Pappa tok selvmord

[cocoroza]

Hei alle som gidder å lese dette.

Nærmer seg pappas bursdag igjen nå. Han skulle blitt 51 på april. Det er så rart hvor fort årene går. Til sommeren er det faktisk 4 år siden pappa tok livet av seg. Savner ham veldig, men har vel egentlig kommet ganske langt i sorgprosessen. Nå kan jeg snakke om det som skjedde uten at det trenger å ødelegge dagen min. Jeg tenker ikke på ham HVER dag. Begynner bare å bli redd for å glemme..vil ikke glemme hvordan han så ut, hvordan han var eller minnene...tiden visker ut mye, men håper jeg får beholde minnene i det minste.

Så..hva hendte egentlig?

Hvorfor tok han livet av seg?

Det finnes vel egentlig ingen fasit-svar på dette. Men pappa hadde jo selvfølgelig sine problemer. Han var kronisk syk over en lengre periode, som førte til at han måtte bruke mye smertestillende..det igjen førte til at han ble avhengig av pillene..en såkalt pillemisbruker. Jeg tok først avstand til hele ham, ikke fordi jeg ikke var glad i ham, men fordi jeg klarte ikke å se på ham så dopet som han var. Etterhvert som jeg ble litt gamlere, og kanskje skjønte litt mer, begynte jeg å prate med pappa om hans problemer. Støttet ham og hjalp ham. Men mine hender strakk nok ikke til...hans problemer satt dypere enn som så..

Da tok han med seg hagla ut i skogen, og gjorde slutt på alt.

Jeg undrer på hva han tenkte..hva var hans siste tanker? Om han i det hele tatt hadde noen.

Jeg synes han var egoistisk som tok et slikt valg..det første året etter hendelsen satte jeg spørsmålstegn ved hans kjærlighet til sine barn. Men jeg visst innerst inne at han var glad i oss.

Jeg har tilgitt ham, med den tanken om at han helt sikkert har det bedre der han er nå. Ser frem til den dagen vi møtes igjen..

Om noen har hatt en liknende opplevelse, ta gjerne kontakt! Godt å snakke med likesinnede..

I wish I could carry your smile in my heart.

[Robban43]

For det første vil jeg si jeg føler med deg

Har selv mistet min far, men ikke på grunn av selvmord. Savnet ditt deler jeg uansett. Mistet min far da jeg var 15 er selv 45 idag. Savnet har jeg fremdeles.

Merkelig, men jeg trodde det ville avta med årene, men innser at han var en sånn klippe i min hverdag som ung gutt at jeg savner det å kunne ta opp telefonen å ringe "pappa".

Du sier at du er redd for å glemme han. Jeg har alltid brukt graven som en plass til å få utløp for mine tanker/følesler rundt hans død. Ja det var en tid hvor jeg faktisk bebreida han for å ha "forlatt" oss. Overlate oss andre, mor å mine tre brødre for oss selv, men innser at jeg ikke har mulighet til å kontrollere livsløpet til andre mennesker.

Bebreidelse..... Ja det skjønner jeg at du har. Hvordan kan en far forlate sine kjære på den måten? Tror nok som du selv sier at det som tynget han var større enn ønske om å leve. Ikke bebreid han for dette, men husk han for det han var. Mitt eget sinne holdt på å ødelegge meg i mange år etter min fars død.

Du nevner noe om hans tanker rundt dette. Klart han har hatt sitt eget syn på saken. Med sin sykdom, medisinering, mangel på å kunne delta i familen etc så har det hatt innvirkning på hans avgjørelse. MEN TRO MEG han gjorde ikke dette for å såre deg eller andre, men kanskje skåne dere for sine egne lidelser. Ja vet jeg sier det rett ut å det kan være vondt å høre, men mener det ikke vondt. Uansett så tenk på de gode tingene han gjorde.

Til slutt vil jeg sitere Bjørnstjerne Bjørnson som sa: Evig Eies Kun Det Tapte. Står på min fars gravstøtte. Vet ikke hva man har mistet før en mister det..........

Tenker på deg...

[cocoroza]

Mye man savner når man ikke har en far.. mye jeg gjerne skulle fortalt ham.

Det er sant som du skriver, man vet ikke hva man har før man har mistet det. Alt for lett å ta ting for gitt. Men jeg har lært..nå setter jeg pris på det jeg har, og tar vare på alt og alle.

Uten mine gode venner hadde jeg nok ikke vært der jeg er i dag.. 20 år, utdannet og i jobb. Livet har da sine positive sider også. Man må bare finne dem, og sette de negative sidene litt i skyggen. . .

[Arkana]

:trøste:

Det er snart et år siden jeg også mistet min Pappa (uventet hjerteinfarkt).

Skjønner at du har mange ubesvarte spørsmål, men ikke dvel ved dem, tenk istedet på den gode tiden dere hadde sammen. Og ikke vær redd for å glemme ham, det kommer du aldri til å gjøre.

[Gjest Anonymous]

Det var trist å høre!

Håper det går bra med deg.

Føler med deg...

Ingen fortjener en slik skjebne.

[mulle]

lykke til med det du går igjennom. Håper det vil gå bra. og minnene dine, og kjærligheten for din far kommer du nok aldri til å miste.

[org]

Jeg ser det er en måned siden du skrev innlegget. Men jeg vet også at du ikke har glemt det på en måned.

Broren min tok livet av seg. Han kolliderte med en trailer for litt over tre år siden.

Tiden etterpå har jeg delvis fortrengt, flere måneder er "borte" fra minnet.

Hvis du vil, kan du sende meg en pm.

[Gjest Embla s]

:trøste:

[Gjest Madam Felle]