Jump to content
VimseMia

VimseMiasDagbok

Recommended Posts

VimseMia

Jeg trenger et sted å blåse ut, og lufte tankene, og det tenker jeg at kan bli her. 

Livet har vært kaotisk. Sliter med tilbakevendende depresjoner, og psykose for noen år tilbake. Alenemamma. Vært ufør siste året. Hater å være ufør. Skammer meg. Jeg har alltid vært en god arbeidstaker, men jeg klarer ikke være en god mamma når jeg jobber, for det blir for mye, og da blir jeg syk. Jeg drømmer om høyere utdannelse, og om å komme meg tilbake i jobb om noen år. 

Jeg føler meg liten og verdiløs. Har er anstrengt forhold til mat. Veksler mellom perioder hvor jeg overspiser, og perioder jeg nesten ikke spiser. De siste par ukene har jeg ikke telt kalorier... Og nå føler jeg meg så utrolig ekkel. Jeg klarte ikke gå inn på kjøpesenteret i går, ble stående på utsiden lenge, før jeg snudde og bestemte meg for å prøve en annen dag. Jeg føler at alle kommer til å stirre på den ekle kroppen min hvis jeg går inn i en klesbutikk. Fra søndag må jeg bare gå tilbake til tellingen. For jeg klarer ikke styre meg når jeg ikke teller. Så tett at jeg må ha alle disse matreglene for å ikke spise alt jeg kommer over. 

Barna mine er selvfølgelig viktigst av alt, de er grunnen til at jeg holder hodet over vann. Jeg hadde nok ikke orket holde meg så hardt fast i virkeligheten om det ikke var for de. Jeg har noe selvdestruktivt inni meg, akkurat som om det ikke er meningen at jeg skal ha det bra. Men jeg må være god mot meg selv for å være god mot barna mine. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

VimseMia

Sliter med å finne søvnen. Jeg tenker bare på mat, vekt og kropp. Føler meg så utrolig ekkel. Jeg har spist mindre enn jeg hadde satt grense for både i dag og i går, og burde være fornøyd med det. Men så føler jeg at jeg ikke burde spist i det hele tatt. 

Og jeg er så utrolig følsom for tiden. Det skjer noen ting rundt meg som jeg ikke har kontroll over, men som påvirker meg. Og jeg skulle ønske jeg bare ikke brydde meg. Synes det er rart at jeg bryr meg. Føler meg så svak som lar meg påvirke. Jeg har opplevd mye, og føler at jeg burde være herdet for lengst. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
VimseMia

Jeg er så bitch for tiden. For er så ufattelig sliten. Også vet jeg ikke hva det kommer av. Om det er sånn vanlig utmattelse som jeg har store deler av tiden uansett. Eller om formen egentlig ville vært bedre om jeg spiste mer. Jeg spiser mindre enn anbefalt, men jeg vet lkke om det er så lite at det virkelig er for lite. Mat, mat, mat, det er alt jeg tenker på. Hvor mye kan jeg spise? Hvor mye kan jeg ikke spise i dag?

Og jeg blir irritert hver gang noen ringer meg eller sender meg melding, for jeg har ikke kapasitet til å gi feedback til noen. Hodet mitt er så kaotisk, at jeg klikker snart. Det er som å høre på dårlige radiosignaler, det er bare støy. Tankene mine, og ordene til andre er støy. Hodet føles rart. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
VimseMia

Jeg pleier å ha fri fra kaloritelling på lørdager, og det tror jeg at jeg bare må slutte med. Jeg har spist så mye i dag. Jeg er kvalm og har vondt i magen. Klarer ikke stoppe meg selv når jeg først spiser uten tellingen. Det burde være lett som en plett, men det går faktisk ikke. Enten spiser jeg som et troll, ellers spiser jeg nesten ingen ting. Nå har jeg også tatt Zyprexa en periode da, og det hjelper ikke akkurat... 

I morgen er jeg tilbake til å spise lite, og jeg gleder meg mer til å telle enn til spisedagene. 

I det siste har jeg hatt det ganske kjipt. Jeg har det ganske greit på dagen. Og når jeg har legetimer, møter venner osv, så er det som jeg er en annen person enn den jeg er når jeg er hjemme alene. Og jeg vet at det er litt sånn for alle, men jeg tror jeg har litt for mye av det. Når jeg er sammen med andre mennesker, så ler og prater jeg  nesten ustanselig. Jeg ikke bare virker glad, men er lykkelig langt inni sjelen. Og når jeg er alene, så føler jeg meg så jævlig at det nesten ikke er til å holde ut. Jeg har en uro som plager meg i hjel. Jeg sitter og slår meg i brystkassa eller klorer meg i hendene for å roe meg ned. Og jeg tenker at jeg sikkert hadde sett helt sprø ut for andre, men det hjelper meg til å ikke klikke helt. Det som er fint med uroen, er at jeg får vasket i alle kriker og kroker av huset. 

Og den sosiale angsten har blitt mye verre. Det hindrer meg i å leve normalt. Alle små ting blir så store. 

Jeg håper medisinene skal hjelpe meg tilbake til normalen. 

Men jeg vet ikke helt. Det har skjedd så mye de siste årene. Det har vært full fart. Og jeg har bare vært nødt til å ta meg sammen igjen og igjen. Og nå har det roet seg veldig. Livet er greit. Og det er kanskje noe med det. At jeg har senket skuldrene litt, og da kommer kanskje følelsene litt på etterskudd..? 

Jeg tenker mye på liv og død og alt det der. Jeg kommer ikke til å ta livet mitt. Men det skremmer meg litt at de tankene kommer. Spesielt nå som jeg virkelig bør ha det bra. Men jeg er bare så sliten. Livet har bare hatt utfordring på utfordring. Og jeg føler meg så ferdig. Jeg føler meg som en gammel dame. Jeg har levd og opplevd masse på godt og vondt. Føler at jeg har levd et helt liv allerede. Har ikke lyst til noe lenger. Er så lei av å ha vondt i hjertet. Jeg gleder meg til jeg ikke MÅ lenger. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...