ÅÅÅ jeg er så frustrert...

[Marlena]

Jeg har en skjønn datter på 2.5 år som jeg elsker over alt i verden.

I dag slo hun meg i ansiktet ganske hardt.

Jeg fatter ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal forstå at sånt gjør vi bare ikke. Hun er langt framme for alderen, skjønner alt mulig og jeg mener hun er istand til å forstå at det å slå er ikke pent. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal straffe henne for hun er så liten. Ikke vil jeg sende henne på rommet, ikke vil jeg slå eller knipse osv og jeg vil heller ikke straffe med å ikke gi mat etc.

Hun er ikke vanskerlig når vi er alene men i denne situasjonen så holdt tanta hennes på med å bade henne, hun slo seg i badekaret og tante tok henne naturligvis opp og trøstet henne hvilket er helt greit. Jeg gikk inn på badet for å se hvordan det gikk og strøk henne over ryggen og det var da hun slo meg for det skulle bare være tante som trøste.

Jeg blir så fortvilet over dette. Det skjer også når vi er hos mormor (mamma'n min) (tante bor fortsatt hjemme slik at hun ser de sammen der)

Da er det sånn at jeg får ikke lov å ta i henne overhodet. Jeg får ikke lov å gi henne mat, skite bleie, kle på henne, ta på sko eller i det hele tatt hjelpe til. Det er bare momo momo momo. Jeg har ingen problemer med at datteren min forguder mamma og motsatt men jeg synes det blir så vanskerlig når hun blir så vrang og direkte slem.

Mormor passer henne også de dagene jeg jobber i mnd. Det snakk om 6-7 dager i mnd.

Når vi er hos mormor alle sammen sitter gjerne mormor og jenta mi på lekerommet og ingen andre får komme inn.

Det nytter også dårlig å si til min mor at hun må prøve å inkludere andre når de to er sammen for da sier hun bare "å hun er så glad i meg etc"

Det har vært sånn siden jenta mi var nyfødt. Jeg husker godt da jenta var 6 mnd og vi var på ferie, da begynte hun å gråte når jeg tok henne hvis mamma var i nærheten. Hun ville bare være hos henne noe mormor synes er rasende festlig.

Utrolig frustrende.

Nå har jeg fått datteren min inn i park, det har hun på mange måter godt av.

Men de dagene jeg jobber så nekter min mor å levere og hente henne.

Da tvinger hun meg til at jenta må være hos henne de dagene.

Hun begrunner det med at hun ikke liker de tantene som jobber der (min bror hadde de samme tantene da han gikk i park og min mor kom ikke overnes med de da)

Jeg synes det er viktig at hun er i park de 4 timene den varer.

Dette ble kanskje langt og rotete men jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er jo mamma'n hennes og når vi er alene er det aldri noe tull. Hun er snill og grei og hører alltid (nesten iallefall) Når hun kommer fra mormor tar det alltid litt tid før hun er "normal" igjen.

Mannen min og jeg blir så slitne av dette og det er så vanskerlig å få mormor til å skjønner problematikken for hun bare nekter å passe jenta hvis hun ikke får gjøre ditt og datt. Jeg ser på meg selv som en kjærlig mor, jeg er så og si nesten hjemmeværende, og bruker masse tid på vesla. Hun er som sagt aldri tverr når mamma ikke er tilstedet.

Har noen råd å gi meg????

[Maggie74]

Når det gjelder at hun slo deg. Jeg ville reagert slik hun ville reagert hvis noen slo henne i ansiktet, med å bli veldig lei meg og evt. gråte (ganske enkelt fordi det gjør skitvondt å bli slått i ansiktet nesten uansett hvor hardt man slår!). Hun må lære seg at det gjør vondt selvom hun er liten og du er stor.

Når det gjelder din mor. Hadde jeg vært i den situasjonen hadde jeg mest sansynlig tydd til drastiske tiltak. Sagt til min mor at hvis hun ikke spilte etter mine regler, så måtte jeg heller finne andre alternativer, og ikke brukt henne de dagene jeg jobbet. Det er viktig at besteforeldre vet hvor grensene går. Man må få dem til å forstå at de er besteforeldre og at det er foreldrene som skal bestemme spillereglene. Greit nok at de kan skjemme dem bort innimellom, men ikke slik at det blir så ekstremt som du skriver.

Det er en utrolig vanskelig situasjon, men det er nok best å gjøre noe med det nå før dattera di blir eldre. Jo lenger tid det går, jo verre er det å gjøre noe med.

Lykke til!

Maggie!

[Gjest Momser]

Nei, det er ikke enkelt når besteforeldrene tar styringa.

Og som hun andre skriver er det best å gjøre noe med det så snart som mulig. Det er til det beste for alle parter. Det er foreldrene som i hovedsak skal oppdra barna, dette er noe både besteforeldre og ikke minst barna skal være klar over. Men uten at besteforeldre og tante er med på det blir det kjempe vanskelig. De må også være med å fortelle barnet at det er mamma og pappa som skal ta avgjørelser. Heller overdrive det litt den veien. Det kan høres ut som barnet tester grenser. Hun ser kanskje at mormor og tante lar henne få lov til det meste, og er bare god og snill. Som foreldre må vi sette grenser, ellers vil barnet slite senere. Det er enklere å komme med råd enn å gjennomføre det! I forhold til parken er jeg helt enig med deg at barnet bør være der de få timene det er snakk om. Spesielt når situasjonen er som den er. Jeg trur barnet har veldig godt av det. Der er det også flere som barnet må forholde seg til, og kanskje vil hun vise større glede når du eller far henter henne? Jeg har jobbet noe i barnehage, og har sett flere slike tilfeller. Mange bestemødre som heller vil ha barnebarna hjemme. Og en del skjennes samtidig på foeldrene at ikke de kan være hjemme med barna sine. slik de var. Når jeg hører slike historier er jeg litt glad bestemødrene er et stykke unna...

LYkke til!!

[Gjest Anonymous]

Hei,

prøv å få noen andre til å passe barnet. Gjerne hvor det er flere barn også så lærer hun litt om samspill. Når hun gjør deg vondt så si høyt og klart AUUUUU!!!!! og bli lei deg. Hun er nødt til å innse konsekvenser av egen handling.