om meg til barna, og jeg gjør det samme tilbake. Det er SÅ viktig for de små. Om det blir konflikter: hold barna langt borte fra dette, og la de voksne ta det seg mellom. 

Jeg håper og tror dette varer livet ut, for hun er en positiv ressurs for barna å ha i livet sitt

 

Lykke til, TS! Enig med over: vær deg selv rundt barna, ta det gradvis og oppretthold et godt forhold til mammaen. Alderen din spiller ingen rolle. Du virker både reflektert og god! 

Anonymkode: 1c879...128

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så er det nettopp sånne som du som bygger oppunder alle fordommer. Alt taler for at dine barn selv har en stemor, og du sitter alene og blir mer og mer bitter. Du er kanskje ikke så fornøyd med situasjonen du har havnet i når du ser på hvor lykkelige dine barn er rundt sin stemor og ender opp med å slenge dritt på kvinneguiden

Anonymkode: 55e06...f53

Spurte mannen her om dagen, og svaret var at det ikke var noe stemor. Så nå gidder jeg ikke å spørre igjen på forespørsel fra ukjente💁🏼‍♀️

Anonymkode: 48ede...32e

[Perle]

Off, du er SÅ ung, Ikke involvere deg i dette. Seriøst, ikke bruk tjeårene dine på å være nanny. 

Lev, lær, elsk, reis og finn deg en mann du starte din EGEN famile med når du er klar.  🙌

[AnonymBruker]

Jeg er "ung" og bonusmor (30 år, og bonusbarn på 11), ble samboere for et knapt år siden. Merker fort at noen bagatellforskjeller i starten kan bli store og irriterende etterhvert. Eksempelvis er jeg oppvokst rundt et ganske sunt matfat, hvor vi egentlig ikke spiste godterier, og iallefall ikke nugatti til hverdags. Litt rart å se at barnet i huset smører nugatti til skolelunsj fordi det er vanlig for henne. Også at jeg ikke kommer fra en klemme-familie, men de klemmer og kysser hele tiden. Litt sånn - skal jeg tilpasse meg og føle meg utilpass og ukomfortabel, eller skal jeg "lære" barnet at ikke alle kysser og klemmer og stryker og koser hele kvelden i sofaen...

Ta disse pratene tidlig med partner - så slipper du å føle deg som en fremmed i eget territorie! Slik kan han også være med å hjelpe - og finne noen kompromisser, og hjelpe til med forklaringen.  Lykke til - bonusbarn er en lykke, men  merkelig

Anonymkode: 0b920...9a0

[regine]

Barna er ikke dine, men din kjærestes sine. Ergo er de hans ansvar. Det betyr at det er HAN som har ansvar for henting/bringing i barnehage, oppfølging av rene klær, mat etc etc etc. Ikke gå rett i den fella som det virker som mange (unge) kvinner gjør - nemlig ta over alle disse omsorgsoppgavene når barna er hos FARen sin. Dvs. ikke bli hushjelp og barnepike. Ser svært mange tråder her inne hvor stemor har gjort akkurat det, og så går det noen år, og så er hun (naturligvis) drittlei av at faren ikke tar ansvar og ikke bidrar.

Vær en hyggelig og omsorgsfull voksen, men overlat ANSVARET for det hele til far. Jada, du kan selvsagt hjelpe til - men vær obs på at det er akkurat DET du skal gjøre, du skal ikke ta over. Det er ikke du som skal være hjemme om kveldene sånn at far får trent/vært med kompiser/jobbet overtid, mens du er låst med ungene den tide de egentlig skal være hos far. Det er ikke du som skal påse at de har passende skift i barnehagen, utstyr når de skal på turdag etc.

Husk at det du gjør nå framover legger lista også for hvordan det blir. og da er det greit å ha satt noen grenser i utgangspunktet, selv om det er sååå hyggelig og du har sååå god kontakt med barna. Du gjør deg selv en bjørnetjenste dersom du - som en skrev lenger opp - insisterer på å "leke familie" ved at du absolutt skal ta over omsorgsrollen når barna er hos far. Du er ung, du har forhåpentligvis ditt eget liv, med jobb/studier/venner etc, og det er viktig at du ikke bare "ofrer" det for at far skal få slippe ansvaret sitt som far. Du har lyst å være sammen med kjæresten og det er jo supert, men pass på at du setter grenser og plasserer ansvaret der det hører hjemme.